En prat med Hogne

Foto: Jonas Rene Johansen

Jeg hentet jo nylig frem en TIL-låt som har gått litt i glemmeboka. Vi får se/høre om den plukkes opp igjen av folk.

Når det gjelder TIL-låter så er det en annen låt som mange forbinder med en ekkel nedtur. Kanskje på tide å se litt nærmere også på den? Sammen med en av de som stod bak låten. En som fortsatt spiller fotball. Derfor en prat med Hogne Rundberg. Med utgangspunkt i et bilde som jeg har sett på nett. Et bilde der Hogne «flyr».

– Bildet er tatt av en ung fotograf i Framtid i Nord. Et blinkskudd. Det er så mye i den situasjonen som er vanskelig å forklare. Når kroppen tar over og hodet ikke tenker, da skjer sånne der ting.

– Nå spiller jeg mest midtbane, høyre ving. I starten, på aldersbestemt, så var jeg alltid midtstopper. Det du ser på det bildet er jo klassisk midtstopper. Og klubben jeg spiller for er Indre Kåfjord IL. Vi hadde samarbeid med Manndalen inntil i år, men nå er det altså bare Indre Kåfjord IL. Moderklubben min er jo Kåfjord SK som ikke er aktiv lenger.

– Jeg startet da jeg gikk i førsteklassen, var vel 7 år, for Kåfjord, klubben i Olderdalen. Det var der jeg begynte med å spille organisert fotball, for et lag. Men vi spilte jo mye fotball før den tid også. Og der har jeg vært hele livet helt til de startet opp A-laget igjen i Indre Kåfjord, og da måtte jeg ta overgang. Da ble det slutt på å sykle til Olderdalen. Som liten syklet jeg jo dit. Det er akkurat ei mil, så det er jo en god oppvarming. Rekorden min på den strekninga er vel 17 minutter. Men det var j….. god medvind da.

– Alle brødrene mine spilte jo også fotball. Og søsteren min var jo på det laget som gjorde det best, altså damelaget til Kåfjord. Hun er en slugger.

Mye fotball og mye musikk. Hvordan ble det tid til skolen da?

– He he. Jeg aner egentlig ikke hvordan jeg gjorde det der. Det var korps og kor og band og fotball og ski. Vi gjorde egentlig alt mulig rart. Og jeg vokste jo opp på en gård og det var mye å gjøre der også. Vi hadde sauer og et par kyr. Min oppgave var jo å styrte etter sauene dersom de stakk ned på E6-en.

Så du er takknemlig for at det var bare NRK og en TV-kanal den gang da?

– Ja, knapt nok det. Jeg var lite hjemme på den tid, fordi det var mye å gjøre. Og så kom jeg inn på idrettslinja i Tromsdalen. Jeg var bare 15 år da jeg kom til Tromsø. Jeg kjente egentlig ingen her og det var en tøff overgang. Andre året her så startet de opp fotball-linja, det som heter NTG eller noe sånt i dag. Jeg søkte på den og kom inn. Det var et lite nåløye. Der gikk jeg i klasse med dagens TIL-trener Gaute Helstrup. Og Ole Andreas Nilsen. Han spilte jo lenge for TIL. Det var litt av en klasse og da så jeg jo nivået som skulle til. Det var tøft. De guttene der var i særklasse rett og slett.

– Samtidig spilte jeg for Kåfjord i TITO-serien. Jeg var vel fylt 16 da jeg kom med på A-laget. Jeg følte ikke at jeg trengte å gå til noen klubb i Tromsø. Det var egentlig gøy å komme som ung inn i TITO-serien og jeg fikk mye spilletid. Og vi spilte jo blant annet mot Lyngen/Karnes. En rival nær oss. Det var røffe kamper. Men veldig artig. Spilte mot dem både på Geitnes og på Polleidet. Og vi spilte jo også mot BOIF, Skognes og selvfølgelig Nordreisa.

