Selv om det er snakk om fotball så starter Svein Morten med det han gjerne beskriver som å overrekke en stafettpinne til TIL.

– Jeg har vært sportssjef i syv år, jeg har jobbet med spillerlogistikk, jeg har jobbet med nettverkene der ute og agenter. Og på det grunnlaget tror jeg genuint at TIL kan gå ett steg til og hele veien på en nordnorsk profil. Litt sånn Bilbao-tenkning. Tromsø er jo en veldig åpen og internasjonal by så det betyr jo ikke at man skal lukke igjen for det som kan være en fremtidig McCabe eller Kara, men at man har et enda større fokus på Nord-Norge og det å bygge opp nettverkene i nord. At man har tro på de spillerne som er her. Og gir dem tro på seg selv. Det har jeg sagt internt og og jeg har invitert klubben til å ha ordentlig tro på nordnorske spillere og de miljøene som finnes her nord.

Det må jo ha vært en usedvanlig vanskelig jobb å hente inn spillere? Særlig når de kommer langveis fra? Spilleren kan være teknisk flink og taktisk flink og samtidig streve med å komme helt på plass i nye omgivelser i Tromsø?

– Ja. Og det er en av årsakene til at jeg har stor tro på å ha et sterkere fokus på Nord-Norge. Og at de spillerne man henter ute allerede er spillere som presterer på Eliteserienivå, eller på nivå med Superligaen i Danmark og sånn. Altså spillere som har litt erfaring og som du vet kan gå inn i laget. Og at de andre spillerne er spillere som man jobber med og utvikler i Nord-Norge.

– Det baserer jeg jo på de erfaringene jeg har. I det å hente en spiller til Tromsø så er det mange faktorer som skal klaffe. Samtidig så ser jeg jo at mange av de spillerne på 12, 13 og 14 år som er rundt her i Tromsø og ellers i Nord-Norge, de er kjempegode. De må vi ta vare på sånn at de ikke mister trykket sitt, eller at de drar ut til Nord-Sjælland, PSV Eindhoven eller til andre klubber i Norge. Jeg tror veldig på det å snu litt på fokuset og se litt mer på Nord-Norge og hva vi kan få til. Da tror jeg vi kan utvikle mer identitet, kultur og laget.

– Det som er viktig når jeg sier dette er jo ikke det at man skal kun ha nordnorske spillere, men jeg tror på denne retningen for å kunne få de beste sportslige resultatene. Jeg tror at da bygger man mange gode spillere gjennom det fokuset man har, den jobben man gjør og de treningsfasilitetene man har. Og så viser man at man har tro på spillerne og lar være å bruke så mye økonomiske og menneskelige ressurser på å få tak i noen som kommer langt borte fra. Særlig hvis man ikke har bygd opp et scouting-nettverk som er godt nok til å kvalitetssikre at det er akkurat de spillerne man vil ha. Det er litt av den retninga jeg har forsøkt å spille inn. Det er mulig å stramme til med en nordnorsk satsning.

– Man må se spillerne uten å skjemme dem bort. Man må sette krav til dem, men samtidig se dem. Man må ikke bare ha den holdninga at «du er ikke bra nok så vi henter en utenfra». Det vil være veldig viktig hvordan man bygger dette i klubben. Det handler om å nå sportslige resultater som Tromsø og Nord-Norge kan være stolte av. Det betyr at man må opp på øvre halvdel i Eliteserien, og at man av og til kan nå Europa.

Når du nevner Europa og Europacupkamper, har du selv noen minner fra spesielle episoder i slike kamper da du var spiller?

– Vel. det verste og beste minnet var nok det å spille mot Chelsea på Stamford Bridge. Sitte der i bussen i London og vi føk forbi trafikken med politieskorte for deretter å komme inn på Stamford Bridge for å spille europacup. Det er et minne jeg aldri kommer til å glemme. Og så var det jo sånn at kampen ble beintøff fordi Chelsea var et bra lag med gode spillere. Vi tapte 7-1 til slutt og vi fikk Jonny utvist. Men det som samtidig er en artig historie var at etter kampen så ser jeg at flere av Gutan bytter drakt med Chelseaspillere. Sikkert som et minne, og flere av dem har sikkert fortsatt en Chelseadrakt fra den kampen der. Selv var jeg ganske skuffet og gikk i garderoben uten å bytte drakt. Men jeg fikk med meg at Zola byttet drakt med dommeren! Jeg tror ikke det hadde gått i dagens fotball, det at dommeren bytter drakt med en spiller. Det var jo en dommer som ba Håland om autografen og det ble det jo stort oppstyr rundt.

Tidligere hadde jeg en prat med en som har vært oppmann i Odd i en mannsalder. Han nevnte en kamp mot TIL som ble spilt i Tromsdalen. Spilte du den?

– Ja. Jeg spilte den kampen. Og jeg spilte veldig godt, ha, ha. Vi vant 5-0 og jeg hadde en eller to målgivende. Den ene der jeg på et innlegg plantet ballen i hodet på Rune Lange og han scorte. Jeg husker faktisk enda en artig historie fra den kampen, og det er den at Gaute Helstrup spilte den fra start. Og han gjorde sin beste kamp i TIL-trøya nettopp i Tromsdalen.

Blir jo nesten som Europacup når kampen går i Tromsdalen? Hva med kamper mellom TIL og TUIL?

– Vi var jo i samme divisjon i 2002. Da spilte jeg begge seriekampene. Både på Alfheim og i Tromsdalen. Og så har det jo vært noen cupkamper. Jeg tror nok at jeg i de fleste av disse oppgjørene spilte for TIL. Jeg kan ikke huske at jeg spilte noe særlig med obligatoriske kamper for TUIL mot TIL. Men jeg var jo daglig leder i TUIL da vi spilte cupkamp på Alfheim i 2007. Vi ledet 1-0 og Sigurd scorte slik at det ble ekstraomganger.

Og ekstraomgangene?

– Vi vant, ha ha, TIL vant!

Okei, Svein Morten sier «vi vant» og man er ikke sikker på om det er TIL eller TUIL.

– Ja, jeg ble nesten litt schizofren nå.

Litt morsomt med kamper mot TUIL i stedet for å sykle til Bodø for å spille kamp?

– Jeg tror jo at TIL vil kjempe mer mot Bodø/Glimt i fremtida enn mot TUIL. Men det gjøres en veldig god jobb i Tromsdalen nå. Og det anlegget de har fått der borte er kjempebra.

Noen refleksjoner om det å besøke klubber i Europa son sportssjef og ansatt og ikke som spiller?

– Jeg har jo vært både i Liverpool og Manchester United i forbindelse med Isak-saken og fikk ganske god kontakt med begge de to klubbene og de menneskene som var der. Og det som er interessant i det å møte ledere fra slike gode klubber er at de er veldig OK som folk. Og det synes jeg også gjenspeilte seg når vi i 2013 spilte gruppespill og møtte Besiktas, Anzhi, Tottenham og Sheriff som nå gjorde det veldig bra mot Real Madrid. Det var stort sett veldig åpne og okei folk i disse klubbene. Man kunne kanskje se for seg at de skulle oppføre seg litt som om de føler seg ovenpå, ja litt hoven. Men slett ikke. Og de er ofte veldig nysgjerrig på Tromsø, og at det finnes en klubb her oppe i nord. Da Manchester United var i Tromsø med han som nå er en av de øverste lederne der – han tok vel over som leder for sporten der – så tok jeg han med til Telegrafbukta og han var bare helt over seg over hvor flott det var og en sånn flott dag.

– Det er utrolig flott å møte disse folkene. Og det man ser, og som vil være viktig for TIL i fremtida, skal man ta med seg, at man er nysgjerrig på hvordan folk ute i Europa løser ulike saker. At man ikke tror at man sitter på alle svarene inne i egen klubb.

Så litt fotballminner. Deler av dette er fra et intervju i fjor:

Hva er dine første minner fra det å være på sidelinja på en fotballbane og se andre spille? Hvor var det? Hvem var det som tok deg med?

– Mitt sterkeste minne var nok å se juniorlaget til TUIL spille NM-cup mot lag sørfra på kunstgresset i Tromsdalen. Jeg var vel 13 år. Syklet alene til banen. De spilte seg helt til finalen og møtte Odd med Erik Pedersen. Mange av disse ble senere mine nærmeste kompiser. De viste at alt er mulig. Jeg ble veldig inspirert.

Har du noen spesielle minner fra den tida da du var svært ung fotballspiller? Var sidelinja oppmuntrende??

– Jeg har en følelse av (vet ikke om dette er rett…) at folk som så fotballkamper på Alfheim og på TUIL arena rundt 1990 generelt var mer positiv og entusiastisk. Kanskje hadde dette med at toppfotball ennå var ganske ferskt i Tromsø. Folk hadde ikke så høye forventninger og blei lett entusiastisk hvis vi – laget – viste offensive takter mot søringan. Å være en del av noe er det vi alle ønsker. Vi mot dem.

Er det noen spiller(e) du husker spesielt godt fra den tida da du var liten/ung spiller?

– Jeg likte veldig godt Jan Viktor Nilsen som spilte på TUIL. Brukte å få med meg kamper han spilte. Han spilte senere for Mulhouse i Frankrike, TIL og Mjølner.

For en aktiv spiller så er vel sidelinja ikke akkurat en drømmeopplevelse. Det forbindes jo gjerne med benkeslit eller å være så langt ute som på tribunen. Men har du noen gode minner som tilskuer på Alfheim før du tok overgang til TIL?

