Så var Gutan klar for andre runde i cupen. Alta er plukket ut som motstander. De som husker litt tilbake vet jo at dette historisk sett aldri har vært enkle kamper. Ja, det har også skjedd at Gutan har blitt slått ut av cupen av nettopp Alta. Men vi krysser selvfølgelig fingrene og håper på videre avansement. For å lodde stemningen litt i Alta tok jeg en prat med to tidligere TIL-spillere.

Hans svarer umiddelbart og lattermildt titulerer han meg som «selveste». Han innrømmer altså å ha sett navnet og har nok tittet innom TIL sine hjemmesider. Og han følger opp med at det er absolutt mulig å få stille han noen spørsmål i forkant av kampen.

Hans har omlag 200 kamper for TIL der ca. 190 er førstelagskamper. Og har 7 mål i A-lagskamper for TIL. Altså en spiller de fleste TIL-supportere nok enda husker godt.

Alta har jo fått komme igang med seriespill i år og har nettopp spilt uavgjort 1-1 mot TUIL. Og de har jo hele 16 poeng etter 9 kamper. Men er de fornøyd?

– Vi har jo noen sure uavgjorte der. For eksempel nettopp den mot TUIL der vi mener at vi absolutt burde hatt tre poeng. Og så hadde vi Vålerenga 2 der vi også spilte uavgjort. Bortsett fra det så er det vel ikke så gærent? Så kunne vi jo også vært heldige at vi hadde fått uavgjort også mot Kongsvinger, men der slapp vi inn mål i 92. minutt.

Alta har kun et tap, nettopp mot Kongsvinger, og opprykk er jo innenfor rekkevidde.

– Det er jo mulig og absolutt en målsetning. Vi har ikke gitt oss enda!

I den siste kampen, altså mot TUIL, så var det Morten Gamst Pedersen som scorte?

– Ja. Han scorte på straffe.

Har dere nedlagt forbud mot at han svinge den direkte i mål fra corner?

Hans ler godt av dette spørsmålet og kommenterer det med følgende:

– Det begynner å bli litt for mange. Det kan jo sette både divisjonen og andre lag i litt dårlig lys. Ihvertfall når det blir mange. Ett og annet slikt mål er ok, men når det nå er tre så begynner det å bli nok.

Så på søndag så kan han holde seg borte fra det?

– Ja, da kan han heller score på frispark eller straffe. Det er det jo lov å score på, tenker jeg.

Har du noen spesielle cupminner fra din tid i TIL?

– Ja, det har jeg jo. Både og. Vi røyk jo i 2012, men det snakker vi ikke om. Og det har jo vært litt opp og ned i cupen ellers også. I 2018 kom jeg inn i sluttminuttene da vi spilte mot Alta. Bakenga hadde scort like før. Og vi vant 1-0.

– Og så mener jeg det var i 2011 vi også spilte mot Alta. Da kom jeg også inn i sluttminuttene. Da røyk vi også 1-0 mot Alta. Men da var jeg jo heller ikke noe fast inventar i laget. Det var jo på høsten 2011 jeg begynte å spille litt mer for A-laget.

Du sprang og sprang og kunne vel sprunget hva som helst i mål.

– Vel, det var vel våren 2012.

Og så i 2005?

– Lurer på om jeg var med på benken i den kampen? Eller om jeg så den fra tribunen? Er ikke helt sikker. Men jeg husker kampen. Tore Reginiussen scorte.

Stemmer det. TIL fikk mål først. Så utlignet Alta på slutten av første omgang. Det stod 1-1 ved full tid. Så ble det ekstraomganger og Tore Reginiussen ble matchvinner i det 120. minuttet.

– Ja, og da var man jo klar til å signere han i TIL, ha ha. Så hvis jeg scorer nå på søndag så blir jeg kanskje signert av TIL igjen?

Du har fått mye spilletid og trives i Alta?

– Ja, her er det fint. Nært familie og sånn.

Du spilte jo tre år på U-landslag?

– Joda, hadde en del matcher der. Det var jo litt annerledes satt opp før med turneringer og sånn. Nå er det jo kamper hele tiden og treningskamper.

Men om vi blar tilbake så til de tida så finner vi jo gode omtaler av deg. Det var kanskje derfor noen i TIL oppdaget deg?

– Det hjalp nok på, vil jeg tro.

Magnus spilte jo for Alta en periode, og da spilte han sammen med storebroren din?

– Magnus var jo ganske ung da, så første tiden var det mest broren min som spilte på høyrekanten. Så ble jo Magnus eldre og broren min ble skjøvet ned på backen og da ble de to en fryktet duo på høyresida.

Spiller broren din enda?

– Nei, han la vel opp i 2015. Selv har jeg ikke tenkt å legge opp enda. Kroppen spiller på lag med meg enda så da er det bare å holde på. Det er jo artig å spille. Men det er klart, jeg er jo ikke tyve år lenger så hadde det vært to kamper i uka så hadde det vært tøft.

– Jeg var vel litt inn og ut av laget som junior, og så var jeg på lån hos TUIL. Spilte på A-laget der i to år før jeg kom tilbake til Alfheim i 2010. For unge spillere så tror jeg det er lurt at man er en del av et A-lag slik at man får spille på seniornivå på et andredivisjonslag eller førstedivisjonslag i stedet for å spille på TIL 2 sitt lag. Mye spilletid i TUIL var jo bra for meg.

Alvorlige planer for helga?

– Jada. Vi har ikke tenkt å tape. Cup er jo artig, det! Også mot gamle lagkamerater, men det er jo ikke så mange igjen der. Det er vel bare Kent-Are, Magnus, Ruben og Runar som jeg har spilt med.

For et par-tre år siden så var det en nær relasjon til deg som vant en flott pris på idrettsgallaen?

– Ja, det stemmer det. Hun kjenner jeg godt. Hun har lagt ned noen timer i å følge oss opp, både meg og broren min. Og mange andre. Det vil jeg absolutt skrive under på.

Kanskje på tide at du betaler tilbake i en eller annen form?

– Ha, ha, men hun er jo som mødre flest. Når jeg spør om hva hun ønsker seg til jul så svarer hun som oftest «en klem og at ungene er friske og raske». Hun krever ikke mer. Jeg bruker å si at hvis alle hadde vært som mutteren så hadde det vært fred på jord.

Så er det bare å ønske dere lykke til selv om jeg ikke ønsker samme resultatet som deg. Vi er vel venner og vel forlikt både før og etter kamp?

– Jaja, det skal vi nå klare. Som fatteren brukte å si: «det er ikke alltid at det beste laget vinner, det beste laget på papiret». Derfor orket han å se på fotball. Ellers syntes han at det var svømming og friidrett som var mest interessant for der mente han at den som var best og trente mest var den som vant.

– Jeg har jo drevet litt med det også. Er jo norgesmester på 300 meter hekk som junior. Var jo kanskje en habil firidrettsutøver. Nordnorsk mester også på 100 meter. Men det var kanskje på svømming at mamma og pappa fulgte mest med. Men jeg syntes det ble så kjedelig fordi vi hadde bare tolv og en halv meters basseng i Karasjok. Jeg ble så lei alle vendingene. Så jeg sluttet med svømming da jeg var fjorten. Var med på et kretsmesterskap, i Lakselv.

Lykke til og god kamp.

En annen av Alta-spillerne som TIL-supportere kjenner godt er jo Morten Gamst Pedersen. Av enkelte omtalt som Van Gamsten, og av andre omtalt som MGP eller bare Gamst’n. Det er jo smart av NRK at de nå omtaler den musikkgreia som Eurovision slik at det bare er en MGP på seniornivå.

Selv ville jeg jo helst hatt han i rødt og hvitt på søndag. Du kan vel beskrives som en gammel ringrev også i cupsammenheng?

– Vel, jeg er jo cupmester. Og jeg har jo ikke vært med på å tape noe i første runde. Og cup har jeg jo spilt i alle landene der jeg har spilt. Det er en stor tradisjon og utrolig morsomt å være med på.

Alta har jo vært en lei sak for TIL, selv om du ikke har vært involvert.

– Ja. Heldigvis, holdt jeg på å si. Vi hadde jo (i TIL) en tøff kamp her også i 2018. Da tok det jo lang tid før vi fikk hull på byllen.

På 27 kamper for Alta så har du nå scort 13 mål? Du har jo doblet scoringstakta sammenlignet med tida i TIL dersom man ser på antall mål pr antall kamper.

– Vel, det kommer nå an på. Nå tar jeg jo straffer her, mens jeg lot spissene ta det i TIL selv om jeg kunne gjort det sjøl. Jeg har jo en spisskompetanse, som for eksempel dødball og litt forskjellig. Ble jo en del mål for TIL også. Det er noe jeg trent mye på og som er en viktig force også. Og om jeg klarer å dra noen mål ut av det så kan det jo være med på å endre et resultat på en kamp sånn at man oppnår et avansement i cup eller får med seg noen poeng i serien.

Alvorlige planer for helga?

– Cup er cup og det har vel skjedd større ting enn at Alta slår TIL i en cupsammenheng. Men klart, vi møter jo et eliteserielag som statistisk sett bør gå videre fra de tre første rundene ganske så greit, hvis man skal tenke sånn. Men så kan det jo skje at de slipper seg litt ned, at tanken på at «dette går greit» kommer så vi skal i hvert fall gi dem en real kamp på søndag.

– Vi er jo et sterkere lag enn Skånland og der ble det jo en kamp som TIL kunne vunnet med 20-0 om man ser på alle sjansene de hadde. At de vant der var jo ingen overraskelse, men så møtte de jo også et lag som ikke hadde fått spille kamper på to år. Det var sikkert godt for TIL å få en sånn seier med mange mål.

– I serien så burde vi selv jo i hvert fall hatt fire poeng til. Tre poeng på onsdag mot TUIL og tre poeng mot Vålerenga i stedet for uavgjort. Og da hadde vi jo vært like bak Kongsvinger. Der burde vi jo også fått med oss noe. Vi lå jo under, men kom tilbake. Så ble det 2-1 til Kongsvinger, men vi kom tilbake. Så slapp vi inn et uheldig mål på slutten. Der burde vi minst hatt uavgjort. Det er ganske tett i toppen, men det er sånn fotballen er. Det er de små marginene og vi har vært bedre enn motstanderne i de kampene, men vi har ikke klart å trykke gasspedalen helt i bånn. Vi har levert ganske jevnt i år.

– Klart det blir morsomt å spille mot kamerater, men når kampen blåses i gang og man er på hver sin banehalvdel da er man fiender i de 90 eller 120 minuttene og da vil man jo gjøre hva man kan for å stikke av med seieren.

Du har vel nekt på å skru den rett i mål fra corner?

– Det har jo blitt tre i år, og det hadde jo vært morsomt å fått gjort det en eller et par ganger til. Det er jo et område man skal slå i og treffer den ikke noen så kan den jo likevel gå inn. Litt flaks, litt marginer og litt dyktighet. En blanding av alt, egentlig.

Nesten to år av ditt liv med kampdager?

– Ja, jeg ligger vel tett oppunder 600 kamper totalt. Eller over. Skulle gjerne ønske det var flere. Kroppen fungerer fint enda. Vi får se, man vet aldri hvor lenge man holder på. Jeg elsker å spille fotball og om jeg blir 47 eller 57 før jeg legger opp, det får nå tida vise.

Du er jo en som har klart å ta vare på det du har hentet inn også utenom fotballen?

– Jeg har jo hatt en strategi hele veien med det å spare og investere. Det har jo vært morsomt og lærerikt. I begynnelsen så hadde jeg jo mer fokus på fotballen men nå har jeg mer fokus på å ta vare på det jeg har bygd opp.

Og fortsatt støtter du Vadsø?

– Ja, jeg pleier å kjøpe sesongkort hos Norild, gamleklubben min. Det er jo morsomt å støtte de litt og jeg er jo glad i klubben jeg kommer fra.

– Jeg synes jo at det er litt synd at når TIL åpner for 2.000 tilskuere så klarer de ikke å fylle stadion.

I kampen Odd-TIL var det bare drøyt 1.400 på kamp og i Grenlandsområdet bor det omlag 100.000.

– Jeg husker i 2004, da hadde vi 6.000 i snitt på Alfheim. Det er jo en drastisk forskjell. Nå er det jo corona og alt sånn, og det skal man ha respekt for, men jeg tenker at i fotball-Norge så er det mye mindre folk som er på kamper. TIL møtte jo Rosenborg nylig, og det er jo knapt nok at du vet hvem en Rosenborgspiller er. Og jeg tenker at det mangler profiler. Det er mye mer profilløst nå. Vi kan jo se på TIL. Der hadde vi Bummen, Steinar og Arne Vidar, ja, og Årst. Jeg føler at det var litt mer personligheter før som folk hadde litt mer forhold til.

– Før jeg slo gjennom i TIL så hørte jeg jo hvordan folk pratet om det å gå på kamp, de pratet om profilene. Og når Sigurd kom tilbake, hvor stort det var. Og jeg vet jo selv fra da jeg selv ikke fikk bli med videre, første gangen jeg fikk nei så var det sponsorer som ringte og sa at de ikke ville være med videre. Jeg synes det litt kjedelig at det ikke er noe trøkk, man må jo ha noen som kan melde litt, flire litt, ta en spøk og sånn. Det savner jeg og synes det er lite av i TIL. Det er liksom ikke nok karisma eller sånn. At det slenges en kommentar som du vet er litt fleip, men også litt alvor. Jeg er jo glad i TIL og vil ha de litt mer frem.

– Men er det kanskje sånn moderniseringen av samfunnet er? Se på ungdommen av i dag. Guttene prater jo ikke med jentene. Alt skal jo skje på en app eller sånn. Vi måtte jo gå bort i baren og prate med dem. Man skal jo ikke sitte på telefonen i garderoben når man prater. Det er jo nesten sånn at målene bare er noe de skal se på en app i stedet for å gå på kamp.

For samtidig kan de jo sjekke alle kommentarene om at ballen ikke spilles riktig vei.

– Åh, ja, det der. Herregud. Slå ballen frem, da løser alt seg.

Morten ler godt av den. Og lattermildt legger han til at den mente han selvfølgelig helt alvorlig.

Da du var i Blackburn så fikk du brød sendt fra Tromsø?

– Ja, så og si hele perioden jeg var i Blackburn. Det ordnet Kjetil Olsen fra Bakehuset til meg. Men her i Alta så har de faktisk brød, he he. Det hadde sikkert fungert med den brødmaten de har i England, men det var jo ingenting som var bedre enn å få ferske brød fra Tromsø med et fly som gikk 06.40 og som landet i Manchester omkring klokka elleve. De innerste brødene var fortsatt varme når jeg fikk dem.

Ni år i Blackburn, nesten 300 kamper og 35 mål? Og så en språkreise til Tyrkia?

– Ja, jeg var på en liten sydentur i Alanya før jeg spilte fotball for Rosenborg. Det var utrolig lærerikt på mange områder, både med tanke på språk, kultur og fotball. Jeg lærte mye også den tida. Når det gjelder det økonomiske så glemte de ikke så mye etter den avtalen Rune Hauge skrev med dem. De hadde ikke anledning til å glemme så mye så jeg fikk jo oppgjøret.

– Og så Rosenborg der jeg fikk med meg både seriegull og cupgull. Vi slo Sarpsborg i finalen. Det var morsomt der også, men ting skjer jo i fotball så det var artig å komme til TIL etterpå. Sånn som det er i dag så er TIL og Tromsø et tilbakelagt kapittel for meg. Men jeg bor jo i Tromsø. Pendler mellom Tromsø og Alta. Flyet tar jo bare 25 minutter så det er jo kortere tid enn det folk bruker i Oslo når de skal på jobb. Det er jo slett ikke verst. Jeg bruker det kollektive. Reiser kollektivt når jeg skal på jobb, ha ha.