– Jeg husker også at vi spilte mot andrelaget til TIL, TIL B. Og det var en av de første kampene til Sigurd Rushfeldt, like etter at han kom til TIL. Jeg tror han scorte fire mål mot oss. Vi hadde ikke nubbesjans. Da var han på A-laget helga etterpå. Jeg var back i den kampen mot andrelaget, og det ble en grusom kamp. Men jeg tror Sigurd hadde en god opplevelse i Olderdalen den dagen. Jeg så jo at han giftet seg nylig så jeg får nok sende han en stor gratulasjon og et «værsågod» for den kampen der.

– På åttitallet var jo Kåfjord oppe i tredjedivisjonen, altså det som er andredivisjonen nå. Da Torkil Bragstad var trener i TIL så ville han ha treningskamp mot Kåfjord før seriespill fordi vi spilte aggressivt og var et tøft lag å spille mot. Til vant 1-0 i 85 eller 86.

– Kåfjord slo også Bodø/Glimt 1-0 hjemme. Det mener jeg var i 1983.

– Vi hadde ei nydelig gressmatte i Olderdalen da. Og nå er det faktisk noen som har pleiet den i flere år, så nå er den veldig fin igjen. Det er nydelig å spille der. Det var noen år der med isbrann og tuer og sånn. Men nå har de klart over flere år å få den opp igjen i kvalitet, og det er jo helt fantastisk at det finnes sånn fortsatt.

Du begynner jo å bli godt voksen. Skal du spille fotball lenge?

– Det som skjedde var jo at jeg spilte fotball en god stund og det var fantastisk. Men jeg så jo også nivået og hvor man skal for å kunne gjøre en karriere ut av det. Og så syntes jeg kanskje musikk var artigere i lengden. Jeg sluttet å spille på lag da jeg var i begynnelsen av 20-årene. Og så begynte jeg først igjen for en fem-seks år siden. Vi spiller i sjettedivisjonen og det er helt perfekt nivå for min del. Så lenge kroppen tåler det så vil man jo spille. Men det er jo mest for gøy.

– Som ung fotballspiller så var jo noe av det artigste å få delta på «Julestjerna» og spille mot de Tromsølagene, Kroken United, TIL og alle de der. Det var alltid veldig gøy. Da var det korte kamper og alt kunne skje. Det husker jeg som veldig stort.

– Det største minnet jeg har er da vi, Kåfjord, kom til kretsfinalen. Jeg var egentlig småguttespiller men var tatt med på guttelaget. Da vant vi 5-1 over Ringvassøy hjemme. Og så dro vi til Dåfjord og tapte 4-0. Vi røyk ut på et bortemål. Det var røft. Og den hjemturen der den var rolig og j…. lang.

– Av andre minner så må jeg jo nevne at da jeg kom opp på fotball-linja så var både Harald Aabrekk og Kaz Sokolowski innom og trente oss av og til. Det husker jeg var spennende for de hadde jo et høyt nivå på det faglige. De var flinke til å se detaljer og det husker jeg at jeg syntes var veldig spennende.

– Etter videregående så jobbet jeg et år som musikklærer i Kåfjord. Da trente jeg fortsatt med laget, men jeg spilte ikke så veldig mye. Det var jo musikken som tok mer og mer over. Også mentalt. Og jeg følte at det var noe jeg mestret.

Du hadde band allerede på barne- eller ungdomsskolen?

– Ja, det startet tidlig. I tolvårsalderen. Det aller første bandet het «Trollvikingan». Vi gikk jo på Trollvik skole. Men så var det jo «Englebarn» som ble det store bandet. Vi hadde en «god run» og fikk opplevd masse store greier. Vi hadde startet det bandet da jeg var musikklærer. Vi var jo et Kåfjord-band med Tom Espen Pedersen, Frank Cock, Jan Erik Vik og Espen Høgmo som spiller trommer i Violet Road nå.

Og siden ble det USA?

