På det som før pandemien ble regnet som fotballens store festdag reiste Gutan til Stavanger for kamp mot Viking. Viking som av mange er tippet til å gjøre det bra i år var nok ganske så revansjesugne etter å ha tapt 5-0 borte mot RBK i siste kamp. I intervjuet før kamp lover Kito at han alltid er klar til å ta imot et langt utspill fra Jacob. Og han mener at det er viktig å score først, altså ikke komme under for så å måtte jage etter ball.

Gaute uttalte at Gutan måtte sørge for kortere avstander mellom lagdelene og bedre sikringsforhold. På spørsmål om de ville ta spesielle hensyn til Vikings frontrekke – som jo har fått mye omtale i media – så svarte han ganske enkelt at Gutan bare måtte sørge for å fungere godt som et ledd og ikke opptre som en-og-en der ute på matta.

Når kampen blåses igang så minnes man følgende strofe fra Stavangerensemblet:

«Dårr e’ nok a di så seie om å men
dårr e’ allt før få så seie kom igjen
for ska det ver så ska det ver!»
For Gutan går rett i angrep og er frempå allerede før det har gått 20 sekunder. Skal det være så skal det være. Men så snur det hele seg. Viking vil mer og tar i bruk mer enn hva som godt er. Etter 8 minutter stemples Lasse. De knottene satte nok spor. Og etter drøyt 20 minutter koker det litt ekstra mye rundt noe skuespill fra en slik kar i blå drakt. Fra en smartere sjel enn meg påminnes jeg at en del fotballspillere jo har to yrker: spiller og skuespiller.

Førsteomgangen blir liksom aldri helt det man forventet fra Gutans side. Det er ikke slik de ønsker å spille. Første lyspunkt er etter ca 40 minutter når Moses snapper ballen. Skuddet går like utenfor. Et par-tre minutter senere setter Tomas opp Lasse, men avslutningen går like utenfor.

Gutan visste det nok selv. At de ikke hadde lyktes med sitt spill i første omgang. Og Gaute oppsummerte pausepraten med at de måtte by mer på seg selv og at de måtte bli mer fremoverrettet.

Omkring åtte minutter ut i andre omgang slår Moses tvers over til Tomas som kommer opp på høyresida i stort tempo. En nydelig avslutning og Gutan leder med ett mål. Som supporter vil man jo gjerne ha mer enn en etmålsledelse, men vi har skjønt at Gaute synes det er herlig å vinne 1-0. Så får heller slitne supporterhjerter klare seg som best de kan.

Tyve minutter ut i andre omgang koker det foran Vikingburet. Kito felles innenfor 16-meterstreken, men en velplassert dommer vifter det bare bort. En soleklar straffe er konklusjonen også hos TV-kommentator. Gutan fortsetter presset og tre-fireminutter etterpå skyter August. Skuddet blokkeres. Gutan er mye nærmere 2-0 enn Viking er utligning. Og Gutan maler på. Skudd blokkeres på nytt, ny corner, ny blokkering og ny corner igjen.

Så er Viking mer tilbake i kampen igjen og er faktisk frempå med en avslutning. Det legges til 6 minutter og mens negler bites ned til neglebåndet foran mang en TV-skjerm så blir siste egentlige sjanse et frispark til TIL like utenfor 16-meteren i det 91. minutt.

Seier til TIL og egentlig en bra poengfangst hittil i år. Sånn sett en perfekt dagen-før-dagen. Men førsteomgangen viser at det er mye mer å gå på. Og Gaute oppsummerer det bra med å si at det er et klart ønske om å få de gode periodene til å bli lenger. Og at Gutan må tørre å være seg selv.

Tidligere publisert på til.no.

Ekspertene er ganske så samstemte i år. De aller fleste mener at laget som gjestet Alfheim på Kristi Himmelfartsdag vil bli årets vinner av Eliteserien. Vel, TIL skal nok klare å gi dem kamp. For er det noe TIL-supportere kjenner til så er det gode resultater mot nettopp de beste lagene.

Gaute så ihvertfall ut som om han hadde planen klar da han ble intervjuet før kamp. Smilte godt og fornøyd. Legg så til litt vind og det som for moldenserne sikkert ble tolket som litt kjølig: stusslige 5 plussgrader. Og mer enn nok av det hvite levert ovenfra rundt banen. Perfekt ramme for storkamp.

En vittig harstadværing – ja, slike finnes faktisk – omtalte en gang Molde som «kun et fergeleie». Vi som aldri har vært i Molde kan dessverre ikke bekrefte dette. Ellers liker jo Molde å se på seg selv som et sted med jazz og røde roser. Dem om det.

Det var likevel tre mål fra to tidligere Stabækspillere som så ut til å ødelegge dagen for Gutan. Det gikk bare 9 minutter før stillingen var 0-1. Noen og enhver kunne kanskje begynne å fortvile. Men Gutan? Neida. Minuttet etterpå stod det 1-1. Målscorer: Moses Ebiye. Målgivende: Tomas Totland. Perfekt anledning for publikum og TIL-supportere til å lære seg noen nye navn.

Det gikk dessverre ikke mer enn ca 5 minutter før Molde igjen var i ledelsen. Og i det stadionuret nærmer seg 40 minutter av første omgang så scorer de igjen. Stillingen 1-3 på hjemmebane er aldri morsomt for hjerter med rød og hvit koloritt. Men gi opp? Aldri! Det tredjemålet vil nok også diskuteres som en mulig hands. Men gjort er gjort. Dømt er dømt. Spist er spist.

For TIL kom tilbake igjen like før første omgang ble blåst av. Nok en scoring fra Moses. Denne gang etter en målgivende fra Kito. Smart trekk. Det er bare så mye lettere å gå inn til pause når avstanden ikke er større enn et enkelt mål. Perfekt timet redusering.

Pausen ble åpnet med at låten «Just a little teardrop» av Pussycats ble spilt av på Alfheim. Kanskje mest til glede for den litt eldre delen av publikum? I det man nærmet seg andreomgangen ljomet «med vind i fra nord…..» ut over stadion. Og sannelig skulle det vise seg at Gutan tåler vind i fra nord. Og er kraft i fra nord.

For i det 60. minutt smeller August av en perle som går like utenfor. Og fire minutter etterpå er det utligning: 3-3. Målscorer: Kito. Målgivende: keeper Jacob! Akkurat den kombinasjonen vil nok flere få imot seg i år. Småfrekt nok beskriver Kito dette som noe de har trent på inspirert av Manchester City.

Flere mål ble det ikke. Kent-Are var frempå i det 68. minutt. Molde så også ut som om de hadde løpt fra seg.

Ingen enkel spasertur til tre poeng for laget som tippes høyt. Og Anders ga vel klar beskjed da han sa at «vi er så naive at vi tror vi kan ta poeng mot alle lag». Nok en vittig harstadværing satte skapet på plass. Et uttrykk som forøvrig Molde kjenner godt til.

Tidligere publisert på til.no.

Så var det endelig dagen for seriestart. De lange timene med kribling i hele kroppen med forventninger og tanker om hvordan det hele ville forløpe.

I dag skulle man endelig få svaret på om vintermåneder med snemåking er bedre trening for fotballspillere enn samme vintermåneder spradende i Speedo i Spania.

Enkelte ville kanskje betegne serieåpningen for TIL som Davids kamp mot Goliat. Bare at de i samme slengen vrir fortellingen til at det må jo være slik at Goliat vinner. At det rettferdige ville være at hjemmelaget stakk av med alle de tre poengene.

Ordet hjemmelag om disse gulkledde vil for alltid ha en liten bismak. En hyggelig kar som i minst to mannsaldre var oppmann for et lag sørpå har ved et par anledninger fortalt meg at de en gang ble møtt med følgende velkomst på kampmøtet før kamp: måtte det beste hjemmelaget vinne. Slike utsagn er ikke morsomme. De var kanskje morsomme på et fjortisnivå. Men vitner ikke om særlig sportsånd og en gjensidig respekt.

Slike kommentarer kunne kanskje blitt benyttet i supporterkretser. Kanskje. Men om den da kom fra den gule horde så spørs det om man ikke ville parert med «det kommer nok en dag der Fauske/Sprint slår Glimt ut av cupen»!

Hovmod står for fall, heter det et eller annet sted. Vi får se.

Sett med TIL-øyne startet det ganske så bra. Allerede etter ca to og et halvt minutt Kito, Lasse og Moses en fin kombinasjon. Som endte like utenfor.

Men hvor lenge var Adam i Paris? Drøyt syv minutter og vi var under med et mål. Nye fem minutter og der var nr to feil vei.

Men ga Gutan opp? Slett ikke. De malte på og slo ofte opp i bakrom. Tyve minutter ut i første omgang er Moses alene gjennom. Men lykkes ikke. Det er TIL som har flest avslutninger. TIL som får flest corner. Alle disse tingene som viser at de presser på for mål. I denne fasen har Tomas en avslutning like utenfor stolpen.

Halvtimen er gått når Jacob slår langt opp på Kito. Han forsøker å vippe den over keeper. Forsøket reddes. Men like etterpå er Lasse frempå, men også denne avslutningen går like utenfor.

Samtidig blir det klart at Runar sliter litt og han byttes ut. Inn kommer kjappe August. Viser seg fort at også Glimt har problemer med å takle farten og bevegelsene til August. 41 minutter er passert når han legges i bakken og TIL får frispark i god posisjon. Men avslutningen går over buret.

Det mangler ikke på avslutninger rett vei. Og Gutan ser ikke ut til å gi opp. De fortsetter i andreomgangen med å presse på. Knappe fem minutter ut i andreomgangen ender et frispark opp med ny corner. Glimt står imot.

Knapt ti minutter er gått når August rykker og forserer. Holdes litt i trøya, men rykker likevel fra. Spiller til Kito som skyter i steget. Dessverre rett på keeper.

August hadde en ny sjanse kvarteret før slutt. I stedet er det Glimt som får ny ball i nota.

3-0. Men likevel ikke så hakkende galt spillemessig. Derfor er det bra at det ikke er så mange dagene igjen til beste kamp.

Det er bare å riste av seg den reisen til Bodø. En liten omskriving av tekst for VM-sangen 1994 kan bli med på veien:

«Vi gir alt, alt for Tromsø.
Ofrer alt, om vi må.
Vi er røde, hvite – og –
Av og til er drakten bare blå,
For Tromsø, vårt beste lag».

