Her hadde man planlagt en mindre justering av interiøret med innkjøp av litt gammel, grønn filt og en boks hvitmaling for å symbolisere sidelinja foran TV-skjermen. Men det satte ens bedre halvdel en solid stopper for. Hun, som ellers tolerer mye av ens fotballgalskap, var plutselig like taklingssikker som Simen Wangberg og sidelinjas utskremte gikk overende uten mulighet for å bli tildelt et frispark. Parketten fikk ligge i fred. Men så er det jo noe som heter «å sitte i parkett». Fint skal det visstnok være. Der satt man. Med den plagsomme muskelkløen etter et spark eller to på en ball.

Dagen var kommet. Hundreårsjubileumskampen – på dagen hundre år etter at klubben ble stiftet. Også mot fuglene fra Skedsmotraktene! Ja, her har man kanskje et lyspunkt mht. nedrykk til OBOS-ligaen? For hadde ikke TIL rykket ned så hadde det ikke vært mulig med LSK som motstander i jubileumskampen. Den samme klubben som gjør at man stadig kan få et solid glis påmontert når man synger «fire – en; fire – en; fire – en». Da hadde det kanskje i stedet blitt kjedelige lag som RBK eller Molde? Enhver spåmann må jo skjønne at dette bare må gå veien? Sikker hjemmeseier. Ihvertfall før kampstart.

Når man i tillegg kan registrere at det er solgt tusenvis virtuelle billetter til kampen så må jo et ganske så fullt hus på Alfheim gi Gutan det løftet som hjelper dem frem til trepoengeren. Nervene i helspenn før kamp. Mantraet man gjentar for seg selv mens man stresser litt ned – etter klar marsjordre fra husets dommer – med å bære ut filten og malingsboksen: «Seier. Soleklar seier. Mot LSK.» Men blikk kan si mer enn ord. Dommeren varsler at slik skråsikkerhet før kamp sjelden har gitt rett resultat. Altså er man nær både gult kort for oppførsel samt hjertestans pga. redselen for å ha brakt ulykke over laget, over Gutan.

Det blåses igang. Lehne har fått lov å reise nordover igjen. Kjent som han er for å kunne dra motspillere metervis avgårde håper man at han nå drar i motsatt retning av resten av fuglene.

Er Gutan godt forberedt, mumles det på sidelinja. Kampforberedelser? En bekjent som har slitt ut mange skopar på mange sidelinjer har reist spørsmålet. Så vi spoler tilbake til litt før kampen og Gautes bevingede ord til spillerne. Slik vi tror de falt:

Guta! Hør no her. Vi e hundre år! Det skal ingen glømme. Ikkje fuglan heller. Og bare så dokker vet det: i Kroken har vi ikkje mykje fugla. Så seint som i forrige uka blei kanarifuggelen tell fru Hansen i Malmvegen spist av gammelmonsen tell Olsen. Og vi har knapt en eneste gjøk eller sissik eller trost. Av og tell en stær. Og sånn skal det være utpå matta i dag! Ikkje en fuggel skal lykkes! Høre dokker! Ikkje en!

Men fra en av de smått obsternasige Gutan sprett det ut: «Sa du ikkje på treninga i går at han … va en gjøk?»

Gaute sitt svar? «Ikkje bry dokker om gjøken. Gjør som gammelmonsen tell Olsen!»

Ja, sånn ser vi for oss pep-talken mens vi ser kampen skli igang.

På en liten og pent signert lapp på stuebordet er følgende tall notert: 2, 7, 65 og 74. Og (50) i parentes. Man gløtte opp mot skjermen og er bare så utrolig fornøyd med at sangen fra tribunen dominerer allerede før kampstart. Og man er enig. Ja. Helt klart. «Vi skal opp igjen».

Men fuglene ypper seg. Og vår alles kjære Kito må ut med skade etter 7-8 minutter. Et uhell, men likevel scener man ikke har lyst å se. Da hadde det vært bedre å være på stadion når slikt skjedde. For i TV-ruta ser smellen så mye verre ut.

Etter fjorten minutter står det 0-1. Og vi er etter skjema fra 1986. Så lappen på stuebordet snus til skjemaet fra 2019: (11) og 79. Men TILs målscorer den gang, Simen Wangberg, er ikke på banen. Kan skjemaet brukes?

Kommentator Klem gjør alt han kan for å snakke ned TIl og snakke opp LSK. Han kan umulig være fra Strømmen? Nei, han er fra nærmere Oslofjordbotn. Og LSK går i sedvanlig bortekampmodus der de varierer mellom å parkere bussen på egen banehalvdel når TIL har ballen samt kontringer. Dødskjedelig uansett hvem man heier på. Urkjedelig førsteomgang. I tillegg synes dommertrioen å ha glemt tilbakespillsregelen. Ihvertfall om man heier på rødt og hvitt. Man må innrømme at humøret daler litt i slike øyeblikk. Derfor er man stort sett bare glad for at det blåses til pause. For noe må vel garderoben kunne rette på?

Andreomgangen starter langt bedre. Men til tross for enkelte serier med en-touch som varmer litt så vil det seg ikke. En gedigen sjanse i det 73. minutt er kanskje det som varmer mest. Men like etterpå stemples en TIL-spiller solid. Og man kan ikke annet enn forundres over at stempleren i gul drakt gliser etterpå. De tre i dommertrioen heter alle Tom til fornavn. Men man tør minne leserne om at det er bare TIL som har en ekte Tom!

Før ydmykelsen blir for total minnes vi ei strofa fra en trubadur som, selv om han er født i Tromsø, påstår han er fra ei bygd lenger sør: «fuglan tar tell vett og flyg mot sør». Ja, den kjærligheten til TIL kunne godt disse fuglene fra Åråsen ha vist oss nå. Tungt, bare tungt. De tar ikke til vett. De drar ut hvert tenkelige øyeblikk til kjedsommelige lengder. Og bursdagsfeiringen blir litt sånn «ja, ja, det kunne kanskje vært verre?» Men det ligger en trøst i at både Ruben, Fitim og Gaute er ganske så klare på oppsummeringen etter kamp. Det her snur vi! Neste gang. Og alle gangene deretter.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Vår dyktige skribent, Thore Danielsen, har satt ord på sine opplevelser omkring kampen igår.