– Det er jo litt reiseavstander for oss her oppe. Da vi hadde Bjørnevatn borte i cupen så hadde vi Lyn i andre runde tror jeg. Vi hadde jo en helt sinnsyk reisedistanse bare på de to første kampene.

– Vi har hatt en del skader i det siste her i Alta og har en ganske tynn tropp. Vi har samme troppen som mot TUIL så det er ikke så mye spennende som endres der. Du skal ikke se bort fra at det blir utsolgt. Det er jo begrenset hvor mange vi får lov til å ta inn, mener det er 650 nå.

– Av de jeg spilte sammen med i TIL så er det vel bare Magnus, Kent-Are, Runar, Jakob, Lasse og Anders som kommer oppover.

– Magnus er jo en spiller som alltid leverer. Han er jo aldri dårlig, Magnus. Jeg synes jo at det er greit at man får en god avslutning om man må forlate en klubb. Sånn som Hans som hadde vært ti år i klubben og så vidt fikk en avskjed. Og jeg kan jo si for meg selv, jeg har ikke fått noe. Jeg har så mange år i klubben og så er det bare slutt. Det er knapt et klapp på skulderen. Det er ingen som er tilknyttet klubben etter en sånn slutt.

Morten ga jo klart uttrykk for at han føler at ikke alt var helt greit når han og andre spillere sluttet i klubben. Dette måtte jeg jo sjekke ut med Øyvind Alapnes. Han er er lei seg for den avslutningen Morten fikk.

– Morten Gamst Pedersen er definitivt en av de største spillerne TIL har hatt. Både på og av banen. Han ble en internasjonal stjerne og satte hele Nord-Norge og TIL på kartet. Han er en helt som skulle fått en mye bedre avskjed enn den han fikk. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å rette opp i det, sier Alapnes.

Tilbake til Gamst Pedersen og hans tanker. Han beveger seg blant annet over på Runar Espejord.

– For Runar sin del så må jeg vel legge til at det er ganske røft underlag her i Alta. For han som har vært mye skadet så er det ikke helt optimalt. Ganske tøft hvis han starter kampen og skal se hvor lenge han spiller. Men det er jo ikke sikkert at matta her er hardere enn Alfheim. Matta på Alfheim synes jeg er veldig dårlig. Det må ha vært gjort noen feil da det ble lagt. Kan ikke ha vært gjort ordentlig. Det ble jo glemt å fylle på tyve tonn med granulat. Og da ble jo gresset trødd mye ned. Hadde de fylt på all granulaten så hadde jo gresset vært mye mer oppover og da hadde man sluppet mye av friksjonen. Nå er jo granulaten lagt oppå. Jeg ville kunne satse mye penger på at om man tok en gjennomgang av hva som ble gjort så er det gjort mye feil der.

– Kamp er kamp. Man er jo som sagt venner før og etter kamp. Men under kampen så er man fiender i nitti minutter og det må man tåle. Men folk skjønner ikke alt om hvordan det der fungerer. Jeg kan prate og flire og smile når det er stopp i kampen også. Men når det er spill så er det en helt annen «ball game». Jeg tror at mange som ikke har vært i de situasjonene der skjønner det helt.

– Det er jo artig å høre sånt som for eksempel de kommentarene omkring EM-finalen og det valget om hvem som skulle skyte straffe. Det valget er ikke tatt to sekunder før det skal skytes straffe. Det valget er tatt før EM om hvem som skulle skyte straffe for England. Og alle har meldt sin interesse.

– Og så har du kommentarene av typen «hvordan kunne du bomme der?». Og de følger gjerne opp med at «jeg ville scort der». Mitt svar er at det hadde du nok ikke. Du må jo først komme til den sjansen. Du må begynne der og så prøve å se for deg hvordan det er. Det er jo det som er realiteten. Om du hadde scort der er revnende likegyldig fordi du hadde aldri klart å komme deg til den sjansen.

Utstyrsmessig så er det jo så mange små marginer som spiller inn, både når det gjelder sko, ball, treffpunkt. En liten forskjell på noe av dette er vel fort forskjellen på himmel og helvete?

– Ja, nettopp det jeg ville frem til. Ta for eksempel når en spiller kommer på hel volley og så skytes det ti meter over. Bommer du med fire millimeter på ballen så kan det være forskjellen på om du skyter ti meter over eller rett i vinkelen. Jeg tror ikke folk vet at det er så små marginer. Jeg tror at de tror at man bommer på halve ballen. Og så er det så store forskjeller når det er vått og når det er tørt. Når det er vått så er friksjonen så mye mindre og da må du treffe enda reinere for å lykkes.

Der har du vel tusenvis av avslutninger fra Vadsø som har fortalt deg det?

– Ja, og ganske mye vind!

Aldri vind i Vadsø, har jeg hørt.

– Å steiki. Jeg har vært i Vardø også og spilt. Jeg husker en gang vi spilte i Kjøllefjord. Keeperen skulle ta utspill og så fløy ballen over og bak keeperens eget mål igjen. Helt sinnsykt.

Det hoppet du gjør når du går inn på banen, når begynte det?

– Nei det vet jeg ikke. Jeg gjør det av og til når jeg kommer på det. Av og til glemmer jeg det også. Det er litt godt å gjøre det bare for å kjenne litt på muskulaturen egentlig. Men hvis vi snakker om ting jeg alltid gjør så tar jeg alltid på meg venstre leggskinn og venstre sko først. Så høyre leggskinn og høyre sko. Det er ren rutine. Automatikk.

Og du som egentlig er høyrefot og fortsatt best med venstre?

– Ja, det er jeg nok fortsatt. Øvelse gjør mester i det meste i fotball. Trener man mye på noe så utvikler man seg jo. Alle har sine egne teknikker.

Takk for praten – og god kamp!

Men så til selve kampen. Gutan starter med å gå ut i hundre. Etter tre minutter er det første av mange gode initiativ langs venstrekanten. Så jevner det seg ut og det er tøft og jevnt hele første kvarteret. Flere gode angrep begge veier.

Men det er Alta som får den i nota. Når kvarteret er gått setter Christian Reginiussen, bror til tidligere TIL-spiller Tore Reginiussen, inn 1-0. Og verre skal det bli. Knapt halvtimen er gått når el Ghaouti øker Altas ledelse til 2-0.

Nå ser det virkelig mørkt ut. Helt på tampen av første omgang får TIL frispark like utenfor 16-meteren. Kent-Are er sikkerheten selv og sender avgårde ei kanonkule som sørger for at det er 2-1 til pause. At kommentator og flere medier melder at det er Ruben som er målscorer er en annen historie.

Andre omgang starter Gutan friskt. Det er tydelig at de vil ha utligning slik at de i det minste får ekstraomganger. Men Alta er kompakte og ikke lett å komme forbi. I det 82. minutt er om mulig alt håp ute. Christian Reginiussen setter inn sitt andre, og Altas tredje, med et hodestøt etter corner.

Snipp, snapp, snute, så var årets cupeventyr ute for Gutan. Vondt, men sant.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Det ble exit fra cupen etter tap mot Alta i går. Thore Danielsen laget som vanlig intervjuer med aktuelle personer fra vår cup-motstander. Les hva Gamsten og Hans Norbye hadde å si før kampen og litt om selve kampen. Til tross for tap, dette ble en interessant fortelling med flere gode historier.

Det har vært litt langt mellom de gode opplevelsene resultatmessig i år. Det er der cupspill kan komme inn og gi litt påfyll av glede og selvtillit. Og det er straks lettere å bygge seg opp til neste kamp når man har noen gode samspillopplevelser med seg i sekken. Ikke sånn å forstå at man ikke tar alle lag like mye på alvor, uansett hvilket nivå de befinner seg på. Men cupkampene – de første rundene – er mot lag man ellers ikke møter i serien og noe av presset kan løftes av skuldrene. Beskjeden er vel ofte denne i slike sammenhenger: gå utpå der og kos dere.

Jeg skal straks komme tilbake til motstander i første runde i cupen i år. Men la meg begynne med det som må være den lengste reisen noensinne i en førsterundekamp i cupen: Bjørnevatn – TIL i 2017. Langs vei er det nemlig 79 mil fra Alfheim Stadion til Bjørneparken i Bjørnevatn. Men det er via Finland. Skal man bare kjøre på norske veier så blir det 90 mil. Det er som om Vålerenga i en førsterundekamp skulle blitt bedt om å dra til Mosjøen (via Gudbrandsdalen og ikke via Østerdalen).

Kampen mot Bjørnevatn endte 0-5 og avansement for Gutan. To av målene ble satt av en sprudlende Mikael som man endelig fikk se tilbake igjen i siste hjemmekamp.

Jeg vet ikke om lokomotivet RBK har vært i Bjørnevatn, men man finner altså ene endepunktet for fastlandsnorges nordligste og østligste jernbanestrekning nettopp i Bjørnevatn. For å få klarlagt status til denne tar jeg derfor kontakt med Gunnar Sch. Kollstrøm. Det den karen ikke vet om Sør-Varanger er bare slikt som man slett ikke trenger å vite.

Vel, banen er ikke i drift nå. Og om det blir ny drift i gruvene i Bjørnevatn så er det slett ikke sikkert at det innebærer gjenåpning av banen.

Men vi kan jo ikke komme utenom temaet fotball spesielt, og idrett generelt. For også fra Sør-Varanger kommer det jo en rekke idrettsnavn. Noen har til og med vært i TV-ruta ganske ofte som f.eks. Vegard Ulvang. Den første Kollstrøm trekker frem er Herbert Randal (RIP). Han var keeper på KIF og også keeper på landsdelslaget. Og han stod bl.a. i mål for KIF da de møtte TIL i cupen i andre runde i 1975. TIL hadde hjemmekamp og vant 3-1. TILs målscorere var Johnny Albertsen og Morten Nilsen (2).

De andre Kollstrøm trekker frem er Espen Bruer (37), KIF og samelandslaget, og Ola Haldorsen, fra Bugøynes (Bodø/Glimt).

Og så må man jo slett ikke glemme at KIF hadde ei jente på landslaget for omlag ti år siden: https://www.sor-varanger.kommune.no/kirkenesjente-paa-landslaget-i-fotball.4989212-17830.html

Har så Kollstrøm selv noe bragder fra fotballbanen? Han drar litt på det men drar to ess ut av ermet. Eldstedattern – Sara Kollstrøm Malmo – skåret det historisk første «jentemålet» ever for KIF for et par og tyve år siden på Ekebergsletta under Norway Cup. Ellers har man jo mest skiløping i kikkerten der nordøst. Og da viser det seg jo at Kristian Skogstad på Kvaløya – trener for landsdelslaget – er svigersønn til Kollstrøm.

Fra Alfheim Stadion til Skånland kunstgress er det bare litt over 27 mil. Ikke mer enn en liten ettermiddagstur for en kaffekopp hos kjentfolk. Nordpå. Til sammenligning må Vålerenga i første runde dra helt til Lyn 1896 FK på Bislett. En reise som de lett kan foreta med elsparkesykler.

Motstander Skånland spiller i Norsk Tipping-ligaen avd. 6. De er nyopprykket, men deres siste seriekamp er så langt tilbake som til 12. oktober 2019. Da slo de Landsås borte 3-5. Ja, pandemien og stans i all breddeidrett har virkelig satt mye over styr. Det står respekt av det å holde motet og aktiviteten opp når man ikke får lov til å konkurrere, og knapt nok trene i perioder.

Det hører med til historien at det ikke ble noe av kvalifiseringsspillet før det opprykket. Tre av fire lag skulle spille om tre plasser. Skånland var ett av disse. Men så fant Tverrelvdalen ut at de ville trekke seg fra kvalifisering til opprykk. Et eventuelt opprykk ville koste for mye. Når klubbdriften er basert på dugnadsarbeid og begrensede sponsormidler så sier det seg selv at et reisebudsjett på omlag én million kroner kan bli i tøffeste laget. Og i verste fall gå ut over breddeaktivitet.

Skånland kommune ble slått sammen med Tjeldsund kommune 1. januar 2020. Navnet på den nye kommunen er Tjeldsund, men kommunesenteret er, som i tidligere Skånland kommune, Evenskjer. Men la oss først sjekke naboforholdene litt.

Sørover fra Evenskjer så finner man Evenes flyplass etter omtrent ei og ei halv mil. Mesteparten av flyplassen (hele stripa) ligger i Nordland fylke, mens Evenskjer jo er i Troms og Finnmark. Fortsetter man langs E10 og tar en avstikker ned mot sjøen like etter det som heter Osvatnet kommer man til nok en kunstgressbane. Dette er Liland kunstgress, eller Høgda idrettsplass, omtrent to og ei halv mil fra SOIFs hjemmebane. Her finner man Liland IF som min hjemmelsmann mener ville gitt TIL hardere kamp enn Skånland. På tross av at Liland er to-tre divisjoner lenger ned. Dermed er stemningen satt.

Men Liland er i dag kanskje mer kjent for et åpent nasjonalt mesterskap i en helt annen idrett enn fotball. I regi av Evenes Kystlag. Dessverre har pandemien satt en stopper både for fjorårets mesterskap og årets mesterskap. Idrettsgrenen det her er snakk om burde passe bra også for fotballspillere. I hvert fall de som er flinke til å ta innkast. Og særlig hvis man ganske nylig har gått på en smell på fotballbanen. Idrettsgrenen kalles torskhaudryling, det vil si at man dryler avgårde tørkede torskehoder så langt man bare klarer. Mesterskapet finner sted på Liland Brygge, snaut et par-tre torskehaudrylinger fra kunstgressbanen til Liland.

For å finne ut mer om dette, og Lilands forhold til SOIF og Skånland tok jeg en prat med Ragnar Bøifot som til daglig er i avisa Fremover. Da jeg tar opp avlysningen av også årets mesterskap sier han at det selvfølgelig er skuffende, men at det er folk som har det verre enn de.

– Vi trener i skjul, legger han til.

– Hvilket skjul?

Viser seg at det mest er trening i bakgårder rundt omkring i Evenes.

Når jeg kommer inn på spørsmålet om det er litt kiving mellom Evenes og Skånland blir jeg raskt satt på plass med «Skånland eksisterer ikke lenger». Sånn kan man altså kaste litt frem og tilbake over kommune og fylkesgrenser. Men han benekter jo at man ser ned på Skånland og folk derfra fra Evenes.

Er så dette mesterskapet de arrangerer på Liland Brygge en lokal greie? Eller kommer det deltakere så langveis fra som Evenskjer og Skånland? Der blir jeg straks imøtegått med at det kommer deltakere fra hele verden. De kommer fra Frankrike, fra USA, fra Polen og rundt omkring. Og han viser til at det er rekorder fra hele verden i dette mesterskapet. Og det kommer mange feriefolk, også fra sør, innom for å delta i aktivitetene på Liland. At det er mange som legger ferien sin dit for å få være med på bryggetreffet der mesterskapet bare er en liten del av det som finner sted. Liland er dermed godt plassert på kartet. Også Google-kart, må vite.

For noen år siden hadde Bøifot et par avisartikler som gikk viralt. Kjernen i de artiklene dreide seg om en godt voksen mann, Arne Pedersen, som ble bøtelagt for at han ikke hadde flytevest – eller annen flyteanordning – i båten. Litt saftig ordbruk var vel også innblandet i de fortellingene.

Men så måtte jeg jo ta opp den kommende cupkampen og spurte om Bøifot hadde fått med seg at det skulle være kamp.

– Forrige gang det var storkamp, nei forresten, den kan jeg jo ikke kalle storkamp i og med at det var Rosenborg som kom da. Da dominerte jo Skånland kampen! I nøyaktig ett og et halvt minutt. Og denne kampen mot TIL er jo for de lokalsportinteresserte nesten helt på høyde med sånn det var når Grovfjord og Skånland møttes i gamle dager. Nå skal du bare høre.