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Det er deilig å være i gang med årets Eliteserie-sesong. Selv om det ble tap i åpningskampen, har som vanlig Thore Danielsen satt ord på opplevelsen i går. Han blir også i år fast skribent etter kamper. God lesning.

– Hallo. Goddag. Da har jeg kommet til Mo Airways?

– Ha, ha. Den likte jeg. Den får du pluss i boka for.

Altså, jeg kan ta skylda for at kommentaren kom på nett. Men jeg skal ikke krediteres for opphav. Vi satt og så kampen mot Øygarden og jeg sa «se der, han Mo, han flyr inn det målet!» Og da smalt det fra yngstesønnen vår: «Mo airways». Jeg sjekket jo selvfølgelig ut om jeg kunne bruke den og hva royalties kunne komme på. Det var jo litt festlig at den nådde litt lenger enn bare weben. Den ble jo også kommentert fra TV-studio før neste kamp. Eurosport var glad for at du hadde kommet innpå og at du hadde scort mål. Og de likte veldig godt beskrivelsen «Mo airways» som de hadde funnet på hjemmesida til TIL.

Er «Mo Airways» tilsluttet Reisegarantifondet?

– Ha, ha. Kan vel alltid si at man er garantert et par mål på hodet i løpet av et år hos Mo Airways. Hvis ikke så får du inngangspengene tilbakebetalt.

Du la ut en gif med en gris som fløy enten på Twitter eller Instagram? Stemmer det? Var det pga. Mo Airways.

– Nei, det var mer en hyllest til Ruben. At det var han som scorte i den avgjørende kampen mot Raufoss, at det skjedde i det 90. minutt, det skjedde på frispark og det gjorde det sånn at vi sikret opprykket! Det var de tingene der og så kom bare grisen flyvende.

Vi ser jo ikke på Mo som en grisepiller så jeg ble jo litt stuss.

– Nei, nei. Det har ingenting med det å gjøre. Det var bare en gris som fløy.

Det er jo en fantastisk regi i den episoden på Raufoss. En regi verdig en spenningsfilm.

– Ja, akkurat. Og det som var så deilig var at det var akkurat Ruben. Han har jo hatt sine opp- og nedturer de siste par årene. Og så kom han jo hjem og det at han fikk gjøre det der, det kjente jeg gjorde ekstra godt.

Men må dere absolutt vente til det 70., 75. eller for den saks del det 90. minutt før dere setter den inn? Tenk nå litt på supportere.

– Skal man ikke lage litt show? Er ikke det litt kult å ha litt spenning? Det er vel litt kjedelig om det er 5-0 etter 75. minutter. Jeg vil heller, som publikummer, gå og se en 0-0 kamp til det 80. minutt og så blir det 1-0 i det 92. minutt. Det er jo utrolig deilig å vinne slike kamper! Fra spøk til alvor så er det jo en styrke vi har hatt dette året at om vi skulle ligge under eller at det er uavgjort så vet vi at vi kan score 2-3 mål til så det har aldri vært noe stress.

– Kanskje litt stress for supportere, men akkurat når man spiller fotball så tenker man ikke så mye på det. Selv om motstanderen legger seg bakpå eller parkerer bussen så vet vi at vi skal finne åpningen. Vi har vært et topplag og har ikke latt oss stresse. Vi føler at vi er bedre trent og vi er et lag som skal være bedre enn de fleste lagene i ligaen.

Ditt julegaveønske i år var vel tøfler siden du blir fotballpensjonist?

– Ja, og ei TIL-pipa. Er jo veldig utradisjonelt med pipe nå for tida. Jeg er jo ikke så glad i tobakk, men skulle gjerne hatt ei pipe som man kunne vist seg med som gammel. Når jeg ser filmer fra gamle dager så tenker jeg ofte at det ser så koselig ut når gamlefar sitter der med pipa. Jeg hater jo røyk og tobakk, men kunne tenkt meg ei rød og hvit pipe med TIL-logoen på. Jeg skal ikke patte på den. Jeg skal bare ha den i handa. Vifte litt med den og liksom be barnebarna flytte på seg for nå skal han far se på Dagsrevyen.

Hva tror du er det største jentene hjemme ønsker å oppleve når det nå endelig blir ei frihelg?

– Jeg tror faktisk at det største vil være at jeg kan ta dem med på TIL-kamper, at de kan få se TIL-kamper sammen med pappa. Ikke bare se den fra tribunen uten at jeg er der eller se den på TV, men faktisk være der sammen med meg. Det tror jeg at de kommer til å sette pris på. Og jeg vil nok sette enda mer pris på det. Jeg vil sette pris på å vise dem Alfheim og vise dem at jeg har brukt mange år på dette, at dette har vært min arbeidsplass og at dette er noe av det jeg synes er det artigste i hele verden utenom det å være sammen med dem.

– Jeg har nok vært for lite sammen med dem. De kjenner Mo-pappa, men ikke fotball-pappa like godt. Og jeg har jo lyst å vise dem den siden av meg også, en side de kanskje ikke vet så mye om. Døtrene våre er jo to og fire år og hun eldste har begynt å like fotball mer. Jeg har ikke forsøkt å presse på med fotball, men det ser ut som om hun tar fotball frem titt og ofte og det sier jeg ikke nei til.

– Det de velger skal de få lov å holde på med. Så lenge de ikke ber meg kjøpe en hest så skal de få lov til å gjøre hva de vil.

Du har jo alltid bodd i Kroken siden du kom til Tromsø?

– Ja, Kroken er barndomslaget mitt. Jeg spilte for Kroken Palace og jeg kan jo kanskje dra frem igjen den historien om når jeg begynte å spille fotball. Jeg var vel ett og halvt år da jeg kom til Kroken og mamma brukte ofte å leke sammen med meg ute. Så var det en gang vi var ute og lekte med ball og plutselig kom det en mann mot oss mens jeg var og hentet ballen. De snakket sammen og jeg ser at denne mannen peker på meg, han viser tommel opp og nikker og sånn. Og jeg lurer jo på hva som skjer. Og så peker han på meg og gir tegn til at han og jeg skal gå. Mamma klikker litt og tenker vel «herregud, skal han kidnappe sønnen min?».

– Jeg løper bort til dem og jeg var jo bedre enn mamma i norsk da og han skjønner jo at hun ikke forsto alt han sa så han sier «nei, nei, jeg sa bare til mammaen din at du var så flink til å spille fotball og jeg lurte på om du ville være med på treningen nå?» Han var min første trener, han hadde sett meg ofte ute og syntes jeg var god. Og da var jeg bare 4-5 år.

Når jeg snakker med andre spillere og nevner deg så får jeg alltid til svar «Han Mo? Han e en fin kar» eller «Han Mo? Han e en fin fyr.» Den typen svar kommer veldig fort og jeg tolker dette som at din innsats utenfor matta er vel så viktig som innsatsen innenfor matta?

– Vi hadde alltid som et mantra i TUIL at «i TUIL så utvikler fotballspillere, men vi skal aldri glemme at vi også utvikler mennesker». Og den har jeg alltid tatt med meg uansett hvor jeg har vært. Jeg skal bli kjent med mine lagkamerater. Fordi jeg vet at dersom jeg kjenner min sidemann, og han kjenner sin sidemann og igjen og igjen – så blir vi et sterkere lag. Og jeg kjenner jo på meg selv at er det en person man kjenner så går man det ekstra steget for den personen.

– Når jeg kommer i en gruppe så har jeg veldig lyst å bli kjent med folk. Jeg vil gjerne vite deres svakheter og styrker. Jeg stiller spørsmålet om hvordan vi kan bli bedre i lag? Og hvordan kan jeg gjøre deg bedre? Så sånn har jeg sett at vi utvikler spillere, men vi skal aldri glemme at vi også utvikler mennesker i et fotball-lag. Dette har gitt meg masse disiplin, struktur, motorikk, sosiale koder, nettverk – ja, jeg kan kan slenge ut alt sammen.

– Jeg har hatt min store oppdragelse i fotballen så vel som hjemme. Uten fotballen hadde jeg nok ikke vært den jeg er i dag. Så da synes jeg det er godt å høre at jeg har et godt ettermæle etter fotballen. Det er ingenting som er bedre enn at folk sier at «han er en fin fyr, han Mo».

Du hadde jo en kommentar i media om at du ville gi deg nå, og heller gi plassen til litt yngre?

– Jeg har jo alltid først og fremst forsøkt å ta vare på mennesket som sitter ved siden av meg, ikke spilleren. Det medmenneskelige er det vi først og fremst må ta vare på i et fotball-lag og deretter spilleren. For min del har jeg alltid forsøkt å geleide de unge. Luksusproblemet i TIL er at de unge er veldig fotballveloppdragen. De kjenner sin plass og de er utrolig god til å spille fotball. Det er et helt annet nivå på dem enn hva det var på oss da vi kom opp.

– Jeg har bare forsøkt å yte mine små detaljer til de yngre. De er aldri ferdig utlært, men de er på et mye høyere nivå enn jeg hadde trodd. Men nå ser jeg jo klart at hvem er August, hvem er Tobias, hvem er Jesper? Det her er jo gutter som skal spille fotball, forhåpentligvis i TIL, i 15 – 17 år til. Og at den læringen de kan få nå ved at de spiller i stedet for meg vil være gull verdt for dem. Skulle jeg ta opp en plass for dem så blir det helt feil. Ihvertfall når jeg ser at de er «så jækla god». Da overlater jeg plassen min gledelig.

August, som du nevner, er jo en spiller som jeg er stor fan av allerede. Jeg lurer på om du og jeg kunne starte en folkebevegelse under slagordet «August hele året»?

– Ha, ha, den var bra. Vet du hva, jeg er jo født i august så han og jeg har en tilknytning til hverandre. Vi har klikka godt sammen fra starten av. August var jo i TUIL en periode når jeg var der. Vi har jo ikke så ulik spillestil og det var kanskje ekstra godt å se han komme inn mot Lillestrøm og gjøre det så godt. Jeg hadde jo vært rundt han i noen år da, og det å kjenne at han snart er i full blomst, det var bare så herlig.

– Det er artig når gutter gjør det så bra. Da kjenner jeg at jeg blir skikkelig glad. Det eneste Lillestrøm hadde å svare med da var å få han overende. Og August reiser seg opp, børster av seg – og spiller videre.

