En prat med Jonas

Når kampene kommer tett som hagl ut Balsfjorden kan det være vanskelig å finne tid og rom til intervjuavtaler med de aktive spillerne. Litt av tiden de har mellom kampene må de jo tross alt bruke på å holde seg mest mulig klar til kamp. Derfor siktet jeg meg inn på en tidligere TIL-spiller, men det skulle fort vise seg at han har mange, svært mange jern i ilden. Her er min prat med Jonas Johansen. Som teksten vil vise er intervjuet gjort både lørdag og søndag sist helg.

Du er i Oslo på kurs? Hva skjer?

– Det er faglig påfyll i forbindelse med cupfinalen for kvinner. Da samles alle utviklingsansvarlige og toppspillerutviklere her og gjør litt av hvert.

Selvfølgelig. For en av dine mange hatter er Tromsø2020?

– Yes.

En liten fugl kvitret at du også er på vei til Manchester.

– Ja. Jeg reiser på tirsdag og skal være der til søndag.

Og det er ikke for å hjelpe Ole Gunnar?

– He, he. Jeg håper bare han er der, faktisk, og at det går bra med kampen i dag (mot Tottenham). De gangene jeg har vært der før og han har vært der så har det vært veldig trivelig. Det å få spise med han og han tar alltid godt imot nordlendinger og folk fra Norge og jeg har fått kjempebevertning hver gang jeg har vært på Carrington. Derfor håper jeg virkelig at de vinner i dag og at jeg får møte han til helga.

– Der borte skal jeg besøke akademiet på kvinnesida, A-laget på kvinnesida og så møte akademiet på guttesida også, der Isak er.

Ser inn mot et samarbeid også for Tromsø2020?

– Det er mest for å se på hvordan de tenker med hensyn til treningsmetodikk, hvordan de tenker om styrketrening for kvinnelige spillere og litt forskjellig.

Ordet damefotball?

– Mange av de som jobber i disse miljøene er ikke så veldig opptatt av om det kalles damefotball, kvinnefotball eller bare fotball. Jeg tror ikke man skal legge seg så mye bort i det. Det er samme sport.

Jevnlig over til Manchester?

– Ja, jeg prøver å dra dit to ganger i året, men nå er det jo to år siden sist på grunn av corona. Nå er det åpnet litt mer opp og nå får jeg komme inn og se hva de driver med. Og det er heldigvis veldig lite som er forandret siden sist jeg var der. Jeg har mange av de samme kontaktpersonene som fortsatt er der. Det er kjempebra.

Ellers så har du eget firma i Tromsø?

– Jeg har egentlig to firma i tillegg til å jobbe som utviklingsansvarlig i TIL2020. Jeg har en barnepark på Jekta og en fotball-SFO som starter opp i november. Forretningsidéen for barneparken er jo at når ungene er med foreldrene på kjøpesenter så hater de det. I stedet kan de da komme til et lekeland på kjøpesenteret. Det har vært en kjempesuksess og er veldig populært i Tromsø. Vi har drevet med dette 7-8 år og er blant de få virksomhetene som har vært der helt siden de åpnet Jekta og K1.

Det firmaet startet du sammen med en god kamerat?

– Ja, Jarle Jensen og jeg startet det sammen. Han sluttet som barnehageassistent og vi startet barneparken sammen. Og det var fine år vi fikk sammen før han gikk bort så tragisk. Jeg kjente jo familien hans veldig godt. De har liksom hele tiden vært i fotballmiljøet. Ikke bare Jarle, men også storebroren Tony og lillebroren Kai Rune. Jarle var et par år eldre enn meg, men vi møttes jo i fotballsammenheng. Han jobbet også i barnehagen i den gata der jeg vokste opp. Vi fant ut at det kunne ha vært artig å prøve noe i lag. Og det ble den barneparken som hans navn på en måte lever litt videre i da.

Sårt å tenke på at han gikk bort så tidlig?