– Ja. Med Hangface. Det var Espen og jeg. Og to gutter fra sørlandet, Dag Jørgen Helling og Bjørnar Flaa. Jeg bodde der borte i nesten fire år. De andre var der borte et år lenger, eller litt til. Det var et eventyr. Vi bodde i Los Angeles, rett og slett i Hollywood. Vi hadde en del egne turnéer, men så fikk vi en ganske stor supportjobb med ei dame som het Pat Benatar, dama med låter som «Love is a battlefield» og «Hit me with your best shot». Hun turnerte jo hele USA og spilte ganske store plasser. Da fulgte vi med og det var enormt.

Mange fine opplevelser, mye fint å putte i minneboka, men kanskje lite å putte på bankkontoen?

– He he, heller motsatt. Jeg betaler på lånet fortsatt! Men i ettertid så ser jeg jo på det som en del av min utdanning, det å lære hvordan underholdningsbransjen fungerer i Hollywood og USA, det er noe som er vanskelig å gjøre dersom man ikke er der. Det lærte jeg mye av, og så fikk jeg jo treffe mange fantastiske folk, barndomshelter og alt mulig. Nå vil jeg si at det var verdt det, men akkurat da jeg kom hjem så tenkte jeg «dæven, dette var dyrt».

– Jeg lærte mye om det der med å holde roen, og hvordan man skal møte folk som er i bransjen. Kunnskap som er god å ha med seg. Hvordan man skal behandle andre, som hvis man møter folk som er store stjerner og sånn. Det fikk jeg brukt mye etterpå, blant annet på Døgnvillfestivalen.

Heldigvis så er det jo litt tilbake, men dere i Violet Road driver jo på litt på den gamle måten med at dere gjerne møter folk også etter konsertene?

– Ja, det er litt sånn «old school». Og vi gjør det. I begynnelsen når vi turnerte med Violet Road så var det jo ikke så mange som hadde hørt om oss. Og når vi kom til en ny by så dro vi alltid på nachspiel og spilte videre fordi det var gjerne mer folk på nachspiel enn det var på konsert. Sånn at neste gang vi kom dit så var det mye mer folk på konserten.

Når du nevner det med nachspiel så burde jo du husket låten «Leave your hat on»? Du la jo igjen hatten i Narvik?

– Ja, det var en lang natt det der. Og jo, hatten var borte. Men den ble heldigvis lokalisert og sendt på bussen til Tromsø.

Du kjenner jo medlemmene i et band som het Bonbons ganske så godt? De gjorde jo et vakkert album med blant annet en låt som heter Finnsæter.

– Joda, Kine som jeg var sammen med da, min søster Herborg og Julie som er gift med Halvard.

Coveret til det albumet minner meg litt om coveret til debutalbumet til en finsk bassist, Pekka Pohjola («Harakka Bialoipokku» eller «B the Magpie» på engelsk, utgitt 1974).

– Det navnet kjenner jeg.

Jeg husker han beskrevet som en av de tidlige som spilte bass som om han spilte gitar?

– Ja. Det stemmer. Og det er litt som Paul McCartney også som egentlig var gitarist. Han spiller også på samme måten. Jeg sitter akkurat og ser på den nye dokumentaren som kom i dag, «Get back», og den er ganske interessant.

Da må jeg til den hjemmeleksa jeg ga deg her om dagen. Sjekket du ut «The one in the middle» med Manfred Mann?

– Ja, det gjorde jeg.

Det er jo en sånn fleipelåt der vokalisten synger om at alle sammen bare kom for å se på han. Og det stemmer jo ikke med bassister. De skal jo ikke stå på midten, de skal ikke ta «center stage». De skal jo ta samme rolle som du tar i fotballen, høyre ving?

– Ja, sånn er det.

Ja, men dersom man er av den klassen Paul McCartney som du nevnte, eller Jack Bruce, Greg Lake eller Pekka Pohjola så kan man være i midten?

– Ja, men man må «claime» det av og til. Det har jeg også gjort. Det er ganske artig, er ganske så mye humor i det. Det skjer så sjeldent at band gjør sånt. Det startet spontant på en konsert en gang da noen ropte «solo» og jeg sa at «da må jeg jo stå i midten». Sånn begynte det, og siden har det bare ballet på seg. Vi så jo hvordan folk responderte på det, og siden har det bare blitt mer av det. Jeg synes det er artig å se på band når det ikke bare er helt strømlinjeforma hele tida, at det skjer noe som griper tak i deg i løpet av konserten.

