En god prat med Ruben

Først vil jeg få trekke frem en kamp på Raufoss. 22. november 2020. Da vet du kanskje hva jeg sikter mot?

– Det var jo et spesielt øyeblikk. Det hadde jo på en måte vært et tøft år for alle på så mange forskjellige måter, med corona, trenerbytte og mye annet. Og vi hadde jo et nedrykk i bakteppet der og en tøff sesong i OBOS på stadioner der man egentlig ikke hadde lyst å være på. Så det å få bekreftet at vi igjen skulle spille i Eliteserien var for mange en veldig fin opplevelse.

Et frispark av de helt store! Hvor tar du det fra?

– Det ble jo litt spesielt for da vi hadde coronabegrensninger så var jeg i en egen kohort, bare jeg. Jeg var alene og det endte opp med at jeg ble stående å skyte veldig mange frispark. Så akkurat det hadde jeg øvd veldig mye på i månedene mars og april da vi holdt på alene og var permittert.

Noen tusen repetisjoner?

– Ja, ihvertfall noen hundre. Det ble så langt å hente ballen hver gang. Hadde jo ikke noen til å hente ballen, ha ha, var jo alene i kohort og permittert.

Uavgjort mot det som tippes som årets vinner av Eliteserien må man vel være ganske så fornøyd med?

– Ja, ihvertfall slik som kampbildet ble. Vi lå under med to mål, men har jo alltid lyst på tre poeng. Men at vi klarer å hente opp en tomålsledelse mot et av de beste lagene i Eliteserien er vi fornøyd med og det må vi ta med oss som veldig positivt.

– Vi ønsker jo hele tida å få Alfheim til å bli det det en gang var: en heslig plass å komme til for motstanderen. Det skal ikke være enkelt å stille på Alfheim og få med seg poeng, og det må vi fortsatt jobbe knallhardt på for å få det ryktet.

Du begynner jo å bli voksen? Har ihvertfall holdt på med fotball en stund. Første gang jeg så deg spille en seriekamp var ihvertfall så langt tilbake som i 94 eller 95. Da spilte du ihvertfall for TIL. Senere ble det Fløya. Har du noen minner fra den tida?

– Stemmer det. Jeg hadde vel min første kamp i 92. Jeg var 4 år og spilte på laget til søskenbarnet mitt, han Preben Yttergård Hanssen. Jeg husker jo mange kamper fra den tida. Husker vi spilte på grus borte på Kvaløya og jeg husker at jeg fikk lov til å ta corner når jeg spilte sammen med de som var et par år eldre enn meg. Det syntes jeg var veldig stort. Spille på grus og få litt skrubbsår. Og spille med nikkers, noe som jeg forøvrig trodde het Snickers til jeg ble ganske gammel. Jeg har veldig mange gode minner fra turneringer både på Templarheimen, uti Lyngen, Umbro-cup på Fløyabanen og rundt omkring.

Så var det et år i saftbygda.

– Ja, så ble det et år i Sogndal mens pappa var trener der. Det var også ei fin tid, og det var vel da jeg kom tilbake til Tromsø i 98 at jeg ble Fløyaspiller hvis jeg husker det rett. Og da ble det vel 5-6 år i Fløya før jeg gikk til TIL. Jeg hadde det veldig fint i Fløya. Det er en fantastisk klubb og veldig viktig for mange unge i byen. De gjør en viktig jobb med å la unge spillere få være aktiv og har jo etterhvert fått veldig bra anlegg for aktivitet. Det er jo en klubb som er perfekt for breddefotball og en klubb der barn og ungdom får trent mye. De har jo en veldig fin historie bak seg og har jo de siste årene også prestert bra på banen også med A-laget.

Ok, vi skal komme tilbake til TIL. Men først. Når du intervjues eller nevnes så trekkes ofte frem ditt faderlige opphav. En av de som spilte da TIL vant cupen i 86. Men rundt middagsbordet hjemme fantes jo en til som gjorde det skarpt på høyt nivå: mor Ann-Torild som spilte for Tromsø Basketballklubb.

– Ja, mamma var jo sølvnorgesmester to ganger. De tok sølv i sluttspillet både i 1986 og 1987! Så hun har nok også veldig sportslige gener. Og hun har nok av og til syntes sølvet var litt bittert akkurat som for TIL i 2012.

Du kunne jo fort endt opp med å satse på basket?