Du nevnte TUIL, var det sånn at du dro til TUIL etter Kroken?

– Nei, vi hadde tre år i Jessheim, i Ull/Kisa, fra jeg var 12 til jeg var 15. Jeg trivdes ikke noe særlig der og vi flyttet hjem igjen alle sammen. Vi visste at det var i Tromsø vi ville være.

Og hele gjengen det var?

– Foreldrene mine og jeg. Og så har jeg to tvillingssøstre. Og så hadde jeg en søster som gikk bort for fire-fem år siden. Hun hadde blitt 30 i år.

– Da vi flyttet tilbake til Tromsø så spilte jeg først et år på Kvaløya. Og deretter var det Fløya som guttespiller, to år som siste års guttespiller og deretter juniorspiller. Og som andre års juniorspiller dro jeg til TIL. Og der møtte jeg Hans Norbye, Vegard Bråthen, Thomas Bråthen, Jo Nymo Matland og Eirik Yndestad. Vi hadde et bra juniorlag og kom til juniorcupfinale to år på rad, men vi tapte begge finalene.

– Så var jeg tilbake i Fløya og Truls Jenssen hadde vært på en Fløyakamp. Og han spurte om det ikke ville være interessant for meg å komme på trening med TUIL. Og jeg tenkte: «Hva i alle dager? Jeg er jo ikke god nok for TUIL.» Men han sa jeg måtte prøve og at han trodde det ville gå fint. Dette var på slutten av sesongen i 2005 og neste sesong skulle de spille i Adecco. Fløya som jeg spilte i da var i TITO-serien.

Og du følte at du ikke var god nok?

– Ja, jeg fikk jo ikke proffkontrakt hos TIL da så da tenkte jeg at jeg ikke var god nok. Og jeg tenkte at jeg får bare legge bort det her og heller bare ha det artig med fotball. Men jeg var på noen treninger hos TUIL og følte at det bare gikk så som så. Men Truls mente at det gikk kjempebra, ha ha. Han ville ha meg med videre. Og jeg tenkte «wow, vi prøver det her».

Du tenkte fortsatt at han tok feil?

– Hm, ja. Gikk det så bra? Ja, ja, sa han, det her får vi til. Han så vel noe jeg ikke så.

Du så vel ikke nok i speilet? Og det passer vel bra med det bildet jeg har av Mo. Han er jo ingen egoist.

– Jeg har jo alltid syntes at det morsomste var å lære noe sammen med andre. Oppnå noe sammen med andre. Det kan være sånne små ting som f.eks. at et cornertrekk fungerer, ei pasning som vi har snakket om, og til de store tingene som det at vi skal rykke opp fra førstedivisjon.

– Det er jo alltid bedre å få til noe sammen med andre. Det skaper større glede. Så jeg kunne aldri vært en langrennsløper, eller en tennisspiller eller sånt. Det er nok lagidrett jeg er bygd for. Det hadde nok blitt litt kjedelig og ensomt å gå i det langrennssporet.

Du som flyr sånn kunne jo egnet deg bra for hopp? Du får høre med Forfang.

– Jeg hører folk sier det, men jeg har ikke mye tro på det. Jeg har ikke lyst å sette utfor i de bakkene der.

Er det noen kamper du husker særlig fra tida i Fløya?

– Vi var jo i Norway Cup. Der spilte vi mot et lag som het Cruz Azul. Dette var jo et lag satt sammen av gode spillere fra halve Mexico. Vi var jo gutter fra Tromsø som var kanskje 1,45 høy og så kommer dette laget der spillerne er 1,80 og har skjegg. Og vi tenkte sikkert «det her går jo f… ikke». Og så går vi hen og vinner 2-1 og jeg scorer vel på en lobb på slutten av kampen. Folk gikk bananas og det er vel det største øyeblikket jeg opplevde i Fløya. Etter den episoden er jeg kanskje nektet innreise til Mexico, ha ha.

– Men før det, en fun fact fra tida i Kvaløya: der var jeg nummer én. Ikke at det jeg var best, men jeg hadde nummer 1 på drakten. De hadde ikke andre drakter med størrelse XXXS.

Beste kampminne fra TUIL?

– Da kan jeg jo ta den da vi skulle spille borte mot Viking i deres storstue. Det var i 2018 og vi hadde gjort det ganske bra. Kanskje tenkte vi at vi får vel prøve det her. Viking var jo favoritter. Men så står vi i tunnelinngangen der. Jeg er kaptein og så kommer Vikings kaptein Zlatko Tripić ved siden av meg. Og så sier han til keeperen sin: «Ok, vi har TUIL i dag. Der har vi 3 poeng. Hvem er det vi har i de tre neste kampene?»

– Og jeg tenkte: ok, vi er der? Så går det som det måtte gå. Vi rundspiller Viking og vinner 4-2. Det ga ihvertfall meg mye motivasjon å høre innstillinga fra Zlatko før kamp.

Her kan vi jo legge til at de fire målene til TUIL, etter at Viking ledet 2-0 ca 20 minutter ut i kampen, ble satt av: Vegard Lysvoll (44), Sondre Flem Bjørshol (55), Anders Jenssen (64) og – selvfølgelig – Mo (74).

Enn som TIL-spiller?

– Der har jeg så mye å ta av. Kan jeg velge flere? Tja. Nummer en, som Tromsøgutt, er jo det å komme inn i debuten i 2009. Mot Stabæk hjemme. Det var en syk opplevelse. Publikum klikka jo. Jeg har aldri hørt publikum juble så mye når jeg har kommet inn, hverken før eller etter den kampen. Det var så sykt. Jeg kjente at jeg fikk gåsehud og jeg kjente at jeg kom til å spille dårlig fordi jeg ble momentant, sykt stressa. Og det gikk veldig dårlig. Jeg kjente at det ble rett og slett for mye. Jeg kjente på det at folk ville at jeg skulle lykkes og tenkte nok at «nå må jeg ikke drite meg ut». Men jeg ble altfor anspent.

– Det gikk jo bedre og bedre de neste kampene. Men det var godt å få gjort unna den første kampen. Den var en mektig opplevelse som jeg husker enda.

– Men en helt annen opplevelse jeg minnes er det å score mål i Europacupen. Det var en morsom opplevelse. Og det var jo artig at det skjedde på et brasse-/saksespark og rett i nota. Det var borte mot FC Daugava i Latvia. Jeg lurer på om ikke målet er på NRK. Jeg fikk det tilsendt en gang.

Det målet var vel også en flytur? Og brorparten av målene dine så har du vel vært i lufta?

– Ja, det skal man ikke se bort fra. Det har vært mange hodestøt i tillegg til noen brassespark. Og vi kan vel ta med noe som jeg har fått høre om titt og ofte: et mål som ikke ble mål. Jeg tok et brassespark som gikk i tverrligger og i mål, men det ble dømt offside. Jeg husker jeg satte den i mål, men så så jeg det ble dømt offside så jeg jublet bare litt for meg selv. Så hørte jeg et sus i pulikum og jeg fikk høre etterpå at de hadde vist det på storskjermen sånn at alle i publikum så at det ikke var offside.

Følger foreldrene og søsknene dine med når du spiller fotball?

– Mamma følger veldig godt med! Og, du vet, når jeg i år har spilt på et lag som ikke er på nedre halvdel så har hun fulgt ekstra godt med. Og da vi vant 5-0 mot Sandnes-Ulf så ødela det litt for meg fordi hver kamp etter den der vi vant med 1-0 eller 2-0 så var det bare «Ja, det var nå ikke 5-0 den her gangen!». Hun ville vi skulle vinne med 5-0 hver kamp. De bor jo sørpå, så hver gang vi spiller der så kommer de og ser på.

– Det er ingen annen som er mer ihuga på tribunen enn mamma. Jeg husker jo når jeg var liten og vi var på Heggeliacup eller Stakkevollancup eller andre steder så var det ingen som var mer høylydt på tribunen enn mamma. Og det var så flaut! Og nå, nå er det jo så sykt artig.

– Pappa gikk bort for et par år siden etter kort tids sykdom. Men mamma kommer nok til å følge med TIL selv etter at jeg legger opp.

Har du noen minner om selv å være supporter på Alfheim?

– Ja, det har jeg. Husker vi brukte å være på Store Stå. Jeg syntes det var så artig å være ved siden av de som var så «brei i kjeften». De som ropte litt og smelte litt på dommeren og sånn. Så prøvde vi ungguttan å gjøre det samme, men det funka ikke så godt.

– Men det var Store Stå for meg. Og ikke minst det å møte spillerne etter kamp. Vi gikk til den gamle garderoben i TIL-huset og ventet i 45 min eller en times tid på at de spillerne skulle komme ut sånn at vi kunne få autografene fra Arne Vidar Moen, Ole Martin og det gjenget der. Og jeg tror mamma har de autografene den dag i dag. Hun har tatt vare på alt mulig av greier.

Har du nevnt dette for noen av disse spillerne?

– Jo, han Ole Martin har jeg faktisk nevnt det for. Men han husket ikke meg, ha ha, for å si det sånn.

Men hva synes du om supportere ellers når du selv har spilt? Og da tenker jeg på andre ganger enn den gangen da de var så over seg at du ble låst.

– Haha. Fotball skal jo være show! Og supporterne er jo en fantastisk stor del av det showet. Uten supportere eller folk som bryr seg om et fotball-lag så er jo vi ingenting. Så jeg priser meg lykkelig for alle som ønsker å se oss og som kommer på kamp. Jeg blir liksom beæret for at folk har lyst å komme å se oss.

Men den går jo begge veier. Når man får takk etter kampen fra spillere for at man kanskje har heiet litt så blir man jo ekstra glad også som supporter.

– Ja, akkurat. Jeg tror ikke det er mange supportere som skjønner hvor mye det betyr for oss. At vi for eksempel kjenner på jubelbrus, seiersbrølet og når man smeller i ei takling og sånn. Det betyr mye.

– I min verden så har det vært så sykt nydelig å være tett på supporterne, så tett som overhodet mulig. Det er jo litt kjedelig i disse coronatider. Jeg hadde jo lyst å hive meg opp på tribunen og gi alle en klem etter den siste kampen. Det fikk jeg jo ikke lov til så de fikk heller klærne mine.

Men hva skal Mo gjøre når vemodet kommer nå når du blir pensjonist?