– Det sitter veldig i enda. Nå har jeg vært så heldig å få veldig god kontakt med lillebroren hans som har overtatt Jarles aksjer i selskapet. Og jeg er gudfar til yngstesønnen hans. Vi har enda gode relasjoner mellom familiene.

Det andre firmaet?

– Nå starter vi opp en fotball-SFO på Kvaløya 15. november. Det blir kjempebra. Veldig stor rekrutteringsbase på Kvaløya og et skikkelig idrettsmiljø der. I tillegg så er jo jeg den typen som er litt redd for at det med løkkefotball og høy aktivitet etter skoletid går mer og mer nedover. Dette er jo ikke et tilbud bare ment for å øke rekruttering til fotball, men for å øke aktivitet for barn i barneskolealder.

Lokke dem bort fra den skjermen og alt det der?

– Ja! Det er så mye som frister. Men når ungene først kommer i en hall så ser man at det er der de skal være og bruke kroppen aktivt.

– Vi hadde det jo annerledes da jeg vokste opp. Hvis du skulle ha med deg noen ut så måtte vi jo springe til naboen. Vi kunne ikke bare ringe han. Det var jo mange fordeler for oss som vokste opp uten de elektroniske duppedittene barna våre har i dag.

Men du har en annen aktivitet også på Kvaløya?

– Kvaløya Videregående, ja. Jeg var med i prosjektgruppa som nå er først i Tromsø til å få fotball-linje på yrkesfag. Det er noe som det har vært stor mangel på, og vi er kjempestolt over å ha fått det opp å gå. Det er jo mange som er interessert i å kombinere idrett med yrkesfag, og det har det ikke vært mulig å gjøre før nå. Jeg jobbet sammen med Inge Takøy og Johan Forfang i prosjektgruppa. Vi var ivrige for å få det der til og det ble heldigvis møtt med positiv ånd hos de fleste vi kontaktet.

Men du er også trener på Kvaløya?

– Ja, jeg er trener for gutter 2013. Der har jeg en sønn som spiller.

Du har slått deg ned på Kvaløya?

– Jada. Jeg er blitt Kvaløyværing. Jeg vokste jo opp på øya og det var to plasser jeg sa jeg aldri skulle bo. Det var Hamna og Kvaløya. Men det er de eneste to plassene her jeg har bodd etter at jeg flyttet ut hjemmefra.

En sønn født 2013?

– Nei, han er født 2015. Han er veldig ivrig så vi har han med på det laget der. Han begynte veldig tidlig og har fulgt det laget der. Så har jeg en som er født 2018 som nok begynner på fotball snart.

Å begynne tidlig kan jo være positivt. Men kanskje samtidig holde på med noe annet enn fotball? Gjorde ikke du det?

– Ja, det var litt håndball. Og jeg er faktisk bymester i skihopp. Tror jeg var 13 år da. Og jeg var innom bryting. Litt forskjellig idrett. Men det var alltid fotball som gjaldt. På vinteren så var det jo kun Skarphallen som innehall da. Det var jo faren min som dro meg med på skihopping. Vi var veldig aktive i hoppmiljøet i Tromsø da. Jeg fikk akkurat ikke hoppet storbakken i Grønnåsen. Den var litt for stor før jeg ga meg. Men jeg hoppet i K50 i Grønnåsen.

– Vi hoppet jo også i Jossbakken i Eidkjosen. Den var kjempefin. Det kunne være litt ustabile forhold der med litt vind, men faderen sa at det blir man bare tøff av. Ned kommer du jo uansett.

Så ble det mer og mer fotball og mindre tid til andre ting?

– Ja. Det ble mer og mer fotball. Jeg var jo veldig tidlig og trente med A-laget. Tror ikke jeg var mer enn 14. Den første treninga jeg var med A-laget var veldig tilfeldig. Terje Skarsfjord var trener og jeg var i Skarphallen hele dagen og bare hang der. Så husker jeg at det skjedde et eller annet med en spiller. Lurer på om det ikke var Olav Råstad som tråkket over. Da manglet de folk og så ropte Terje (Skarsfjord), han visste jo hva jeg het gjennom min far, «Jonas, har du lyst å spille litt?» så kom jeg inn og spilte vel de 5-6 siste minuttene av en internkamp. I 99? Eller 98? Etter det ble det litt mer hospitering.