– Jeg syntes det var artig å spille basket og holdt på et år aktivt med basket. Det var både artig og spennende og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det og fikk være med det ene året. Men jeg fant vel ut at jeg hadde ikke tid til å kombinere basket og fotball. Om det senere har gitt noe med tanke på fotballen vet jeg jo ikke. Men jeg tenker nå at det er viktige å prøve ut forskjellige ting og så finne ut hva man vil. Rent fysisk så hadde jeg jo ikke så mye å gjøre på en basketballbane i forhold til høyden min, så det ga seg nesten selv.

Samtidig må vi også ta med at det slett ikke var innlysende at Tromsø skulle få delta i det finere selskapet innen basket. Akkurat som i fotball og andre idretter så syntes enkelte sørpå at det ble litt langt å reise til Tromsø. Men der var din mormor en som virkelig stod på for å få det til.

– Ja, mormor Alvhild var en viktig pådriver og lot sin stemme bli hørt. Det var viktig for i det hele tatt å få være med.

Tilbake til TIL, Tromsø og overgangen tilbake til TIL fra Fløya. Da snakker vi 2005?

– Ja, da hadde jeg valget: bli værende i Fløya, gå til TUIL der pappa var trener eller overgang til TIL. Og fra TIL var jo tilbudet om å være med på ei satsning rundt meg, Hans, Jo og Bråten-brødrene. Og jeg valgte å bli med på den. Og senere spilte jeg også sammen med Bjørn Lidin Hansen i TIL. Jeg hadde jo spilt sammen med han i mange år i Fløya før det. Han var jo et enormt talent allerede fra tida på Stakkevollan. Jeg kjente jo både Bjørn og broren Anders bra. Jeg vil ikke tenke på hvor trist det var det som skjedde, men heller tenke på hvilken flott gutt og mann Bjørn var, alt han ga og for et fotballtalent han var.

Så ble det seniorfotball fra 2006. 170 kamper for TIL før du dro utenlands. Noen spesielle minner fra den tida?

– Ja, absolutt. Ikke bare det som skjedde på banen, men også utenfor banen. Jeg lærte meg jo å bli voksen i den tida, kom inn på A-laget da jeg var 17. Og alle de gode vennene jeg fikk den tida. Kanskje spesielt på Tom som jeg bodde på rom sammen med og der vi begge spilte på landslaget mens vi var i TIL, som jo nesten i seg selv var litt urealistisk.

– Og selvfølgelig alle de årene med gode resultater. Vi var en toppklubb og det var liksom aldri tvil om at ikke vi skulle være topp-tre eller topp-fire når vi begynte sesongen. Hele den tida var jo fantastisk. Vi spilte i Europacup og jeg husker borte mot Bilbao at jeg så på klokka at vi hadde spilt kun åtte minutter og leder 2-1 fullt fortjent. Og borte mot Partizan Beograd der vi er bare et dumt mål imot hjemmefra til enkelt å gå videre. Helt spesiell stemning og minst 50 vakter i fullt verneutstyr utenfor garderoben vår. Det er jo opplevelser som man som TIL-spiller kanskje ikke skulle forvente å få med seg når man kom opp på A-laget og kjempet mot nedrykk i 2006.

– Det kan jo hende at det blir vanskeligere å få delta i slike opplevelser fremover, men nå viser det seg jo at man har tydelige motkrefter mot pengemakt og korrupsjon. Og når supportere, enkelte spillere og klubber så klart sier i fra at det ikke er greit så legger det jo noen føringer som viser at de ikke kan gjøre akkurat som de vil.

Hvilken draktfarge liker du best? Rødt? Eller grønt?

– Det er jo rødt og hvitt som er det absolutt beste. Det var jo rødt og hvitt i Tromsø. Deretter grønt og så rødt og hvitt igjen. Utenlands var det jo rødt hos Kaiserslautern. Så grønt hos Groningen. Og tilbake til rødt hos Kaiserslautern. Det er rødt som er best, men grønt er en god nummer to. Jeg tok det faktisk opp da jeg skulle signere for Groningen at dette var andre gangen jeg skulle spille i grønt.

– Jeg har mange gode minner fra den tida utenlands. Mange minner fra da vi i Kaiserslautern slo ut mange første-bundesligalag. Som da jeg scorte mål på overtid i andre ekstraomgang borte mot Bayer Leverkusen og at jeg da sendte oss til semifinalen i cupen.