– Nei, da tror jeg faktisk jeg skal ta opp telefonen og ringe han Magnus, ringe han Jostein, ringe han Kent-Are og spørre hvordan det går. Kanskje ikke bare i fotballivet, men også i dagliglivet. Bli litt oppdatert om jeg skulle føle meg litt nede.

– Fotballen kommer jeg jo til å savne. Men det jeg kommer til å savne mest det er jo de spillerne jeg spilte sammen med.

– Men jeg kommer jo absolutt også til å ta kontakt med de unge spillerne. Særlig hvis jeg ser at de trenger den ekstra lille støtten. Og jeg kommer til å være først i den køen der til å gratulere når f.eks. August scorer sitt første mål for TIL og når Hafstad scorer sitt første hat-trick og sånn. Det skal jeg love.

Hva hvis en større klubb, gjerne utenlandsk, ringer nå når de ser ut du er ledig?

– Haha. Spørs hvilken klubb. Hadde det vært Newcastle så hadde jeg hoppet på flyet uten familien med en gang.

Siden du startet i Kroken Palace så kunne vel ringen blitt sluttet om du sluttet i Crystal Palace?

– Hahaha! Nei, de er for dårlige. Kun Newcastle som gjelder. Og det er kun én spiller og det er Mr. Alan Shearer. Det er helten min. Han er jo rekordholder på antall mål i Premier League.

Så du er villig til å ta på deg ei trøye i de fargene dersom de ringer?

– Med en gang. De har jo også stripete drakter, bare sort i stedet for rødt.

Har du en hilsen til supporterne?

– Takk for denne gangen. Vi sees i 2021. Og takk for alle de gode minnene og all oppbacking hele veien.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

En spiller utenom det vanlige. En miljøskaper av rang. En lagspiller. En goalgetter. En strålende karriere på toppnivå er over. Men heldigvis tok han seg tid til en prat med Thore Danielsen i julen.

Man kan vel ikke beskylde deg for å ha utpreget Tromsødialekt?

– Det skal du få lov å si. Det er jo en ekstremt særegen blanding mellom litt bergensk skarre-r og bergenske ord med et veldig nordnorsk tonefall og nordnorske ord så det er vel ingen andre som snakker som jeg? Kanskje broren min. Kanskje vi skulle lage ei Facebook-gruppe for sånne som snakker slik. Men det blir vel ikke enkelt å finne medlemmer.

Du nevner Bergen, men vi kan jo være mer presise. Vi kan jo si Laksevåg. Kanskje derfor vi kan kalle deg en glad laks.

– Ja. Absolutt. Laksevåg og Nygårdsviken. Og Nygårdsmyren Idrettsplass. Var der masse. Vi kalte det bare for Myren. Lærte meg å sykle der uten støttehjul. Jeg er jo en positiv fyr som prøver å se det positive i ting. Jeg gikk på Holen skole et helt år. En skole med mye historie. Den ble faktisk bombet ved et uhell under andre verdenskrig. Det var en stor tragedie. De skulle bombe en ubåtbunker og traff skolen. Ubåtbunkeren var jo der enda da jeg gikk der. Jeg har vært nedpå den. Vi lærte om det på skolen.

Har du slekt eller venner i Bergen som følger med TIL? Eller kanskje mer på Elverum der din mor kommer fra?

– Bestekompisen min frem til førsteklassen, til jeg flyttet, vi har holdt kontakten hele tiden. Det er den sterkeste forbindelsen jeg har til Bergen nå. Han følger masse med på TIL og det jeg gjør nå. Det er veldig gøy. Og på Elverum har jeg jo en stor heiagjeng med mormor og morfar, og onkel og søskenbarn som følger med. Det er jo gøy.

Men var du med i noe buekorps?

– Nei, jeg tror ikke jeg fikk lov av pappa til det. Jeg kunne gjøre hva jeg ville, men akkurat buekorps det syntes han var litt sært så jeg måtte gjerne holde meg unna det. Buekorpsgutt det fikk jeg aldri bli.

Rakk å spille for Laksevåg før du flyttet. Har du noen minner derfra?

– Ja, jeg fikk faktisk spilt et år fotball på Laksevåg. Det var en fin tid. Bare et år, men ei fin tid. Vi hadde noen veldig grønne drakter. Og vi pleide å vinne alle kampene unntatt når vi møtte Løv-Ham. Det var første gang jeg opplevde å tape en fotballkamp. Vi ble rett og slett knust og siden vi var vant med å vinne så var det tøft. Vi tenkte kanskje vi var bedre enn vi var og så møtte vi et lag som var så mye bedre. Og vi var bare seks år. Jeg har aldri vært glad i å tape. Det første tapet husker jeg veldig godt.

Ble du tatt med som tilskuer på kamp før dere flyttet nordover?

– Pappa tok meg med på Tromsøkamper. Utenom det var vi ikke så ofte på fotballkamper, men vi var altså og så når TIL spilte. Jeg husker f.eks. Péter Kovács og det røde håret veldig godt. Han var jo god.

Hvordan var overgangen til snerike og kaldere nord? Men når du har opphav delvis nordfra så var kanskje ikke det så ille?

– Nei, vi var jo en del i Tromsø på ferie og vinterferie og sånn når jeg var yngre. Jeg har jo mye familie her så jeg kjente jo godt til Tromsø. Jeg husker jo enda at jeg aller helst ikke ville flytte. Jeg hadde jo venner i Bergen. Det var tøft å møte opp første dag i andreklasse der alle de andre kjente hverandre. Jeg var nok veldig sjenert og kjente ingen. Det var en prøvelse. Jeg ble tatt godt imot, men det er alltid noen utfordringer når man flytter til andre klasser, snakker litt annerledes og når jeg også hadde et godt øye til Brann i tillegg til TIL så får man jo litt tyn for det også. Men jeg hadde seks fine år på Prestvannet skole.

Og så en periode i Fløya (de beste på hele øya) etter at du flyttet nordover?

– Jeg begynte i TIL og spilte der i fire år og så flyttet vi alle spillerne og trenerne, hele laget, over til Fløya. Vi hadde et godt lag og vi var ganske ambisiøse. Og vi hadde ekstremt engasjerte trenere som tok oss med på turneringer og det var andre typer regler i Fløya for hvilke turneringer og hvor langt vi kunne reise og sånn. I TIL ble det jo samtidig delt inn i elitelag og sånn og vi ville utfordre de samtidig som vi beholdt den fine gjengen som vi var. Idar Gabrielsen og Odd-Harald Eriksen stod på og skal ha mye av æren for at vi var en fin gjeng og at vi fikk trent masse fotball.

I den perioden i Fløya så ble dere jo nordnorsk mester?

– Kanskje noe av det største jeg har gjort på fotballbanen er å vinne NNM der vi slo TIL sitt elitelag med mange gode spillere, bl.a. Runar, Mikael og Ulrik. Vi slo dem i semifinalen. Og så vant vi mot Bodø-Glimt i finalen. Det er gode minner at vi vant det nordnorske mesterskapet med kompisgjengen fra Fløya! Etter å ha slått TIL så hadde vi vel egentlig ikke noe valg og måtte bare slå Glimt også, ha ha. Det var ekstremt hyggelig opplevelse, veldig artig og det føltes jo veldig viktig også når man var i det. Skyldes nok konkurranseinstinkt.

Det er så fint når du sier at det var kompisgjengen som vant. Hvor mye kameratskapet kan bety for at man presterer også.

– Ja, det betyr mye. Vi var mange gode fotballspillere. Han som kom lengst sammen med meg var nok Fredrik Michalsen. Han kom over til TIL etter meg og var på A-laget en periode.

Var du fortsatt en midtbanespiller da du spilte på Fløya?

– Ja, det var jeg. Jeg var faktisk en klassisk indreløper for det meste. Noen blir kanskje overrasket, men jeg har alltid likt å angripe. Har en del mål i meg og er kanskje målfarlig. Jeg var midtbanespiller helt til jeg var 15 år.

Man har jo hørt at du kommer fra en familie som ikke er uvant med å være på dypt vann? Hva ligger i dette med svømmefamilie?

– Ja, det har du helt rett i. Både mamma og pappa har hevdet seg i svømming – mamma Lisbeth Maurstad var god som både junior og senior. Hun har blant annet NM gull for senior på 200 butterfly. Pappa Bjørn Hilmar Gundersen var ganske bra da han var helt ung, han har vært nasjonal ungdomsmester på 100 butterfly. I voksen alder er de begynt å delta på verdensmesterskap i vintersvømming – de har blant annet konkurrert i Sibir. De har begge VM gull på 25 meter butterfly i sin aldersklasse fra VM i vintersvømming. Familien har liksom alltid vært svømming.

Gundersen spøker med at det ikke alltid har vært like lett å være den i familien som valgte å satse på fotballen istdet for svømming.

-Jeg har liksom skilt meg ut ved å velge fotball i stedet for svømming. Det kan være tøft å stå i det. Har jo fått mye tyn opp gjennom årene fra familien om at fotball er egentlig bare en slappfiskidrett, haha. I svømming så trener de mer og står opp mye tidligere. Det har man jo hørt noen ganger.

Og så har man hørt rykte om at du tidligere drev med friidrett i Tromsø?

– Ja, jeg gikk på friidrett. Det var pappa som pushet meg litt på at jeg burde drive med litt annet i tillegg til fotball. Så jeg holdt på med friidrett ihvertfall hele ungdomsskolen til det dabbet litt av og jeg bare ville spille fotball. Det er veldig nyttig for meg å ha litt friidrettsbakgrunn, tror jeg. Fikk trent mye styrke, spenst og løping som er veldig positivt nå for meg som fotballspiller. Når jeg ser tilbake på det så var jo pappa faktisk smart som pushet meg til det. Det var absolutt ikke det dummeste jeg kunne gjort. Jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Jeg gjorde jo egentlig alt mulig i friidrett, men det jeg kanskje var best på i forhold til de andre var nok 800 m. Jeg likte veldig godt allsidigheten for jeg hadde jo fotball som der jeg ønsket å være best og hadde tanken på at jeg hadde lyst å være god på alt i friidrett og at det kunne hjelpe meg i fotball. Så friidrett ga atletiske ferdigheter og kombinert med det tekniske i fotball så har det absolutt ikke vært dumt for meg. Og det er ikke dumt for de unge at de gjør andre ting ved siden av fotball. Ihvertfall til man kommer opp i en viss alder der man må spesialisere seg så vil det å ha noe annet ved siden av vil bare være positivt.