– Jeg brukte å gå på ståtribunen mellom 88-91, mens jeg ennå spilte på TUIL. Selv om det var ståtribune og frie plasser, var det alltid lett å finne sin plass blant et fast gjeng som stod på samme plass. Vi brukte også å komme tidlig for å se litt på oppvarminga og høre på TIL-kassetten som var fast takst på høyttaleranlegget før hver hjemmekamp. Når jeg tenker tilbake på dette, tenker jeg på hvor viktig atmosfæren på tribunen er. Det å kjenne på samhold og flire av artige kommentarer. At denne atmosfæren er en viktig del av kampen. Å være en del av noe er det vi alle ønsker. Vi mot dem.

Noen spiller(e) du husker spesielt godt fra den tida?

– Jeg så veldig opp til Bjørn Johansen som spilte på A-laget til TIL som 17-18 åring og ofte var av de beste på banen. Han var en inspirasjon for oss som kom senere. Jeg var så heldig at jeg fikk spille med Bjørn i mange år.

Tilbake til mer alvor, kanskje? Du ler når jeg nevner det med å få sparken, men det var vel en litt tøff bølgedal?

– Ja, jeg tror vel at hvis man dukker ned i media og ser hva som stod der på den tida i 2020 så ser man vel at jeg selv sier at det var uventet og ting som jeg på en måte ikke satte pris på. Men for min egen del så gikk jeg veldig fort videre. Og jeg sa vel også at dette er en av mekanismene innenfor fotball. Og jeg aksepterte at mitt liv innenfor fotballen har vært hele livet og hvis man rykker ned så må man være innstilt på å ta de fotballmekanismene som kan finne sted. Så kan man selvfølgelig si: var det rett at det var akkurat jeg som skulle settes i den situasjonen? Det kan man diskutere til evig tid. Men jeg aksepterte at fotballmekanismene er sånn og at man kan ta en konsekvens av at vi rykket ned. Og det sa jeg da, og det står jeg enda for. Men så var det jo de samme som spurte meg om å komme tilbake, så jeg tror nok at de så at jeg hadde en type erfaring som de ville ha med videre.

– Da jeg måtte gå så var jo jeg veldig opptatt av å ikke brenne noen broer. For meg var det ikke personlig. Også når jeg hadde sportssjef-rollen så tok jeg ikke ting personlig når det var kritikk. Jeg så på det som en del av rollen. Jeg hadde et godt forhold til folk i TIL likevel, og da var det også greit å begynne på igjen. Og når jeg fikk begynne på igjen så er jeg jo nå glad for at jeg kan få forlate på en ordentlig måte.

– Jeg brukte jo muligheten til å starte på noe eget da jeg måtte gå i 2020. Jeg har to lidenskaper, der det ene er fotball. Nei, ha, ha, jeg har hatt mange lidenskaper så det blir feil å si to. Men ihvertfall hvis jeg skulle se på noe som jeg kunne jobbe innenfor så er det bare to. Jeg har jo vært ufattelig glad i musikk, men jeg har aldri sett for meg at jeg kunne jobbe i musikkbransjen. Og jeg har jo også vært glad i kunst og kultur, men heller ikke der har jeg sett for meg et liv innenfor det. Derfor ble det vin og jeg er glad for at jeg våget å ta det steget.

Veldig glad i musikk, sier du. Favoritt – band eller artist?

– Det er så mange. Men før Norge stengte ned så var jeg jo på Cure-konsert på Øya. De turnerte jo med gamle sanger da og det var jo fantastisk artig. Det var sommeren 2019.

Man kan kanskje få kurert det meste ved å spille litt Cure? Men nordnorske artister?

– Hører en del på Róyksopp.

Last og brast med klubben i over 20 år?

– Ja, jeg var spiller i 12 år. Og 7 år som sportssjef. Og så dette året her. Jeg var jo også analysesjef i to år.

Mer enn halvparten av livet?

– Ha, ha. Jeg er jo femti, men jeg runder jo gjerne litt oppover på årene på Alfheim. Og når vi tar bort de der første årene da jeg stort sett bare lå i ei seng så får du det vel til å gå opp?

Musikk, vin, fotball og kunst. Men med den adressen din så skulle man jo tro du var forpliktet til å skrive et bokverk eller to?

– Jeg har en gang vært inne på tanken om å skrive ei bok. Og det ville være ei bok om det å være trener i barnefotball. Nå er jeg faktisk trener for TIL Jenter 13 der datteren min spiller. Og jeg har vært trener for min sønn hele veien. Så den største ekspertisen jeg har er vel det å være breddefotballtrener. At det ikke har blitt noe bok skyldes vel for det første at jeg ikke er så god på å skrive. Og for det andre så har jeg vel ikke enda sett på det som en helt genial idé.

Da vi snakket sammen i 2020 så var vi innom temaet «frem og tilbake over brua». For enkelte er det en lang vei. Men etter at du da sluttet i TIL i 2020 så begynte du som lærer i Tromsdalen?

– Ja, jeg jobbet på Tromsdalen Videregående skole. Hadde aldri jobbet der før, men jeg gikk jo selv på den skolen en gang. Der underviste jeg i fotball. Til TIL spurte om jeg kunne komme tilbake igjen i en annen rolle enn før.

– Jeg tror det var bra å være en tur over der og jobbe som trener for ungdom. Først og fremst når TIL kom på banen så handlet det vel 50% på min erfaring fra før der jeg jobbet med trenere, jobbet tett på sporten og den erfaringen jeg har fått gjennom et helt liv i fotballen. Og de ville bringe det inn i klubben igjen. Og så var vel de øvrige 50% det at de visste at jeg kom til å ta tak i det å jobbe med mennesker. Det å jobbe med spillerutvikling i TIL og spillerutvikling generelt handler ikke bare om å utvikle spillere, men også å utvikle mennesker og det har vi hatt stort fokus på. Det er det jeg har jobbet mest med det året jeg nå har vært i TIL etter at jeg kom tilbake.

– Sånn som hos oss der vi har et akademi så kan det fort bli til at vi snakker om fotballferdigheter, det å lære seg å ta imot ballen, det å slå ordentlige pasninger, det å skyte og det å heade og sånt. Og man kan også fort begynne å snakke om taktikk og om det å være på rett plass. Men fotball er et lagspill og det er så mange mentale ingredienser i fotballen at hvis man ikke tar med det som henger over skuldrene, det som går fra nakken og opp hodet så vil man ikke klare å utvikle hele fotballspillere. Det er det som har vært mitt fokus det her året.

– I den andre 50-prosenten så snakker vi om at jeg har kunnet gi råd med bakgrunn i den erfaringen jeg har. Som en ressurs for klubben og han Morten Giæver og utviklingsavdelinga på de erfaringene vi har gjort oss før. Først og fremst har jeg jobbet med trenerne i akademiet. Og alt jeg har hatt med A-laget og det teamet der har vært mer uformelt som i en uformell kaffeprat. Jeg har ikke hatt noen formell rolle i forhold til A-laget.

– Da jeg snakket med deg sist og den tida jeg var i da så satte jeg jo igang en plan for å starte noe eget og fikk med meg Erik Ringberg på det. Vi klarte jo å komme ganske langt på det året der før jeg startet i TIL igjen. De planene ligger der og vi har skrevet kontrakt med Vervet om å starte en vinbar der. Det kom jo litt klønete ut i forrige uke med omtale som «på vei ut» og overskriftene lignet litt på det som ble skrevet sist jeg sluttet i TIL. Men hvis man leste artikkelen så var det jo bedre. Jeg er på vei ut av egen og fri vilje. Da TIL kom på banen og spurte meg før dette året så var jeg jo helt åpen på våre planer for den vinbaren. De ville at jeg skulle være her rundt omkring et år for å legge igjen litt av mine erfaringer etter at jeg har vært i TIL i over 20 år som spiller og leder. Og jeg har vært nesten hele livet mitt i fotballen. Jeg har et veldig stort nettverk i fotball-Norge og i enkelte europeiske land. Det å kunne bidra med erfaringene og det nettverket var viktig både for meg og klubben.

– Jeg har veldig stor tro på det Øyvind gjør og det han har bragt inn og det han tenker om fremtida. Han er ikke redd for å høre på og bruke de ressursene som er der. Han har jo vært et friskt pust inn i klubben og har vært veldig utviklingsorientert. Han kan jo også fotballmekanismene. Det første han grep fatt i var jo at vi, for en by som Tromsø, må ha bedre treningsfasiliteter på vinterstid. Det er veldig bra at det kom inn en leder som ser de viktige tingene i forhold til sporten. Det er det vi skal leve på. Vi må være best på det å trene og vi må være best på å finne de rette spillerne. Det ser Øyvind og samtidig har han litt kommersiell tenkning som jeg tror vil være bra for klubben. Jeg har altså veldig stor tro på det. Og samtidig så er Gaute en veldig bra fotballtrener og man har et nordnorsk team. Nå er jo fotballen et område der det er vanskelig å spå om fremtida, men jeg håper at man får litt tid til å bygge noe på nytt.

Samtidig som du underviste på videregående så tok du jo selv en utdannelse som ikke akkurat kan kalles tradisjonell?

– Ja, og på grunn av corona så ble jo ting utsatt så jeg holder faktisk på med eksamener nå og jeg har min siste eksamen på sommelierutdanninga i november. Det er norsk utdanning som har tilhold i Oslo, men som samtidig har samlinger i Tromsø. Det er som et fullt halvtårs studium som tas over ett år.

Sommelierutdanning må jo være ganske så vanskelig. Vi er vel der i det daglige at vi ikke bruker luktesansen så flittig?