Fin trening for når TIL skal tilbake i Europa?

– He, he, forhåpentligvis kommer vi tilbake dit. Europakamper hjemme i Tromsø var jo veldig spesielle kamper.

– Men så spilte vi semifinale mot Bayern München i cupen og samtidig lå vi lenge på opprykksplass og spilte hjemmekamper foran 50.000 supportere. Det var veldig spesielt og personlig var nok dette høydepunktene mine den tida i Kaiserslautern. Året etterpå lå vi jo lenge på førsteplass og så brakk jeg foten og vi endte på den bitre fjerdeplassen.

– Men sesongen etter det benbruddet var kanskje min beste sesong i Kaiserslautern. Da scorte jeg 7 mål og hadde vel 6 assist som midtbanespiller og kant. Det var etter det jeg dro til Nederland. Så fikk jeg jo lært nederlandsk i tillegg til tysk. Og jeg har fortsatt kontakt med endel av de jeg spilte sammen med de årene.

Returen hjem til Norge endte jo også opp med rød drakt. Ble det litt vel mye regn i Bergen? Eller savna du sein vår med Tromsdalstinden kledt i hvitt?

– Vi stortrivdes jo egentlig i Bergen. En kjempefin by og et enormt potensiale. Så ble det jo et nedrykk for TIL samtidig som ikke alt stemte helt for meg i Brann og når da muligheten for å bli med på å bygge opp et nytt lag i Tromsø dukket opp så føltes det riktig å reise nordover.

Man kan vel beskrive deg som en super servitør og ikke først og fremst målscorer?

– Ja, jeg har vel vært mye mer det opp gjennom årene. En notorisk målscorer har jeg jo ikke vært. Det var jo den tida i Kaiserslautern jeg scorte ganske mye mål. Men du tenker kanskje på et mål i en treningskamp i år. Den var litt fin.

Du tok nettopp eksamen i organisasjonspsykologi. Ser du for deg ei fremtid som trener?

– I utgangspunktet gjør jeg jo ikke det. Som fotballspiller og trener så lever man jo livet litt som i ei bobla. Og jeg tenker nok at når føttene en gang sier stopp og jeg ikke kan spille lenger så blir nok familien førsteprioritet med engang. Selv om jeg nå er med som trener for lagene til guttene våre. Det er jo artig. Og det er jo slik fotball skal være: artig. Det er kjempegivende sammen med disse. De blir jo så glade og i så godt humør og så er det «full action». Nå har jeg jo en jobb som gjør at det ikke alltid lar seg kombinere med aktivitetene for dem. Jeg har jo ikke hovedansvaret så det er jo andre, dyktige folk som er der og følger det opp. Men klart, har man en dårlig dag så kan det å være sammen med disse unge fotballspillerne være en ren vitamininnsprøyting.

Fotballspiller, student, småbarnspappa, fotballtrener, revyskuespiller (Yonas-pizza sammen med Jostein) osv.?

– He, he, ihvertfall en billig revyskuespiller.

Nok å henge fingrene i?

– Ja, man kjenner jo at man lever. Hverdagen går jo mye i ett. Men det er jo bare artig. Det er jo mye som skjer og det meste man holder på med gir jo mye tilbake. Men det er jo klart, jeg hadde ikke klart alt dette uten den backingen jeg får hjemme hos kone og barn, den er jo enormt viktig.

Til slutt: mye morsomt på gang på Alfheim nå. En del nye ansikter. Mange talenter. Dette kan vel bli et ganske så bra år?

– Ja, det aller viktigste oppi det her er at vi både fra administrasjonen, frivillige, trenere og spillere jobber knallhardt. Det er egentlig det aller viktigste fordi det å være et talent er egentlig ingenting. Det å gå fra å være et talent til å bli en eliteseriespiller er en lang vei å gå. Den viktigste verdien vi har akkurat nå er at vi jobber knallhardt på Alfheim. Selvfølgelig for å bli bedre og for å ta inn noen marginer.

Noen kommentarer om spillestil?

– Det handler like mye om motspill som spill. Man kan jo f.eks. se på topplagene i OBOS nå og hvordan de sliter, men der vi var gode i fjor ved at vi tok alle lagene på alvor uansett hvem det var.