Men, oppsummert: du driver to firma, er utviklingsansvarlig i TIL2020, er trener og jobber på Kvaløya Videregående? Noe treneransvar mot guttesiden i TIL?

– Nei. Jeg følger jo opp noen av de guttene jeg har hatt før. Det er ikke noe ansettelsesforhold. Men jeg følger jo med på for eksempel Isak.

Men mer enn nok å gjøre. Har du tid til å være hjemme?

– He he he. Jeg har jo det. Men det er jo en ganske hektisk hverdag. Jeg fullførte jo også en mastergrad i fjor i «sport science» ved Universitetet i Tromsø. Det har vært mye jobb og studier de siste årene.

Da har du noen på hjemmebane som hjelper til?

– Har ei kone, Camilla Bredal Johansen, som er veldig flink til å tilrettelegge. Jeg tror hun skjønte det da hun ble sammen med en fotballspiller at det ville ikke være sånn når at spillerkarrieren er over så blir det et hvilehjem. Jeg tror hun visste at det fortsatt ville være bra med aktivitet. Hun har selv spilt fotball i mange år, og nå driver hun med løping. Hun er veldig flink å løpe korte distanser, og hun løper mila og sånt. Hun er veldig treningsivrig.

Mila? Da mener du Tromsømila?

– Ja, hun deltar i alle sånne der løp.

Og du har søsken som har drevet med idrett?

– Ja, de to yngste søstrene mine spiller fortsatt fotball. Den yngste, Emma, er 17 år og spiller på rekruttlaget i TIL2020. Og Sara som holder på å jobbe seg tilbake på banen etter fødsel. Hun spiller for TIL2020 og er en av de yngste som har debutert i Toppserien noensinne da hun spilte i Fløya. Jeg lurer på om hun var bare 14-15 år, kanskje akkurat fylt 15. Hun har også mange aldersbestemte landskamper.

– Den eldste søsteren min, Anna Johansen, var kanskje det største talentet. Men hun måtte gi seg på grunn av en ryggskade.

Når du nå er på Ullevål og ser på cupfinalen så er jo dagens første målscorer også opprinnelig fra Tromsø. Hun debuterte for herrelaget til Stakkevollan da hun var 15?

– Ja, Marie Dølvik. Vi skal prøve å hente henne til TIL2020 etterhvert. Det jobbes med det.

TIL2020 gjorde det jo bra i cupen. Men tapte borte mot en av finalistene, Sandviken.

– Jeg tror at hadde vi hatt hjemmekamp så kunne TIL2020 fort ha slått Sandviken. De var veldig heldige som vant 1-0 i kvartfinalen. Og det hadde absolutt vært mer publikumsaktivitet hvis vi hadde fått hjemmekamp.

Som liten spilte du hele veien for TIL? Og debuterte debut for A-laget i førstedivisjonen i 2002 og en hjemmekamp mot Sandefjord?

– Ja, blodrød TIL-gutt hele veien. Og da jeg var liten var jeg alltid på TIL-kamp. I cupfinalen i 86 så var jeg bare ett år så jeg fikk ikke bli med dit. Men jeg har mange minner fra når faren min også spilte. Det husker jeg veldig godt. Og jeg minnes den måten man ble tatt imot da av den gruppa som var der da. Jeg hadde gode relasjoner med mange av spillerne allerede da, og mange av dem har jo blitt sentrale i norsk fotball.

Så du var blant disse små som lekte på verandaen på TIL-huset under kamp?

– Ja, det stemmer det, he he. Det var et kjempemiljø med TIL-huset. Det var ordentlig en sånn TIL-familie-plass. Og en raushet fra spillergruppa.

Året da du debuterte for TIL så scorte du mål. Husker du målet?