– Det var en særs fotballinteressert kar fra Grovfjord som syklet til kamp i Skånland. Og så syklet han hjem igjen. På tur opp møter syklisten en bil i svingen ved Skoddebergvann I det møtet så havner syklisten ut i ura. Det var nemlig litt trangt i den svingen. Bilisten stoppet jo, løp ned i ura og spurte syklisten hvordan det gikk? Joda, svarte karen, Grovfjord vant 2-1. Det kan jo hende at entusiasmen er den samme hos enkelte i dag.

Jeg måtte jo høre om han noen gang var på kamp i Tromsø, særlig siden han vokste opp bare noen innkast fra Alfheim? Ok, litt lengre enn som så.

– Klart jeg var på kamp. Og når jeg er i Tromsø så går jeg jo på kamp. Jeg har jo en sønn, Andreas, som har vært keepertrener i TIL Yngres avdeling tidligere. Og jeg har en datter, Kristine, som spilte for TILs damelag. Hun debuterte i 2013 og spilte 10 kamper for TIL. I 2016 spilte hun en kamp for Lilands herrelag i 5. divisjon. Og jeg har nevøer som spiller for TIL. Så det er klart at man følger jo litt med. TIL er ubestridt. Jeg opplevde jo mang en gang i Tromsø at jeg stod i snøføyka og jubla. Etterpå måtte jeg jo alltid spørre hvordan det gikk og hva vi jublet for, for jeg så jo ingenting i snøføyka.

Når jeg tar opp dette med at SOIF ikke har fått spilt kamper på nesten to år og at dette nok ikke taler til deres fordel før denne kampen får jeg klart svar. På direkten. Han trenger ikke dempe den ballen, bare sparker den rett i nota på hel volley:

– For Skånland så spiller det ingen rolle. De er så stor i kjeften, så den skalpen mener de at de tar uansett om de har trent eller ikke.

Dette siste utsagnet må jeg gjerne viderebringe når jeg forteller hvem min neste på ringelista er.

Arild Heitmann må vel betegnes som en spiller med noe lang fartstid. Han debuterte for SOIF i 1996 og la først opp etter at opprykket var klart i 2019. Men fortsatt kribler det vel såpass i kroppen hans at han godt kunne tenkt seg å spille mer? For selvfølgelig har han vært med og trent hele tiden etter at han la opp.

Da jeg overbringer hilsningene fra Ragnar Bøifot ler han godt og spør hvor Ragnar kan ha slikt fra? Vel, Ragnar påstår jo at dette er alment kjent, mens Arild mener at Ragnar kan finne på å si mye rart. Vi får vel skrive dette på kontoen for litt godslig knuffing som det jo er bra rom for i det nordnorske lynnet.

– Ragnar er veldig Liland- og Evenespatriot så han er kanskje ekstra kritisk til alt som har med Evenskjer og Skånland å gjøre.

Arild innrømmer jo at han aldri har vært på de festlighetene på Liland Brygge, men han er skjønt enig i at det kunne ha vært greit å dryle et torskehau eller to for å få ut litt temperatur etter et tap i en fotballkamp.

Men så til hans fotballkarriere. Han har spilt for SOIF nesten hele tiden. Var kun innom Skjervøy en måneds tid, men da SOIF trakk Rosenborg i cupen i 2002 så meldte han straks overgang tilbake til SOIF. Hvem ville vel gå glipp av en slik mulighet?

I tillegg trente Arild et halvt år med TIL høsten 2001.

– Husker det meste fra det halvåret. Spilte blant annet en testkamp mot TUIL på Alfheim hvor jeg lyktes med det meste. Men jeg la jo på meg 5 kilo med muskler siden treningsmengden var firedoblet. Og det gjorde meg tregere. Men det er likevel bare gode minner fra den tida. Jeg var nok aldri skapt for toppfotball. Fokuset mitt lå nok mer på ørretfiske enn fotball.

Det er betryggende å høre at han mener at forberedelsene har vært bra hos SOIF selv om det er lange siden sist de spilte kamp.

– Det har vært trent bra over lang tid, men det som ikke er optimalt er at det ikke har vært offisielle kamper. Det er jo først nå de siste 5-6 ukene at de har fått spille treningskamper. Treningskamper er jo én ting, men det er jo først når kamper teller at ting blir annerledes. Når fløyta går i en offisiell kamp så blir det hele litt annerledes.

Så er man vel avhengig av en aktiv dugnadsgjeng for å få hjulene til å gå rundt?

– Ja, her ute på bygda er det helt nødvendig. Jeg vet at det er en hard kjerne på 10-20 stykker som gjør en uvurderlig innsats for at alt skal være på plass. Det er utrolig hva de får til på kort tid! Jeg var innom treningen i går og så at de hadde fått opp en ny tribune. Og på lørdag vil man selvfølgelig finne distriktets beste vafler på nettopp Skånland.

Fra en så lang karriere må det jo finnes mange gode historier, mange morsomme minner?

– Ei historie som kanskje er litt på kanten? Han som er trener for oss nå, Tor Anders Hustad, har jeg jo spilt sammen med. Han er vel den jeg har spilt flest kamper sammen med. Det dreier seg sikkert om mer enn 200 kamper sammen. Som aktiv spiller var Tor Anders kjent for å være stor i kjeften og kjefte mye på dommerne. Han var uenig i stort sett alle dommeravgjørelsene. Og så spilte vi en kamp ute på Myre i Vesterålen, mot Morild. Tor Anders holdt på som vanlig med å kjefte på dommer under hele kampen. Så ble det dømt et innkast mot oss og Tor Anders var involvert i situasjonen og stod nært linjedommer. Han var selvfølgelig helt og totalt uenig i avgjørelsen. Da rant det over for linjedommeren så han sier da til Tor Anders – såpass høyt at alle på banen hører det: «Hvis du ikke holder kjeft nu, så kommer jeg til å trø linjeflagget ned i kjeften på deg!» Jeg har aldri sett Tor Anders tie stille fortere enn akkurat den gangen. Også som trener er han jo veldig engasjert og høylytt på sidelinja. Han er jo blitt bedre med årene, har roet seg litt ned de siste par årene, men han høres godt.

Andre personer Arild vil trekke frem?

– Uten tvil: ildsjel nummer en, Boye Olsen. Først var han spiller for SOIF i en mannsalder og så har han fortsatt og vel vært innom nesten alle verv i klubben. Og han holder fortsatt på nå når han er 80 år, og er fortsatt materialforvalter på A-laget. Han ble kåret som årets ildsjel i 2017 og han donerte jo premien til klubben. Pengene ble brukt til å kjøpe et stadionur, og denne kalles nå bare for Boye-klokka.

– Ellers så kommer jo Tom Høgli herfra og han er vel den spilleren i Sør-Troms som utvilsomt har kommet lengst. Han er i særklasse der.

Jeg antok jo at Arild skulle på kampen?

– Jeg skal faktisk sørover med familien og er ikke hjemme til kampen. Det er faktisk like greit, fordi det verste jeg vet er faktisk å se kamper som jeg kunne ha spilt selv. Jeg synes faktisk det er tortur. Eneste grunnen til at jeg har spilt fotball i så mange år skyldes jo at jeg synes fotball er det artigste som finnes. Jeg får så lyst å spille når jeg ser kamper at jeg klarer ikke å nyte det. Så det er like greit at jeg holder meg borte. Men det blir sikkert en folkefest og en kjempestor opplevelse for de guttene som skal spille.

– Det var jo en stor opplevelse for oss å spille mot RBK i 2002. Selv om vi lå under med fem mål allerede etter ca. 5 minutter. Jeg husker at keeperen vår var ganske så nervøs før kamp og han så sikkert fem baller ute på banen samtidig. Det var likevel en kjempeartig opplevelse. Jeg husker at Nils Arne Eggen var i storslag. Etter kampen dro vi ut i Harstad og spiste middag sammen med Rosenborg og hørte historier fra Champions League og mye annet. Det var rett og slett en kjempeopplevelse. Alle som var med den gangen husker nok det veldig godt. På samme måten vil nok de som skal være med få en kjempeopplevelse.

God kamp!

Dette er altså en mann som har vært aktiv i klubben i over 50 år.

– Jeg orker ikke å sitte hjemme å trykke på den TVen. Da blir man jo bare smårar iblant. Jeg er en sånn type som elsker fotball og må ha noe å gjøre. Da det var EM og kamper på TV så trente vi jo samtidig. Da var det mange EM-kamper jeg ikke så på. Av og til slo jeg på noe annet. Det kan nesten bli litt for mye av og til. Vi er et gjeng som samles på kaféen her tre ganger i uka og da det var EM måtte jeg av og til spørre «hvordan gikk det med det og det landslaget i går?»

– Jeg var 47 år da jeg spilte siste seriekampen for SOIF. Jeg spilte jo 440 A-kamper for SOIF, alt i alt 550 kamper om jeg tar med oldboys og de få B-kampene jeg spilte. Jeg kunne jo endt opp med å spille for HIL og jeg angrer faktisk litt den dag i dag at jeg ikke sa ja. Vi bodde jo i byen i over 20 år og jeg trente sammen med HIL. Jeg bodde ved siden av oppmannen for HIL da, og nesten hver dag kom han inn med papirene og sa «Boye, skriv under!» Men det gjorde jeg jo ikke. Jeg angrer jo litt på det for HIL spilte jo da i nordnorsk førstedivisjon (på 60-tallet).

– Da TIL vant cupfinalen i 1986 så gikk jeg frem og tilbake på do. Frem og tilbake og når jeg lukket igjen dodøra kunne så hørte jeg at Tromsø ledet fremdeles. Jeg var i himmelen da de vant. Et nordnorsk lag og man holder med de uansett. Og jeg synes jo at der artig at vi nå får et topplag hit til Skånland.

– Nå er jeg jo utstyrsansvarlig. Det heter jo egentlig materialforvalter, men det er jo sånt et stygt ord. Klubben ble jo stifta i 64, og faren min var en av de som var med på det. Og så fikk vi lag i 65. Før det spilte jeg for en klubb som het IL Santor. Det er i Tovika. Da SOIF ble stiftet mener jeg at vi var fem stykker som kom tilbake hit fra Santor.

– Jeg begynte jo som midtbanespiller, men når jeg kom litt opp i årene så spilte jeg jo som det vi den gang kalte sweeper. Så når det ble scoring mot oss så var jo jeg den som fikk kjeft.

– Jeg debuterte på A-lag da jeg var 15 år. Da hadde vi en sånn bygdeserie for Skånland, Evenes og Fjelldal. Jeg skalv da jeg gikk på banen. Jeg var drittnervøs og resten av spillerne var jo mye eldre enn meg. Det laget jeg spilte for da het Kjønna, det var en skiklubb som også hadde et fotballag.

– Da SOIF ble etablert så var det jo Grovfjord som var nærmeste rival. Man skal jo ikke si hatoppgjør, men det var jo sånn bestandig. Vi var jo gode kompiser uansett, men tapte man så ble man jo litt mobbet.

– Jeg husker vi spilte om opprykk til OSLOV-serien, en serie for Ofoten, Vesterålen og Lofoten. Og kampen var mot Stokmarknes og skulle spilles på Sortland. Dårlig vær og en dårlig grusbane i oktober måned. Det ble 1-1 et stykke ut i kampen og vi fikk straffespark. Jeg var kaptein på laget da. Jeg var kanskje kaptein i ti år, men husker ikke det helt. Alle spillerne gikk bak ryggen min og ingen torte å ta den straffen. Alle sa at jeg måtte gjøre det. Jeg sa jo selv til dem at jeg har jo aldri vært en straffetaker. Men jeg ble jo nødt til å ta straffesparket. Jeg gikk frem til ballen og så skjøt jeg ballen ned i grusen. Keeperen la seg og ballen hoppet over skulderen hans og i mål. Da ledet vi altså 2-1. Etterpå sa guttene «Kan ikke du ta straffespark? Du er jo elendig.» Men jeg sa «Herregud, gutta, vi leder jo 2-1». Og det ble sluttresultatet.

– Så var det kamp mot Grovfjord. Hjemmebanen lå jo i den tida på Fjelldal. Jeg spilte som stopper. Og Grovfjord hadde en veldig hurtig kar på venstrekanten. Så kom han seg forbi en gang og jeg nådde han ikke igjen, men nesten. Så tok jeg han i shortsen og rev den litt ned. Så stoppet han. Han kom seg ikke lenger. Og da sa han «Boye, e du tenkt å ta mæ i r…?» Dommeren kom bare bort til oss og flirte. I den tida var det jo ikke gule kort og sånn. Hadde det vært nå så hadde jeg vel vært utvist.

Du husker kanskje en kamp fra 2002?

– Ja, den, ja. Det orker jeg ikke å tenke på. Jeg stod ved benken og RBK scorte vel på alt de hadde av sjanser. Da hørte jeg Eggen si «Det der kunne jeg gjort sjøl.» Det var ikke artig. 15-0, det var grusomt. Men samtidig så var det jo en kjempeopplevelse. En opplevelse i seg selv å se Rosenborg på Skånland. Jeg har vært med på både nedturer og oppturer, fulgt laget ned og fulgt de opp igjen. Hele veien.

– Det har jo vært to rare år. Men jeg er så stolt av guttene. De har altså trent i to år uten å få spille kamper. Stått på og trent inntil vi nå først får en kamp til helga. Det står det respekt av. Men så har vi jo et veldig godt miljø i SOIF. Vi har jo noen spillere som kommer fra HIL og de har jo sagt at de har aldri vært borti et sånt miljø.

– Det skal bli artig på lørdag. Guttene er tente. Og jeg tror vi har fullt lag.

– Når jeg tenker på Eliteserien så blir jeg ikke skuffet om Glimt taper. Men når Tromsø taper så blir jeg skuffet. Jeg var skuffet da de tapte mot Rosenborg etter å ha ledet 1-0.

– Det skal bli artig å ta imot et eliteserielag igjen. Vi har jo en stor og flott bane på 105 ganger 68 meter. Og et flott klubbhus. Alt er gjort på dugnad.

En liten fugl nevnte jo at du fikk en ildsjelpris?

– Den fikk jeg i 2017. Det var Harstad Tidende som arrangerte det der. Tildelinga skjedde på Kulturhuset i Harstad. Jeg fikk 5.000 privat og 20.000 som jeg ga til klubben. Jeg liker ikke det navnet Boye-klokka, men det er nå så.

– Den dugnadsgjengen vi har det er gamle oldboysspillere. Jeg kommer derfra nå nettopp. Og der var de i regnværet, ryddet og ordnet opp overalt. De står på. Jeg er jo ikke med i den gjengen, men de forsøker hele tida og fyre meg. Også når vi møtes på kaféen. De spør om hvorfor jeg ikke er med på dugnad, men jeg svarer jo bare at jeg har vel nok å gjøre med A-laget. Da svarer de alltid «Det er jo sant, det du sier.»

Men Boye har jo vært aktiv på så mange områder.

– Jeg var jo skiløper også før. Har gått to NM på ski. I 67 nede i Skorrovas i Nord-Trøndelag. Og så i Sørreisa i 1974. Da gikk jeg femmila. Jeg forbante meg på at jeg skulle fullføre. Selv gikk jeg jo på treski og søringene kom med plastski. Da var jo da de skiene kom. Oddvar Brå nådde meg igjen i en bakke. Og så rente vi nedover, jeg staket og staket, men han dro mer og mer fra meg. Åtte varmegrader og treski. Det sier jo seg selv at det kunne ikke gå mot de plastskiene. Jeg deltok hele tiden på ski og ble kretsmester i stafett ti ganger. Det var fotballtrening fra april og når serien var ferdig så begynte jeg å trene på ski. Jeg trente året rundt. Kona syntes vel ikke alltid at det var like morsomt. Men jeg husker en gang da vi bodde inne i Harstad og jeg skulle på trening. Så satt jeg der og sturte i stolen og sa ikke et ord. «Jeg vet hva som feiler deg», sa hun. «Ja, hva er det?» «Kom deg på trening. Kom deg opp til Folkeparken», sa hun.