– Ja, det kan være vanskelig. Jeg hadde en smaking i går med en gruppe som hadde engasjert meg og da snakket vi mye om oppmerksomhet og lukt. For det betyr mye at man er oppmerksom og tenker over hva ting lukter som. Om det er sitron, et eple, de ulike fruktene, ulike sorter bær, krydder og sånn. Det er kanskje noen som har ekstra evner til å gjenkjenne ulike dufter. Jeg har kanskje ikke ekstra evner, men det er utrolig hva man kan lære seg om å lukte.

En gressbane og en kunstgressbane lukter jo forskjellig. Rosenborg sa jo de hadde spilt på San Silo stadion?

– Ha, ha. Jeg savner veldig lukta av en god gressbane. Jeg savner gressmatta på Alfheim. Men samtidig så tror jeg aldri at TIL kommer dithen at de skal anlegge naturgress igjen sett ut fra hvor vi bor. Men tenk på det at man klarte i mange perioder og ha en av de beste gressbanene i Norge. Det sier også litt om de som var i front da, altså Wilhelmsen-guttene, Åge Fossum og mange av de som var sammen med dem i og rundt klubben. At de våget å bringe frem ting som det ikke nødvendigvis var naturlig for Tromsø å gjøre.

– Et poeng som jeg har snakket med Skjalg Andreassen om er at TIL var en av de første klubbene i Norge som fikk et ekte fotballstadion, altså uten løpebane rundt. Det var vel HamKam, Brann og TIL og kanskje noen til som var tidligst ute. Lerkendal hadde jo løpebane mye lenger. Sånn var det også i Kristiansand. Og samtidig så var TIL en av de første klubbene som hadde varmekabler i gresset. Vi hadde jo grønn bane i april på Alfheim. Skjalg kan jo mye om TIL og historien til TIL og har skrevet bok om TIL.

Du savner gressbane, men vil du også savne den måten du har jobbet på siste året når du går ut av døra?

– Ja, det kommer jeg garantert til å gjøre fordi det her har jo vært livet mitt. Jeg var jo på Alfheim i dag, lørdag, og så kamp. Og jeg er jo også en fotballnerd. Jeg elsker jo å se spillet, spesielt live. Jeg kommer til å savne det veldig mye, men så er det jo sånn at jeg har valgt en vei der jeg skal gjøre noe nytt og stå på egne bein der jeg skal eie og utvikle noe. Jeg står for det valget og kommer garantert til å savne Alfheim Stadion og det å være blant ungdom og kjenne på den fantastiske energien som de unge spillerne i TIL har.

Du gleder deg til kamp?

– Ja, jeg gleder meg til kamp. Og sponsorene er tilbake i losjen og Trond Steinar har bedt meg intervjue Gaute der. Det blir fint å være tilbake med mer publikum.

– Det å skape noe innenfor fotballen, det er en bragd hvis man klarer det. Det krever veldig mye, og det å mene ting om det er mye lettere. Å skape krever også langsiktig jobbing. Se på Kjetil Knutsen. Det var vanskelig det første året og de holdt på å rykke ned. Og det er små marginer. Da vi rykket ned i 2019 så hadde vi mange skader. Simo, som var en god trener, var frustrert og vi tapte nesten på målstreken. Tapte mot Stabæk og Sarpsborg gikk forbi oss. Små marginer og ut fra det kommer det fort mange som mener noe om fotball.

Helt på tampen, kan du trekke frem noe gullkorn fra The Cure?

– Boys don’t cry.

God kamp.

– Ja, god kamp. EYA TIL.

Gutan presser på fra start. Knappe kvarteret er gått når de får sin første sjanse. Tomas serverer til Niklas, men avslutningen går dessverre rett på keeper. Hele tiden er det Gutan som har ballen mest. Og Jacob har svært lite å gjøre. Kanskje han kaller det en litt kjedelig dag på jobb?

Førsteomgangen er omtrent halvspilt da Runar dyttes i avslutningsøyeblikket. En situasjon som kunne blitt belønnet med straffespark. 27 minutter er gått når Sakarias alår et frispark som er perfekt adressert til Christophe. Headinga hans går via en Haugesundspiller og i mål. 1-0. Yes.

Knappe fem minutter senere får vi se et herlig teamarbeid. Ruben slår til Eric som sender kula videre til Tomas. Han legger inn til August og unggutten sørger for 2-0. Ellevill jubel på tribunen.

Det var ikke særlig mye Haugesund stilte opp med før pause. Deres første egentlige sjanse er på en corner etter ca 36 minutter. Men de klarer ikke utnytte den.

Bortelaget er litt mer med på notene i andre omgang. Uten at de skaper noe stort. Gutan har nok en solid sjanse omtrent ti minutter ut i omgangen. Men neida. 2-0 blir resultatet. Absolutt godkjent. Den herlige følelsen med tre poeng krones med feiring på banen og en aktiv Magnus som festarrangør med ropert.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen har nok en gang levert oss et smykke av en tekst. Denne gang en prat med hedersmannen Svein Morten Johansen. Han er inne i sitt 20. år i klubben. Han forteller om minner, utvikling, vin, musikk med mer. Til slutt kan dere lese et lite referat av seieren mot FKH.

I enhver fotballklubb, stor eller liten, så finnes det jo folk som legger ned mye tid «utenfor sporten», altså folk som ikke har som arbeidsoppgave å jakte på ballen, aka. lærkula – selv om den ikke lenger er laget av lær. Det legges ned mange dugnadstimer fra frivillige. Det skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Nå er det derimot tid for å ta en prat med en som har løpt mye innenfor krittstrekene (som ikke lenger er kritt). Ikke så mye som spiller som det antall meter han har lagt ned som fotballdommer. Nemlig Øyvind Alapnes. Han fikk jeg fatt i mens han var på arbeidsreise i fotballens tjeneste.

La oss begynne med navnet Alapnes. Et gårdsnavn fra Målselv?

– Ja, det er et familiært navn, og bundet til et sted i Målselv. Vi er ikke så mange som heter Alapnes og jeg tror jeg vet om alle. Og jeg har det etter mamma som vokste opp i Målselv. Det gjorde ikke jeg. Men som så veldig mange andre i Målselv så er det jo røtter tilbake til utvandrede Gudbrandsdøler. Jeg kan ikke hele den historien.

– Men som sagt, jeg vokste ikke opp i Målselv. Mine første år, frem til jeg begynte på ungdomsskolen, så vokste jeg opp i ei bygd som heter Leiknes, ei mil utenfor Finnsnes. Pappa drev et selskap på Finnsnes og etter hvert så skulle de bygge et nytt forretningsbygg til den bedriften og for å få kjøpt den tomta de ville ha så måtte de kjøpe et privathus også. Så da flyttet vi til Finnsnes. Men det er riktig å si at jeg opprinnelig er Finnsnesværing.

En annen Alapnes er jo Julie Alapnes. Jeg sitter her med et album av gruppa «Bonbons» der hun var med.

– Mitt kjære søskenbarn. Det skal jo sies at vår felles bestefar som døde for mange, mange år siden, han var kunstner på veldige mange områder. Og den greina der Julie er i fikk alle kunstneriske ferdigheter derfra. Jeg fikk ingen. Det er jeg 100% sikker på. Faren hennes fikk også de talentene. Men de talentene gikk ikke videre til oss gjennom mamma.

Hva med å utfordre Julie til å lage et nytt musikkstykke med uroppførelse på Alfheim: en duo med fele og dommerfløyte?

– Det er nok der jeg kunne bidratt, men jeg tror Julie etter hvert ville kastet meg ut av den gruppa. Det er jo lov å spørre henne.

– Dommerfløyta var jo mitt instrument. Og den ble jo brukt til å ta avgjørelser. Men så hadde det seg jo slik at etter at jeg hadde brukt den så fikk jeg pipekonsert. Jeg har opplevd at opptil 25.000 personer har buet over mine prestasjoner med mitt instrument: fløyta.

Altså et kor på 25.000 og du som eneste instrumentalist?

– Ja. Og et kor der det som oftest var vrede som ga dem energi.

Din fotballkarriere før du ble dommer?

– Min første klubb det var Vårsol på Leiknes utenfor Finnsnes. Der spilte jeg. Men faktisk så begynte jeg allerede i veldig ung alder å interessere meg for fotballdømming. Når vi var og så på A-laget til Vårsol, som da spilte på det jeg tror var laveste nivå, så brukte jeg å spørre dommeren om jeg fikk stå på sidelinja med flagg. Det begynte med at jeg fikk lov til å holde flagget og utviklet seg til at jeg fikk lov til å ta innkast, og så at jeg i noen få tilfeller fikk lov til å ta offside. Det syntes jeg var utrolig artig og gjorde at jeg i veldig ung alder, kanskje tidligere enn alle andre, fikk interesse for dommerdelen av fotballen.

– Da vi ble småguttespillere så tok vi alle overgang til Finnsnes og vi var faktisk en del av det som på slutten av åttitallet var Nord-Norges andre beste småguttelag. Det var faktisk ikke TIL som var best. Det var Krokelvdalen og der spilte blant annet nåværende TIL-trener Gaute Helstrup. Krokelvdalen var dundrende mye bedre enn oss, og det var mye på grunn av Gaute.

– Da jeg var fjorten gikk jeg på rekrutteringsdommerkurs. Og derfra så både spilte jeg og dømte fotball frem til jeg var 21-22 år. Da begynte dommerkarrieren å gå såpass høyt opp at jeg måtte i prinsippet slutte med spilling. Det var slett ikke problematisk for i god tid før det hadde jeg tatt det valget at det var fotballdømming jeg skulle satse på.