– Da jeg debuterte var jeg kanskje 17 år. Jeg husker det målet veldig godt. Det var mot sørmålet. Assist av Mika Koppinen som slo ei pasning, et kort frispark, og jeg var på noen og tyve meter og fikk drømmetreff i vinkelen. Det ble 5-1 mot Haugesund. Etter kampen sa Mika at med den assisten var det vel umulig å misse, he he.

Far din var jo bankers til å score i nordmålet, ikke i sørmålet.

– Ja. Det stemmer det. Han sa at det var bra at det første målet mitt var i sørmålet.

Du spilte tre sesonger for TIL. Og etterpå var du i Alta?

– Jeg var på utlån i Alta i et halvt år, eller jeg var vel bare der i tre-fire måneder. Jeg spilte jo landslagsfotball da og det var en sånn greie der man kunne dra på korttidsleie, så da dro jeg til Alta. Så dro jeg tilbake til TIL og var der til sommeren 2006. Da dro jeg til Haugesund.

Du fikk med deg 15 kamper for Alta. Hektiske tre eller fire måneder?

– Ja, det var ganske hektisk.

Haugesund var to sesonger?

– Ja, jeg hadde kjempefine sesonger der. Det var jo sønn til Terje Skarsfjord, Rune, som hentet meg dit. Han satte egentlig fart på karrieren min igjen. Det er jeg veldig takknemlig for. Da hadde jeg vært mye på benken og jeg hadde egentlig fått beskjed om at hvis jeg skulle bli god nok til å spille for TIL så måtte jeg dra ut å få erfaring. Og det var akkurat det jeg gjorde. Og jeg møter Rune av og til i forskjellige samlinger i NFF. Og nå jobber han i NTF.

I Haugesund spilte dere ikke mot TIL?

– Nei, vi spilte ikke mot TIL. Og heller ikke da jeg etterpå spilte for Kongsvinger. Der spilte vi jo også i førstedivisjonen i 2008 og 2009. Og rykket opp i 2009. Men spilte ikke mot TIL.

Den tida i Haugesund scorte du 10 mål?

– Da jeg startet der så ble jeg hentet som stopper. Så ble jeg omskolert til spiss og endte opp som midtbanespiller. Så jeg kledde egentlig alle plassene. Men det er jo sentral midtbane jeg har spilt mest.

– Jeg scorte to mål i debuten min for Haugesund. Borte mot Hødd. Det var en kjempebra start for meg. Og så mener jeg at jeg scorte to i første hjemmekamp etter det. Eller i hvert fall et. Jeg tror jeg scorte i de første fem kampene for Haugesund. Jeg fikk en kjempefin start og vi hadde et veldig bra lag. I 2007 så endte vi jo i cupfinalen. Vi tapte mot Lillestrøm der, men klart, det var en stor opplevelse.

Du fortsatte jo med å score mål for Kongsvinger?

– Jeg var kankje litt heldig der. Da Tom Nordlie tok over så hadde vi et møte der det ble spurt om hvem som var gode til å ta straffer. Da rakk jeg opp handa som en av tre og så hadde vi sånn amerikansk uttak med shoot-out på ei trening og der den som traff flest får lov å ta straffer. Så da fikk jeg ta straffene mens han var trener. Og jeg bommet ikke på noen av de. Du vil nemlig ikke ha han som trener om du bommer på straffer.

Etter de to sesongene i Kongsvinger så drar du til TUIL og spiller altså i blått og rødt?

– Jeg trente jo med TIL i starten da vi flyttet hjem. Vi bestemte oss for å flytte hjem for å ta tak i studier og litt andre ting. Vi følte at vi hadde vært nok borte egentlig. Så jeg trente med TIL den vinteren der. Per Mathias var trener da og jeg hadde veldig god kontakt med han. Og fikk vel også beskjed at om når jeg ble god nok så ville TIL hente meg tilbake. Så trente jeg med Norrköping og fikk tilbud om kontrakt der. Men det endte med at det var kortere vei fra TUIL til TIL enn fra Norrköping til TIL. Målsettinga var hele veien det å komme seg inn i troppen til TIL. Det tok jo noen år, men ihvertfall så endte det med at jeg kom hjem.