Var du noen gang tilskuer til fotball i Tromsø mens du selv var ung?

– Ja, var ofte på kamp. Vi var et gjeng fra Prestvannet, nesten hele klassen, som hadde sesongkort og stod på ståtribunen bak sørmålet. Det var jo ikke alltid vi fulgte like mye med på kampene. Men vi var der og jeg er vokst opp med kamper på Alfheim. Måtte jo også ha med meg alle kampene mot Brann. Det var en periode der jeg hadde Branndrakt med Helge Haugen og likte Brann like godt som TIL. Det var vanskelig når de møttes. Da var det kjærlighet for begge lag. Nå er det jo mer og mer TIL, men da jeg var nyflyttet fra Bergen så var jeg jo glad i Brann og. Og de vant jo seriegull i 2007, de var veldig gode og det var gøy å følge med på de. Helge Haugen var jo ekstremt utholdende. Det var løpskraft og kondisjon. Han var en midtbanespiller med en bra motor som jeg så veldig opp til. Og han har jo spilt på TIL også.

Har jo lagt merke til at du allerede er godt i gang med å bygge et grunnlag for ny karriere etter fotballen. Det er vel litt vel tidlig? Men vi aner en humorist/skuespiller/revyartist i deg. (Yonas-pidsa)

– Ja, Martin Skaug sa det veldig fint: det var jo terningkast 6 og 1 på samme tid. Ruben sa vel at vi måtte gjøre det oftere. Men jeg tror vi må trene litt mer. Artige greier. Jeg hørte jo ikke publikum mens vi holdt på, men de må jo ha vært der, ha ha.

Uansett hvilken TV-kanal man slår på så er det jo de samme 20-30 kjendisene som går igjen. Så der har dere jo et marked for å slå dere inn?

– Ja, det kommer flere skuespilleropptredener nå fremover så det er bare å følge med. Det er en del skjulte talenter i TIL-garderoben så vi har noe å falle tilbake på. Det kommer noen videoer fra Harila og noe andre plasser vi har vært. Det er Rindestu i klubben som jobber med dette. Han er veldig flink, har jobbet i teater og sånn og er veldig kreativ. Han finner på litt sprell og det er jo også for å gjøre litt for samarbeidspartnere.

Det er jo enkelte lag man nesten synes det er morsommere å vinne mot enn andre. Da jeg snakket med Lasse nevnte han en hjemmekamp mot RBK der du og han scorte hver deres mål.

– Ja, det var virkelig gøy. Det var en av de beste opplevelsene jeg har hatt på fotballbanen. Vi vant 2-1, vi spilte en veldig fin fotball og vi var modige. Jeg scorte på en corner og det blir jo nesten ikke bedre enn det. Og Lasse satte inn 2-0. Vi hadde en god start på sesongen og det var artig å få de opp hit og vinne kampen med publikum som var rundt oss også.

Men hvis jeg nevner en bortekamp mot de samme der du nesten sjokkerte – vet du hvilken kamp jeg tenker på?

– Ja, jeg husker godt den kampen der. Det var en 16. mai kamp og fullsatt Lerkendal. Og Glimt var nede i OBOS. Rosenborg trodde vel at de bare skulle hente hjem seieren der. Jeg tror vi ledet og så fikk jeg en hodesmell rett og slett. Og i stedet for å legge meg ned så kjempet jeg videre. Og så fikk jeg en ny hodeduell rett etterpå. Og jeg skjønte veldig godt etter kampen at det ble lagt merke til av tilskuere og supportere.

Jeg synes jo du er litt beskjeden der. Det var så sykt å se på og der spilte du deg inn i mange hjerter.

– Jeg skjønte etter kampen at jeg hadde spilt en veldig god kamp. Og jeg hadde vel mange klareringer. De trykket jo oss ganske hardt og det var flere situasjoner der jeg fikk ballen vekk, men jeg har alltid vært en fyr som fighter. Synes det er gøy å fighte og det kom jo frem der. Selv om gjorde litt vondt så er det jo litt artig også. Bare ha adrenalin og ønske å få den ballen vekk, da har man ikke tid til å ligge nede og ha vondt.

Da har man ikke tid til å ha vondt? Akkurat! Men altså: fotballens festdag, 16. mai, borte mot Rosenborg som tror de skal cruise inn, og – som du sier: Glimt nivået under, og så en seier i en fighterkamp! Det er jo både julaften, bursdag og fest hele veien. Det kan jo ikke bli bedre?

– Nei. Og jeg har aldri ellers opplevd en sånn ramme rundt en kamp med 22.000 tilskuere på Lerkendal. Og den sangen før kamp. Det var nesten gåsehud før kampen. Det var sykt gøy at vi vant i tillegg.

Så til den kommentaren om å «dø ved siden av»?

– Det var Bodø-Glimt borte. Det var i slutten av juli 2016. Vi vant ihvertfall 3-0. Bortekamp og jeg var bare så giret. Vet ikke om jeg hadde spilt borte mot Glimt tidligere i gjeldende kamp. Men så var det litt humoristisk stemning også, og så sa jeg til Kent-Are som spilte venstreback: «Kent-Are, i dag skal jeg dø ved din side». Og det gjorde jeg jo også med en oppofrende spillestil. Runar scorte det første målet. Aron det andre. Og jeg det tredje.

Jeg tenkte ikke så mye over det jeg hadde sagt, men så fortalte jo Kent-Are hva jeg hadde sagt, ha ha. Egentlig bare gøy i ettertid. I garderoben så tulles det litt med det, men det er fortsatt litt artig at jeg sa det. Og det hender jo enda at andre spillere kommer bort til meg og sier «i dag skal jeg dø ved din side». Både i kamp og i trening så er det noen som drar den opp med jevne mellomrom.

Har du et høyt adrenalinnivå siden du har så høy smerteterskel? Eller er det bare det at du enda ikke har lært å rulle avgårde mens du spiller at du er døden nær?

– Ja, jeg er med på den smerteterskelen ihvertfall. Jeg vil nok si jeg er en litt hard type på banen. Jeg tåler en trøkk og er glad i dueller. Liker situasjoner der jeg virkelig må grave dypt og gå skikkelig til. Det er en del av fotballen som jeg setter pris og synes er skikkelig gøy. Det skal mye til for at jeg går av en fotballbane. Spillestilen min er jo ikke bare at jeg gir juling. Jeg får jo litt juling også. Som oftest går det fint hvis man tråkker skikkelig til. Det er verre hvis man holder litt igjen. Det handler jo om å være den som trekker seg minst mulig.

Så en god kamp for deg er når du i garderoben etterpå teller over alle støtskader og øm muskulatur osv.?

– Ja, hvis jeg har hatt en bra klarering eller bra blokk, altså gjort noe godt i forkant, og får meg en smell så er det på en måte en deilig smerte.

Hvilke(n) motspiller(e) synes du det er morsomt å ha lurt?

– Vel, det er jo mange som klager på meg på trening. At jeg gir for mange trøkker der, ha. Men når jeg spiller kamper så tenker jeg egentlig ikke så mye over det. Det er ingenting personlig, det er det samme hvem jeg møter. Men hvis jeg skal nevne en så var det jo gøy å sette Nicklas Bendtner på plass på Lerkendal. Han ble sur etterhvert og klagde på medspillere. Og hvis en spiss begynner å klage på medspillerne så gir det meg en god energi bak i mitt hode. Og da tar jeg gjerne en smell til for laget.

Noen mål du husker godt?

– Ja, da er det naturlig å begynne med første kamp for meg. Det var mot Haugesund hjemme. Det var en stor opplevelse.Og så den gangen hjemme mot Rosenborg der jeg og Lasse scorte. Men også, selv om kampen i seg selv ikke var så stor for meg, så var det gøy å score mot Sarpsborg borte i 2018. Litt fordi det ikke gikk helt greit i kampen før. Så det var deilig å slå tilbake. Og så må jeg jo nevne målet i 3-0-seieren borte mot Glimt.

Man forventer jo ofte ikke mål fra dere i de bakre rekker annet enn i faste situasjoner?

– Som jeg nevnte tidligere så mener jeg at jeg har noen mål i meg. Og den friheten som jeg opplever på offensive dødballer den er det så deilig å ha. Ellers som midtstopper så er det jo mange taktiske vurderinger der du må ta hensyn til det defensive og balanse i spillet og sånn. Når jeg er på offensiv dødball så tenker jeg bare på en ting. Det er å dose den ballen i mål og det gir meg en frihetsfølelse. Men så er det jo også som f.eks. mot HamKam, et spillemål der jeg kommer litt høyere i banen fordi jeg ønsker jo å bidra offensivt også.

Hvem av Gutan vil du si har den vakreste sangstemmen?

– Erlend Sivertsen. Han luftet sangstemmen etter at vi hadde rykket opp. På festen etterpå da vi var kommet hjem så dro han opp den stemmen! Den så vi ikke komme. Han sang «All of me» av John Legend, en skikkelig rolig sang så det var helt rått. Han var dyktig.

Hva står øverst på ønskelista til jul?

– Det må være god julemat med familien, ikke mer enn det. Og en god samtale rundt bordet.

Fremtidsdrømmer? Flere landslagskamper?

– Prøver bare å være tilstede i nuet så håper jeg at jeg kan vise enda mer på banen. Landslagekampene var jo U21. jeg var aldri på landslag som yngre. Har jo på en måte vært en litt «late bloomer». Jobbet hardt hele veien og så plutselig når jeg nivået. Det er ganske uvanlig at U21 er første landslagsdeltagelse. Men alt er mulig i fotball. Ting snur fort den ene eller andre veien så det er bare å jobbe på. Men det er ingenting jeg har mer lyst til enn å få til noe med TIL. Det er jeg virkelig sugen på. Det er ikke mye som kunne slått f.eks. et cupgull med TIL.

Enn lenger ut i verden?

– Jeg føler jo at jeg enda kan utvikle meg, så får vi jo se hvor langt jeg kan nå. Jeg kommer ihvertfall ikke til å bremse. Og skulle jeg velge og vrake helt fritt så blir det litt vanskelig. Men da blir det kanskje Real Madrid. Og så død ved siden av Sergio Ramos som i likhet med meg er en kriger. Det er vel nesten ingen spillere i verden som ville takke nei til Real Madrid. Det er jo ikke sannsynlig, men så komme tilbake til TIL og spille stopper og ta et cupgull og et seriegull. Det hadde vært en fin avslutning på karrieren, ha ha.