Men Boye har selvfølgelig mer i bagasjen. Han har jo også vært trener. Han var jo blant annet trener for SOIFs damelag da de ble kretsmestere i 1989. Han trente også aldersbestemte lag i mange år og var med gutte- og småguttelag til Norway Cup. Første gangen var i 1982 og så en gang på nittitallet. Norway Cup var en veldig artig opplevelse, men fotballmessig veldig tøft. En gang spilte de mot et russisk lag.

Og selvfølgelig har han også vært dommer i mange år. Av A-lagskamper der han var dommer husker han spesielt en kamp der han og hans bror begge var linjedommere. Den kampen var på Blåbærhaugen i Harstad en gang på 70-tallet.

Og enda har jeg sikkert bare fått med meg en liten del av det Boye har deltatt i. Ikke rart han fikk en ildsjelpris. Mannen har jo bak seg et unevnelig antall timer med jobb for SOIF. Noe han selv mener han har hatt stor glede av. En kar som ikke liker å sitte stille å trykke på TVen trives mye bedre der det er liv og røre og fotball.

Vi takker for praten og ønsker begge lag god kamp.

Som vanlig i de første rundene i cupen så er det en del av spillerne som har spilt det meste av seriekampene som får hvile. Gutan kommer bra ut av startblokkene og mesteparten av spillet er på Skånlandsbanehalvdel. August har et skudd i stolpen etter syv minutter og deretter kan vi telle flere nestensjanser. TV-kommentatoren mener at det er 90/10 i ballinnehav for TIL det første kvarteret. Kanskje riktig det.

Etter drøyt 20 minutter serverer Niklas til Moses og det står 0-1. Et par-tre minutter senere er Niklas selv frempå. Men det er vel for tidlig å hente frem kuleramma? Kanskje. Men tre minutter er det Moses som er servitør for Kent-Are og et skikkelig kremmerhus gir 0-2. Minuttet etterpå tar August en chip over en utrusende keeper i Skånland-målet og 0-3. Gaute som jo liker 1-0 seire synes kanskje nå dette begynner å bli litt mye? Neida. Sikkert ikke.

Det er spilt nesten halvtimen før Skånland får sin første sjanse. Men de lykkes ikke. Et par minutter etterpå får de hjørnespark som ender med en heading i tverrligger. Mot slutten av omgangen er rollene byttet om fra førstemålet. Nå er det Moses som serverer til Niklas og 0-4. Like etterpå er Moses frempå igjen. Men det står altså 0-4 til pause.

Andreomgangen er ikke mer enn tre minutter gammel når Lasse legger inn til August og 0-5. Like etterpå felles August utenfor 16-meteren. Frisparket tar han selv. Like utenfor. Så må vi vente nesten ti minutter før TIL skaper mer trøbbel for Skånland. I mellomtiden har faktisk Skånland vært mer inne i kampen. Men i det 59. minutt slås en corner ut til Daniel som slår inn foran mål og Anders header den sikkert i nota. 0-6.

Fem minutter etterpå tar Ruben en ny corner. Rett på Jostein som header i mål. 0-7. To minutter etterpå er Lasse på et nytt raid og serverer Joachim. 0-8. Magnus er kommet innpå og igjen disse typiske raidene hans langs høyrekanten. I det 78. minutt legger han inn til Mikael. 0-9. Tre minutter etterpå en fin kombinasjon: Lasse til Magnus og videre til Niklas. 0-10. Tempoet skrues enda ikke ned. To minutter etterpå en pasning fra Eric til Mikael. 0-11. Det blir også sluttresultatet.

Videre i cupen på en flott gjennomført kamp. Mange ulike målscorere. Mange fine kombinasjoner og mye flott samspill å se på. Noe annet kunne kanskje gjort Øsesvingene mye brattere på returen i bussen hjemover. Ja, hadde de ikke gått videre kunne de kanskje jogget opp de bakkene? Nå kan de i stedet bygge videre på det som fungerte så bra i denne kampen inn mot neste seriekamp. Om to uker skal de til Mjøndalen.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Det var en flott ramme rundt 1.rundekampen i cupen mellom Skånland og TIL i ettermiddag. Thore Danielsen har skrevet en innholdsrik tekst om cupminner, dagens motstander Skånland OIF og selve kampen. God lesning!

Nå som leserstormen etter at jeg byttet ut ordet breiflabb med regnfrakk i min forrige skrivelse har lagt seg som et pollendryss over en allergiker er det på tide å se inn mot ny kamp.

Denne gangen er trønderbataljonen som skal besøke Alfheim. Dette Rosenborg som har Lerkendal som hjemmebane. I noen år har jeg hatt litt kontakt med litt annen virksomhet på det som heter Lerchendal Gård. Lite fotball der. Vitenskap om langt andre greier enn gode og dårlige føtter. Før i tida var dette et gårdsbruk med et forlystelsessted. Spørs om RBKs aktiviteter passer inn under begrepet forlystelse.

Tilbake i forrige årtusen hadde RBK bl.a. Glimt som farmerlag. Derfra hentet de en som fikk tilnavnet Mini. På den tida hadde man i Tromsø en Rimi-butikk i Polarsenteret. Tilfeldighetene ville ha det til at da jeg var på et av mine sjeldne besøk der så satt Mini i kassa. Sikkert som en del av noe sponsorgreier. Deretter refererte jeg alltid til typen med navnet Rimini. Inntil jeg fikk to sekunders berømmelse på TV2 da jeg kommenterte fargen på leppestiften hans der han satt i studio.

Nå til dags er det enkelte som mener at RBK er farmerlag for Glimt. Og et annet lag med gule drakter. Men det skal ikke vi legge oss bort i.

RBK omtales av og til som lokomotivet i norsk fotball. I hvert fall når de vinner. Om det da tenkes på den østeuropeiske forkjærligheten for å ha klubbnavn Lokomotiv vites ikke. Eller er det mer skinnegående aktivitet de refererer til?

Trener Hareide har jo vært med noen år i fotballen i ulike roller. Tidligere i år lot han seg blant annet hisse opp av supportere et sted sør i Nordland. Husker ikke riktig helt hvor.

Den tid han var landslagssjef kom jeg i snakk med en ung mann som spilte fotball på tredje nivå i norsk fotball samtidig som han studerte. Vi drøste vel om litt av hvert og han var innom temaet om at laget hans hadde gjort det tålelig bra i de siste kampene. Det var da jeg var frekk nok til å spørre, med et smil om munnen, om han ventet på at Hareide, landslagssjefen, skulle ringe? Jeg fikk et svar som satte meg ut et lite øyeblikk: «Vel, han ringer nå av og til.»

– Hæ, svarte jeg, forbløffet.

– Kjæresten min er datter av Hareide, svarte han og lo.

Lokomotiv eller ikke lokomotiv. RBK hadde ihvertfall klart å karre seg til Tromsø selv om det ikke er skinnegående transport dit. Gutan stiller litt annerledes enn de tidligere kampene. Kent-Are er skjøvet lenger frem. Er det fordi han satte ballen i nota sist? Gaute forklarer at Kent-Are er en toveis-spiller.

Minuttene tikker og går før kampen settes i gang fordi det er problemer med festet av nettet i sørmålet. Skal dette være et tegn på at kampen blir trøblete? Men så legger jeg merke til at RBK har OBOS-reklame på skuldrene. Et tegn på at de ønsker nedrykk?

Både i 2018 og 2019 vant TIL disse oppgjørene på Alfheim. Historie er historie og hver kamp er ny kamp. Likevel holder man jo enda litt på godfølelsen når Lasse er frempå etter 9 minutter. Og så, det som alle kommentatorer kaller Totland-show: 28 minutter er gått når Tomas scorer. 1-0 til TIL.

Men derfra og ut? Trist, bare trist. Fem-seks minutter etterpå har RBK utlignet. August har en avslutning like før pause, men den går rett på andre eller tredje Hansen i RBK-buret.

Andreomgangen blir like trist som avslutningen av første. Drøyt fem minutter ut i omgangen har August en avslutning like utenfor mål. Men det er RBK som får mål. 69 minutter og 1-2. 80 minutter og 1-3.

Var så RBK noe lokomotiv? Selv når jeg tar av meg TIL-brillene ser jeg ikke dagens RBK som mer enn en middelmådighet. Men også slik lag kan vinne kamper, uavhengig av spill og sjanser. Det er ingen trøst i at andre lag har gjort det dårligere enn TIL. Siste trepoenger var borte mot Stabæk 14. juni. Vi får satse på at det snur borte mot Mjøndalen 8. august, en bortebane der vi dessverre ikke har sett for mange seire. I 2019 ble det uavgjort 1-1. Eya TIL.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Det ble et surt hjemmetap mot Rosenborg søndag kveld. Men vi skal reise oss igjen. Thore Danielsen leverer som alltid en lesverdig tekst om vår siste motstander.

Det finnes mange historier om Bergen og bergenserne. Noen av de er kanskje sanne. Knutsen og Ludvigsen beskrev stedet som «vått og kaldt og regnfrakk over alt». Ruben Yttergård Jenssen sa jo at han og familien stortrivdes i Bergen. Så på sett og vis må det jo finnes levelige forhold også der. Selv har jeg jo, som mange andre nordfra, aner fra hanseatene så man skal vel ikke se bort fra at man kunne trivdes der et øyelokk eller ti. Ihvertfall hvis man var der for å bivåne en seier til TIL.

Finnes det en eneste innfødt bergenser som hadde sett for seg at Brann noensinne skulle ligge nederst på tabellen? Neppe. Finnes det en eneste innfødt der mellom de syv fjell som forventer noe annet enn seier på Stadion? Neppe. Selv ikke mot TIL. Men nystemt eller ustemt går fotballen sin skjeve gang. Og ekspertene snakker om at ingen har unngått nedrykk når de har hatt bare 5 poeng etter 12 runder. Gutan har 4 poeng mer og en kamp mindre spilt. Men det betyr også at man begynner å bli litt i poengnød for nå må man ha mer enn ett poeng i snitt pr kamp for å overleve i ligaen. Alt ligger altså til rette for en kamp der begge lag bør gi alt for å få med seg alle tre poengene.

NRK har jo dratt seilskipet «Statsraad Lehmkuhl» nordover fra dets hjemmehavn i Bergen og mens det skipet er i Senjahopen er Gutan klare til kamp i Bergen.

Mang en artist nordfra har brukt Bergen som base og hatt suksess. Bjørn Vassnes og Turid Pedersen dro igang Nøkken der. Godgutten Yngve Moe (RIP) var der som bassist i DWAS. Og Röyksopp oppstod i Bergen da kameratene Berge og Brundtland møttes der. Jeg våger den påstanden at for tilhengere av røde og hvite drakter så har disse gitt oss musikk som gjør enhver mer glad enn det melankolikeren Eggum har fått til.

Ski- og Fodboldklubben Brann ble stiftet 26. september 1908, men har de noensinne gjort seg bemerket innen vinteridrett? Der stiller jeg ihvertfall helt blank. Som smått fotballinteressert tilbake i forrige årtusen husker jeg kun fotballnavn som «Kniksen» og «Pesen». Førstnevnte regnes som en av tidenes beste mannlige fotballspillere i Norge og har fått Kniksenprisen oppkalt etter seg.

Men en og annen spiller nordfra har vært innom Brann. Og TIL har jo også hentet spillere derfra, som f.eks. Simen Wangberg.

Så gjøres det klart for kamp og det blir vel for Gutan et gjensyn med Ruben Kristiansen (født i Bodø) som spilte for TIL 2012-2014. Og et gjensyn med Robert Taylor som spilte for TIL 2018-2019. La oss håpe at det ikke er et gjensyn der det er i hjemmegarderoben at jubelen står høyt i taket etter kampen.

Brann er vel ingen solid hjemmefavoritt? Før kampen hadde de et snitt på 0,8 poeng pr. hjemmekamp. Mens TILs poengsnitt borte var 1,14. Og slik ser det allerede fra start ut til at TIL faktisk skal hente med seg noe fra Stadion. Til tider er det 21 spillere på Branns banehalvdel og det er vel mer enn en kommentator som strever med å finne en større plan i Branns spill. Derfor er det ikke helt ut av det blå at Kent-Are setter inn 0-1 etter 17 minutter. Før det har TIL vært farlig frempå flere ganger.

Men det er vanskelig å trenge gjennom et lag som ligger så langt bakpå. Etter knappe 40 minutter har TIL en dobbelsjanse etter et hjørnespark, men Håkon Opdal er på den headinga fra Ruben like under tverrliggeren. Det er vel det nærmeste man kan notere i boka som målsjanse. Og Brann produserer null – inntil de på overtid i første omgang får et hjørnespark. Hvem andre er på bakerste stolpe og serverer Bamba enn Robert Taylor. 1-1 til pause føles ikke helt ut som rettferdig.

Det er TIL som vil mest og har ballen mest i størstedelen av andreomgangen. Like før slutt kjører Tomas et Totland-show på kanten men det lykkes ikke for Gutan. Ett poeng føles nok som dårlig uttelling slik kampen ble. Men vi tar det vi får og jeg vil tro trenerteamet så mye positivt som det kan bygges videre på.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen er tilbake på tastaturet. Her er hans betraktninger etter Brann-kampen.

Odd og Skien er jo en klubb og en by mange nordfra har stiftet bekjentskap med. Ihvertfall var det mange nordfra som flyttet til Grenlandsområdet for ca 60 år siden da det ble etablert mange nye arbeidsplasser der sør. Som kampforberedelse tok jeg derfor en prat med en nordlending som i mange år har vært oppmann og materialforvalter i klubben Odd, Svein Inge Nikolaisen. En kar som Torgeir Børven en gang kalte for en legende. For å få slik status må man vel være noen år i klubben?

– På A-laget har jeg vært 22 år, og før det så hadde jeg juniorlaget i fra 93. Så nå har jeg vært 28 år i Odd når jeg nå jobber litt i butikken.

Altså en mannsalder. Du hadde vel materialansvaret ei tid samtidig som du var oppmann?

– Ja. Stemmer det. Da var vi to stykker, to nordlendinger. Han andre var fra Lofoten.

Har dere sluttet med tanga i utstyrskofferten?

– Ja, ha ha, det er det slutt med. Den var én episode og det var Erik Pedersen i cupfinalen i år 2000. Erik hadde jo tidligere spilt i TIL. Den cupfinalen vant vi jo.

I dagens kamp stiller dere jo med ihvertfall én tidligere TIL-spiller. Da tenker jeg på Mush. Han ble jo forøvrig skadet i en kollisjon med Rossbach på Falkum mens han spilte for TIL. Det var på høsten 2018 og han ble ute en periode. Men det går vel bra mellom de to nå siden de er i hver sin ende av banen?

– Det virker som om de har et godt forhold. Mush er jo en kjempegutt, både på og utenfor banen. Det kjenner man vel til i TIL at det er en hyggelig og veldig fin fyr.

Som kamp i kampen i dag så er det jo også en annen greie: Kitolano mot Kitolano?

– Ja, to hos oss og en i TIL. John spiller back og Joshua spiller på midtbanen. Jeg tror de her to i Skien måtte vært veldig skadet om de ikke skulle spille denne kampen. De har gledet seg veldig til denne kampen. Det er en stor artikkel om de i TA i dag.

Selv er jo du fra Ballangen, stedet der Nord-Norges første landslagsspiller kom fra. En fantastisk historie forresten.

– Stemmer, Wille Eliassen kommer fra Bjørkåsen der jeg kommer fra og pappa, faren min, var trener for blant annet Wille da han var ung. Wille veddet med kamerater om at han ville komme på landslaget hvis han dro til Oslo. De veddet imot så da dro han til Frigg i Oslo. Og han kom med på landslaget. Fornøyd med at han hadde vunnet veddemålet reiste han vel nordover igjen.

