Mo Airways har gått inn for landing

– Hallo. Goddag. Da har jeg kommet til Mo Airways?

– Ha, ha. Den likte jeg. Den får du pluss i boka for.

Altså, jeg kan ta skylda for at kommentaren kom på nett. Men jeg skal ikke krediteres for opphav. Vi satt og så kampen mot Øygarden og jeg sa «se der, han Mo, han flyr inn det målet!» Og da smalt det fra yngstesønnen vår: «Mo airways». Jeg sjekket jo selvfølgelig ut om jeg kunne bruke den og hva royalties kunne komme på. Det var jo litt festlig at den nådde litt lenger enn bare weben. Den ble jo også kommentert fra TV-studio før neste kamp. Eurosport var glad for at du hadde kommet innpå og at du hadde scort mål. Og de likte veldig godt beskrivelsen «Mo airways» som de hadde funnet på hjemmesida til TIL.

Er «Mo Airways» tilsluttet Reisegarantifondet?

– Ha, ha. Kan vel alltid si at man er garantert et par mål på hodet i løpet av et år hos Mo Airways. Hvis ikke så får du inngangspengene tilbakebetalt.

Du la ut en gif med en gris som fløy enten på Twitter eller Instagram? Stemmer det? Var det pga. Mo Airways.

– Nei, det var mer en hyllest til Ruben. At det var han som scorte i den avgjørende kampen mot Raufoss, at det skjedde i det 90. minutt, det skjedde på frispark og det gjorde det sånn at vi sikret opprykket! Det var de tingene der og så kom bare grisen flyvende.

Vi ser jo ikke på Mo som en grisepiller så jeg ble jo litt stuss.

– Nei, nei. Det har ingenting med det å gjøre. Det var bare en gris som fløy.

Det er jo en fantastisk regi i den episoden på Raufoss. En regi verdig en spenningsfilm.

– Ja, akkurat. Og det som var så deilig var at det var akkurat Ruben. Han har jo hatt sine opp- og nedturer de siste par årene. Og så kom han jo hjem og det at han fikk gjøre det der, det kjente jeg gjorde ekstra godt.

Men må dere absolutt vente til det 70., 75. eller for den saks del det 90. minutt før dere setter den inn? Tenk nå litt på supportere.

– Skal man ikke lage litt show? Er ikke det litt kult å ha litt spenning? Det er vel litt kjedelig om det er 5-0 etter 75. minutter. Jeg vil heller, som publikummer, gå og se en 0-0 kamp til det 80. minutt og så blir det 1-0 i det 92. minutt. Det er jo utrolig deilig å vinne slike kamper! Fra spøk til alvor så er det jo en styrke vi har hatt dette året at om vi skulle ligge under eller at det er uavgjort så vet vi at vi kan score 2-3 mål til så det har aldri vært noe stress.

– Kanskje litt stress for supportere, men akkurat når man spiller fotball så tenker man ikke så mye på det. Selv om motstanderen legger seg bakpå eller parkerer bussen så vet vi at vi skal finne åpningen. Vi har vært et topplag og har ikke latt oss stresse. Vi føler at vi er bedre trent og vi er et lag som skal være bedre enn de fleste lagene i ligaen.

Ditt julegaveønske i år var vel tøfler siden du blir fotballpensjonist?

– Ja, og ei TIL-pipa. Er jo veldig utradisjonelt med pipe nå for tida. Jeg er jo ikke så glad i tobakk, men skulle gjerne hatt ei pipe som man kunne vist seg med som gammel. Når jeg ser filmer fra gamle dager så tenker jeg ofte at det ser så koselig ut når gamlefar sitter der med pipa. Jeg hater jo røyk og tobakk, men kunne tenkt meg ei rød og hvit pipe med TIL-logoen på. Jeg skal ikke patte på den. Jeg skal bare ha den i handa. Vifte litt med den og liksom be barnebarna flytte på seg for nå skal han far se på Dagsrevyen.

Hva tror du er det største jentene hjemme ønsker å oppleve når det nå endelig blir ei frihelg?

– Jeg tror faktisk at det største vil være at jeg kan ta dem med på TIL-kamper, at de kan få se TIL-kamper sammen med pappa. Ikke bare se den fra tribunen uten at jeg er der eller se den på TV, men faktisk være der sammen med meg. Det tror jeg at de kommer til å sette pris på. Og jeg vil nok sette enda mer pris på det. Jeg vil sette pris på å vise dem Alfheim og vise dem at jeg har brukt mange år på dette, at dette har vært min arbeidsplass og at dette er noe av det jeg synes er det artigste i hele verden utenom det å være sammen med dem.