– Som spiller var jeg jo av og til på B-laget for Finnsnes. Men klubben la det veldig godt til rette for meg når jeg hadde bestemt meg for å bli dommer. Jeg fikk ofte være med A-laget på trening, enten som dommer eller som spiller. Jeg var nær A-laget og det var nok det som gjorde at min karriere som dommer skjøt fart, nettopp det at jeg fikk være i det miljøet. Og da jeg skulle begynne å studere i Tromsø så gjorde Finnsnes en avtale med TIL som gjorde at jeg den første vinteren fikk lov til å dømme på alle treningene til TIL. Og jeg dømte også alle treningskampene for TIL i Tromsø den vinteren. Det var da Terje Skarsfjord var trener.

– Den vinteren jeg fikk med Terje og TIL var kanskje den viktigste i min karriere, og det gjorde at jeg ut av den vinteren kom med dundrende høy selvtillit. Og det er spesielt én episode fra den vinteren som har betydd mye for meg. TIL skulle på treningsleir før sesongstart og da reiste de til England. Og jeg fikk være med. Og da fikk jeg blant annet dømme TIL mot Crewe Alexandra. Det var en fantastisk opplevelse for en ung gutt som da stod foran debutsesongen i andredivisjonen.

– I den kampen hadde jeg to engelske assistentdommere. Og etter den kampen så skjedde det noe som var utrolig spesielt for meg. Under middagen så var det ingen som sa noe der jeg satt sammen med TIL-laget. Men plutselig så reiste Terje seg opp og så har han fokus på kun én ting, nemlig at han roste meg for den kampen jeg hadde dømt mot Crewe Alexandra. Det kostet han null kalorier å gjøre det, men den lille episoden ga meg alt jeg trengte for min videre satsning. Og det betydde enormt mye for meg i min videre karriere. Det var noen få ord fra Terje under en middag i England som betydde mye for meg og ga meg utrolig med selvtillit. Det her var i 98 eller 99, altså i Terjes andre trenerperiode i TIL.

– Terje var et fantastisk menneske og en god trener. Og han forstod vel den betydningen noen få ord kunne ha for et medmenneske. Og det har inspirert meg videre. Det er så mye man kan gjøre for andre gratis som kan få enorm virkning på det senere liv, faktisk. Og jeg har jo dømt mange av lagene til sønnen Rune Skarsfjord den tida jeg var aktiv.

Andre episoder fra dommerkarrieren utenom å ha berget trenerkarrieren til Ståle Solbakken?

– Haha, ja det var jo ei historie i seg selv. Nei, Det var jo alltid mange som stilte oss dommere det samme spørsmålet: vi måtte jo være gale for å holde på med fotballdømming og så få så mye kjeft. Men for meg var det en stor opplevelse med alle de reisene og alle de kampene som jeg fikk være med på. Det er opplevelser som få andre får være med på. Og av alle de opplevelser jeg har vært med på så vil jeg nok si at det jeg har lært mest fra for å være leder er det å være fotballdommer.

– Som en sjenert gutt fra Finnsnes, som etter hvert kom ut på kamper i Eliteserien med mye folk på tribunene, åtte TV-kameraer eller mer og Davy Wathne som satt i studio og konstant var kritisk så lærte jeg at jeg hadde to valg når jeg kom utpå der: enten var du sjef og hadde kontroll på situasjonen eller så hadde du dårlig selvtillit og nitti minutter i helvete.

– Det var noen kamper de jeg som ung dommer gikk utpå uten å føle meg som sjef. Og da ble jeg spist opp med en gang. Men jeg lærte etter hvert hvordan man skal vinne tilliten til de ulike gruppene. Og det har vært en veldig god utdannelse for meg. For meg ble det jo sånn at jeg gikk utpå der og trodde på meg selv. Og tok avgjørelser basert på mitt eget hode. Slik gjør man det når man har selvtillit. Og slik oppstod det en tillit utpå der med en gang.

– Men vi mennesker er nå engang bygd slik, spesielt når vi er under stress, at hvis vi ser svakhet hos noen så angriper vi det. Og sånn er det utpå fotballbanen også. Og vi som sitter på tribunen vi forholder oss, forståelig nok, ofte til om dommeren gjør rett eller galt. Men for spillerne, selv om de også tenker rett eller galt, de forholder seg mest til om de har tillit til den dommeren. For da vet de hva de har å forholde seg til.

– En dommers linje handler mye om dommerens selvtillit. Han eller hun vet hva en holder på med og tør å ha mot til å stå for det en gjør i stedet for å la seg påvirke av kampen og dermed på ei ulik linje gjennom kampen.

Minner som dommer fra Alfheim?

– Ikke så veldig mange. Jeg hadde ikke lov å være hoveddommer på Alfheim siden det var i min egen krets. Men det var veldig mange oppgjør som fjerdedommer. Et av de mest spesielle minnene jeg har som fjerdedommer det var jo når NFF fant ut at Gunnar Wilhelmsen ikke lenger skulle være på indre bane. Og det var selvfølgelig jeg som fikk oppdraget med å ta han bort derfra. Og når jeg da satt i dommergarderoben og fikk instruks om at kommer han dit så skal han bort, og jeg visste hva det ville gjøre med Alfheim, så var det jo en litt ubehagelig oppgave. Men han gikk nå til slutt og den dag i dag så samarbeider vi veldig bra. Han brukte jo å gå der med en jakke eller vest der det stod «vakt» eller noe annet. Han gikk alltid langs linja på vestsida foran Store Stå. Og der var jo også innbytterbenkene.

– Jeg har mange gode minner fra Store Stå. Vi kjørte jo fra Finnsnes, og svært ofte var det mange biler som kjørte frem og tilbake. Og jeg prøvde alltid å komme meg med i en eller annen bil. Og det å stå på Store Stå var fantastisk.

Men du har vært borti en episode der en av dine assistentdommere fikk drapstrusler. (En kamp mellom Moss og Kongsvinger i 2007).

– Ja. Jeg husker ikke om det var direkte rødt kort eller det andre gule. Når du nevner episoden så koblet jeg det ikke direkte mot drapstrusler for der og da tror jeg ikke noen av oss følte at livet var i fare. Men jeg koblet det direkte mot at den typen adferd ikke er akseptabel på fotballbanen. Når vi satt i garderoben etter kampen så var ikke dette noe vi satt og diskuterte. Men da, som nå, så aksepterte vi ikke det som ble sagt. Og man skal ikke akseptere at slikt sies til hverken spillere eller dommere. Det var en språkbruk og et sinne som måtte stanses.

– Jeg har jo mange minner fra situasjoner som har vært på fotballbanen som har vært like spesielle. Jeg husker veldig godt en episode fra Lerkendal. Jeg tror det var i en kamp mellom Rosenborg og Lyn der den danske landslagsmidtstopperen Steven Lustü, som da spilte for Lyn, har fått et helt korrekt gult kort av meg tidlig i kampen. Men på en corner så vinker assistentdommer på meg og sier han skal ha et gult kort nummer to. Så gir vi han det, og det medførte at han ble utvist. Og etterpå knuste han en benk i bortegarderoben på Lerkendal. I etterkant skal det sies at det andre gule kortet var feil. Jeg husker at Odd Iversen sa at såpass som en knust benk måtte man tåle på Lerkendal når en spiller ble feilaktig utvist.

– Det var også den episoden der jeg endte opp på ei dobbelside i VG der jeg på arrogant vis viser Steven Lustü av banen. Og det var veldig mye i TV i etterkant av den der situasjonen. Jeg tror det var da mamma sluttet med å se på TV på søndager eller lese mandagsaviser fordi hun var veldig redd for at sønnen hennes skulle bli presentert for hele Norge i et negativt lys. Men egentlig så legger man slike episoder bak seg veldig fort. Det som skjer utpå banen er der og da. På tross av at det var kamper der det skjedde mye så var man veldig gode venner når man møttes utenfor banen og hadde veldig stor respekt for hverandre.

Du har vel også dømt på arenaer som er langt verre en Lerkendal? Det er vel steder med større trykk enn her til lands?

– Ja, jeg har vært fjerdedommer i utlandet. Jeg husker spesielt en kamp i Tblisi i Georgia. En by og et land som i utgangspunktet ikke står på reiselista til noen mennesker så det var jo en stor opplevelse bare det å få lov til å reise dit. Og så oppleve hvordan det landet er. Dessverre med en enorm fattigdom, men også der, igjen, hvor godt de behandlet oss når vi kom dit. Og at vi i tillegg hadde politieskorte når vi skulle ut til kamp. Men jeg har ikke på noe slags vis opplevd at ting har vært truende eller vanskelig i den type kamper i Europa.

Så du ser vel på den politieskorten som unødvendig?

– Ja, jeg tror det er mer snakk om protokoll i den type land at det skulle være politieksorte. Det var ikke gjort utfra situasjonen. Og slik er det i veldig mange land, en protokoll for at det skal være politieskorte for lagene og dommerne når de skal til og fra stadion.

Du nevnte 25.000 som buet på deg?

– Hvis det skal være helt riktig så var det vel 22.000. Og det var på Lerkendal. Det var tippekamp og jeg mener Rosenborg hadde Sogndal på besøk. Da var det kommet storskjerm inne på stadion og jeg husker en episode der en Sogndalspiller handser innenfor 16, men på en sånn måte og i en vanskelig situasjon så det var bare Sogndalspilleren og Harald Martin Brattbakk som ser det. De to blir jo sinte, men det påvirker ingen andre. Så går det en, to og tre – og reprise på storskjerm. Og da hadde jeg hele Lerkendal etter meg.

Du blåste ikke?

– Nei, jeg skulle åpenbart gjort det. Men samtidig så hadde det vært null trøbbel hvis det ikke var for den reprisen på storskjerm. Men det ble trøbbel når den reprisen kom. Nå er det jo forskjellige regler, men det har blitt slutt på en del av denne typen repriser.