Det er vel ikke alltid like positivt engasjement fra sidelinja, men har du noen morsomme minner om dette?

– Noe som har vært gøy? Da må den være det å bli buet på av halve Lerkendal etter den hodeskaden som vi snakket om. Jeg ble jo sendt ut pga. hodeskade. Men idet jeg går over den streken så tenker jeg jo at jeg må jo være med å spille! Vi ledet jo og jeg piler til midten så jeg kan komme meg inn igjen. Da ble det kolossal buing og roping og folk viste fingeren og sånn. Og Rosenborgsupporterne mente at jeg ikke hadde det så vondt som jeg hadde det siden jeg var så raskt oppe igjen med en gang spillet var igang. Jeg så sinnet i øynene deres og det var ganske gøy. De trodde nok jeg latet som om jeg hadde det vondere.

Har du savnet sidelinja i år?

– Ja. Ja både hjemme og borte. Man har jo lyst å ha tilskuere og folk på sidelinjen. Det gir jo energi til oss spillere å ha den atmosfæren rundt. Jeg savner det sykt mye, det å gå ut på Alfheim-matten og ha fullsatt stadion og folk som heier deg frem når det går bra. Det gir en spesiell følelse.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Midtstopperbauta Jostein Gundersen har hatt en lengre prat med vår skribent Thore Danielsen. Her forteller han om tidlige barndomsår i Bergen, tiden i Fløya, gleden ved å fighte og mye, mye mer.

Jeg skal ikke påstå at det strømmer på med leserreaksjoner eller tips til en enkel skribent. Men noen dager før årets siste kamp for Gutan ble jeg gjort oppmerksom på at Strømmen kan omtales som grånissenes land. Grå er ihvertfall draktene. Og grått har været vært når jeg har vært der tidligere. I 2014 regnet det mer i løpet av kampen Strømmen – TIL enn hva en måneds høstregn i Tromsø kan leve opp til.

Tipset kom fra en ihuga TIL-supporter. En av disse som har reist land og strand rundt for å se Gutan i aksjon. Og, enda merkeligere for noen, han har reist rundt omkring i verden for å se andre sparke fotball bare for å besøke flest mulig fotballanlegg. Verdensberømt i Norge ble han vel da han maktet å holde en TIFO på Alfheim selv om det blåste ganske kraftig.

Det har vært skrevet og sagt mye den siste tiden om hvordan andre klubber snapper opp talenter fra TILs hjemmeområde. Men man kan jo merke seg at det blant TIL-supportere finnes en god del som rent geografisk mht. fødsel og oppvekst skulle naturlig ha vært supportere av andre. Så hvorfor valgte de TIL? Sikkert fordi TIL fremsto som det beste alternativet. Rødt og hvitt er fortsatt en skjønn koloritt.

Ville disse grånissene fremstå som gavmilde denne dagen? Den regnvåte maidagen i 2014 endte ihvertfall med en 3-0-seier til TIL. Men så ble jeg litt i tvil om dette egentlig var grånisser. For selv velger de jo titt og ofte betegnelsen greyhound. Og enda mer forvirret ble jeg da jeg kom inn på stadion og speaker snakket om at tilskuerne kunne bli med på å kåre dagens gråtass. Vel, jeg har hørt begrepet traktorfotball nevnt en eller annen gang. Men jeg visste ikke at man kunne oppleve slikt på Strømmen.

Under innmarsjen er hjemmelaget på plass og står æresvakt for Gutan. Og NFF er på plass for å overrekke pokalen til TIL som vinner av årets OBOS-liga. For sikkerhets skyld må Ruben frem to ganger for å få pokalen overlevert. Forsøker arrangøren å gjøre opp for NTF-blunderen der LSK ble titulert som seriemester?

Så var det klart for underholdning. Før kampen kom igang kjørte Strømmen på med låten «En kugutt ifra Strømmen» av Trond-Viggo Torgersen. Skulle det signalisere at Strømmen ikke skulle spare på kruttet eller hadde de bare kruttlapper å stille opp med? Lydnivået på hjemmesupporterne ble etterhvert minst like høyt som det som av og til kom ut over høyttaleranlegget, om ikke høyere. Etter ca. 7 minutter av første omgang er de heller oppgitt over at det ikke dømmes offside. Dette signaliserte de med ganske så klare meldinger til dommeren der han etterhvert oppfordres til å bytte ut den ene assistentdommeren.

Like oppgitt er de også over noen av sine egne spillere. For om ikke spillere ser mulighetene i angrep mot TIL så slenges det ut oppfordringer om at de bør besøke en godt kjent optikerkjede. Og når dommeren dømmer mot Strømmen så tituleres han fort som Lillestrømling.

At Gutan mener alvor ser vi takter til tidlig i kampen. Runar E. er frempå etter ca. 12 minutter. Minuttet etterpå blir Eric skallet ned og TIL får frispark i god posisjon. Men fortsatt står det 0-0.

Det blir Kent-Are som først setter ballen i nota. Lars med et lekkert fremspill og Kent-Are vender seg rundt og plasserer den vakkert i mål. 0-1 og hjemmepublikummet er enda hissigere i sitt krav om at assistentdommer må byttes ut. Målet sjekkes ut på nett og vi kan konkludere med at det var riktig dømt. Det var ikke offside. Runar E. er frempå igjen etter ca 20 minutter. Avslutningen går rett på keeper.

Etter pause er vi gjenforent med noen andre svært så ivrige TIL-supportere. Men siden vi alle er en del av fotballens maskorama-deltagere og er på bortebane så blir det ikke mye support fra vår side med rop og brøl.

Etter 53 minutter spiller Eric frem til August som tråkler seg gjennom forsvaret inn til kanten av 5-meteren og legger inn foran mål. Der sørger en av hjemmelagets spiller for at stillingen er 0-2.

Bare tre-fire minutter etterpå starter Eric et løp med ball fra midtstreken. Sakarias slår inn til midten fra høyresiden og Eric drar ballen med seg. Han løper midt mellom Strømmens stoppere og forbi dem og lobber rolig over keeper. For et løp. For et mål. Og vi er ajour med resultatet fra 2014.

Gjennomsnittsalderen på Gutan utpå banen senkes en smule når Jesper, Runar N. og Tobias byttes inn i løpet av andre omgang. De er tydelig spillesugne og bidrar straks. Strømmen henger mer og mer i tauene. Men etter 77 minutter får de corner og situasjonen ender med at ballen havner i mål bak Jacob. Det går et brøl gjennom hjemmepublikummet når de oppdager at den assistentdommeren de tidligere ville ha byttet ut nå står med flagget rett opp. Skulle målet annuleres? Nei, så vel var det ikke.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Årets siste kamp ble søndag spilt borte mot Strømmen. Thore Danielsen, vår gode skribent, var på kampen. Her er hans opplevelse fra det som ble en solid borteseier.

I forkant av kampen var opprykket klart. Men ville det prege Gutan på noen som helst måte? Enkelte hadde hengt seg opp i at det er forskjell på inntekter avhengig om man havner på første eller andre plass i OBOS-ligaen. Men jeg tror ikke dette påvirker innstillingen til spillerne. De vil, som alltid, gå ut på matta med innstillingen om at dette skal de vinne. Uansett hvem motstanderen er. Om man ikke lykkes alltid, så er det en annen sak.

Og Ranheim er ikke en hvilken som helst motstander selv om TIL historisk har hatt et godt grep på dem både hjemme og borte. TIL har jo selv hatt stor glede av spillere med bakgrunn fra Ranheim. På papiret – kanskje noe papir fra papirfabrikk i Ranheim – var derfor ikke Ranheim noen enkel motstander. Særlig siden resultatet av kampen mot TIL kunne påvirke Ranheims plassering før kvalifiseringsspill til opprykk.

Da Ruben ble intervjuet før kamp så fikk han selvfølgelig spørsmål om bortekampen mot Raufoss der han sikret opprykket med et nydelig frispark på overtid. Hans kommentar til dette var at «det var nydelig å ta det hjem». Og han vil ikke ha på seg at han bare scorer viktige mål.

En av de kjedelige tingene i fotball er når spillere blir skadet. Desto gledeligere er det når de er tilbake igjen. Så når Runar starter i denne kampen og Lasse er tilbake på benken så er det bare positivt.

Det starter friskt begge veier. Og Jacob må i aksjon allerede etter tre minutter. Men bare drøyt ti minutter senere er det Gutan som scorer. Et vakkert frispark fra Erlend S. som Jostein stusser videre i mål. Så slapp vi vente så lenge på første mål rette veien.

Drøyt halvtimen var gått da Eric serverte Runar og han er sikkerheten selv og setter den i nota. Tilbake etter et langt avbrekk gjør han det han har gjort så mange ganger før. Med 2-0 til pause er det mye som tyder på at Gutan er fast bestemt på å bli ligavinnere.

Jeg har tidligere oppfordret til at banemesteren må ta å sjekke vestre stolpe i sørmålet. Jeg tror nesten man kan si det samme om vestre stolpe i nordmålet. For andreomgangen er ikke mer enn et par-tre minutter gammel når Eric tester stolpen. Og Gutan fortsetter å trykke på. Litt over ti minutter ut i andre omgang er det Lars som sjekker plasseringen av den vestre stolpen i nordmålet.

Så når andre omgang er omtrent halvspilt kommer en nydelig kombinasjon. Fra Ruben til Erlend som serverer årets isbjørn der foran mål. Kent-Are sørger for 3-0 og signaliserer at han ikke har tenkt å gi seg i kampen om å bli årets toppscorer.

En seier i siste hjemmekamp for året kan ikke tolkes som annet enn en fin invitasjon til å følge med også neste år. Og da i Eliteserien. Men vi må i verste fall vente to uker før avgjørelsen om hvem som vinner serien er klar.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Siste hjemmekamp for året ble fullført med stil. Thore Danielsen leverer som vanlig sine betraktninger i etterkant av kampen.

Siden vi snakker med han som av og til kalles for «Bleiks Bale» så kan vi jo starte med stedet Bleik. Det er kanskje ikke så mange Tromsøværinger som har vært innom dette stedet på Andøya. Men det befinner seg altså på nordvestsida av Andøya, ca ei mil fra Andenes. Ifølge Lasse så bor det drøyt 500 der. Men hvordan var det å vokse opp der?