– Der er jo faktisk musikk og fotball ganske likt. Kreativitet på banen og på scenen. Det er jo når du gjør det litt uventede at det gjerne blir mål. Jeg har alltid tenkt at det er ganske likt i fotball og musikk. Du må bare bruke de samme tingene om du er på scenen eller på banen. Det er ganske interessant.

Man må også tåle å gå ut av komfortsonen?

– Yes! Og samtidig kanskje se at du ikke rekker det returløpet tilbake. Den frykten må man bare tåle å ha. Heldigvis så er det jo sånn i musikken at der er det ingen tapere. Det er det som er så bra. Der er det bare vinnere og det er en fordel.

Men med sterke folk rundt seg så vil man alltid kunne falle på plass igjen? De andre vil kunne hanke deg inn igjen? Og det samme er det jo i fotballen?

– Ja, det handler jo nettopp om det, å stole på resten av laget. Og sånn er det jo i band også.

Du fikk med deg det kunststykket som Runar gjorde i kampen mot Vålerenga?

– Ja, der han treffer stanga, eller begge stengene?

Ja, og forløpet til det der han lurer bort tre VIF-spillere.

– Ja. Og da gjør han jo noe som ingen forventer. Og det er jævlig bra! Og det har en ganske klar likhet med musikk at man skaper slike magiske øyeblikk. Du kan jo ligge i formasjon og følge en plan gjennom en hel konsert, men det er når du gjør de litt uventede tingene at du skaper slike øyeblikk. Jeg synes jo det er morsomt når de andre i bandet gjør det. Da får man jo sånn reaksjon: «wow, ka va det førr nokka?» og så spiller man videre på det. Jeg føler at det er ganske likt på fotballbanen at når jeg ser noen gjøre noe uventet så tenker jeg «yes, nå skjer det noe»!

Så skal jeg rippe opp i den «9000 byen» som altså ikke skulle spilles live sør for Vestfjorden. Den ble jo dessverre laget det året da hele cupsesongen ble annulert.

– Ja.

Er det ikke litt trasig at det endte sånn. Da ble kanskje låten lagt litt i skuffa rundt omkring, også på Alfheim?

– Vel, det er ganske tveegget den låten der. Fordi det er en av de mest streamede låtene vi har. Den har jo over en million streams. Det er ganske interessant at den har levd videre. Kanskje ikke i fotballverdenen. Det vi har oppdaget er at unge folk ikke tenker på den som en fotballåt. De husker ingen cupfinale eller sånn. De spiller den rett og slett på fest. Den har på en måte bare levd videre og rett og slett blitt en av våre mest kjente låter. Det var vi ikke helt forberedt på.

En million avspillinger på strømmetjenester har kanskje gitt dere ti kroner på deling?

– Ja, det blir mange avspillinger, men det blir ingen penger av det. Det er live det er noe å hente på, der har vi 98% av inntektene.

Her for en stund siden rippet jeg opp i en gammel TIL-låt som få husker. Innspilt av Pussycats med tekst fra Brynjulf Bjørklid og melodi av Friedel Brandt. Låten heter «Red and white».

– Oi.

Hadde ikke det vært noe for live-repertoaret til Violet Road?

– Det må jeg sjekke ut. Det må jeg virkelig gjøre. Vi har bare spilt «Just a little teardrop», men det er mer i sånne lukka lag vi har gjort det. Pussycats er jo store helter.

– Da vi skrev «9000 byen» så var vi jo veldig opptatt av «blir det her bra?». Så da ringte vi Sverre og spurte om han ville høre på den, om hva han syntes om den og om ham ville være med å kore på den. Så da sa han «ja, bare legg en cd på G». Det var sånn det funket. Da fikk han hørt den og da godkjente han den og sa at det her var bare helt knall. Han ble med i koret.

Ja, for i videoen så ser man han i koret. Og sammen med noe TIL-spillere som det kanskje måtte brukes autotune på?