– Nå har jeg nettopp vært i møte i NTF og det er jo nå under vurdering om VAR skal komme til Norge fra 2023 og den diskusjonen blir veldig interessant fremover. Og da vil jo VAR vise reprise på storskjerm på stadion. Men det er klart at da har man jo en mulighet til å se på de bildene og ta en avgjørelse på bakgrunn av det. Det er jo ikke bestemt at det skal komme. Men det blir interessant å se hva vi som klubb bestemmer oss for og hva norsk fotball bestemmer seg for.

– Premier League ødela jo alle sitt bilde på VAR i fjor. Men det som man så under EM og det man ser Premier League har fulgt opp med etter EM nå i år så har det jo blitt mye mer spiselig for fotballpublikum. Så synes jeg det viktigste her er at VAR skal ha som utgangspunkt å støtte dommeren. At det er slik at VAR støtter den avgjørelsen dommeren har tatt og at det ikke blir omgjort dersom det ikke er helt åpenbart feil. Jeg tror det er mye godt det man har savnet i bruken av VAR.

Ellers ser du på, som dommer, ditt forhold til publikum som godt?

– Ja. Så skal man jo huske på at selv om 22.000 buer på deg så kan man få et kick av det også. Det er jo et lite kick i det at du tar en avgjørelse der 22.000 rundt deg er uenig men du får jo viljen til slutt, ha ha. Så er det jo også derfor man går ut på banen, både som dommer og spiller. Nettopp for å være med på den store opplevelsen med de store rammene rundt enkelte fotballkamper.

Men du er vel forlengst forbi det stadiet med at du sliter med å godta dommeravgjørelser, også på Alfheim?

– Når jeg ser kamper så forsøker jeg å forstå dommere og hvordan de agerer på banen i ulike situasjoner. Men jeg har nok blitt en mye mer normal fotballsupporter enn jeg var før. Problemet like etter at jeg hadde lagt opp var at jeg så mye mer på dommeren enn jeg så på spillet. Nå har jeg klart å begynne å glede meg over spillet også.

Så til noe helt annet der du spiller en viktig rolle. Da tenker jeg på TIL utenfor banen. Og for eksempel dette med bærekraft som dere har luftet noen ganger.

– Bærekraft er utrolig mye. Det er ikke bare klima og miljø. Det er aktuelt på mange områder som klubben helt fra opprinnelsen har løst veldig bra. Som for eksempel at man på yngres avdeling forvalter mange barn og unge og at dette skal være bærekraftig. Og så kan vi legge til at vi nå ser mange områder der vi som fotballklubb kan løfte frem viktige samfunnselementer.

– Blant annet så kan vi jo se på at da vi trykket til på Qatar-saken så oppdager man at fotballen virkelig kan bety noe. Selv en liten klubb nesten på Nordpolen fikk, og har enda, oppmerksomhet verden rundt. Det ringer fremdeles journalister fra de fjerne strøk til oss for å snakke om den saken der. Og det har inspirert oss, og vi har også et ansvar fordi vi har engasjementet rundt oss og folk lytter til oss og derfor må vi tørre å gå inn i saker som betyr noe for andre, gjerne minoritetsgrupper eller klima og miljø.

– Utover det så holder vi jo på med en ganske så stor omstilling av organisasjonen TIL nå. Vi snakker ikke så veldig høyt om dette fordi vi har lyst til å komme litt lenger med det før vi presenterer det. Det er klart at TIL også må omstille seg i takt med at samfunnet rundt oss omstiller seg. Det er kanskje den viktigste jobben jeg har nå nettopp det å snu denne organisasjonen og tilpasse den til 2021 og den tida som kommer.

Noen tanker om TIL som holdningsskapende – spesielt overfor barn og unge – og temaet «spillere og klubb som rollemodeller»?

– Vi er en klubb som forvalter både topp og bredde. Bredden har som misjon å ta opp disse unge spillerne. Men det er klart at det er et gjensidig forhold mellom topp og bredde fordi toppen skal inspirere bredden og samtidig skal toppen være rollemodeller helt definitivt. Ikke minst fordi man har så mye lys og oppmerksomhet på seg med det vi holder på med i toppen. Definitivt så er det et veldig stort ansvar som hviler på oss som organisasjon og spillerne i forhold til det å ha dette i minnet når man uttaler seg. Og ikke minst at vi skal utnytte dette enda bedre fremover, spesielt nå som vi ser ut til å gå over til en mer normal hverdag, så ønsker vi å utnytte spillerne enda mer som rollemodeller. Om det er bærekraft eller andre områder som kan ha betydning så ønsker vi å komme nærmere samfunnet med de sakene for å bidra positivt.

– MOT er definitivt en brikke i dette og der er vi en samarbeidspartner. Men vi forvalter jo også mye av dette i dag gjennom det Tom Høgli gjør med «TIL for alle», gatelaget og andre områder. Det er også sånn at andre organisasjoner kan, og vi ønsker de tar kontakt med oss, dersom de ser at de kan bruke oss til å fremme eller styrke sin egen organisasjon eller budskap.

– Vi har som sagt et ansvar der. Samtidig er det mange som vil si at vi ikke skal blande fotball og politikk. Men for oss er ikke dette politikk. Det handler om å styrke grupperinger som virkelig har behov for litt hjelp. Når vi som aktør kan hjelpe så har vi en plikt til å gjøre det.

Du nevnte at de ordene Terje Skarsfjord sa den gangen i England betydde mye for deg. På samme måte vil jo sikkert noen ord eller ei enkel handling fra et idol eller en stor spiller til en liten gutt eller jente kunne bety veldig mye? Det kan være en gamechanger på så mange forskjellige vis?

– Helt klart! Og man skal overhodet ikke undervurdere det. Man kan fort gjøre det når man jobber i en organisasjon der jeg møter de spillerne hver dag, sånn som jeg gjør, så blir de en del av kollegiumet. Jeg husker en episode fra før sommeren. Det var en pappa som hadde med seg sønnen sin for å kjøpe en drakt på Alfheim. Og plutselig kommer Moses og August forbi og de fikk lov å ta bilde sammen med spillerne. Og jeg så hvor glad denne gutten ble av dette. Noe som man ikke tenker på når man møter spillerne til daglig. Så da så jeg jo hvilken effekt disse spillerne har på spesielt de yngre.

– Vi har jo mange spillere. Som personer er de forskjellige. Først og fremst er de profesjonelle, men jeg opplever at alle har et engasjement med det de holder på med. Og så opplever jeg at alle også bryr seg om ting som skjer utenfor fotballen og har definitivt en god hjerne som virker veldig godt.

– Når det gjelder kampen på lørdag så er jeg jo litt glad for at Lillestrøm måtte ut i ekstraomganger i cupen i går. Så jeg skal på den kampen. Og så skal Lars Petter og jeg kjøre til Gøteborg på søndag morgen for å møte Høgmo og se hva de holder på med i hans klubb der, Häcken. Men klart, de har jo litt andre forhold og hundre millioner kroner inn på Gothia Cup så det er ikke alt vi kan lære av dem. Men de har gjort veldig mange gode ting.

En spennende høst og riktig så sen serieavslutning i år?

– Jeg var på daglig-leder-samling i dag og der møtte jeg også daglig leder i Viking. Og den siste hjemmekampen vi har i år er TIL-Viking den 12. desember. De skal mest sannsynlig ta med seg 200 supportere, administrasjonen og en god del samarbeidspartnere til Tromsø den helga der. Da er vi jo også inne i den delen av året der det er mange rundt omkring i verdenen som har ønske om å reise til Tromsø.

– Men klart, Alfheim 12. desember og vi håper at stadion kan fylles da og man kan sikkert gjøre julegavehandelen unna på et åpent kjøpesenter samme søndagen.

– Det blir nok veldig spesielt. Og for oss er det veldig spesielt fordi vi enda husker Chelseakampen fra 1997. Det kan jo være høyaktuelt at vi får slike forhold også i denne kampen.

Kan dere ikke ta med Vikingspillerne på en nordlyssafari natta før kamp slik at vi er sikre på 3 poeng der?

– Ja, vi skal se hva vi kan gjøre der. De har bedt oss om tips, så kanskje vi skal gi dem noen tips som er fordelaktig for oss.

– Samtidig så er det jo et lite poeng at kanskje allerede i morgen blir det besluttet at samfunnet skal åpnes igjen i løpet av bare få dager. Og for oss betyr det jo at når vi neste helg har TIL-Haugesund så hadde det jo vært flott med mange på tribunen. Til den kampen har vi tenkt å lage veldig mye som ikke bare handler om fotball, men at det også handler om at Norge åpner igjen. Vi har så stor lyst til at vi klarer å få en full stadion igjen og at vi både feirer at Norge har åpnet igjen og at vi skal spille en viktig kamp mot Haugesund.

Tidligere i år intervjuet jeg en som har vært oppmann for Odd i en mannsalder. Han nevnte spesielt en kamp TIL-Odd der Odd pga. forsinkelser på Gardermoen kom opp til Tromsø først utpå natta. Der ble de tatt imot med god mat og varme karbonadesmørbrød. Dagen etterpå var Odd-spillerne så tunge av maten at TIL bare cruiset gjennom og vant.

– Vi skal alltids by på karbonader fremover også.