– Det var en trygg og god plass å vokse opp. Et sted hvor det var korte avstander til venner og familie, og kort vei til skole, fotballbane eller fiskevann for den saks del. Det var et sted der det var lett å finne på ting og dersom man skulle på besøk til noen så var det nesten bare å gå inn til hverandre, trengte ikke banke på engang. Alle kjente hverandre. Og det føltes ihvertfall som at en hjelpende hånd alltid var rett rundt hjørnet om man trengte det.

Den lyse sandstranda er jo et kjennetegn for Bleik og det hevdes at det er opphav til stedsnavnet, altså bleik i betydning lys. Nesten som ei strand i Middelhavet?

– Den sees veldig godt. Og hvis jeg ikke tar feil så er den en av Norges lengste sandstrender. Og så har du jo også Bleiksøya som ligger ute i havet, det flotte fuglefjellet. Den er fredet nå og det er ikke lov å gå i land der. Men i tidligere tider dro folk dit og sanket egg. Den er veldig spesiell. Og hvis du kommer kjørende fra Andenes mot Bleik så ser du den uti havet før du kommer ut av tunellen.

På den strekninga passerer man jo Andøya Space center. Så det er jo i dette området man finner flest rakettforskere i Norge?

– Ja, ha ha. Det skal du ikke se bort i fra! Der skal det jo også utvides nå fremover og man har store planer for det senteret.

Veien fra Bleik til TIL startet i Sportsklubben Høken?

– Ja, startet i Høken og spilte miniputt- og smågutteforball der. Var med på mange turneringer med Høken i ung alder. Det var ei fantastisk tid! Jeg var i Høken helt frem til guttefotball. Da var jeg nødt til å gå over til Andenes IL.

– Vi hadde ikke guttelag i Høken da så da var vi et gjeng som rett og slett var nødt til å gå over til Andenes IL for å få spille. Og der spilte jeg frem til jeg flyttet til Tromsø da jeg var femten-seksten år. Da dro jeg til Tromsø og begynte på NTG. Så jeg gikk på skole der og spilte fotball og fulgte drømmen min om å bli fotballproff.

Når og hvor så du seniorfotball live første gang?

– Det må jo være en kamp med Høken. Stadion heter jo nå Bleik Stadion og den har kunstgress. Men før het den Ressegrava og da var det gressbane der. Og jeg husker at jeg så noen kamper der både pappa og storebroren min spilte på samme lag før pappa la opp. Det syntes jeg var veldig stas og jeg var nok en ivrig supporter på sidelinja. Det er fine minner for meg. Pappa spilte også for Andenes, men det jeg husker spesielt er altså da han spilte for Høken sammen med storebroren min. Og farta har jeg arvet fra pappa!

Har du noen minner om spillere du så på som favoritter som ung?

– Jeg er jo stor United-fan. Og ofte gikk jeg opp til min tante Irene for å se CL-kamper sammen med henne. Ruud van Nistelrooy var ihvertfall høyt opp i den tida. En jeg så opp til. Jeg måtte jo ikke til tante Irene for å se de kampene. Men hun brukte å passe meg når jeg var liten. Og jeg fikk en United-drakt av henne. Hun betyr veldig mye for meg. Og det var liksom stemninga det å se CL-kampene hos henne selv om det var sent på kvelden. Nå er hun stor TIL-fan og har ganske mange TIL-drakter og supporterutstyr.

– Senere har jeg jo sett United på Old Trafford tre ganger. Sist for snart et år siden. Guttetur sammen med min bror og to venner. Det har vært veldig flotte turer alle gangene.

Andre fotballspillere fra Andøya som du vil trekke frem?

– Du har jo Tom Stenvoll som nå er trener for Andenes. Han har jo spilt for Stabæk og tatt gull i Eliteserien. Han har flyttet tilbake til Andenes og når jeg er hjemme på juleferie og ferier ellers så bruker jeg å trene med han og Andenes og Høken når det høver seg sånn.

Så til noe kjedelig: skaden?

– Ja, det har vært kjedelig for min del. Det ble en overbelastning i lysken som har satt meg ut av spill nå i snart tre måneder. Jeg var jo i troppen sist kamp (mot Jerv hjemme). Jeg har begynt å trene fotball igjen og har begynt å fase meg tilbake. Nå er det jo ikke så mange kamper igjen sånn at jeg tror nok ikke det blir så mye spilletid i år. For min del blir fokus å trene meg opp igjen og være med for fullt fra neste år. Trener ikke for fullt enda. Må ikke bli for ivrig så da blir det litt alternativ trening også. Det er jo en belastningsskade så det er viktig å fase meg inn riktig.

Du har selv status som forbilde nå. Ser jo at du ikke er glemt av media i Vesterålen selv om du er i Tromsø. Det kan jo gi jo unge jenter og gutter i regionen oppmuntring til å stå på. Trives du med den rollen?

– Ja, det gjør jeg. Jeg håper at unger som har en drøm og selv om de er fra en liten plass så trenger ikke det å bety alt. Det finnes mange veier til å lykkes. Det gjelder egentlig bare å stole på seg selv og følge lysten og troen på seg selv så er det mange muligheter.

Så det er din hilsen til de unge og håpefulle. Fine ord.

Så til uttrykket «å gå over brua» sett fra et Tromsøperspektiv. Det er vel egentlig bare de fra dalen som går over brua (og tilbake)? De som regner seg som ekte byguta våger ikke det fordi de er redd for å bli bone. Men du har jo gått frem og tilbake over brua. Et steg ned men kommer altså tilbake som en kanon etterpå. Man må jo si at du utviklet deg ganske mye på den tida der?

– Ja. Det var en fin opplevelse for min del. Jeg fikk rikelig med spilletid og et miljøskifte som ble noe positivt. Så fikk jeg spilt meg i form og fikk gleden tilbake igjen. Det var jo ikke så mye spilletid tida før turen over brua så det var jo en av grunnene til at jeg gjorde det. Det var som sagt en fin opplvelse og Gaute trente jo TUIL da og det er jo litt artig at vi er i samme klubb nå.

Han har gått over brua. Men før det så kan vi jo ta med at Svein Morten gikk jo over brua. Og Mo (Airways) har jo også gått frem og tilbake over brua.

– Det viser jo bare at selv om man ikke lykkes på første forsøk så må man ikke gi opp. Og, ja, han Mo er en fin fyr.

Når du feie ned langs sidelinja i rakettfart, får du med deg noen oppmuntrende ord fra sidelinja? Savner du det litt nå?

– Åh, ja, det er nydelig. Jeg vet ikke hvem det er og om det er en eller flere personer men jeg hører altså stadig vekk noen som roper «Heia Høken». Det synes jeg er veldig artig. Og man får med seg mer enn det sikkert mange tror når man spiller. Og den typen ord og rop det gjør at man får litt ekstra energi. Nå har det jo vært et år hvor det ikke har vært så mye av dette. Og det savner jeg. Og det tror jeg vi alle gjør.

Du er sikker på at det ikke bare er Bror som roper?

– Ha, ha, ja, kanskje det er Bror som har sneket seg på tribunen og står der og roper. Men jeg er som sagt usikker på om det er samme person eller om det er flere. Det er sikkert mange Høken-supportere rundt omkring i verden.

Når jeg nevnte Bror så er det jo delvis fordi at det er litt spesielt at du har en sambygding i støtteapparatet i TIL?

– Ja, han Bror er en fantastisk ressurs for klubben. Han har jo blitt en altmuligmann som fikser og ordner det meste for oss. Han er hyggelig og en fin fyr å prate med.

Siden han er fra Bleik så måtte jeg sjekke litt fakta med han. Og han og jeg er skjønt enig om at på Bleik har man mest medvind, men drar man til Bodø så er det mest motvind. Vi kan jo ikke komme unna det at det er litt vind på Bleik?

– Ja, det er det. Bleik ligger jo i havgapet med fjell rundt så det er slett ikke uvanlig at det er litt vind. Men du kan jo være heldig dersom det er en sommerdag med knallsol så kan det være vindstille.

Beste fotballminne i TILdrakt?

– 2-1-seier over Rosenborg i 2018. Vi vant 2-1 og det var Jostein og jeg som scorte der. Og så må jeg ta med at opprykket i 2014, den kampen hjemme mot Fredrikstad, det er et fint minne.

Favorittmat i treningshverdagen?

– Vi har jo ei fantastisk kantinedama på Alfheim: Nina. Hun lager frokost til oss stort sett hver morgen. Og det å komme inn der til hennes hjemmelagde havregrøt med oppkutta frukt, hun styrer og steller så bra. Det er fantastisk. Nydelig morgen hver morgen når det er sånn.

Enn til jul (siden vi nærmer oss)?

– Det går jo i pinnekjøtt på julaften. (Men om pinnekjøttet skulle være røkt eller ikke det ante han ikke.)

Hvis du skulle gå over brua til Tromsdalen for å dra opp på Fløya: tar du heisen eller Sherpatrappa?

– Da springer jeg opp Sherpatrappa. Tar heller ikke heisen ned. Det gjør man bare ikke når man kan gå den fine trappa.

Ola Bremnes – mannen bak «Har du fyr» – gjorde for noen år siden en musikkvideo fra Bleik. Stranda var vinterhvit og mange frivillige fra Bleik stilte opp og står der på stranda og synger. Låten heter «Molo» og handler om, ifølge Ola, trygghet og risiko. Og det er vel balansen av disse to som du behersker så bra som gjør at tilskuerne elsker deg?

– Ja. Kanskje det. Butikken på Bleik heter jo «Bleik landsbyservice». Der møtes Kafékameratan, en gjeng med eldre mannfolk. Og hver gang jeg er hjemme så får jeg noen stikk fra sida «Lasse, du e nødd å springe enda mere framover». De synes jeg burde gjøre det oftere. Det er fine ord å få med seg hjemmefra fra fine supportere. Det er motiverende. Det er alltid koselig å vite at de bryr seg og at de synes det er artig når jeg lykkes.