– Jeg må jo fortelle om den første gangen vi i Odd var i Tromsø for å spille i Eliteserien, eller Tippeligaen som det het da. Det var i 1999. Så var det noe med gresset på Alfheim slik at kampen kunne ikke spilles der og kampen ble flyttet til Tromsdalen. Det var jo Tom Nordlie som var trener den gangen. Og det var forsinkelser på Gardermoen så vi kom ikke opp til Tromsø før klokken ett på natta. Og som de gjestfrie og serviceinnstilte nordlendinger, eller Tromsøfolk, er så hadde de laget varm mat til oss. Så vi satt altså klokka halv to på natta og nøt et varmt, godt måltid.

– Men så kampen da, da måtte vi som sagt til Tromsdalen. Og før vi fikk sukk for oss så lå vi under 2-0. Vi ble rundspilt og gutta var så tunge, he he, de hadde jo all den gode maten innabords. Da vi reiste fra Østlandet så var det jo bra vær, og jeg mener dette var en Kristi Himmelfartsdag, uansett så var det et nydelig vær i Nord-Norge, det var helt fantastisk. Så skulle jeg løpe langs sidelinja til Erik Holtan og gi han vannflaska som han hadde glemt etter pausen. Så stod det en fyr der og hang på gjerdet og så kikket han på meg, gliste litt og så sa han «dokker va heldig med været!»

– Så kom det ett mål til og vi lå under 3-0 like etter pause. Og rett bak innbytterboksen så stod det en ordentlig nordlending, litt småskjeggete, Petterøe i brystlomma og sånn. Publikum banket jo og slo i bølgeblikket i de innbytterboksene. Så ropte denne nordlendingen: «Du Nordlie, » og Nordlie snudde seg «ska æ hjælp dæ å tell?» Det var ihvertfall en spesiell episode som jeg husker veldig godt. Til slutt tapte vi 5-0.

For de historieinteresserte kan vi jo legge til at de 5 målene ble satt av henholdsvis: Gaute Ugelstad Helstrup (dagens trener) og Rune Lange i første omgang, og Roar Christensen samt 2 mål av Andreas Ottoson i andre omgang.

– Jeg tror ikke vi vant noen kamper der oppe før i 2005. Vi lå ihvertfall på nedrykksplass og første kampen etter ferien så hadde vi fått Tommy Svindal Larsen og Patrick Suffo og vi skulle spille borte mot TIL. Den kampen snudde alt for oss. Vi vant og kom oss bort fra nedrykksplass. Olivier Occéan scorte på et langt utspill fra Jarstein. Jeg tror Jarstein nesten debuterte i Tippeligaen i den kampen for Holtan var skadet. Jarstein stod som en gud og slo et langt utspark som spratt over midtstopper hos TIL og Occéans mål holdt til seier for oss.

– Tromsø har jeg et veldig godt forhold til. Og når jeg nå ikke lenger reiser rundt med laget så må jeg si at jeg kanskje savner Boa spesielt. Han har jeg et godt forhold til. Og så hadde jo TIL alltid j….. gode karbonadesmørbrød i TIL-huset når vi var på møtene der. Men når jeg kom til Tromsø så måtte jeg alltid ha en lang prat med Boa. En gang ble jeg bedt med ut til Sommarøya. Men ellers så kjenner jeg jo ikke så mange på Alfheim.

– Jeg gleder meg skikkelig til kamp i dag. Det blir så bra med publikum «på lekterne». De slipper jo nå inn 2000 her i Skien. Og når det gjelder dere og TIL så har vi jo et veldig godt forhold. Det er ingen som blir klippet huet av, vi er jo venner både før og etter kampen.

Og jeg måtte jo da bekrefte at man som TIL-supporter alltid har blitt tatt godt imot på supporterhuset rett over veien, Fort Falkum. Alltid hyggelige folk å prate med og det spilles til og med TIL-sanger iblant.

– Ja, det er jo sånn det skal være.

– Forresten, jeg kom på en sak: det var jo mot TIL Jone Samuelsen satte verdensrekord ved å heade ballen i mål! 58,126 meter

Vel, det var vel det. Jeg hadde fortrengt akkurat den der.

– Ha, ha.

Jeg var forøvrig en tur i Skien for å se Bummen spille i en europakamp mot Odd.

– Ja, da spilte Bummen for Helsingborg. Og den kampen endte uavgjort. Vi røyk ut mot Helsingborg i den kampen for bortekampen hadde endt 1-1 og hjemme ble det 2-2. Så da gikk de videre på bortemålsregelen. Det var i 2001, for vi ble cupmester i 2000. Vi tapte jo 1-0 for Vålerenga i 2002 i det som forøvrig må ha vært den dårligste cupfinalen som noensinne er spilt. Målet kom jo etter 11 minutter og resten av kampen var et stort gjesp. Og så tapte vi jo 2-0 mot Molde i 2014.

– Du vet hvorfor det står på Falkum: de ekte sorte og hvite? Rosenborg ville jo egentlig kalle seg ODD fordi de så opp til det man hadde fått til i Skien.

– Da jeg var guttunge så spilte jo Arne Hansen på Glimt så alle gutter i Ballangen gikk jo med gule strømper og greier, men det har jeg sluttet med for lenge siden, ha ha, det kan jeg love deg. Odd er jo eneste laget som har slått Glimt i år. Vi vant 1-0 her. Så hvis TIL ikke taper i dag så kan man jo si at TIL er det beste nordnorske laget i år. Så ønsker jeg dere god kamp.

Vel, så vel skulle det ikke gå. På Falkum, nå Skagerak Arena, lå egentlig alt til rette for en fin fotballkveld. Med lånte shorts entret Gutan banen og man så vel for seg at de skulle starte like friskt som mot Stabæk. Slik gikk det ikke helt, men håpet lå ihvertfall der til det sjette minuttet da to brukbare sjanser ender med en corner for TIL. Men så hadde Odd gjort hjemmeleksa og det bølger frem og tilbake. Drøyt halvtimen er gått når Mush setter 1-0 så nå blir det på nytt en kamp der det jages etter utligning. Og egentlig er Gutans beste sjanse i førsteomgangen ikke der før like før det blåses til pause.

Odd hadde lov til å slippe inn 2.000 til denne kampen. Kun 1.749 stilte opp. Av disse var 15 TIL-supportere på bortefeltet. Flere ganger under førsteomgangen hadde de felles «sangøvelser» med hjemmefansen. Dette var nok et avtalt spill og fungerte ganske så bra. Også i andreomgangen.

Vår Kitolano ble byttet inn etter pause, så først da var alle tre brødrene Kitolano på banen. Og etter drøyt åtte minutter i andreomgangen blir vi presentert for kveldens vakreste scoring. Og den kommer fra en Kitolano. Dessverre en av de to på Odd. Gutan presser på og kvarteret er gått når litt kaos foran Odd-buret gjerne kunne endt med scoring. Den gang ei. Tre-fire minutter etterpå har Moses en heading like utenfor. Det vil seg ikke. Og drøyt en halvtime ut i andreomgangen gjør Mush sin andre for dagen, 3-0 til Odd. Det ble sluttresultatet.

Men vi var absolutt heldige med været.

Tidligere publisert på til.no.

Først vil jeg få trekke frem en kamp på Raufoss. 22. november 2020. Da vet du kanskje hva jeg sikter mot?

– Det var jo et spesielt øyeblikk. Det hadde jo på en måte vært et tøft år for alle på så mange forskjellige måter, med corona, trenerbytte og mye annet. Og vi hadde jo et nedrykk i bakteppet der og en tøff sesong i OBOS på stadioner der man egentlig ikke hadde lyst å være på. Så det å få bekreftet at vi igjen skulle spille i Eliteserien var for mange en veldig fin opplevelse.

Et frispark av de helt store! Hvor tar du det fra?

– Det ble jo litt spesielt for da vi hadde coronabegrensninger så var jeg i en egen kohort, bare jeg. Jeg var alene og det endte opp med at jeg ble stående å skyte veldig mange frispark. Så akkurat det hadde jeg øvd veldig mye på i månedene mars og april da vi holdt på alene og var permittert.

Noen tusen repetisjoner?

– Ja, ihvertfall noen hundre. Det ble så langt å hente ballen hver gang. Hadde jo ikke noen til å hente ballen, ha ha, var jo alene i kohort og permittert.

Uavgjort mot det som tippes som årets vinner av Eliteserien må man vel være ganske så fornøyd med?

– Ja, ihvertfall slik som kampbildet ble. Vi lå under med to mål, men har jo alltid lyst på tre poeng. Men at vi klarer å hente opp en tomålsledelse mot et av de beste lagene i Eliteserien er vi fornøyd med og det må vi ta med oss som veldig positivt.

– Vi ønsker jo hele tida å få Alfheim til å bli det det en gang var: en heslig plass å komme til for motstanderen. Det skal ikke være enkelt å stille på Alfheim og få med seg poeng, og det må vi fortsatt jobbe knallhardt på for å få det ryktet.

Du begynner jo å bli voksen? Har ihvertfall holdt på med fotball en stund. Første gang jeg så deg spille en seriekamp var ihvertfall så langt tilbake som i 94 eller 95. Da spilte du ihvertfall for TIL. Senere ble det Fløya. Har du noen minner fra den tida?

– Stemmer det. Jeg hadde vel min første kamp i 92. Jeg var 4 år og spilte på laget til søskenbarnet mitt, han Preben Yttergård Hanssen. Jeg husker jo mange kamper fra den tida. Husker vi spilte på grus borte på Kvaløya og jeg husker at jeg fikk lov til å ta corner når jeg spilte sammen med de som var et par år eldre enn meg. Det syntes jeg var veldig stort. Spille på grus og få litt skrubbsår. Og spille med nikkers, noe som jeg forøvrig trodde het Snickers til jeg ble ganske gammel. Jeg har veldig mange gode minner fra turneringer både på Templarheimen, uti Lyngen, Umbro-cup på Fløyabanen og rundt omkring.

Så var det et år i saftbygda.

– Ja, så ble det et år i Sogndal mens pappa var trener der. Det var også ei fin tid, og det var vel da jeg kom tilbake til Tromsø i 98 at jeg ble Fløyaspiller hvis jeg husker det rett. Og da ble det vel 5-6 år i Fløya før jeg gikk til TIL. Jeg hadde det veldig fint i Fløya. Det er en fantastisk klubb og veldig viktig for mange unge i byen. De gjør en viktig jobb med å la unge spillere få være aktiv og har jo etterhvert fått veldig bra anlegg for aktivitet. Det er jo en klubb som er perfekt for breddefotball og en klubb der barn og ungdom får trent mye. De har jo en veldig fin historie bak seg og har jo de siste årene også prestert bra på banen også med A-laget.

Ok, vi skal komme tilbake til TIL. Men først. Når du intervjues eller nevnes så trekkes ofte frem ditt faderlige opphav. En av de som spilte da TIL vant cupen i 86. Men rundt middagsbordet hjemme fantes jo en til som gjorde det skarpt på høyt nivå: mor Ann-Torild som spilte for Tromsø Basketballklubb.

– Ja, mamma var jo sølvnorgesmester to ganger. De tok sølv i sluttspillet både i 1986 og 1987! Så hun har nok også veldig sportslige gener. Og hun har nok av og til syntes sølvet var litt bittert akkurat som for TIL i 2012.

Du kunne jo fort endt opp med å satse på basket?

– Jeg syntes det var artig å spille basket og holdt på et år aktivt med basket. Det var både artig og spennende og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det og fikk være med det ene året. Men jeg fant vel ut at jeg hadde ikke tid til å kombinere basket og fotball. Om det senere har gitt noe med tanke på fotballen vet jeg jo ikke. Men jeg tenker nå at det er viktige å prøve ut forskjellige ting og så finne ut hva man vil. Rent fysisk så hadde jeg jo ikke så mye å gjøre på en basketballbane i forhold til høyden min, så det ga seg nesten selv.

Samtidig må vi også ta med at det slett ikke var innlysende at Tromsø skulle få delta i det finere selskapet innen basket. Akkurat som i fotball og andre idretter så syntes enkelte sørpå at det ble litt langt å reise til Tromsø. Men der var din mormor en som virkelig stod på for å få det til.

– Ja, mormor Alvhild var en viktig pådriver og lot sin stemme bli hørt. Det var viktig for i det hele tatt å få være med.

Tilbake til TIL, Tromsø og overgangen tilbake til TIL fra Fløya. Da snakker vi 2005?

– Ja, da hadde jeg valget: bli værende i Fløya, gå til TUIL der pappa var trener eller overgang til TIL. Og fra TIL var jo tilbudet om å være med på ei satsning rundt meg, Hans, Jo og Bråten-brødrene. Og jeg valgte å bli med på den. Og senere spilte jeg også sammen med Bjørn Lidin Hansen i TIL. Jeg hadde jo spilt sammen med han i mange år i Fløya før det. Han var jo et enormt talent allerede fra tida på Stakkevollan. Jeg kjente jo både Bjørn og broren Anders bra. Jeg vil ikke tenke på hvor trist det var det som skjedde, men heller tenke på hvilken flott gutt og mann Bjørn var, alt han ga og for et fotballtalent han var.

Så ble det seniorfotball fra 2006. 170 kamper for TIL før du dro utenlands. Noen spesielle minner fra den tida?

– Ja, absolutt. Ikke bare det som skjedde på banen, men også utenfor banen. Jeg lærte meg jo å bli voksen i den tida, kom inn på A-laget da jeg var 17. Og alle de gode vennene jeg fikk den tida. Kanskje spesielt på Tom som jeg bodde på rom sammen med og der vi begge spilte på landslaget mens vi var i TIL, som jo nesten i seg selv var litt urealistisk.

– Og selvfølgelig alle de årene med gode resultater. Vi var en toppklubb og det var liksom aldri tvil om at ikke vi skulle være topp-tre eller topp-fire når vi begynte sesongen. Hele den tida var jo fantastisk. Vi spilte i Europacup og jeg husker borte mot Bilbao at jeg så på klokka at vi hadde spilt kun åtte minutter og leder 2-1 fullt fortjent. Og borte mot Partizan Beograd der vi er bare et dumt mål imot hjemmefra til enkelt å gå videre. Helt spesiell stemning og minst 50 vakter i fullt verneutstyr utenfor garderoben vår. Det er jo opplevelser som man som TIL-spiller kanskje ikke skulle forvente å få med seg når man kom opp på A-laget og kjempet mot nedrykk i 2006.

– Det kan jo hende at det blir vanskeligere å få delta i slike opplevelser fremover, men nå viser det seg jo at man har tydelige motkrefter mot pengemakt og korrupsjon. Og når supportere, enkelte spillere og klubber så klart sier i fra at det ikke er greit så legger det jo noen føringer som viser at de ikke kan gjøre akkurat som de vil.

Hvilken draktfarge liker du best? Rødt? Eller grønt?

– Det er jo rødt og hvitt som er det absolutt beste. Det var jo rødt og hvitt i Tromsø. Deretter grønt og så rødt og hvitt igjen. Utenlands var det jo rødt hos Kaiserslautern. Så grønt hos Groningen. Og tilbake til rødt hos Kaiserslautern. Det er rødt som er best, men grønt er en god nummer to. Jeg tok det faktisk opp da jeg skulle signere for Groningen at dette var andre gangen jeg skulle spille i grønt.

– Jeg har mange gode minner fra den tida utenlands. Mange minner fra da vi i Kaiserslautern slo ut mange første-bundesligalag. Som da jeg scorte mål på overtid i andre ekstraomgang borte mot Bayer Leverkusen og at jeg da sendte oss til semifinalen i cupen.