– Sånt spill som vi har hatt i flere kamper nå det handler like mye om det motspillet vi har hatt. Møter man en motstander som legger seg bakpå så nytter det ikke bare å ha raske angrep og spille bare fremover. Det der er ofte en sånn misforstått supportergreie. Ofte handler det like mye om å kontrollere kampen og vente på de muligheten man får. Når motstanderlaget legger seg bakpå så er det ingen enkel sak. Det å bare spille ballen hurtig fremover i slike situasjoner ser jeg på som ganske dumt for da er angriperne i undertall og det er sjeldent gunstig. Det samme ser man jo også i internasjonal fotball.

– Det laget som kanskje har mest ball og spiller mest langsomt det er vel faktisk Bodø/Glimt, men så husker man bare de få og raske angrepene som de har. De angrepene er jo bra.

Anders oppsummerte vel innstillingen hos Gutan ganske så fint etter Moldekampen: vi er jo så naiv at vi tror at vi kan ta poeng mot alle?

– Ja, vi jobber hardt og med det i bunnen så tror vi at vi skal få ut potensialet i oss og spille på de styrkene vi har.

Du lengter vel litt etter å få et fullt stadion?

– Ja, absolutt. Du vet hvor vanskelig Alfheim kan være for motstanderne når du får 5-6000 tilskuere og mye lyd fra tribunene. Da er det ikke nødvendigvis så hyggelig å være motstander og det kan vel hende at Åge Hareide hadde blitt litt irritert her oppe også.

– Når jeg spilte i Kaiserslautern og vi hadde tretti, førti, femti tusen tilskuere så hører man jo ikke så mye av hva som nøyaktig blir sagt. Men jeg husker jo en del morsomme kommentarer fra Alfheim. Trond Olsen fikk vel kjørt seg litt med hårsveisen. Det er mange kreative sjeler rundt omkring.

Tusen takk for praten og lykke til i neste kamp.

– Takk for praten. Kanon!

Vel, med denne strålende fortellingen innabords så skal det ikke nektes for at jeg fant ut at det var én ting jeg måtte sjekke nærmere. Det var tid for litt førstehåndsopplysninger om to flotte sølvplasseringer på nasjonalt nivå. Sølv er sølv, fotball eller ikke fotball. Og med den spesielle historien om TBBK, nå Tromsø Storm, som måtte sloss for å få delta på det nivået så står det enda større respekt av bragdene. Dermed måtte jeg ta en kort prat med mor Ann-Torild Yttergård. Og det fant hun tid til i en travel hverdag.

Jeg spør om de to kampene og om hun vil fortelle noe om de.

– Vel, vi tapte jo de! Eneste som var litt spesielt med den siste kampen i 86 var at vi spilte samme dag som cupfinalen i fotball.

Men sølv i sluttspillet to år på rad!?

– Joda, det var jo veldig bra.

For baskethistorien i Tromsø så var jo det der viktig.

– Joda. Og det som var artig var jo at flere av oss jentene var jo sammen med TIL-spillerne også. Vi hadde det jo artig, vi trente i lag og vi var jo et venninnegjeng som spilte sammen. Begge de sølvkampene var mot Høybråten. Jeg husker jo ikke resultatene, men vi tapte altså sammenlagt etter spill hjemme og borte.

– Det var jo en kjempestor opplevelse. Kamper med mye publikum også hjemme i Tromsøhallen. Da vi kom hjem ble vi jo møtt på flyplassen av masse folk, blomster og jubel. Det var jo en aktiv gjeng i klubben. Foreldrene våre satt i styret og mamma var formann.

Bak et sånt resultat ligger jo mye trening.

– Ja, vi trente jo mye. Og vi hadde mye ulik bakgrunn. Jeg drev jo også med konkurranseturn. Jeg er jo faktisk nordnorsk mester i konkurranseturn. Det ble jeg da jeg var 16, og så gikk jeg over til basket. Men jeg drev fortsatt litt med turn da jeg begynte på basket. Så sluttet jeg med basket etter den andre sølvsesongen, da var jeg 24.

– Vi prøvde oss faktisk med litt treninger sammen i 2004-05, oss «gammeljenten». Etter det har det vært smått med basket.

Jeg må innrømme at jeg slett ikke hadde notert på forhånd at jeg skulle snakke med en nordnorsk mester i turn. Alt man ikke vet. Igjen viser det seg at allsidighet kan være lurt. Og at trening og atter trening kan gi resultater langt utover det mange forventer.

Knallhard jobbing har ihvertfall gitt resultater for mor og sønn.

Tidligere publisert på til.no.