Du hadde fem sesonger i TUIL og drøssevis av kamper. Og over 20 mål?

– Ja, det må jeg i hvert fall ha hatt.

Bare den ene sesongen, 2012, så har du jo 10 mål på 27 kamper. Bra snitt? Og du spilte midtbane.

– Det var jo «MP» som var trener først. Og så var det Gaute som var trener. Det var jo en fin type fotball vi spilte med Gaute da, og vi var jo et solid lag.

Kjenner du igjen noe av den måten å spille på i dagens TIL?

– Ja, absolutt. Det er mye av det samme som går igjen. Og det er jo sånn Gaute har bygd opp sin trenerkarriere. Det er jo et solid grunnspill med å tørre og spille opp bakfra og bruke mange trekk hvis det trenges, og samtidig kunne bruke kort vei til mål hvis det er det beste.

Første bortepoeng mot Kristiansund i går? Og så minnes jeg et 5-0-tap.

– Ja, det har vært noen fryktelige smeller der. Jeg holdt på å si «heldigvis var jeg ikke med», men jeg var altså skadet da vi tapte 5-0 der. Jeg var hjemme og jeg tror jeg skrudde av TVen etter tredve minutter.

Du kom tilbake til TIL i 2014?

– Det var jo Steinar og Bård som hentet meg da. Jeg hadde jo begynt å jobbe litt på Tromsdalen Videregående da. Jeg jobbet jo litt sammen med Bård Flovik som idrettslærer da. Og jeg tror han likte måten jeg jobbet på. At jeg var veldig fokusert på måten jeg trente på, kosthold, det å holde seg i form og egentlig være helt 24-timers-utøver. Tror egentlig det var sånn at Bård spilte meg inn litt for Steinar. Steinar kjente jeg jo godt og jeg hadde jo spilt sammen med han i TIL en del år. Så spilte vi i TUIL en treningskamp mot TIL og vi var veldig gode. Så husker jeg det ble litt sånn snakk om at de nå hadde mulighet til å hente meg.

Og førstesesongen tilbake, 2014, så setter du 11 mål?

– Ja. Det var jo litt sånn der også at dersom spissene våre var ute så spilte jeg spiss. Det var jo Remi, Kind Bendiksen og jeg som spilte mest på midtbanen. Men hvis Zdenek eller Runar var skadet så spilte jeg spiss. Det fungerte jo bra ved noen anledninger.

Du spilte omtrent alle kampene?

– Ja, men det var en liten periode der jeg var ute med skade. Jeg fikk en prolaps i ryggen som heldigvis ga seg. Og så fikk jeg også en kneskade, men jeg ble frisk til å rekke de tre-fire siste kampene. Den prolapsen var bare noe som kom, ikke en skade fra banen. Det var vel først i 2017 jeg begynte å kjenne den ordentlig. Jeg spilte jo for TIL til 2017. Jeg fikk jo et brudd i kneskåla i august-september 2017. Jeg opererte den etter sesongen og kontrakten min var jo gått ut da. Og i samtalene med TIL så var jo alternativene at enten så trener du deg opp igjen eller så begynner du med trenerkarrieren din. Så da ble jeg ansatt på rekruttavdelinga til NTG.

Den kneskaden, det var en kampsituasjon?

– Ja. Og jeg husker godt hvem det var. Han, vi trenger ikke nevne navn, la opp, men jeg kom meg tilbake etter smellen og spilte litt.

Men du er fortsatt aktiv?

– Ja, jeg prøver jo å spille litt. Har spilt litt for Sjarmtrollan i 6. divisjon. Det er jo egentlig mest for å slippe en joggetur i uka. Jeg holder meg i form og trener hver dag. Og det er jo veldig artig å spille fotball. Det er jo det man savner mest, det å konkurrere. Det merket jeg straks jeg la opp.

– Og så spiller jeg litt futsal når tida strekker til. Det er ikke så ofte det gjør det. Men jeg prøver å være med litt på vintrene. Hoppskiene har jeg lagt på hylla for godt. Tror ikke jeg har vært i en hoppbakke på 10-15 år. Jeg går mye på topptur, men det blir lite flyging.