Fin trening for når TIL skal tilbake i Europa?

– He, he, forhåpentligvis kommer vi tilbake dit. Europakamper hjemme i Tromsø var jo veldig spesielle kamper.

– Men så spilte vi semifinale mot Bayern München i cupen og samtidig lå vi lenge på opprykksplass og spilte hjemmekamper foran 50.000 supportere. Det var veldig spesielt og personlig var nok dette høydepunktene mine den tida i Kaiserslautern. Året etterpå lå vi jo lenge på førsteplass og så brakk jeg foten og vi endte på den bitre fjerdeplassen.

– Men sesongen etter det benbruddet var kanskje min beste sesong i Kaiserslautern. Da scorte jeg 7 mål og hadde vel 6 assist som midtbanespiller og kant. Det var etter det jeg dro til Nederland. Så fikk jeg jo lært nederlandsk i tillegg til tysk. Og jeg har fortsatt kontakt med endel av de jeg spilte sammen med de årene.

Returen hjem til Norge endte jo også opp med rød drakt. Ble det litt vel mye regn i Bergen? Eller savna du sein vår med Tromsdalstinden kledt i hvitt?

– Vi stortrivdes jo egentlig i Bergen. En kjempefin by og et enormt potensiale. Så ble det jo et nedrykk for TIL samtidig som ikke alt stemte helt for meg i Brann og når da muligheten for å bli med på å bygge opp et nytt lag i Tromsø dukket opp så føltes det riktig å reise nordover.

Man kan vel beskrive deg som en super servitør og ikke først og fremst målscorer?

– Ja, jeg har vel vært mye mer det opp gjennom årene. En notorisk målscorer har jeg jo ikke vært. Det var jo den tida i Kaiserslautern jeg scorte ganske mye mål. Men du tenker kanskje på et mål i en treningskamp i år. Den var litt fin.

Du tok nettopp eksamen i organisasjonspsykologi. Ser du for deg ei fremtid som trener?

– I utgangspunktet gjør jeg jo ikke det. Som fotballspiller og trener så lever man jo livet litt som i ei bobla. Og jeg tenker nok at når føttene en gang sier stopp og jeg ikke kan spille lenger så blir nok familien førsteprioritet med engang. Selv om jeg nå er med som trener for lagene til guttene våre. Det er jo artig. Og det er jo slik fotball skal være: artig. Det er kjempegivende sammen med disse. De blir jo så glade og i så godt humør og så er det «full action». Nå har jeg jo en jobb som gjør at det ikke alltid lar seg kombinere med aktivitetene for dem. Jeg har jo ikke hovedansvaret så det er jo andre, dyktige folk som er der og følger det opp. Men klart, har man en dårlig dag så kan det å være sammen med disse unge fotballspillerne være en ren vitamininnsprøyting.

Fotballspiller, student, småbarnspappa, fotballtrener, revyskuespiller (Yonas-pizza sammen med Jostein) osv.?

– He, he, ihvertfall en billig revyskuespiller.

Nok å henge fingrene i?

– Ja, man kjenner jo at man lever. Hverdagen går jo mye i ett. Men det er jo bare artig. Det er jo mye som skjer og det meste man holder på med gir jo mye tilbake. Men det er jo klart, jeg hadde ikke klart alt dette uten den backingen jeg får hjemme hos kone og barn, den er jo enormt viktig.

Til slutt: mye morsomt på gang på Alfheim nå. En del nye ansikter. Mange talenter. Dette kan vel bli et ganske så bra år?

– Ja, det aller viktigste oppi det her er at vi både fra administrasjonen, frivillige, trenere og spillere jobber knallhardt. Det er egentlig det aller viktigste fordi det å være et talent er egentlig ingenting. Det å gå fra å være et talent til å bli en eliteseriespiller er en lang vei å gå. Den viktigste verdien vi har akkurat nå er at vi jobber knallhardt på Alfheim. Selvfølgelig for å bli bedre og for å ta inn noen marginer.

Noen kommentarer om spillestil?

– Det handler like mye om motspill som spill. Man kan jo f.eks. se på topplagene i OBOS nå og hvordan de sliter, men der vi var gode i fjor ved at vi tok alle lagene på alvor uansett hvem det var.

– Sånt spill som vi har hatt i flere kamper nå det handler like mye om det motspillet vi har hatt. Møter man en motstander som legger seg bakpå så nytter det ikke bare å ha raske angrep og spille bare fremover. Det der er ofte en sånn misforstått supportergreie. Ofte handler det like mye om å kontrollere kampen og vente på de muligheten man får. Når motstanderlaget legger seg bakpå så er det ingen enkel sak. Det å bare spille ballen hurtig fremover i slike situasjoner ser jeg på som ganske dumt for da er angriperne i undertall og det er sjeldent gunstig. Det samme ser man jo også i internasjonal fotball.

– Det laget som kanskje har mest ball og spiller mest langsomt det er vel faktisk Bodø/Glimt, men så husker man bare de få og raske angrepene som de har. De angrepene er jo bra.

Anders oppsummerte vel innstillingen hos Gutan ganske så fint etter Moldekampen: vi er jo så naiv at vi tror at vi kan ta poeng mot alle?

– Ja, vi jobber hardt og med det i bunnen så tror vi at vi skal få ut potensialet i oss og spille på de styrkene vi har.

Du lengter vel litt etter å få et fullt stadion?

– Ja, absolutt. Du vet hvor vanskelig Alfheim kan være for motstanderne når du får 5-6000 tilskuere og mye lyd fra tribunene. Da er det ikke nødvendigvis så hyggelig å være motstander og det kan vel hende at Åge Hareide hadde blitt litt irritert her oppe også.

– Når jeg spilte i Kaiserslautern og vi hadde tretti, førti, femti tusen tilskuere så hører man jo ikke så mye av hva som nøyaktig blir sagt. Men jeg husker jo en del morsomme kommentarer fra Alfheim. Trond Olsen fikk vel kjørt seg litt med hårsveisen. Det er mange kreative sjeler rundt omkring.

Tusen takk for praten og lykke til i neste kamp.

– Takk for praten. Kanon!

Vel, med denne strålende fortellingen innabords så skal det ikke nektes for at jeg fant ut at det var én ting jeg måtte sjekke nærmere. Det var tid for litt førstehåndsopplysninger om to flotte sølvplasseringer på nasjonalt nivå. Sølv er sølv, fotball eller ikke fotball. Og med den spesielle historien om TBBK, nå Tromsø Storm, som måtte sloss for å få delta på det nivået så står det enda større respekt av bragdene. Dermed måtte jeg ta en kort prat med mor Ann-Torild Yttergård. Og det fant hun tid til i en travel hverdag.

Jeg spør om de to kampene og om hun vil fortelle noe om de.

– Vel, vi tapte jo de! Eneste som var litt spesielt med den siste kampen i 86 var at vi spilte samme dag som cupfinalen i fotball.

Men sølv i sluttspillet to år på rad!?

– Joda, det var jo veldig bra.

For baskethistorien i Tromsø så var jo det der viktig.

– Joda. Og det som var artig var jo at flere av oss jentene var jo sammen med TIL-spillerne også. Vi hadde det jo artig, vi trente i lag og vi var jo et venninnegjeng som spilte sammen. Begge de sølvkampene var mot Høybråten. Jeg husker jo ikke resultatene, men vi tapte altså sammenlagt etter spill hjemme og borte.

– Det var jo en kjempestor opplevelse. Kamper med mye publikum også hjemme i Tromsøhallen. Da vi kom hjem ble vi jo møtt på flyplassen av masse folk, blomster og jubel. Det var jo en aktiv gjeng i klubben. Foreldrene våre satt i styret og mamma var formann.

Bak et sånt resultat ligger jo mye trening.

– Ja, vi trente jo mye. Og vi hadde mye ulik bakgrunn. Jeg drev jo også med konkurranseturn. Jeg er jo faktisk nordnorsk mester i konkurranseturn. Det ble jeg da jeg var 16, og så gikk jeg over til basket. Men jeg drev fortsatt litt med turn da jeg begynte på basket. Så sluttet jeg med basket etter den andre sølvsesongen, da var jeg 24.

– Vi prøvde oss faktisk med litt treninger sammen i 2004-05, oss «gammeljenten». Etter det har det vært smått med basket.

Jeg må innrømme at jeg slett ikke hadde notert på forhånd at jeg skulle snakke med en nordnorsk mester i turn. Alt man ikke vet. Igjen viser det seg at allsidighet kan være lurt. Og at trening og atter trening kan gi resultater langt utover det mange forventer.

Knallhard jobbing har ihvertfall gitt resultater for mor og sønn.

Tidligere publisert på til.no.

Onde tunger vil ha det til at det eneste positive med Lillestrøm er at det ikke er Strømmen. Samtidig har man hørt historier om at enkelte fra Strømmen heller kjører omveier som er milelangt lengre enn korteste vei så lenge det bare betyr at man slipper å kjøre gjennom Lillestrøm.

Forviller man seg av toget i Lillestrøm – der kommunen før het Skedsmo og hadde litt utfordringer rundt noe vann og avløp – så er et av de etablissementene man kjapt støter på noe som heter «pizzaservice». Så hvordan gjør man service på en pizza? Kan man levere inn noe frossent fra Stranda og få tilbake en skikkelig pizza?

Gata gjennom Lillestrøm er som en kokvasket kort variant av Storgata i Tromsø. Du er gjennom den før du vet ordet av det og er plutselig ved enden av flystripa på Kjeller internasjonale lufthavn. Tar du en avstikker fra denne gata er du kanskje like ved Åråsen der du finner Lillestrøms største severdighet: en statue av Tom Lund. Vel var han alltid en motspiller i serie, men en gudbenådet spiller med en teknikk man bare må beundre. At enkelte da finner det riktig å herpe den statuen blir bare utålelig dumt. Man må vel kunne respektere fotballgeniet uansett hvilket lag det spiller på?

I dagens kamp stilte jo LSK med to gamle kjenninger. Thomas som har gitt drahjelp til motstandere på Alfheim og trønderen Gjermund. Skulle de makte å stikke kjepper i hjulene for TIL? Det fikk Thomas til etter drøyt et minutt. 0-1. En flott prestasjon av Thomas, men kunne han ikke spart det til en kamp mot en annen motstander?

Forholdet mellom LSK og TIL oppleves av enkelte som noe som bestandig har vært der som litt kamp også utenom kampene. Gaute kommenterer det før kamp med at man på Alfheim har bygget fullt av 86-gutta. Men det spesielle forholdet skyldes nok ikke bare cupfinalen i 86?

Etter 25 minutter får TIL frispark i fin posisjon. Vi får se August og Kent-Are diskutere situasjonen. Kent-Are har jo brukt siste uka på å kveste noen lysestaker og blomstervaser på hjemmebane. Men det blir likevel August som tar frisparket. Nydelig plassert og 1-1.

Syv minutter ut i andre omgang er Thomas frempå igjen. 1-2 og tap på første hjemmekamp der det var mulig med litt flere tilskuere igjen.

Tidligere publisert på til.no.

Endelig kamp igjen. Borte mot Stabæk på Nadderud. Et sted der man både har endt opp med å hanke med seg tre velfortjente poeng og har endt opp med null poeng. I år er situasjonen litt spesiell. For foran denne sesongen flyttet en av Gutan gjennom mange år til Bærum og nettopp Stabæk. Så hva er vel da mer naturlig enn å ta en prat med Simen Wangberg før kamp? I det minste for å sjekke om han er klar til kamp.

– JA! Veldig klar. Har jo hatt et avbrekk nå og det skal bli godt å komme igang med kamp igjen. Kroppen kjennes bra og begynner å få bra med trening og en del spilleminutter.

Jeg måtte jo selvfølgelig også sjekke om han var glad for at det ikke ville være bortesupport tilstede. Men der tok jeg feil.

– Fotball skal jo spilles med tilskuere og det er jo absolutt artigst å spille med folk på tribunen. Nå er det jo åpnet for 600 etter det jeg forstod. Og vi håper jo på at det snart kan åpnes opp for at de som vil får gå på kamp. Det er ikke det samme å spille Eliteseriekamper uten folk på tribunen.

– Det blir jo litt spesielt å spille mot TIL. TIL har jo vært en stor del av meg og jeg har jo bodd i Tromsø i hele mitt voksne liv. TIL har jo vært en klubb som har betydd mye for meg, og fortsatt betyr mye for meg. Og jeg har jo mange kompiser i laget, i klubben og folk rundt klubben som alltid vil være venner av meg. Det blir spesielt, men så vet jeg av erfaring at det er bare den første kampen det er slik. Det blir mindre og mindre spesielt for hver gang. Veldig spesielt i forkant av første kampen, men når det blåses i gang så tenker man lite på hvem det er som står på motsatt halvdel. Og så er det jo litt sånn at man kanskje vil vinne litt ekstra mye når man spiller mot gamle kompiser, men så er vi jo kompiser både før og etter kampen.

– Jeg setter jo veldig pris på alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk i forbindelse med overgangen. Det var veldig mye fine ord og jeg leste hver og en melding. Det betyr mye for meg at man ser på meg som en ok fyr. Fikk mye fine tilbakemeldinger fra både ivrige supportere, folk som nå kanskje bare følger TIL sånn delvis og naboer. Jeg vet jo at TIL betyr mye for mange. TIL er jo en sterk merkevare i Tromsø by og omegn så da betyr det mye å få tilbakemeldinger på at jeg har vært med på å bidra på en positiv måte. Det setter jeg veldig pris på.

Men jeg lurte selvfølgelig litt på om han var sugen på å score mot TIL. For Simen startet jo friskt mot Rosenborg i siste seriekamp og scorte før det var gått knapt et kvarter. Jeg spurte om han kunne love oss at han ikke skulle gjøre det samme mot TIL.

– He, he. Man har jo alltid lyst å score mål når man spiller kamp. Det ønsket jeg i TIL og det ønsker jeg jo selvfølgelig fortsatt. Jeg skulle jo selvfølgelig ønske at jeg gjennom karrieren hadde bidratt med flere mål.

– Nå er jo ikke Jostein Gundersen klar til kamp, men jeg har jo advart han om at han passe ryggen sin på dødball. Er serven god så er det mye mulig at jeg er i ryggen på han og stanger den inn, ha ha. Vi får ta med den til høstkampen når Jostein er tilbake. Og så må jeg jo samtidig ønske han god bedring med skaden. Det er jo trist å se at han måtte ut med muskelproblemer her forleden.

– Det er jo på offensiv dødball at man har en av de beste mulighetene for å score mål. Ingen automatikk i det, men jobbe for å vinne over sin markering og sette den i mål.

– Jeg tror alle i Stabæk er inneforstått med at TIL er et godt lag, og et lag med en god defensiv struktur som spiller på en måte som er annerledes enn mange lag i Eliteserien gjør. Det motspillet vi vil møte er vi bevisste på, og så må vi stå på for å skape for å skape målsjanser og spille vårt spill.

– Vi vant jo ingen titler de årene jeg var i TIL, men det var en spillergruppe som har vært helt fantastisk med et samhold og et lagmiljø som har vært helt enestående. Jeg var jo med på to opprykk. Det var veldig artig.

– Jeg har jo fått venner for livet fra årene med TIL. Jeg har jo nevnt Jostein. Og det er så mange venner fra de årene der. Jeg vil trekke frem Kent-Are og Magnus som jeg har spilt sammen med hele tida i Tromsø. I tillegg har jeg jo spilt lenge sammen med Lasse, Anders, Ruben og Runar. Jeg har jo fått spille sammen med mange flotte folk. Det er jo et privilegium som fotballspiller at man kommer i kontakt med veldig mye forskjellige folk. Det kommer jeg jo alltid til å sette pris på og jeg vil se tilbake på det med glede at jeg fikk spille sammen med så mange fine folk den tida i Tromsø.