– Jeg har nok vært for lite sammen med dem. De kjenner Mo-pappa, men ikke fotball-pappa like godt. Og jeg har jo lyst å vise dem den siden av meg også, en side de kanskje ikke vet så mye om. Døtrene våre er jo to og fire år og hun eldste har begynt å like fotball mer. Jeg har ikke forsøkt å presse på med fotball, men det ser ut som om hun tar fotball frem titt og ofte og det sier jeg ikke nei til.

– Det de velger skal de få lov å holde på med. Så lenge de ikke ber meg kjøpe en hest så skal de få lov til å gjøre hva de vil.

Du har jo alltid bodd i Kroken siden du kom til Tromsø?

– Ja, Kroken er barndomslaget mitt. Jeg spilte for Kroken Palace og jeg kan jo kanskje dra frem igjen den historien om når jeg begynte å spille fotball. Jeg var vel ett og halvt år da jeg kom til Kroken og mamma brukte ofte å leke sammen med meg ute. Så var det en gang vi var ute og lekte med ball og plutselig kom det en mann mot oss mens jeg var og hentet ballen. De snakket sammen og jeg ser at denne mannen peker på meg, han viser tommel opp og nikker og sånn. Og jeg lurer jo på hva som skjer. Og så peker han på meg og gir tegn til at han og jeg skal gå. Mamma klikker litt og tenker vel «herregud, skal han kidnappe sønnen min?».

– Jeg løper bort til dem og jeg var jo bedre enn mamma i norsk da og han skjønner jo at hun ikke forsto alt han sa så han sier «nei, nei, jeg sa bare til mammaen din at du var så flink til å spille fotball og jeg lurte på om du ville være med på treningen nå?» Han var min første trener, han hadde sett meg ofte ute og syntes jeg var god. Og da var jeg bare 4-5 år.

Når jeg snakker med andre spillere og nevner deg så får jeg alltid til svar «Han Mo? Han e en fin kar» eller «Han Mo? Han e en fin fyr.» Den typen svar kommer veldig fort og jeg tolker dette som at din innsats utenfor matta er vel så viktig som innsatsen innenfor matta?

– Vi hadde alltid som et mantra i TUIL at «i TUIL så utvikler fotballspillere, men vi skal aldri glemme at vi også utvikler mennesker». Og den har jeg alltid tatt med meg uansett hvor jeg har vært. Jeg skal bli kjent med mine lagkamerater. Fordi jeg vet at dersom jeg kjenner min sidemann, og han kjenner sin sidemann og igjen og igjen – så blir vi et sterkere lag. Og jeg kjenner jo på meg selv at er det en person man kjenner så går man det ekstra steget for den personen.

– Når jeg kommer i en gruppe så har jeg veldig lyst å bli kjent med folk. Jeg vil gjerne vite deres svakheter og styrker. Jeg stiller spørsmålet om hvordan vi kan bli bedre i lag? Og hvordan kan jeg gjøre deg bedre? Så sånn har jeg sett at vi utvikler spillere, men vi skal aldri glemme at vi også utvikler mennesker i et fotball-lag. Dette har gitt meg masse disiplin, struktur, motorikk, sosiale koder, nettverk – ja, jeg kan kan slenge ut alt sammen.

– Jeg har hatt min store oppdragelse i fotballen så vel som hjemme. Uten fotballen hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag. Så da synes jeg det er godt å høre at jeg har et godt ettermæle etter fotballen. Det er ingenting som er bedre enn at folk sier at «han er en fin fyr, han Mo».

Du hadde jo en kommentar i media om at du ville gi deg nå, og heller gi plassen til litt yngre?

– Jeg har jo alltid først og fremst forsøkt å ta vare på mennesket som sitter ved siden av meg, ikke spilleren. Det medmenneskelige er det vi først og fremst må ta vare på i et fotball-lag og deretter spilleren. For min del har jeg alltid forsøkt å geleide de unge. Luksusproblemet i TIL er at de unge er veldig fotballveloppdragen. De kjenner sin plass og de er utrolig god til å spille fotball. Det er et helt annet nivå på dem enn hva det var på oss da vi kom opp.

– Jeg har bare forsøkt å yte mine små detaljer til de yngre. De er aldri ferdig utlært, men de er på et mye høyere nivå enn jeg hadde trodd. Men nå ser jeg jo klart at hvem er August, hvem er Tobias, hvem er Jesper? Det her er jo gutter som skal spille fotball, forhåpentligvis i TIL, i 15 – 17 år til. Og at den læringen de kan få nå ved at de spiller i stedet for meg vil være gull verdt for dem. Skulle jeg ta opp en plass for dem så blir det helt feil. Ihvertfall når jeg ser at de er «så jækla god». Da overlater jeg plassen min gledelig.