Noen spesielle minner fra karrieren?

– Det var jo stort å score mot Fredrikstad. Og jeg har jo heldigvis vært med på to opprykk og heldigvis ingen nedrykk. Det ville vært tøft å være med på nedrykk med TIL, men heldigvis slapp jeg det. Jeg var stort sett med de årene vi berget oss. Som i 2003 borte mot Rosenborg. Sånne ting husker man jo.

2003 borte mot Rosenborg der Arne Vidar scorer helt på tampen?

– Ja. Det var en stor opplevelse. Alt rundt den kampen var liksom veldig spesielt: vi måtte ned dit og vinne, Ole Martin var på fødestua og jeg tror det var første gangen da Bjørn Steinar hadde glemt å pakke alt utstyret. Vi manglet blant annet shortser. Da vi skulle gå ut til kampen så hadde plutselig ikke Hans Åge shorts. Jeg skulle sitte på benken og måtte gi han min shorts. Så jeg hadde ikke shorts på benken så hvis jeg skulle bli byttet inn så måtte jeg tatt en shorts fra de som spilte. Det var liksom mye som ikke stemte den dagen. Men de ti siste minuttene der på Lerkendal så mener jeg det ble en sånn følelse av «dæven, det her klarer vi». Det viste seg jo å stemme.

Utenom fotballen, hvem er Jonas da?

– Det er mest pappa, friluftsmenneske og pappa. Vi prøver som familie å gjøre mest mulig sammen. Når vi ikke er på jobb eller trening så gjør vi ting i lag som familie. Og vi er jo egentlig mest hjemme og prøver å bruke naturen mest mulig.

Morsomt at fotballen er kommet igang igjen med litt publikum? Også på Alfheim?

– Ja, det er helt nydelig! Jeg prøver jo å ta med eldstekaren så mye som mulig på Alfheim hvis det ikke crasher med TIL2020-kamper. Han elsker jo å være på stadion. Og det er veldig gøy at det begynner å komme folk på Alfheim igjen.

Du savner det å konkurrere?

– Ja, det er faktisk det verste med å legge opp. Savnet av å komme på trening hver dag for å konkurrere. Nå må jeg konkurrere med å spille squash, badminton, tennis eller kortspill med ungene for å kompensere for det. Og padel er og der. Det blir mye forskjellig. Det blir avhengig av hvem som har mulighet til å trene. Jeg prøver å gjøre mye forskjellig. Også mye cross-fit. Det blir jo også på en måte konkurranse.

Allsidighet ligger deg veldig nært?

– Ja, det er veldig viktig. Og det skal de små også få lov til om de vil.

Tusen takk.

Det starter med høyt press fra KBK fra start av. Et press som Gutan rir av, men like etter at det er gått et kvarter så leder KBK 1-0. Etter hvert kommer TIL til flere sjanser. I det 35. minutt serverer Moses til August og fra omlag tyve meter får han drømmetreff og ballen går i tverrligger og inn. Utagbar. En het kandidat for rundens mål.

Andreomgangen starter mye bedre enn første. Det tar bare tre-fire minutter før August har en ny avslutning. Og et par minutter etterpå er han servitør når Kito avslutter. Og noen minutter etterpå får vi en nydelig kombinasjon fra August til Niklas og tilbake til August. Avslutningen går dessverre over. Zdenek header over drøyt halvveis ut i omgangen. Siste store sjanse for TIL er når Sakarias slår en langpasning til Tomas som tar et langt løp og avslutter. Dessverre reddes også den.

Sluttresultat 1-1. Men dette er første bortepoeng mot KBK. I hvert fall i dette årtusenet.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Jonas Johansen er en ekte TIL-gutt. I dag har han sentral rolle rundt TIL 2020. Thore Danielsen har tatt en prat med Jonas der han blant annet forteller om sin innholdsrike karriere og hva han bedriver tiden med idag.