– Om jeg savner noe fra Tromsø? Jeg savner jo selvfølgelig folkene, alle de relasjonene man har fått opp gjennom årene. Og så er det jo sånn at etter planen skal jeg jo tilbake til Tromsø en gang. Da kan man jo gjenoppta de relasjonene når den tid kommer. Jeg skal tilbake. Om det blir som spiller i TIL, som lærer eller som fotballtrener det får tiden vise. Det er ingenting som er bestemt, men planen er altså å flytte tilbake etter de tre årene jeg har kontrakt her. Man vet aldri i fotball. Og man vet aldri i livet.

– Jeg skal ihvertfall utnytte tida godt her i Stabæk til å utvikle meg enda mer som fotballspiller. Selv om man ikke er 20 år lenger så er det jo viktig å ha den motivasjonen og ambisjonen om å bli bedre for hver dag. Det står sentralt for meg og så får vi se hva framtida bringer som resultat av det.

Jeg måtte jo innom livet utenom fotballen.

– Jeg har jo fullført en bachelor i pedagogikk. Planen er å fortsette med studier til høsten, begynne på en master, og så får vi jo se hva jeg etter hvert kan bruke den til. Jeg synes det er et spennende fagfelt, og samme hva jeg kommer å drive med videre så tror jeg at jeg vil ha god bruk for de egenskapene som pedagogikken omhandler. Derfor blir det spennende å gyve løs på neste steg på utdanningsløpet.

– Min personlige mening er jo at det er bra å ha noe ved siden av fotballen. Det trenger jo absolutt ikke være universitetsutdanning eller sånt, men at man har noe annet å ha tankevirksomhet på tror jeg er bare sunt for en fotballspiller. En ting er hva det gir deg den dagen du er ferdig som fotballspiller, men jeg mener at det faktisk gjør deg til en bedre spiller. Det gir en større mestringsarena i hverdagen. Fotballen er jo veldig mye opp og ned det er godt å ha noe annet å tenke på. Har man kun fotballen så kan jo dagene bli veldig mye høye topper og dype daler. Derfor er det viktig å ha noe annet å konsentrere på.

– For meg har utdanning vært en fin arena der jeg kunne trekke meg tilbake og bruke energi på noe jeg synes er interessant og som ikke direkte omhandler fotball. Det har vært en arena der jeg har følt mestring og det gjør noe med identiteten. Jeg blir jo fort identifisert som fotballspilleren Simen, men det er veldig greit å ha noen andre strenger å spille på også. Jeg tror det er viktig at man er mer enn bare fotballspilleren, at man har andre perspektiver på livet og at man har andre kunnskaper.

Avslutningsvis måtte jeg jo sjekke ut om han hadde etablert noe forhold til noen kjente utfartsteder i nærområdet. Dumt nok valgte jeg jo de to mest innlysende: Kadettangen og Kolsåstoppen.

– Jeg har ikke vært på noen av de stedene. Jeg bor jo på Fornebu og trives veldig godt på Storøyodden.

Så da takket jeg for en trivelig prat med et ønske om all mulig lykke til også for Simen på mandag.

– Tusen, tusen takk for det. Og så ønsker jeg jo også dere all mulig lykke til. Så får vi se hva resultatet blir.

Med denne samtalen som bakteppe var det så duket for å benke seg langs sidelinja på Nadderud.

Ved innmarsj spilles som vanlig en liten opera. Sånn kan Frode Olsen fortsatt få litt påfyll på kontoen. Om det er vakkert skal ikke jeg bedømme. Men det er fortsatt litt uvant kost på en fotballstadion.

Gutan begynner virkelig friskt. En av de som legger ned ganske så mange meter de første minuttene er August. Såpass mye er han høyt og lavt at det nok koker i skritt-telleren. Etter drøyt syv minutter dyttes han overende like utenfor 16-meteren.

Frisparket går i muren, men det blir noe kaotisk foran Stabæk-buret og Moses er frempå og det står 0-1.

Gutan er fortsatt de mest ivrige ute på naturgressmatta. Hele det første kvarteret kan vel kort og godt oppsummeres med at begge lagene tilbrakte mesteparten av tida på Stabæks banehalvdel. TIL dominerer mens Stabæk sliter med å få til noe spill. Fjorten minutter er gått når August slår inn foran mål og en noe offsideplassert Moses fikser 0-2.

Herfra og ut omgangen har Stabæk ballen mer, men de evner ikke å spille ut Gutan. Og hjemmesupporternes sang, som slett ikke er av typen arier, iblandes stadig flere henvendelser til dommer og assistentdommere.

Knappe 70 minutter ut i kampen får Moses en liten gavepakke, men alene med keeper går avslutningen rett på.

Kvelden krones med et godt stykke arbeid fra vingback Tomas sekunder før stadionuret viser full tid. 0-3 borte mot Stabæk må absolutt sies å være godkjent. Og Gutan var nærmere 0-4 enn Stabæk var nære redusering. Moses satte to, og kunne fort endt opp med både en og to til.

Så får Simen ha meg unnskyldt om det heretter blir vel folksomt og mange autografjegere på Storøyodden.

Tidligere publisert på til.no.

Så var man inne i en periode der kampene kommer nesten like tett som hagl på vei ut Balsfjorden en vakker vårdag. Den ene kampen er ikke før blåst av før den neste snart skal blåses i gang. Draktsettene rekker så vidt å bli vasket og klare. Så derfor en liten fortelling om to kamper i ett. Og la oss begynne med Drammen.

Kan man ha det hyggelig i Drammen? Etter at de har brukt anselig mengde kronasjer så er jo byen ryddet opp og fiffet til. Elvepromenader og en tilrettelegging for fotgjengere og gjester gjør at man kan stanse der et øyeblikk – ikke bare kjøre gjennom.

Drammen Teater er jo en svært publikumsvennlig teater- og musikkscene. Der har de jo blant annet hatt besøk av slike notabiliteter som Påtryneteateret og Pussycats. Og Honningsvågrevyen. Eller var de fra Nordvågen?

En annen scene der man en og annen gang kan oppleve underholdning av det hyggelige slaget er et sted som heter Marienlyst. Der finnes slike grønne flater velegnet for balltrilling. Og en torsdagskveld i mai 2021 dro Gutan dit midt i ei travel fotballuke. Femte runde i Eliteserien stod for tur.

Det starter riktig så bra. Tidvis ser det ut som om det er åpen vei helt ned til elva. Det sies at Strømsgodset liker å spille med elva i ryggen. Og TIL presser dem på god vei ned mot elva. Etter to minutter byr Daniel opp til dans og serverer Moses. Pen sjanse. To minutter senere avslutter Daniel selv. Over. Og Gaute roper «Daniel, det der e perfekt». For Gutan presser Godset. Moses har en avslutning rett på keeper og en ny like utenfor. Innimellom er Godset farlig frempå. Men det vil seg ikke noen vei. Ganske så underholdende for nøytrale tilskuere.

Etter halvtimen ser det faktisk ut som om det begynner å bli litt tomt for energi hos Godset. Er lufta i ferd med å gå ut av den blå ballongen? Det følges opp med illsinte rop fra enkelte av hjemmelagets supportere. Dem om det.

TIL har flere angrepsvåpen. Heldigvis. Kent-Are prøver seg også. Og så roter Godset det til for seg selv og Kito sørger for at stillingen er 0-1 etter 37 minutter. Målgivende: Ruben. Så det finnes mulighet for øyeblikk av glede også et sted som Drammen.

Ikke vet vi hvilke metoder Godset brukte for å hente mer energi til andre omgang. Hurtiglading? Men Gutan forsøker gjentatte ganger å øke ledelsen. Både Isak og Ruben med brukbare avslutninger. Moses setter ballen i nettet, men det avblåses for offside.

Etter 63 minutter setter Moses ei heading like utenfor etter et pent innlegg fra Tomas. Men knappe ti minutter senere er det Godset som utligner. Et forspill av den typen der man gjerne skulle trykket pause, spilt litt tilbake og så sakte-sakte fremover. Kanskje spesielt for å se om AD hang med i svingene.

Poengdeling i Drammen. Tre dager fra forrige kamp. Tre dager til neste. Hardkjør. Men Gutan tåler sikkert også det.

Så var det klart for å ta imot gjester på Alfheim. Stedet som man ønsker å reetablere som Fort Alfheim. Gjestene kom fra Viken, tidligere Østfold, og tituleres ofte som S08. For noen år siden var de ute i Europa og etter den tid har de satset hardt på å hevde seg. Men kanskje ikke lyktes i alt? Ekspertene malte jo i forkant av kampen på om at dette var en kamp Sarpsborg måtte vinne.

Det hele starter jo egentlig ganske så bra. Inntil drøyt elleve minutter ut i kampen. Da oppstår en situasjon som nok mange vil kunne beskrive som at det finnes et stort og uforløst potensial for ulike synskorreksjonsmetoder. Men dømt er dømt og straffe til Sarpsborg sørger for at det står 0-1. Og Gutan er en mann mindre på banen.

Gir Gutan opp av den grunn? Neida. Og gjennom TV-ruta kan man også konstatere at supporterne slett ikke gir opp. Tvert imot. De synger og heier på Gutan. Og slik skulle det vise seg at de fortsatte. Viljen er der.

Fotballprofessorer har uttalt at mål preger kamper. Jotakk. Om de samme har sagt at dommeravgjørelser preger kamper er uvisst.

Sarpsborg tvinger frem en corner som ender i nota. 0-2 og stadionuret viser drøyt 23 minutter. Knappe ti minutter senere er Moses frempå, men avslutningen går like utenfor. Men flere mål blir det ikke i førsteomgangen.

Torkild Brakstad sa en gang til sine TIL-spillere – etter opprykkskampen i Moss: «De du møter når du selv er på tur opp kommer du helt sikkert til å møte også den dagen du selv er på tur ned. Opptre med respekt!» Dette er en sannhet som kanskje flere burde ta innover seg. Når det i pausen kommenteres med «at alle avgjørelser som går vår vei er bra» fra gjestenes trener så er det smått umusikalsk. Det er enda lenge igjen til tabellen er opp- og avgjort for sesongen 2021.

En visere kar enn meg har sagt at fotball dreier seg om å vinne kamper. Og for å vinne kamper må man score mål. Andre snakker om det å se bak resultatet. Og da kan man jo gjerne ta for seg statistikk på så mange slags vis. Kampen igjennom hadde Gutan ballen mest, de hadde flest målsjanser, da hadde flest angrep og flest farlige angrep. Og de hadde support som stod på for dem hele kampen ut. Om ikke det lover godt for fortsettelsen så vet ikke jeg. Og selv med en mann mindre i 80+ minutter oppsummerte Ruben kampen med at «det føles som om det er vi som er en mann mer».

Det her rister vi av oss. Ståle Solbakken har tatt med seg et gjeng til Málaga så nå blir det en liten kamppause på Gutan. Vi vet at de vil utnytte den godt til å være best mulig forberedt til neste kamp.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Gutan har en liten ferie for øyeblikket. De er tilbake på trening mandag igjen. Thore Danielsen har oppsummert de siste to kampene.

Alle vet at det er lurt å forberede seg godt før kamp. Ikke bare for de som skal inn mellom krittstrekene. Og ikke bare for støtteapparatet og arrangørene. Men også den jevne supporter kan ha skapt sitt eget kampforberedelsesrituale. Noen må ta venstre sokken på før den høyre. Og for andre er det omvendt.

Målsettinga med kampforberedelse er selvfølgelig å komme i riktig stemning og være mentalt best mulig forberedt. Da kan fort et av virkemidlene være litt sang og musikk. Så da er det bare å skru på stereoanlegget og nyte. Eller synge med om man våger og vil.

En av de låtene som fungerer veldig godt til kampforberedelse er jo «Hjertet mitt har æ i Tromsø». En låt man har hørt et utall ganger. Og sunget med på minst like mange ganger. Hadde det ikke vært for en viss pandemi så hadde man kanskje også nå møttes et gjeng før kamp. Og sunget den og andre TIL-sanger sammen.

En vittig kar sa en gang at det kan være litt upraktisk å ha hjertet liggende i Tromsø hele tida. Av og til har man jo litt behov for det andre steder i verden også. Det får så være.

Det beste ville selvfølgelig vært å høre Jørn Hoel synge den live. Med fullt band. Kanskje «Rute 26» som backing. Men da får man heller nøye seg med det nest beste. Derfor slo jeg på tråden til «the man himself», Jørn Hoel, for å drodle litt om TIL og Tromsø.

Og han er jo like omgjengelig og hyggelig som alltid. En flott ambassadør for dalen, Tromsø og alt nordnorsk. Han er ikke tungbedt. Nei, det er heller som at det blir litt vanskelig å følge med i svingene. For han er entusiastisk og kjører igang med fullt trøkk. Legger ikke fingrene i mellom.

Og jeg lurer selvfølgelig på om han fortsatt følger med på hvordan det går med TIL?

– Absolutt. Jaja, er du gal! Jeg er jo glad i fotball, er jo fra Daln (les: Tromsdalen) og spilte for TUIL til jeg var juniorspiller. Og så var det jo sånn at på 70-tallet da Bodø-Glimt kom opp på øverste nivå så var jo hele Nord-Norge for Glimt og elsket Dutte Berg og sånn. Og så kom jo TIL opp og gjorde det bra og da var det bare sånn «WOW».

– Nord-Norge er jo ikke så tett befolket så hvis det er noen som stikker seg ut, og man liker det, så vil man jo gjerne følge med på det. Så jeg ble jo hekta på TIL og det er nok slik for mange av oss at det var liksom Tromsø, Troms og regionen vår som plutselig stod frem som en fin ting den gangen med Gutan. Det blir en sånn samfunnsfølelse, en sterk «unit» der vi alle sammen har lyst å sitte rundt akkurat det bålet. TIL er Tromsø og TIL er den sterkeste merkevaren Tromsø kan ha.

– Den samfunnsfølelsen som TIL skal være midtpunktet for i Tromsø og i regionen har blitt litt neglisjert. Jeg synes at byen har ikke tatt godt nok vare på TIL. Se på Rosenborg. Hvis du snakker med en trønder så har han gjort seg opp en mening om Rosenborg. Eller for å ta laget mitt som jeg heier mest på i hele verden, Barcelona, alle i Barcelona har en mening om laget Barcelona. Noen heier kanskje på Espanyol, men klubben Barcelona er likevel liksom fanebæreren til byen.

– Inni meg føler jeg det samme for TIL. Og jeg synes ikke byen har tatt godt nok vare på den muligheten. Man må se litt på hva TIL har å si for resten av landet og det bildet av noe som skjer hele tida. Klart det vil være ups&downs, for sånn er det jo i fotballen. Men man må jo fortsette å henge med, man må ikke slutte å gå på kamp, man må ikke slutte å heie på TIL. Man må synliggjøre det også som publikum.

– Det er kult å høre at Tom Høgli har fått den rollen som samfunnskontakt for det er j…. viktig å få alle rundt til å bli engasjert, både i liten og i stor grad. Når du nevner «Hjertet mitt har æ i Tromsø» så er det jo en fin låt på den måten at den har noe å si også for de som har flyttet ut av Tromsø, men som fortsatt følger med TIL. Alle i Norge tror jo at jeg fortsatt bor i Tromsø. Når jeg for eksempel spiller på Lillestrøm så sier folk til meg «Ja, god tur nordover». For oss som er fra Tromsø så er det viktig å ha den merkevaren, om du skjønner.

– Det er hyggelig med Mack. Det er hyggelig med nordlys og midnattsol og bla-bla-bla og alt det der, men TIL er noe mer engasjerende. Det er noe vi kan ha meninger om. Det er kraftfullt og jeg føler at jeg rett og slett har vært på avstand og veldig skuffet i noen år, skuffet over at den samfunnsfølelsen mangler litt.