August, som du nevner, er jo en spiller som jeg er stor fan av allerede. Jeg lurer på om du og jeg kunne starte en folkebevegelse under slagordet «August hele året»?

– Ha, ha, den var bra. Vet du hva, jeg er jo født i august så han og jeg har en tilknytning til hverandre. Vi har klikka godt sammen fra starten av. August var jo i TUIL en periode når jeg var der. Vi har jo ikke så ulik spillestil og det var kanskje ekstra godt å se han komme inn mot Lillestrøm og gjøre det så godt. Jeg hadde jo vært rundt han i noen år da, og det å kjenne at han snart er i full blomst, det var bare så herlig.

– Det er artig når gutter gjør det så bra. Da kjenner jeg at jeg blir skikkelig glad. Det eneste Lillestrøm hadde å svare med da var å få han overende. Og August reiser seg opp, børster av seg – og spiller videre.

Du nevnte TUIL, var det sånn at du dro til TUIL etter Kroken?

– Nei, vi hadde tre år i Jessheim, i Ull/Kisa, fra jeg var 12 til jeg var 15. Jeg trivdes ikke noe særlig der og vi flyttet hjem igjen alle sammen. Vi visste at det var i Tromsø vi ville være.

Og hele gjengen det var?

– Foreldrene mine og jeg. Og så har jeg to tvillingssøstre. Og så hadde jeg en søster som gikk bort for fire-fem år siden. Hun hadde blitt 30 i år.

– Da vi flyttet tilbake til Tromsø så spilte jeg først et år på Kvaløya. Og deretter var det Fløya som guttespiller, to år som siste års guttespiller og deretter juniorspiller. Og som andre års juniorspiller dro jeg til TIL. Og der møtte jeg Hans Norbye, Vegard Bråthen, Thomas Bråthen, Jo Nymo Matland og Eirik Yndestad. Vi hadde et bra juniorlag og kom til juniorcupfinale to år på rad, men vi tapte begge finalene.

– Så var jeg tilbake i Fløya og Truls Jenssen hadde vært på en Fløyakamp. Og han spurte om det ikke ville være interessant for meg å komme på trening med TUIL. Og jeg tenkte: «Hva i alle dager? Jeg er jo ikke god nok for TUIL.» Men han sa jeg måtte prøve og at han trodde det ville gå fint. Dette var på slutten av sesongen i 2005 og neste sesong skulle de spille i Adecco. Fløya som jeg spilte i da var i TITO-serien.

Og du følte at du ikke var god nok?

– Ja, jeg fikk jo ikke proffkontrakt hos TIL da så da tenkte jeg at jeg ikke var god nok. Og jeg tenkte at jeg får bare legge bort det her og heller bare ha det artig med fotball. Men jeg var på noen treninger hos TUIL og følte at det bare gikk så som så. Men Truls mente at det gikk kjempebra, ha ha. Han ville ha meg med videre. Og jeg tenkte «wow, vi prøver det her».

Du tenkte fortsatt at han tok feil?

– Hm, ja. Gikk det så bra? Ja, ja, sa han, det her får vi til. Han så vel noe jeg ikke så.

Du så vel ikke nok i speilet? Og det passer vel bra med det bildet jeg har av Mo. Han er jo ingen egoist.

– Jeg har jo alltid syntes at det morsomste var å lære noe sammen med andre. Oppnå noe sammen med andre. Det kan være sånne små ting som f.eks. at et cornertrekk fungerer, ei pasning som vi har snakket om, og til de store tingene som det at vi skal rykke opp fra førstedivisjon.

– Det er jo alltid bedre å få til noe sammen med andre. Det skaper større glede. Så jeg kunne aldri vært en langrennsløper, eller en tennisspiller eller sånt. Det er nok lagidrett jeg er bygd for. Det hadde nok blitt litt kjedelig og ensomt å gå i det langrennssporet.

Du som flyr sånn kunne jo egnet deg bra for hopp? Du får høre med Forfang.

– Jeg hører folk sier det, men jeg har ikke mye tro på det. Jeg har ikke lyst å sette utfor i de bakkene der.

Er det noen kamper du husker særlig fra tida i Fløya?