– He he, nei det er ingen autotune. Vi bare gønna på. Og det funka. Det som jo er artig er jo da at folk liker låten uten å tenke på den som en fotballåt. Broderen spurte en ung kar om hva det var med låten for dem. Og han fikk til svar at de spilte den på hvert vorspiel. Så da spurte han om «hvorfor det?» og fikk til svar «det er så stemning». Det er et flott svar.

Det har vel litt å gjøre med at man har funnet noe som er sangbart tekstmessig og en melodi som man kan synge med på? Er det plagsomt når folk synger med fra salen?

– Nei, det er aldri plagsomt. Hvis vi snakker om opplevelser på scenen så er det en av de store tingene å se at helt ukjente folk synger noe du har vært med på å lage. Det er en helt herlig følelse å se at det her har dem hørt og dem kan teksten. Det er rett og slett magisk.

Nå skal dere på turné?

– Ja, vi starter etter nyttår, i slutten av januar. Så skal vi turnere tre måneder. Det blir veldig spennende og jeg håper jo at det blir med stående publikum som det var før i tida. Det er ganske viktig at vi får disse konsertene igang igjen. Nå begynner det å bli lang tid siden sist.

Blir det ny plate i forbindelse med den turnéen?

– Nei, vi ga jo ut ei plate i februar og vi fikk jo egentlig ikke turnert så mye med den. Så det blir en fortsettelse av det. Det var jo ikke så enkelt. Så det er den vi har med oss.

Dere har jo gjort mye fin Nord-Norge-reklame. For eksempel det jeg kaller albumet fra Hella?

– Ja, da tenker du på det coveret og videoene? Vi oppdaget jo stedet og at det er jo «gammelbyen» som står der ute. Vi skulle egentlig bare lage en video der, men det ble jo så j…. kule bilder. Det ble på en måte temaet til hele plata det der. Og selve vinylen er jo lykkehjulet.

Dere har jo gjort Nord-Norges-reklame helt fra starten av. Da tenker jeg på «Can you hear the morning singing».

– Ja. Når man vokser opp her oppe så er det umulig å ikke bli påvirket av det som er rundt deg. Og vi har ofte tenkt på det at vi er kanskje litt annerledes enn andre band også i sånn som tekstene blir. Det er jo ikke tvil om at naturen her påvirker kreativitet og kunst man prøver å lage. Den låten er veldig som en bålfestlåt, sånn som man har vært med på mange, mange ganger i Kåfjord i hvert fall.

Så location var lett å finne?

– Ja, det var ganske nært en helt vanlig kveld i Kåfjord.

Og så er det en annen låt med location Kaldfjord?

– Ja, det stemmer. «Burning up». Det er mange stilige plasser her opp, så men trenger ikke dra så langt.

Så hvis dere gjør en ny TIL-låt så blir location Alfheim? Eller blir det Telegrafbukta?

– Nei, det er jo Alfheim som er arnestedet. Den er jo egentlig j… kul den videoen som ble lagd der. Jeg vet ikke om vi skal lage noen ny fotballåt. Men jeg håper jo at noen andre gjør det. Men det er jo artig at låten vår blir hørt på og ropt på i hele Norge.

Du regner det som stort at Sverre ga dere tommelen opp?

– Ja, det var ganske viktig. Det var i hvert fall veldig viktig for oss. Da han sa at han ville være med på det så hadde vi det stempelet vi trengte. Da følte vi at det ble bra nok. Vi hadde jo aldri lagd en fotballåt før.

Du får kanskje ta å lage en for Indre Kåfjord. Kanskje en kassett?

– Ja. Det er veldig artig å få være med å spille der fortsatt. For meg er det jo mest gøy å se unge spillere komme opp. Og se at det fortsatt er et lag der. For min del blir det nå mest gule kort, men det blir jo noen assist av og til. Og noen mål.

Viktig å se at det kommer opp unge spillere og at det er et lag i ei tid der mange sitter med en liten skjerm tett innpå seg?