– Jeg må legge til at både mamma og pappa, brødrene mine og besteforeldrene mine på begge sider har vært ivrige supportere hele veien. Og de har støttet meg. Det å ha dem også på stadion her oppe har vært stort for meg. De fulgte meg jo på turneringer i ung alder og det at de har fått se meg spille på høyeste nivå i Norge med dem på tribunen har vært stort. De har vært her oppe mange ganger. Min ene bestemor var her opp i år før jeg ble skadet. Hun fikk med seg en kamp og vi vant mot Stjørdals-Blink. De har som sagt vært ivrige supportere og det har vært godt å ha med seg også i en periode med skade. Familien betyr mye for meg. Og jeg har også to ivrige onkelunger som følger med.

– Til slutt et tips for de som har lyst å se litt av Bleik så har Alex Rosén og Aune Sand vært på Bleik i vår og sommer og spilt inn en TV-serie. Den slippes nå i slutten av denne måneden og vil vises på Sumo. Først ta en titt på den serien og så kan man jo etterpå ta seg en tur til Bleik. Nydelig plass. Et paradis. Og hvis de drar til Bleik så må de ta seg en tur på Måtinden, 408 m.o.h. Det er et av Vesterålens mest besøkte fjell. Den ligger jo helt ut i havgapet og hvis du er tøff så kan du ligge utpå kanten å få noen kule bilder.

EYA TIL. Og Andenes og Høken.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Lasse Nilsen er en reflektert fotballspiller og et forbilde. Thore Danielsen tok en lengre prat med «Bleiks Bale». Der forteller han blant annet om oppveksten på Bleik og veien frem til der han er i dag.

Tre runder før sesongen er over for i år kunne Gutan selv avgjøre opprykk. Dagen i forkant hadde opprykket vært klart ganske så lenge, men til slutt skuffet Sogndal TIL-supportere ved at de dro til seg alle tre poengene.

Søndagens motstander, Raufoss, drømte seg jo litt bort i at en trepoenger mot TIL kunne øke sjansene for at de skulle få bli med i kvalifiseringsspill for Eliteserien. Ihvertfall var dette vårt vertskap ønsket seg. Som kampforberedelse måtte vi jo også diskutere med vårt vertskap om hvilke nordnorske spillere som har spilt for Raufoss.

Nå har jo Gutan ved flere anledninger kjørt en regi som nærmest kan beskrives som spenningsfilm. Hvem vet hvor mange flere kamper et supporterhjerte kan overleve når avgjørelsen først faller i det 70. minutt eller senere. Skulle regien bli like dramatisk også denne novembersøndagen.

På vei mot stadion møtte vi på hekla stålstrenga av den flyttbare typen. En type konstruksjon som egner seg som eiendomsskille eller markering av skille mellom innmark og utmark. Og i porten står en kvinne så det er like før denne skribenten slenger ut «Har du fyr?» Men siden jeg er oppvokst i et møblert hjem så klarer jeg enda å oppføre meg ordentlig. Av og TIL.

Hvem har med seg mest ammunisjon til kampen? Gutan eller disse våpensponsede fra Raufoss? Og skal Gutan skyte seg til opprykk?

Jeg husker ikke lenger hvilken krig det var. Det har vært så altfor mange kriger i min levetid. Er det et tegn på at man har levd for lenge? Eller er det ganske enkelt for mange kriger? Men langt tilbake i tid var det en av disse krigene på det afrikanske kontinentet og hederskaren Erik Bye var der nede som ansatt i NRK. Plutselig smeller det rundt han og teamet og de må søke dekning. Mens han lå der og opplevde striden på nært hold funderte han på om det ikke var slik at granathylser rundt han sikkert var påstemplet Raufoss.

Gutan kommer godt i gang og Mikael er frempå allerede etter knappe 5 minutter. Men så dabber det litt av. Tvers over banen forsøker en gruppe hjemmesupportere å holde varmen ved å strupesynge. Gjentatte ganger synger de «vi som er bønda», en låt som kanskje kunne passet best i Landbrukshalvtimen på radio. Innimellom forsøker de å krydre med en variant av kjenningsmelodien til «Pelle Politibil». Da kan man altså fastslå at det blir tid til barne-TV også i dag.

Sytten minutter ut i første omgang smeller Raufoss av litt løskrutt foran Jacob. Ufarlig. Ihvertfall sett med bortelagsøyne. For to minutter etterpå er det TIL som er frempå. En corner som ender med «ååååh» og sukk på en liten del av tribunen. Og like etterpå smeller Eric et skudd i stanga.

Etter dette dabber det litt av og de gulsorte kommer seg så nært at de faktisk får sendt ballen i nota. Spenningsfilmregien er på plass i dag også. Det er lite av sjanser å notere resten av førsteomgangen annet enn at Sakarias gjør et hederlig forsøk når knapt halvtimen er gått.

Mørket senker seg over Raufoss og mens hjemmepublikum forsøker å holde bena varme ved å trampe i treverket så begynner en håndfull TIL-supportere å lure på om det ikke kan komme et mål som varmer. Ti minutter ut i andre omgang gjør Mikael nok et forsøk.

Det gjenstår drøyt 20 minutter når Gaute kaller til seg den yngste og eldste av de som får spille denne kvelden. Instruksene til dem begge synes helt klare. Han har nok sett at Raufoss var svakest på venstre kant så når disse kommer innpå med friske ben så blir det litt mer liv for alle som heier på TIL. Samtidig sendes Simen opp for å kunne vinne lange oppspill.

Når det gjenstår mindre enn ti minutter kommer den første av to sjanser som man nesten ikke kan skjønne at det ikke blir mål av. Og to-tre minutter senere gjentar dette seg. Det legges til minimum tre minutter og mesteparten av dette er vel rent ut i ingenting da Simen dyttes i ryggen like utenfor 16-meteren. Frispark. Skal opprykket likevel bli klart nå? Henter Gutan hjem det nødvendige poenget? Både Eric og Ruben står klar til å ta frisparket. Det blir Ruben som tar det. Spitzenklasse. Nydelig plassert. Ole i Raufossburet når den ikke.

1-1 og neste år er det eliteseriespill igjen.

Etterpå er det noen totninger som ymter frempå om at de hadde det jo i lomma! De tre poengene mener de at de skulle hatt. Og siden de nå mener at de ikke klarer kvalifiseringsspill så ymtes det frempå om at eliteserielag, som f.eks. TIL, må være dumme om de ikke kjøper deres egen keeper. Dem om det. Vi takker Vestre Toten for at de stilte opp.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Uavgjort mot Raufoss sikret oss et velfortjent opprykk til Eliteserien. Vår skribent, Thore Danielsen, var tilstede på kampen og som vanlig leverer han en utfyllende rapport!

En novembersøndag i 2020 skulle altså Tromsø endelig få besøk av en gruppe rovpattedyr av mårfamilien. Men så var det altså ikke jerv, men Jerv som kom på besøk. Og ringreven Sandstø så vel ikke helt bort fra at de kunne stikke kjepper i hjulene for Gutan. Hvem som helst kunne jo latt seg lure av tabellplasseringen til dette laget og tenkt at dette nok bare ble en liten spasertur til tre poeng. I tillegg kunne det jo tenkes at det burde være ekstra lett å slå dette laget fra Grimstad siden supporterklubben heter Svaberget. Et slikt navn høres jo mer ut som noen med tærne i vann og stadige forsøk på å skaffe seg en sixpack. Mon tro om de som satt i et vedskjul for snart 100 år siden og stiftet Vestergaten FK hadde sett for seg at de hadde tilhengere på svaberget?

I forhåndspresentasjonen av kampen på TV så viser det seg altså at noen i den TV-kanalen har tittet på TILs hjemmeside. Og de gir uttrykk for at de syntes at «Mo airways» var artig på flere slags vis. Så da låner jeg straks gjengangerkommentaren fra Alfheim i år: Ikke ueffent.

En nettkringkaster (ertebelgutkaster; pod = opprinnelig et ord som beskriver slike belger som erter og bønner vokser i) i Tromsø var i overkant opptatt av stakemuskler nå nylig. Og om slik muskulatur var nyttig i fotball. Ikke vet jeg. Ellers observeres det at de benytter Facebook som kilde mer enn de bruker nettsteder. Men morsomt at kommentaren om det nye flyselskapet har vakt mye åtgaum. Vi tror fortsatt at Mo Airways har livets rett også uten statlig støtte. Og der er det nok også lov å organisere seg. For godgutten Mo er en folkets mann.

Verdt å merke seg ved kampstart var det at Simen fikk ei trøye med tallet 200. For så mange kamper har han spilt for TIL. Og jeg tror at det kommer flere jubileumsmarkeringer før året er omme. Den som har nerver til å se på fotball får se.

Førsteomgangen viser at Gutan vil. Men at Jerv har funnet det for godt å ha alle bak ballen til enhver tid. Det er i slike øyeblikk en sjekker om boksåpneren ligger i kjøkkenskuffa eller om man har husket å sende den til kamp. Ut fra sjanser og spill hadde det ikke vært ufortjent om TIL hadde ledet til pause.

Enda merkeligere er det egentlig at ikke Kent-Are får den i nota fem minutter ut i andre omgang. En kan jo lure litt på hva som feiler den vestre stolpen på sørmålet. Kan ikke banemester sjekke ut om alt er som det skal være der?

Men Fitim fikser biffen. Eller for å låne fra Lillelien: «Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe». En herlig kanon fra like utenfor 16-meteren ca. 10 minutter ut i andre omgang. Derfra og inn forsøker TIL stadig vekk å øke ledelsen. Men Jerv feier unna og er faktisk frempå selv noen ganger.

Så ender søndagen med at begge de to lagene like bak TIL går på en smell. Allerede neste helg kan opprykket være klart. Så da kan det passe med å minnes følgende fra Hagerup/Kjelsberg: «Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står». Ja, det kommer en ny fotballsesong i 2021. Og det er svært sannsynlig at TIL da er i Eliteserien.

Mens noen velger å bruke tiden på å snakke ned Gutan så er min inngang til hver kamp annerledes. Og SoMe-verdens omtale av kampresultater når ting ikke helt går veien er også såpass i utakt med min sjel at jeg skjønner godt at noen kaller mine tekster for diplomatiske. Men for meg er det ikke snakk om diplomati. Bare en forkjærlighet for en idrettsutøvelse med riktig draktfarge. Det finnes enda rom for mye glede her i livet.

EYA TIL.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Tre viktige poeng rikere etter kampen mot Jerv i går. Thore Danielsen har ordet!