– Vi var jo i Norway Cup. Der spilte vi mot et lag som het Cruz Azul. Dette var jo et lag satt sammen av gode spillere fra halve Mexico. Vi var jo gutter fra Tromsø som var kanskje 1,45 høy og så kommer dette laget der spillerne er 1,80 og har skjegg. Og vi tenkte sikkert «det her går jo f… ikke». Og så går vi hen og vinner 2-1 og jeg scorer vel på en lobb på slutten av kampen. Folk gikk bananas og det er vel det største øyeblikket jeg opplevde i Fløya. Etter den episoden er jeg kanskje nektet innreise til Mexico, ha ha.

– Men før det, en fun fact fra tida i Kvaløya: der var jeg nummer én. Ikke at det jeg var best, men jeg hadde nummer 1 på drakten. De hadde ikke andre drakter med størrelse XXXS.

Beste kampminne fra TUIL?

– Da kan jeg jo ta den da vi skulle spille borte mot Viking i deres storstue. Det var i 2018 og vi hadde gjort det ganske bra. Kanskje tenkte vi at vi får vel prøve det her. Viking var jo favoritter. Men så står vi i tunnelinngangen der. Jeg er kaptein og så kommer Vikings kaptein Zlatko Tripić ved siden av meg. Og så sier han til keeperen sin: «Ok, vi har TUIL i dag. Der har vi 3 poeng. Hvem er det vi har i de tre neste kampene?»

– Og jeg tenkte: ok, vi er der? Så går det som det måtte gå. Vi rundspiller Viking og vinner 4-2. Det ga ihvertfall meg mye motivasjon å høre innstillinga fra Zlatko før kamp.

Her kan vi jo legge til at de fire målene til TUIL, etter at Viking ledet 2-0 ca 20 minutter ut i kampen, ble satt av: Vegard Lysvoll (44), Sondre Flem Bjørshol (55), Anders Jenssen (64) og – selvfølgelig – Mo (74).

Enn som TIL-spiller?

– Der har jeg så mye å ta av. Kan jeg velge flere? Tja. Nummer en, som Tromsøgutt, er jo det å komme inn i debuten i 2009. Mot Stabæk hjemme. Det var en syk opplevelse. Publikum klikka jo. Jeg har aldri hørt publikum juble så mye når jeg har kommet inn, hverken før eller etter den kampen. Det var så sykt. Jeg kjente at jeg fikk gåsehud og jeg kjente at jeg kom til å spille dårlig fordi jeg ble momentant, sykt stressa. Og det gikk veldig dårlig. Jeg kjente at det ble rett og slett for mye. Jeg kjente på det at folk ville at jeg skulle lykkes og tenkte nok at «nå må jeg ikke drite meg ut». Men jeg ble altfor anspent.

– Det gikk jo bedre og bedre de neste kampene. Men det var godt å få gjort unna den første kampen. Den var en mektig opplevelse som jeg husker enda.

– Men en helt annen opplevelse jeg minnes er det å score mål i Europacupen. Det var en morsom opplevelse. Og det var jo artig at det skjedde på et brasse-/saksespark og rett i nota. Det var borte mot FC Daugava i Latvia. Jeg lurer på om ikke målet er på NRK. Jeg fikk det tilsendt en gang.

Det målet var vel også en flytur? Og brorparten av målene dine så har du vel vært i lufta?

– Ja, det skal man ikke se bort fra. Det har vært mange hodestøt i tillegg til noen brassespark. Og vi kan vel ta med noe som jeg har fått høre om titt og ofte: et mål som ikke ble mål. Jeg tok et brassespark som gikk i tverrligger og i mål, men det ble dømt offside. Jeg husker jeg satte den i mål, men så så jeg det ble dømt offside så jeg jublet bare litt for meg selv. Så hørte jeg et sus i pulikum og jeg fikk høre etterpå at de hadde vist det på storskjermen sånn at alle i publikum så at det ikke var offside.

Følger foreldrene og søsknene dine med når du spiller fotball?

– Mamma følger veldig godt med! Og, du vet, når jeg i år har spilt på et lag som ikke er på nedre halvdel så har hun fulgt ekstra godt med. Og da vi vant 5-0 mot Sandnes-Ulf så ødela det litt for meg fordi hver kamp etter den der vi vant med 1-0 eller 2-0 så var det bare «Ja, det var nå ikke 5-0 den her gangen!». Hun ville vi skulle vinne med 5-0 hver kamp. De bor jo sørpå, så hver gang vi spiller der så kommer de og ser på.