– Til slutt har jeg lyst å legge til at jeg har lyst å takke supporterne til TIL som gjennom et krevende år har vært så lojale og faktisk backa opp klubben. Jeg føler på en måte at de står med oss i den strategien som klubben har valgt nå. Selv om vi har blitt utfordret når vi ikke har klart å ta poeng. Derfor har jeg lyst å takke alle som støtter og heier på TIL. Nå ser vi at de har mobilisert ekstra. Og det er akkurat nå vi trenger det. I TIL er vi utrolig glade for det vi ser supporterklubbene har gjort den siste tida. Og ikke minst samarbeidspartnerne som støtter ekstra opp om oss nå i ei krevende tid.

God kamp på lørdag!

– Takk! Og god kamp til deg også.

Øyvind var jo ikke sikker på om det kunne la seg gjøre med et musikkverk for fele og dommerfløyte, men at det var lov å spørre. Derfor tok jeg selvfølgelig kontakt med aktuell komponist, Julie Alapnes. Det er jo noen år siden albumet med Bonbons ble gitt ut (2013) så jeg spurte henne først om hvilke prosjekter av nyere dato som hun har vært med i og holder på med nå.

– Jeg ga jo ut et album i 2018. Det heter «Julie Alapnes» – det prosjektet som også kalles julietnorth. Og så var jeg jo med på Vulkana-turnéene med Violet Road både i fjor og i år. Men det er klart det har vært stillere under koronaen. Og så ble jeg jo også mor i september i fjor.

– I sommer og høst har jeg jo vært med i folkemusikkstorband sammen med Hekla. Ni artister på scenen under navnet «Makalaus». Der har vi brukt litt ukjent materiale. Nylig var vi forresten på Riksscenen i Oslo med «Makalaus».

– Nå er det jo endelig åpnet opp for mer konserter og publikum. Vi får håpe det tar litt av med konserter. Selv skal jeg til Kirkenes i midten av oktober og ha en konsert med julietnorth-konseptet på «Pikene på broen».

Så slo jeg frempå om Øyvinds påstand om manglende kunstneriske ferdigheter og om et spesialskrevet musikkstykke.

– Ja, det kan jeg bekrefte. Det er vel ikke så mye musikkinteresse der, ha ha. Men jeg tar utfordringen, jeg er klar når som helst. Det ville jo blitt litt av et verk. Men jeg tror nok det kun ville blitt oppført en eneste gang. Og på Alfheim.

Herlig. Så da får bare alle musikkinteresserte følge godt med. Og sjekke ut når du skal på scenen. Og for de som lurer på om Julie interesserer seg for fotball så gjør hun jo selvfølgelig det. Ikke bare fordi mannen er i overkant fotballinteressert, må vite.

Så var det tid for at Gutan skulle en tur til Skedsmo på nytt. Det er en stund siden sist de hentet med seg noen poeng derfra. Dessverre. Av en eller annen grunn liker disse betegnelsen kanarifugler. Det høres unektelig litt rart ut når det fra tribunen ropes på at fuglene – uttalt fu(g)la – må jobbe på.

Jeg kan svært lite om kanarifugler, men heldigvis finnes det mye og relevant informasjon på nett. Blant annet kan man lese at typisk innkjøpspris for en kanarifugl er mellom 500 og tusen kroner. Ikke verst dersom man kan anskaffe en ny spiller til klubben for den prisen? Eller må de kanskje først kjøpes ut med samme prisnivå som i andre klubber for deretter å bli forvandlet til fugl?

Mating av slike fugler skaper kanskje litt utfordringer for kantinedriften på Åråsen? Fuglene trives nemlig best når de får ulike kornblandinger. Mens frukt og grønt bør man avstå fra.

Men det særeste med kanarifugler er at de bør få utført nebbpleie. Nebbene kan altså vokse seg for lange og bør stusses eller klippes. Av spesialister. Får håpe de har slike i trenerteamet eller på bakrommene på Åråsen.

Med denne bakgrunnsinformasjonen på plass skulle vel det meste være klart for kamp. To av fuglene spilte for TIL for bare noen år siden. Tro om de har måttet legge om kostholdet? Og om de pleies på annen måte.

Lillestrøm fikk vel kanskje ikke den beste oppladningen til denne kampen. Onsdag spilte de tredjerundekamp i cupen mot Grorud. Der ledet Grorud 2-1 til like før slutt ordinær tid. Lillestrøm kunne endt opp med å bli slått ut av cupen. Istedet klarte de å utligne like før slutt. Kampen gikk til ekstraomganger der LSK til slutt klarte å karre seg videre. Mon tro om de ekstraomgangene sitter litt igjen i leggene på fuglene? Hvis fugler har legger?

Det er en fin og offensiv start fra Gutan. Herlig driv og LSK er stadig på hælene. August har en avslutning fra like utenfor 16-meteren allerede etter tre minutter så her menes alvor.

Etter ni minutter får TIL corner og et storskjermklipp kan gi tolkning om at det ikke var helt riktig dømt. Dermed bues det kraftig fra gulkledde.

TIL er stadig farlig frempå utover omgangen. Både August og Eric har avslutninger omkring 20 minutter ut i omgangen. De få gangene LSK kommer seg oppover i banen så ryddes det ganske så kontant opp fra trioen helt bakerst: Casper, Christophe og Jostein har full kontroll der bak. Kanskje unntatt en situasjon der en gammel kjenning ved navn Thomas er farlig frempå. Ellers rydder også Jacob ganske så godt opp.

Det er gått 27 minutter når Runas gjør en kjempejobb ute på høyrekanten og legger flatt inn foran mål. Ut fra spill og sjanser er det helt fortjent at det står 0-1. Nok et mål av Niklas. Ser ut som om gutten trives stadig bedre og bedre i den rødhvite trøya. Det gjelder forøvrig for alle de i rødt og hvitt.

Det går bare to-tre minutter før Gutan er frempå igjen. Men det står 0-1 til pause. Og det LSK har hatt av muligheter er stort sett på dødball. Det er som Niklas sier i pauseintervjuet, at LSK har fått for mange hjørnespark. At dette er noe Gutan må rydde bort. Og alle som har sett fugler lette vet at de nødvendigvis flakser med vingene når de skal opp. Dermed blir det jo noen albuer i øst og vest når kanarier letter fra gressmatta i trange situasjoner. Albuer som noe unødvendig plasseres hos motspiller. Men, som sagt, dette er en følge av at man møter fugler.

I intervjuet etter pausen sier Gaute at de har bestemt seg for å være modige. Og det nærmest lyser vilje av Gutan. Andreomgangen er ikke mer enn seks minutter gammel når Eric gjør et herlig forarbeid og August knaller til. 0-2.

Og presset fra TIL fortsetter. Det er stadig flere sjanser. Men LSK biter hardere fra seg, bokstavlig talt. Fortsatt for mange hjørnespark til de. Og i det 88. minutt får LSK straffe. Dette etter at det har vært et kraftig trykk fra LSK siste kvarteret. 1-2. Noe som også blir sluttresultatet.

På overtid er det en situasjon som nok vil snakkes om på så mange slags vis. At TV-kanalen får uttalelser i etterkant fremstilt som en spøk er noe merkelig. Dem om det. Om det solide tråkket midt på Jostein var tilsiktet eller ikke får vi aldri vite. Det ene som er helt sikkert er at Jostein er bygd av et materiale som tåler mye smerte. Det har han vist før. Så også nå.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen har tatt en god og lang prat med daglig leder i Tromsø IL, Øyvind Alapnes. Han forteller om egen fotballkarriere, musikalske talent og hans tid som dommer på toppnivå. I tillegg skriver Thore om den deilige seieren på Åråsen lørdag.

I 1990 tok TIL sølv i eliteserien, to poeng bak Rosenborg. 22. september det året spilte de sin nest siste hjemmekamp. Mot Brann. Kampen endte 0-1. Altså null poeng til TIL.

Dette var i tredje siste runde i serien. Den gang da var det en regel om at lagene ikke fikk lov å ha mer enn fire utenlandske spillere på banen samtidig. Men i løpet av denne kampen glemte Brann seg av. Etter noen bytter hadde de fem utenlandske spillere på banen. Dersom TIL hadde protestert etter kampen kunne de blitt tilkjent alle poengene selv om de tapte.

I neste runde vant TIL 3-1 hjemme mot Moss. Og i siste runde ble det 0-0 borte mot Lillestrøm. En seier mot Lillestrøm hadde ikke hatt betydning for tabellplassering. Til det var Rosenborgs målforskjell alt for stor. Men tre poeng hjemme mot Brann ville gitt gull. Og selv den gang betydde vel gull eller sølv også en forskjell i økonomi?

I 2011 satte Brann og Rosenborg rekord i antall utenlandske spillere fra start med henholdsvis 8 og 9 spillere uten norsk pass. Den rekorden står vel enda. Men noe har skjedd siden den gang. Har norske fotballspillere blitt bedre? Eller de utenlandske for dårlige? Eller for dyre?

Før årets hjemmekamp mot Brann har Gutan gått på et surt tap borte mot RBK. Tap på den måten er ekstra bitre. Og kanskje tøffe å reise seg fra. Men det virket slett ikke som om Gutan var preget av det i førsteomgangen.

Drøyt kvarteret er gått når vi blir vitne til et samspill så vakkert at det nesten kan beskrives som ren magi. Niklas skjærer innover og Runar serverer han ballen med en svært så flott hælpasning. Fra 16-meterstreken curler Niklas ballen – en perfekt bue og inn i det borteste hjørnet. En scoring for historiebøkene og 1-0 til TIL.

Andreomgangen starter med solid press fra Brann og Gutan blir spilt lave. Noe av intensiteten fra førsteomgangen er borte. Det straffer seg også. I det syttiende minutt utligner Brann. Poengdeling denne gang. Det er bare å krysse fingrene for bedre uttelling i resten av høstjakta.