– Nå er ikke jeg den første til å ta på meg drakten om jeg går på kamp. Det er vel mange som kan ha meninger om supportere og hva som er sterke supportere. Men jeg tar alltid med meg TIL-skjerfet om jeg går på TIL-kamp. Og jeg har TIL-drakten.

Det er både lett og godt å kunne konstatere at Jørn fortsatt har et stort hjerte for Tromsø og TIL. Et hjerte som har kranglet litt medisinsk noen ganger. Derfor falt det meg helt naturlig å ta opp det ryktet om at han har skaffet seg en PT.

– He, he, helt riktig det. Jeg begynner jo å bli litt opp i årene og må jo finne ulike virkemidler for å holde meg i aktivitet. Det var jo under Covid-19 og jeg la ut noen saker om at jeg var ute og gikk tur og sånt. Folk kommenterte med «du må jo ta vare på helsa». Så da svarte jeg bare med «slapp av, jeg har fått meg personlig trener». «Ok, hvor da» og alle tenkte vel SATS eller noe sånt. Da svarte jeg bare «Nei, nei, det er Molly». Molly var jo mor til Steinar Albrigtsen.

– Albrigtsen var på middag hos meg i går og vi lo fælt av det at bikkja vår heter Molly. Da min datter og kone kom hjem med den hunden og jeg var liksom ikke helt i hundre, kanskje litt imot det at vi skulle ha hund, og så hopper den lille puddelen opp til meg og begynner å slikke meg i ørene og i ansiktet. Da var jeg solgt, men jeg sa at jeg aldri hadde trodd fru Albrigtsen skulle slikke meg i ørene. En koselig hund. Men Steinar syntes det var j…. morsomt. I går da han var på middag så kom plutselig katta vår ut og jeg fortalte Steinar at katta vår heter Tor-Petter. Det samme heter jo bror til Steinar. Så jeg har jo familien Albrigtsen hjemme hos meg hele tida.

– Det er jo viktig å holde seg i form så jeg har funnet meg et konsept som jeg følger for å ta vare på helsa. Jeg hadde jo hjerteinfarkt for seksten år siden. Så ble jeg jo fiksa. Jeg har jo et arsenal med medisin som jeg tygger morgen og kveld. Så nå jobber jeg med å se om jeg kan begrense dette, selvfølgelig i samråd med en lege som jeg går til. Og vi er på sporet av noe. Og en av de tingene er den bikkja.

– Det er jo bare en liten puddel, veldig søt, og hver gang hun ser at jeg begynner å ta på meg joggeskoene ute i gangen så blir hun helt i hundre for da vet hun at det blir turgåing. Og det er jo bare sånn utrolig glede hun viser. Og du kan jo si at hvis TIL har tapt en kamp så går jeg bare en tur med bikkja så får jeg gleden tilbake. Så går jeg bare der og mumler og småbannes sammen med bikkja en liten stund så er alt borte. Det gir en sånn mental glede fordi hunder er så happy bare ved det enkle som å gå en tur. Det er rett og slett en dobbel dose med glede.

Så da har vi avslørt at det er Molly som er Jørns PT. Kanskje kommer det en gang en sang om henne?

Det er ei strofe i sangen om hjertet som kan være litt sterk kost for noen. Særlig siden Jørn vokste opp like ved der Ishavskatedralen ble reist. Som liten fikk han det monumentalbygget som nær nabo. I sangen heter det jo «han tykje sku’ fløtta tell Oslo». For oss nordfra er det jo innafor, men ellers rundt forbi?

– Jeg har egentlig ikke fått noen reaksjoner på den strofa. Jeg har jo ikke tenkt på den låten på mange år og jeg spiller jo ikke den låten live. Det var jo noe som man kun gjorde på midten av 80-tallet og den var jo kun på TIL-kassetten.

– Det er jo Oddvar Nygård som har skrevet teksten. Så det er hans skyld at han har brukt det ordet. Jeg er helt uskyldig i den, he he.

– Jeg hadde jo glemt av hele låten og så var jeg på konsert ute i Aurskog. Jeg hadde jo spilt noen låter og så plutselig kommer det springende en dame frem til scenen og så begynte hun å synge noen linjer i sangen. Hun sang ikke «hjertet mitt har æ i Tromsø», men i stedet et par linjer lenger ut i sangen. Jeg kjente jo ikke igjen sangen så jeg svarte bare med «vi får se». Jeg tenkte jo «ka i h….. slags låt e det ho mene». Så jeg ringte til ei dame oppe i Hedmark som har fulgt meg siden åttitallet og har alt av utgivelser jeg har gjort, alt av intervju og sånn. Så jeg ringte henne mens jeg var på vei hjem og så gjenga jeg den setninga fra langt uti låten og spurte henne hvor det var fra. Og hun svarer straks at det er jo «Hjertet mitt har æ i Tromsø». «Åh f…». Og hvordan var nå den låten igjen? Så hun sendte meg TIL-kassetten i posten. Og jeg som ikke har kassettspiller måtte jo på nett og bestille meg en for å lære meg låten.

– Det er jo en veldig fin låt. Det er jo kult at låten lever enda. Og det hender jo at jeg hører noen toner av den i bakgrunnen hvis jeg ser på TV at TIL spiller på Alfheim.

Den låten der er jo av de som fungerer på et fotballstadion. Og som en låt supportere mer enn gjerne synger med på. Å skrive slike supportersanger er jo nesten en egen kunstart. Der skal jo du og Oddvar Nygård ha all ros for å ha gitt oss TIL-supportere noe så vakkert.

– Det er jo hyggelig det. Oddvar er jo, hvis jeg skjønner det riktig, en Fløya-supporter, men han er jo også som alle andre veldig opptatt av TIL. Det er jo fine linjer i sangen som passer meg veldig godt å synge.

Sett at du ble invitert av folk på Aspmyra til å spille i pausen i en kamp mellom det der gule laget og TIL. Hvilke låter ville du straks tatt med?

– Jeg ville jo spilt den først! Og så hadde jeg tatt den der «En lang å holde i», nei nei «Ei hand å holde i».

– Jeg har jo litt kontakt med Runar Berg. Det var veldig hyggelig da han ringte meg og fortalte at faren, Harald «Dutte» Berg, hadde vært på én konsert i hele sitt liv. Og det var min konsert. Jeg trodde jo det bare var kødd. Men så sendte han meg et bilde der faren står å holder den plata med «Har en drøm» og de sangene der. På åttitallet engasjerte jo Arthur Arntzen seg i disse Glimtshowene. Han spurte meg om jeg ville spille på et av disse showene. Akkurat da jeg slo gjennom, altså i 86. Og jeg svarte at det kunne jeg godt gjøre. Arthur kalte meg popstjerne og lurte på om jeg ikke var blitt for dyr for et slikt show. Men for meg var det god nok betaling å få spise lunsj med Harald «Dutte» Berg.

– Jeg og en av mine beste kamerater, Jan Magne Allertsen fra Tromsdalen og TUIL, vi kjørte jo på ferie med bobla mi. Vi lurte jo litt på om hvor mye bobla tålte og skulle ihvertfall gjennom Sverige. Så vi kjørte ned til Stockholm og hele veien pratet vi om hvor stort det var at Glimt skulle spille mot Vålerenga der Odd Iversen spilte. Og Dutte spilte på Glimt. Da vi kom til Stockholm så snudde vi og kjørte opp til Bodø for å se kampen. Så interessert var vi i å få se den kampen.

– Jeg liker ikke helt den rivaliseringa mellom TIL og Glimt. Jeg får til stadighet meldinger fra kompiser i Bodø med bla-bla-bla når Glimt gjør det bra. Det er hyggelig at de gjør det bra, men det går opp og ned i fotball og man må ikke disse TIL for lenge. Men det ender vel gjerne sånn, man disser hverandre. Men det er så unødvendig. Man har en klubb i hjertet og heier på de. Det viktigste er jo å støtte sin klubb, ikke snakke de andre ned.

– En av mine største fotballopplevelser har jeg fra London. Jeg var der for å mikse ei plate. Så ble jeg invitert med på fotballkamp av en av karene i studio. Det var en kamp mellom West Ham og Liverpool på Upton Park. Så satt jeg der med en hel familie, besteforeldre, barn og barnebarn. Jeg har aldri i mitt liv hørt så mye bannskap og entusiasme som da. Og det var fra bestemora. Hun lovte å drepe alle Liverpoolspillerne. En etter en. Det var et slikt engasjement så jeg så mer på dem enn på kampen. Det ble en skikkelig skolering i engasjement. Men når kampen var ferdig så var det som om hun skrudde engasjementet av. Da var det ikke mer galskap. Jeg liker engasjement på tribunen, men man må få det til å stoppe der.

Jørn har jo en omfattende katalog. Ikke rart at han da av og til glemmer hvor en tekstlinje kommer fra. Og det er jo snart 50 år siden første opptreden på Tromstun. Skolen som forøvrig ble nr 2 i Klassequizen nettopp.

– Vi gikk jo på Tromstun Steinar og jeg. Og vi var så heldig at vi hadde en fantastisk inspirerende musikklærer som lot oss holde på. I friminuttene satt vi nede i gangen og spilte gitar og vi fikk lov å ta med oss musikken med alle de bandene vi likte inn i klasserommet, som f.eks. Deep Purple. Jeg fikk lov til å holde et foredrag i klassen om Emerson, Lake & Palmer. Grunnen til at jeg gjorde det var jo at de nettopp hadde spilt inn en plate som het «Pictures at an exhibition», som egentlig var et klassisk, symfonisk verk skrevet av Mussorgsky, men ELP hadde gjort sin egen versjon.

– På åttitallet, da jeg hadde flyttet til Oslo så arrangerte jeg mange five-a-side fotballtreninger på Ekeberg. Og det var en kjent greie blant mange. Jeg hadde med meg flere musikere, blant annet Per Eirik Johansen. Plutselig ringte plateselskapet mitt og spurte om jeg kunne sette sammen et lag for en kamp på samme ettermiddag. Jeg spurte jo om hvorfor og da fortalte de at Deep Purple skulle spille på Valle Hovin samme kveld og at de hadde slik lyst å spille fotball før konserten. Så vi spilte fotball sammen med hele Deep Purple bandet og noen av roadiene. Og når vi hadde varmet opp så kom Ritchie Blackmore bort til meg og sa «I wanna be on your team». Så da ropte jeg jo ut – på norsk – til de andre guttene at Ritchie ville spille med meg fordi han skjønte jo hvem som var best.

Har du tenkt over at du snart har 40-årsjubileum? Til neste år er det 40 år siden du ga ut debutalbumet «Ubarbert». Står seg bra den dag i dag det albumet. Din favoritt derfra?

– Det må vi jo lage et jubileum ut av. Den ble jo kåret til årets debutalbum i Dagbladet. Og det syntes jeg var veldig hyggelig. Den fikk en sånn fin omtale da. Det er en låt på den plata jeg liker veldig godt. Og jeg husker akkurat øyeblikket når jeg lagde den låten. Og det er «Æ får’kje sove». Vi var i Krokelv og jeg tror vi overnattet på et internat på skolen der.

Men hvordan er det egentlig å være Nordnorgesambassadør?

– He, he. Man får jo ikke noe for det. Men man føler det jo i hjertet sitt, får gode vibber av det. Har egentlig aldri tenkt over den rollen fordi det er noe som bare oppstår. Man lever så lenge i bransjen og så lenge i det offentlige lyset. Jeg er jo veldig stolt over at jeg er fra Nord-Norge. Her om dagen fikk jeg tak i boka «Timeglasset» av Nils A. Yttreberg. Vi hadde nemlig den boka som en oppgave da vi gikk på ungdomsskolen. Jeg ser frem til å kunne lese den i sommer. Jeg tenker ekstremt mye på oppveksten min og mine røtter i Tromsø og Nord-Norge.

– Jeg vokste jo opp ved siden av Bellevue i Tromsdalen og jeg husker at vi brukte å stå utenfor og høre på bandene som spilte inne. Jeg husker veldig godt da Pussycats spilte på Bellevue. Sverre Kjelsberg og guttan i Pussycats var liksom Beatles da jeg var liten. Og da jeg senere fikk møte Sverre og prate med han så var han jo en fantastisk OK fyr. For meg var Sverre den norske versjonen av Paul McCartney så da jeg fikk tilbud om å møte Paul takket jeg nei. Hva skulle jeg snakket med han om? Sverre skrev jo sinnsykt fine låter. Jeg savner han og jeg savner de TIL-låtene han lagde. Jeg skulle ønske at han fortsatt var her og kunne lage nye TIL-låter. Han er for meg den viktigste komponisten i Tromsø.

– Når det gjelder TIL så er jeg jo veldig optimistisk nå. Ifjor da de skulle spille mot KFUM så gikk jeg bort til banen, jeg bor jo like i nærheten og jeg tenkte jeg kunne se kampen. Men så var det jo Covid-restriksjoner og ingen bortesupportere fikk komme inn. Så jeg gleder meg veldig til at det åpnes opp igjen slik at jeg får komme på kamp og se TIL.

– Til slutt må jeg få takke alle supporterne for at de holder liv i temaet «Hjertet mitt har æ i Tromsø» i overført betydning, altså ikke bare i sangen. Selv om vi har flyttet fra Tromsø så tenker vi nok mye på Tromsø og TIL. Og jeg er veldig glad for at så mange som mulig heier på TIL. Jeg håper vi kan få den krafta tilbake igjen slik at de som i dag velger å sitte hjemme i sofaen for å se på kampen i stedet går på kamp. De tenker kanskje «ja, ja, TIL spiller i dag, men det er ikke så farlig, jeg ser på TV». Vi må opp av sofaen alle sammen.

– Jeg må prøve å få lagd en ny TIL-låt, det hadde vært kult. Jeg gleder meg til kamp.

Takk for musikken. Vi gleder oss til å høre mer. Men så er det tid for kamp. Sandefjord har landet i Tromsø. De kommer fra stedet som ofte kalles hvalfangerbyen, men Tromsø hadde jo i sin tid hvalfangststasjon. Gaute blir intervjuet i TV-ruta og forteller at han er godt fornøyd med resultatene så langt, men at det spillemessig har vært litt variabelt. Det finnes mye å bygge videre ut fra spillet så langt og han ser heller ikke for seg at denne hjemmekamepn skal bli noe «walk in the park».

Like før kampstart spilles «Hjertet mitt har æ i Tromsø» på Alfheim. Så da var den der på nytt. Gutan begynner ganske så bra. Første sjanse et par minutter ut i kampen. Tre-fire minutter etterpå får de corner og den påfølgende headingen fra Moses går like utenfor. Like etterpå er det en situasjon som kunne vært dømt som straffe, men dommeren fra Lier vifter den bort.

Etter 12 minutter har Sandefjord corner og denne ender med mål. 0-1 og gjestene i ledelsen. Halvtimen er passert før TIL har neste skikkelige mulighet. Et frispark i bra situasjon, men det blåses av for offside. Trettiåtte minutter ut i kampen har Moses nok en avslutning, heading like utenfor.

Det nærmer seg slutten på første omgang og Sandefjord får corner. Også denne ender i nettmaskene. Altså 0-2.

Andreomgangen starter langt bedre. Det er ikke gått mer enn 4 minutter før August reduserer. Nydelig avslutning og 1-2. Gutan fortsetter å male på, men ti minutter før slutt er det igjen Sandefjord som lykkes. 1-3 etter et langskudd. Fire minutter før slutt er August igjen frempå, men avslutningen er like utenfor.

Vi takker for kampen. Sandefjord har for første gang tatt med seg alle tre poengene fra Alfheim. Det skal bli lenge til neste gang det skjer. Om noensinne. Snart er det ny kamp igjen. Veldig snart.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Jørn Hoel er TIL-supporter og stemmen bak en av våre nydelige TIL-sanger. Thore Danielsen har tatt en god prat med den folkekjære artisten.