– Det er ingen annen som er mer ihuga på tribunen enn mamma. Jeg husker jo når jeg var liten og vi var på Heggeliacup eller Stakkevollancup eller andre steder så var det ingen som var mer høylydt på tribunen enn mamma. Og det var så flaut! Og nå, nå er det jo så sykt artig.

– Pappa gikk bort for et par år siden etter kort tids sykdom. Men mamma kommer nok til å følge med TIL selv etter at jeg legger opp.

Har du noen minner om selv å være supporter på Alfheim?

– Ja, det har jeg. Husker vi brukte å være på Store Stå. Jeg syntes det var så artig å være ved siden av de som var så «brei i kjeften». De som ropte litt og smelte litt på dommeren og sånn. Så prøvde vi ungguttan å gjøre det samme, men det funka ikke så godt.

– Men det var Store Stå for meg. Og ikke minst det å møte spillerne etter kamp. Vi gikk til den gamle garderoben i TIL-huset og ventet i 45 min eller en times tid på at de spillerne skulle komme ut sånn at vi kunne få autografene fra Arne Vidar Moen, Ole Martin og det gjenget der. Og jeg tror mamma har de autografene den dag i dag. Hun har tatt vare på alt mulig av greier.

Har du nevnt dette for noen av disse spillerne?

– Jo, han Ole Martin har jeg faktisk nevnt det for. Men han husket ikke meg, ha ha, for å si det sånn.

Men hva synes du om supportere ellers når du selv har spilt? Og da tenker jeg på andre ganger enn den gangen da de var så over seg at du ble låst.

– Haha. Fotball skal jo være show! Og supporterne er jo en fantastisk stor del av det showet. Uten supportere eller folk som bryr seg om et fotball-lag så er jo vi ingenting. Så jeg priser meg lykkelig for alle som ønsker å se oss og som kommer på kamp. Jeg blir liksom beæret for at folk har lyst å komme å se oss.

Men den går jo begge veier. Når man får takk etter kampen fra spillere for at man kanskje har heiet litt så blir man jo ekstra glad også som supporter.

– Ja, akkurat. Jeg tror ikke det er mange supportere som skjønner hvor mye det betyr for oss. At vi for eksempel kjenner på jubelbrus, seiersbrølet og når man smeller i ei takling og sånn. Det betyr mye.

– I min verden så har det vært så sykt nydelig å være tett på supporterne, så tett som overhodet mulig. Det er jo litt kjedelig i disse coronatider. Jeg hadde jo lyst å hive meg opp på tribunen og gi alle en klem etter den siste kampen. Det fikk jeg jo ikke lov til så de fikk heller klærne mine.

Men hva skal Mo gjøre når vemodet kommer nå når du blir pensjonist?

– Nei, da tror jeg faktisk jeg skal ta opp telefonen og ringe han Magnus, ringe han Jostein, ringe han Kent-Are og spørre hvordan det går. Kanskje ikke bare i fotballivet, men også i dagliglivet. Bli litt oppdatert om jeg skulle føle meg litt nede.

– Fotballen kommer jeg jo til å savne. Men det jeg kommer til å savne mest det er jo de spillerne jeg spilte sammen med.

– Men jeg kommer jo absolutt også til å ta kontakt med de unge spillerne. Særlig hvis jeg ser at de trenger den ekstra lille støtten. Og jeg kommer til å være først i den køen der til å gratulere når f.eks. August scorer sitt første mål for TIL og når Hafstad scorer sitt første hat-trick og sånn. Det skal jeg love.

Hva hvis en større klubb, gjerne utenlandsk, ringer nå når de ser ut du er ledig?

– Haha. Spørs hvilken klubb. Hadde det vært Newcastle så hadde jeg hoppet på flyet uten familien med en gang.

Siden du startet i Kroken Palace så kunne vel ringen blitt sluttet om du sluttet i Crystal Palace?

– Hahaha! Nei, de er for dårlige. Kun Newcastle som gjelder. Og det er kun én spiller og det er Mr. Alan Shearer. Det er helten min. Han er jo rekordholder på antall mål i Premier League.

Så du er villig til å ta på deg ei trøye i de fargene dersom de ringer?

– Med en gang. De har jo også stripete drakter, bare sort i stedet for rødt.

Har du en hilsen til supporterne?

– Takk for denne gangen. Vi sees i 2021. Og takk for alle de gode minnene og all oppbacking hele veien.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

En spiller utenom det vanlige. En miljøskaper av rang. En lagspiller. En goalgetter. En strålende karriere på toppnivå er over. Men heldigvis tok han seg tid til en prat med Thore Danielsen i julen.