Tidligere publisert på til.no.e som på hver sin måte har et spesielt forhold til Rosenborg.

Hvordan forbereder man seg til en kamp mot RBK på Lerkendal? Eller Lerchendal. En stedsbetegnelse til ære for kontreadmiral Christian Lerche som huserte der for snart 250 år siden. Ikke godt å si. De som skal ut på matta har nok stålkontroll på det oppdraget. Men oss som følger med fra godstolen foran en flatskjerm er kanskje mer ute og sykler i kampforberedelse.

En måte å forberede seg på er jo ved å mimre om tidligere tider. Det finnes jo de som stadig hever at «alt var så mye bedre før». En ting er sikkert: mye var annerledes. Men bedre? Ikke vet jeg.

Mange TIL-supportere av gammel årgang har ihvertfall en kamp på Lerkendal delvis bevart i de små grå enda. Selv om manken både er tynnere og flekkevis gråere. Det dreier seg selvfølgelig om kampen 1. november 2003. Kampen som endte med 0-1 og seier til TIL. En seier som medførte at TIL kom seg bort fra direkte nedrykk. Og bort fra kvalifisering. Sikker plass. I siste serierunde.

Kampen har vært nevnt her før. Så derfor kan jeg vel like godt legge den bak meg og kutte ut det evinnelige gnålet? Men nei, jeg synes det kan være godt å mimre litt sammen med noen som var aktive i TIL den gang da. Og siden min forrige tekst var en prat med en kar fra Storsteinnes så kan det vel høve seg med en prat med andre fra samme sted.

Han har jo travle nok dager med å forsyne folk med rullende materiell, men finner likevel tid til å svare på litt dumme spørsmål. Og et feilskjær fra begynnelsen på min side fordi jeg trodde MP spilte den før nevnte kampen. Han var jo tilbake i TIL da, men hadde hatt en periode i RBK noen år tidligere.

– Den kampen der. Da hadde jeg tre gule kort. Den kampen spilte jeg ikke. En annen Morten Pedersen spilte der. Morten Gamst Pedersen. Og Ole Martin satt igjen hjemme i Tromsø.

Tre gule kort? Sjeldent til deg å være!

– Ja, faktisk. Veldig sjeldent. Det er den eneste gangen i løpet av karrieren at jeg måtte stå over på grunn av tre gule kort.

I forrige uke snakket jeg med Kent-Are. Og han nevnte at både du og Arne Vidar var gode forbilder. Noe å strekke seg etter.

– Det er jo hyggelig å høre. Vi vokste jo opp på Storsteinnes der det var et veldig bra idrettsmiljø og veldig mange idretter man kunne drive med. Det var et stort idrettsmiljø og derfor kom det ganske mange som drev det ganske langt i forskjellige grener.

– Jeg har av og til spurt både Arne Vidar og Kent-Are om de har spilt Champions League. Og da blir de jo svar skyldig. Ha ha. Neida, det er jo fantastiske gutter begge to og det er jo bare så artig at Kent-Are har blitt en stor profil i TIL. Og så har han i seg den nesse-mentaliteten. Vi bare knaller på. Vi er steintøffe i duellene og det er vondt å møte oss. Det har han, i tillegg til mange andre kvaliteter.

Han nevnte jo dere også som forbilder i den mengden tid dere la ned i egentrening.

– For min egen del så drev jeg jo med fem idretter til jeg var 16 år. Først da bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke full tid på fotball. Og tre år etterpå ble jeg proff i Brøndby.

Fem ulike idretter?

– Jeg drev på med volleyball. Jeg drev på med både ski, hopp og kombinert. Jeg var med på alle disse aktivitetene, pluss orientering. Det hendte jeg gikk på tre forskjellige treninger en og samme dag. Gjennom TIL har jeg holdt mange foredrag til unge spillere. Da har jeg jo alltid tatt opp at har du ikke et ordentlig kosthold, at du spiser ordentlig husmannskost, drikker nok og sover nok så er det vanskelig å bli så mye bedre enn de andre. For min generasjon så var det jo sånn at du måtte være hjemme til frokost, middag og kveldsmat. Og det var ordentlig kost. Det gjorde at jeg hadde energi til å kunne være veldig aktiv.

Fikk du tid til skolen med tre treninger?

– Åjoda, jeg var på skolen! Men, det er klart, det var idrett som stod som nummer én hele tida. Men jeg lærte å bli selvstendig, jeg lærte å ha struktur i hverdagen og jeg visste at når jeg gjorde noe så hadde jeg full fokus på det. Husk, vi hadde ikke internett. Vi hadde ikke mobiltelefoner. Vi hadde bare noen kanaler på TVen. Vi hadde ikke det som dagens ungdom sliter og river i og sier de må følge med på. All den tida som dagens ungdom bruker på telefonen som var noe vi ikke hadde. Vi hadde ikke så mye annet å kaste bort tida på. Det er jo bra at teknologien er kommet, men det er jo tidstyver. Når du gjør noe så må det gjøres ordentlig og da må du ha fokus på det du holder på med. Da får du utvikling. Hvis du bare gjør det halvveis så får du ikke den utviklingen.

Allsidigheten din var vel godt å ha i basis når du satset for fullt på fotball?

– Helt klart. Det er bare å se på for eksempel Arne Vidar som kunne nådd kjempelangt i volleyball. I fotballen tapte han vel aldri en hodeduell. Og han er bare en åtti. Da er det snakk om god timimng, det å kunne lese ballbanen og sånne ting. Vi dro nytte av å ha drevet individuell idrett når vi drev lagidrett. I individuell idrett er det kun opp til deg selv. Da kan du ikke skylde på noen andre.

Og et godt oppvekstmiljø og treningsmiljø?

– Ja, veldig. Og så er det jo også sånn at de trenere vi hadde la jo også opp treninger annerledes. I dag kan man ikke være så hard og stille så harde krav til ungdom. De la opp ei mye tøffere linje. Vi vant det aller meste med Storsteinnes, de største turneringene i landsdelen og serien og slapp knapt inn mål. Skulle Storsteinnes vinne så var laget avhengig av at vi alle sammen leverte. Vi hadde ikke noe akademi. Det var bare å samle de som var i de ulike årskullene og spille fotball. Vi måtte tidlig ta et ansvar. Det var nesten sånn at dersom vi tapte så var det enten min eller Arne Vidars feil. At det var vi som ikke klarte oppgaven. Derfor tapte vi nesten aldri. Men når det er sagt, så er det jo sånn at man drar de andre med seg. Alle blir bedre når de ser at det er mulig.

Du debuterte for TIL i 92?

– Ja, jeg kom hjem etter et år i Danmark. Jeg valgte det fordi jeg mener at spilletid er viktig. Du kan ikke bare trene og trene for å utvikle deg som spiller. Du må spille på det høyeste nivået der du kan spille. Og da kom jeg tilbake og til et TIL der mange av 86-guttene fortsatt var der.

– Jeg spilte for Storsteinnes til våren 1991. Og da gikk jeg rett til Brøndby. Det hele var litt tilfeldig. Jeg hadde ingen aldersbestemte landskamper. Vi fikk ny trener for Storsteinnes, og han var dansk og hadde vært proff. Han var lærer på Nordkjosbotn og het Flemming Hansen. Han så at jeg var et stort talent og så sa han at dersom jeg ble på Storsteinnes så skulle han skaffe meg prøvespill i Danmark eller Frankrike. Da valgte jeg Danmark og var ei uke hos Brøndby i mars 1991. Husk at Danmark vant EM i 1992 med 7 av Brøndbyspillerne i finalen mot Tyskland og to av dem scorte mål i den finalen.

– Jeg var ei uke på trening der og gjorde det jeg ellers gjorde på Storsteinnes på treningene der uten å frykte noe som helst. Og da Morten Olsen tok ut ny tropp i mai/juni 1991 så ringte han meg og tilbød meg tre års proffkontrakt. Så da var det bare å pakke bagen og flytte til København. Da hadde jeg akkurat fylt nitten år.

– Det ble jo til slutt bare en Superligakamp for Brøndby, men du kan si at det treningsregimet jeg var inne i der ga meg en verktøykasse til resten av karrieren min. Det var knalltøffe treninger med veldig gode spillere og det gjorde at jeg skjønte jeg måtte faktisk være på mitt beste på hver eneste trening for å kunne følge med. Da skjønner man jo også at man må gjøre alle forberedelsen slik at det er mulig.

– Jeg satt jo på benken høsten 1991 borte mot Dynamo Kiev. Sovjetunionen var jo akkurat oppløst. Det er et øyeblikk jeg aldri glemmer. Det var vel bortimot 100.000 på tribunen. Det var starten på noe. Så fikk jo Morten Olsen sparken mens jeg var på tur inn i varmen. Vi fikk ny trener og jeg fant ut at jeg måtte ta et steg tilbake for å ta sats igjen. Da fant jeg ut at det tryggeste ville være å komme hjem til Nord-Norge, være nær familien og ha den tryggheten og å få spilletid i TIL.

– Det var ekstremt viktig. Unge spillere som blir sittende på benken, det er ikke bra. Da stopper utviklingen opp. De må spille. Og i TIL fikk jeg spille. Det var Per Høgmo som hentet meg da, men han fikk jo sparken etter bare en måned. Arne «Pøsen» Andreassen var også i trenerteamet.

– Da var jeg inne på U21-landslaget. Etter hvert fikk vi jo Harald Aabrekk opp som trener. Det var vel i 93. Så var jeg i TIL til og med 95. Jeg fikk spille mye og gjorde det bra. Jeg hadde jo egentlig tenkt å bli i TIL, men så kom Brann på banen og jeg tenkte at det kanskje kunne være noe å prøve. Da fikk jeg også fart på karrieren sånn at den kvartfinalen mot Liverpool i cupvinnercupen ble en stor kamp og der og da ble jeg solgt til Borussia Mönchengladbach. Det var i mars 1997.