– Helt korrekt. Og det er superviktig. Hvis det ikke er et lag så blir det jo lite på alle generasjonene som har lyst å spille. Det er jo litt av tankegangen bak at det er noen av oss eldre som er med, og så er det de unge. Det er jo en måte å bygge identitet på. Er jo veldig mange av spillerne som bor i Tromsø, men som spiller for Kåfjord fordi de har en forelder eller to derfra. Det er absolutt en sånn tilknytning med hjemplassen.

Noen annet du vil nevne?

– Jeg har fulgt ganske nøye med på TIL i år. Og jeg er ganske imponert over hvordan de har tatt andre del av sesongen. Å se at de har løftet seg opp sånn er bare imponerende. Og det ser ut som om det går veien for Eliteserien også neste år. Det er jo ufattelig viktig for byen at laget er der. Imponerende.

Og imponerende å se at unge gjør det veldig bra?

– Ja. Mikkelsen har jo vært helt outstanding, for å si det mildt. Og så er jeg veldig stolt over at det er Gaute som styrer, og at han får det til. Det er litt kult når det er en trener som er herfra.

Det er ikke fordi du gikk på skolen sammen med han, men fordi han er herfra at du er stolt?

– He he, helt korrekt! Han er en fin fyr. Da han trente HamKam og vi spilte i Hamar så kom han og hilste på oss. Da hadde vi en lang prat, og det var veldig trivelig. Jeg håper at det i fortsettelsen bare går oppover.

Du sa at nivået var litt annerledes da dere gikk på skolen, så hvis han plutselig ringer deg så er det ikke for å ta deg ut til laget, men for å spille musikk?

– Jeg tror faktisk det ville være for musikk. Men hvis han trenger noen til å slå innlegg så er jeg ganske god på det fortsatt. Men det nivået de har er skyhøyt.

Så du kan byttes inn ved hver dødball og så byttes ut igjen like etterpå?

– Ja, det vil jeg si. Hvis jeg var en god coach så ville jeg gjort det.

Vi må bare først få på plass ei regelendring.

– Ja, et spark på ballen og så slippe å springe, det hadde vært helt fantastisk.

I England så har de jo noe de kaller gåfotball. Det er jo for pensjonerte fotballspillere. Det er fotball der det ikke er lov å løpe, ikke lov å ta sklitaklinger og sånn. Men bare gå etter ballen. Hadde ikke det vært lurt for godt voksne?

– Oi. Det høres jo lurt ut. Det er mye trim i det å gå. Og så er det jo sosialt med fotball. Alt det der høres jo gøy ut. Vi har en sånn cageballgruppe som bruker å spille på mandager i hallen her. Og det er sykt artig. Det er heldigvis en liten bane. En time. Masse trim og veldig sosialt. Kommende mandag har vi julebord. Og det er veldig viktig.

– Det som er vakkert med fotball er jo at i det du kommer på banen så klikker det inn sånne mekanismer i hodet. Du begynner liksom å analysere spillet og se etter muligheter. Det går sånn av seg sjøl. Og det tror jeg du aldri blir for gammel til. Hvis du har spilt fotball siden du var liten så vil det alltid være der. Men så går det jo selvfølgelig ikke så fort lenger. Men hodet går.

Du analyserer motspillerne og ser etter hva de er i stand til. Og så vet du hva dine medspillere er i stand til?

– Ja. Korrekt. Det ser jeg både på trening og i kamp. I sjettedivisjonen ser man fort hvor det er muligheter. Og det går nok ikke bort uansett hvor gammel man blir. Det drar jeg også nytte av i musikken. Man treffer jo mange artige band på veien. Og de artigste historiene er det jo alltid Stage Dolls som forteller. Blant annet om at hvis man mister bassisten, at han begynner å spille fjellbass, altså langt oppe på halsen, så er det farlig. Da kommer han aldri ned igjen. Fjellbass er ikke bra. Det er greit å holde seg der nede der man vet hva strengene heter.

Bildetittel: Etter en solid Pondus-takling. Kjører italiensk stil mot dommeren her. «Det der kunne jo aldri ha vært frispark.»
Foto: Jonas Rene Johansen

– Artistlivet er en lang fotballkamp. Det er uventede vendinger. Med både ekstraomganger, tilleggstid, gult kort og rødt kort og i det hele tatt. Jeg bruker å tulle med sånt som at lange artistkarrierer er fotballkampen, men sånne konkurranser som Idol og sånt det er jo bare straffesparkkonkurranser. Der er det jo bingo hvem som vinner og ikke vinner. Skal du holde på hele livet så må du tåle både mål imot og mål for laget. Og taktikkskifte.

– Da vi startet Violet Road så prøvde vi jo å spille så mye som mulig. Vi spilte vel rundt hundre konserter første året. Måten vi tenkte på, og det rådet som jeg gir alle unge som vil spille, var at du må spille mest mulig live, og over alt. Og man må ikke tenke på at du skal tjene noe på det. For det gjør du rett og slett ikke i starten. Det må du innse, at skal du bli musiker så må du spille for null. Lenge. Så ser du om det tar tak. Hvis det ikke fører til noe, så får du bare beholde det som hobby. Men så smalt det rett og slett.

Så du må spille for null ganske lenge? Og til slutt kan du kjøpe deg en båt?

– Ja. For eksempel. Jeg tok kystskippersertifikatet. Det var faktisk ganske vanskelig. Det var seks eksamener og en praktisk eksamen. Det var veldig gøy, en gammel drøm. Jeg tok det via maritim kveldsskole.

Da trenger du kanskje ikke så mye mannskap på Vulkana når dere skal seile?

– Nei, jeg kan jo faktisk kjøre sjøl. Men vi har diskutert det og kommet frem til at vi må jo ha med skipper. Det går jo ikke fort, og skal vi turnere så må vi jo kjøre videre på natta.

Og da er du opptatt med nachspielet?

– Ja, ikke sant. Det der å være rocker og skipper, det matcher ikke helt.

Hvordan føles det å være godt voksen rocker. Annerledes enn da du var ung rocker?

– Ja, det er jo annerledes. For det første er det mye mer ordnede former nå. Før så sov vi jo på gulvet eller på scenen på de plassene der vi spilte. Våknet opp igjen i en eller annen krok. Det var litt andre tilstander. Men hodet er ganske likt, altså innstillinga til musikk og det å underholde folk, den er veldig lik.

Så en godt voksen rocker setter like stor pris på en madrass under seg som en gammel fotballspiller?

– Ja, det er en fordel. Da jeg var yngre så spilte vi jo ikke så mange konserter. Men nå spiller vi ganske mange. Og da må man rett og slett passe på kroppen litt. Restituere. Søvn og alt det der. Det er fysisk arbeid.

– Det som er fint med musikk er at man blir aldri pensjonist. Men kan aldri pensjonere seg fra musikken. Det er det som er fantastisk. Så da får man bare holde på resten av livet. Det er jo den store fordelen med det yrket her.

– Jeg kan jo ta med ei historie om Neil Young. Vi spilte før han på Stavernfestivalen for noen år siden. Da hadde han med seg to av sønnene til Willie Nelson. Og en bassist, Corey McCormick, som jeg kjente fra USA. Han hadde også spilt med Chris Cornell her i Tromsø. Da han så vi var der så ba han oss komme bak scenen. Og vi hadde en lang prat med bandet der. Det Neil Young gjorde med bandet var at han ga dem en liste på 200 sanger, og så hadde de ingen setliste. De visste altså ikke hva de skulle spille. Han hadde bare en stor plansje med de 200 låtene og så pekte han bare og sa «one, two, thre, four». Det var så sykt artig. Og bandet måtte være så på tå hele tida. De ante ikke hva de skulle spille i neste øyeblikk.

Det blir jo som om en trener ikke skulle ha noen peptalk før kamp, men bare si at jeg gir dere beskjed underveis?

– Ja, sette opp to hundre formasjoner. Og så peke på dem underveis. Så må laget legge om.

Heia TIL?

– Ja, heia TIL. Trivelig prat.

Tidligere publisert på til.no.