Den første perioden i TIL, 92-95, så hadde du 72 kamper og åtte mål. Og så Brann: 36 kamper og ett mål.

– Stemmer nok. Med Brann så kom vi jo til kvartfinalen i cupvinnercupen der vi møtte Liverpool. Først spilte vi 1-1 på Stadion. Så endte det vel opp med 3-0-tap borte. Det stod 1-0 til det gjenstod ti minutter ihvertfall. Anfield var fullsatt og jeg gjorde en bra kamp. Det var enkelte øyeblikk i kampen der jeg fikk vist min signatur, altså min spisskompetanse. Og det er det proffklubber ser etter. De ser etter om du har noen kvaliteter som er avgjørende i en fotballkamp.

Du ble ikke der så lenge?

– Nei, det skjedde jo egentlig litt av det samme som i Brøndby. Jeg ble hentet av en trener som fikk sparken like etterpå. Jeg spilte vel 8 kamper etter han fikk sparken. Og så spilte jeg ikke en eneste kamp på en og en halv måned. Så kjøpte Rosenborg meg fra Tyskland.

– Jeg gikk jo sykt mye ned i lønn, men lønn har aldri vært drivkraft for meg. For meg har det viktigste vært å se hvor langt jeg kan nå, og det å få spilletid. Så da gikk jeg til Rosenborg, og jeg angrer slett ikke på det. Jeg fikk spille Champions League, jeg fikk være med å vinne serien og fikk være med å vinne cupen. Det var en bra periode.

– Det var Trond Sollied som hentet meg til Rosenborg. Og han hentet meg jo senere til Gent i Belgia før 2000-sesongen.

Men du var innom Vålerenga?

– Ja, jeg var innom Vålerenga på høsten 99. Carew gikk til Rosenborg, og da sa Vålerenga «ok, men da vil vi leie Morten Pedersen og Børge Hernes ut sesongen».

– I Gent var jeg nok på mitt beste i hele karrieren før jeg knuste ankelen og var ute et helt år med skade. Men ellers var det ei fantastisk tid. Jeg spilte sammen med vanvittig gode spillere. Ole Martin ble jo toppscorer første sesongen og vi tok tredjeplassen og bronsemedalje. De to påfølgende sesongene ble det fjerdeplass.

– Så lenge jeg var skadefri spilte jeg jo hver eneste kamp og jeg ble sett på som en viktig spiller for laget. Det er jo også noe som det er deilig å kjenne på. At jeg spilte jevnlig og gjorde det veldig bra i en så stor klubb er fint å tenke tilbake på. Jeg vet jo i ettertid at jeg var på vei til enda større klubber, men da jeg brakk foten så ble det jo satt en stopper for det. Men det var ei utrolig fin tid ellers og jeg hadde tre flotte år i Belgia.

For en som ikke husker den skaden og den episoden, hvordan skjedde det.

– Siste spille minuttet i en kamp og ei skikkelig grisetakling og foten min rett av. Det jeg kan si om det er at i de to neste kampene da Gent møtte Westerlo så ble han spissen som stod for den grisetaklinga tatt steinhardt av mine lagkompiser i Gent.

Det der minner meg litt om en kamp på Alfheim der Stein Berg Johansen ble skadet på samme måten?

– Ja, stemmer det. Det var jo Øyvind Leonhardsen som stod for den.

Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å rippe opp i skaden som førte til slutten på din karriere.

– Ja, jeg var jo 34 år og begynte å komme i skikkelig god form igjen. I 2005 gjorde vi det jo veldig bra med TIL i Europa League blant annet. Og så var det da i nest siste serierunde i 2006 hvor jeg går opp og header ballen vekk. Så blir jeg truffet i bakhodet og holdt på å stryke med. Det førte til at jeg lå til sengs egentlig hele 2007.

– Men jeg har hatt en sånn innebygd sak i meg om at når ting ser som mørkest ut, så må man snu det til noe positivt eller så kommer man seg ikke videre. Men det var ei så tøff tid at det ønsker jeg ikke at noen skal oppleve. Det var ikke noe gøy. Da svimte jeg av stort sett hver dag når jeg våknet.

– Sånn som i dag så har jeg jo kontroll på situasjonen. Og jeg har jo vært innom fotballen i mange år etter det. Jeg har jo vært heldig og det går jo bra med meg. Men du kan si at som for Dagfinn Enerly som var utsatt for noe lignende året før, han brakk jo nakken.

– Han var en klassespiller. Og ikke minst så er Dagfinn Enerly en fantastisk person. Jeg har snakket mye med han og selv i dag så holder han humøret oppe. Det er viktig. Man kan ikke grave seg ned. Det er ingenting godt i det.

Jeg vil nok legge til at MP også er en fantastisk person. Så deg nylig i et NRK-program som het «Lunsj»?

– Ja, jeg var jo i TIL og så ringte Mika og spurte om jeg ikke ville jobbe sammen med han. Han vet jo at jeg er bilinteressert. Jeg tenkte at nå er jeg blitt såpass gammel så kanskje det kan være lurt å prøve noe annet. Så valgte jeg å hoppe ut av fotballen etter å ha vært i fotballen hele livet mitt.

Andre store minner?

– Åh, når du har hatt en drøm fra du var ti år om at du ønsker å spille i Bundesligaen og du står klar til å løpe ut på Olympiastadion med 70.000 på tribunen så er det stort. Ved siden av meg stod den andre nordmannen som var i Bundesligaen da, Kjetil Rekdal. Jeg prøvde å få kontakt med han, men han enset meg ikke. Da tenkte jeg «Dæven, jeg skal vise dem!»

– Det ble 2-2 i den kampen og jeg hadde målgivende på det første målet og var tredje sist på det andre målet. Det var en stor opplevelse fordi det var noe som jeg hadde drømt om fra jeg var liten gutt på Storsteinnes. Og plutselig så stod jeg der. Det var stort.

Rekdal fikk vel også oppleve at det var tøft å møte MP?

– Det er tøft å møte en Balsfjording, ja. Jeg var ikke en stygg spiller, men det skal være knallhardt, reint, men tøft og innenfor det man har lov til å gjøre.

Det er jo noe man har satt stor pris på som publikummer på sidelinja. Når du og Arne Vidar ryddet opp så lyste det opp også på dager der det kanskje ikke ble så mye poeng.

– Det kjenner jeg meg igjen i. Det er mange som har sagt at de likte å gå på Alfheim da. Vi var redelige, men vi spilte hardt.

Du har holdt mye foredrag for unge spillere?

– Ja, massevis. Den siste jobben som jeg hadde i TIL som jeg virkelig koste meg i var jo å reise rundt i hele landsdelen og ha SNN-akademiet og holde foredrag om hva som må til for å lykkes. Og da vektla jeg veldig dette med kosthold, søvn og væskebalansen. Og det er noe som jeg har satt meg inn i om hvor viktig det egentlig er.

– Da tror jeg mange får seg en aha-opplevelse. For når du skal være aktiv og forbrenne mye energi mens du er ung så må du jo fylle på hele tida. Og jeg har møtt mange, mange av disse unge senere. Det er mange av de jeg har møtt som har nådd langt etter det.

Jeg har jo etter hvert intervjuet en del spille fra ulike små plasser rundt omkring. Vadsø, Øksfjord, Storsteinnes, Beisfjord og Bleik. Storsteinnes er jo i en særklasse med tre toppspillere over forholdsvis kort tid.

– Jeg kan forklare det veldig enkelt. Jeg har hatt en veldig lang toppkarriere bak meg. Hvis du ikke har det mentale på plass, det at du må være tøff og god når du er god så hjelper det ikke. Som jeg startet med, når du er fra en liten plass og spiller for klubben derfra og du ikke leverer maks så taper kanskje laget. Vi fikk det tidlig inn at vi måtte levere og vi måtte være gode. Når du får det inn tidlig så blir det en del av mentaliteten din slik at du klarer å hente ut alt, og ditt beste, når du må det. Der skiller du egentlig klinten fra hveten og ser hvem som kan nå langt. Og hvem som får noen kamper i toppdivisjonen.

– Man går inn på banen og lykkes overhodet ikke i alt. Men man leverer alt man har. Og så gir man seg ikke. Man peiser på videre. Og man reiser seg igjen.

– Når du spiller på et lag fra en liten plass så må du gi alt. Spiller du på et bylag som har samlet mange gode spillere så trenger du kanskje ikke være på mer enn 70-80 prosent for at laget skal vinne.

– Vi lærte tidlig disse mekanismene og det mentale. Når det gjelder det mentale så synes jeg det jobbes for lite med unge spillere i dag. Måten man jobber med slikt på er jo ved å sette dem på noen prøver. Få dem ut av komfortsonen og se på hvordan de reagerer på det. Takler de det, eller takler de det ikke?

– Jeg er nødt til å nevne en sak. Du navner tre nessegutter. Men søskenbarnet mitt, Sverre Aarøen og jeg var som «skjorta og ræva» når vi var små. Sønnen hans heter Isak Aarøen. Han blir kanskje den aller største fra Storsteinnes. Han har mentaliteten vår, og han er i det som for meg er verdens største fotballklubb, Manchester United. Isak er 50% nessing. Faren, Sverre er fra Storsteinnes og mora Marianne er fra Hammerfest. De bor jo like ved Alfheim og har spilt veldig mye fotball. Trent og spilt på løkka alltid. Han blir det spennende å følge og han er bare 17 år nå.

– Av store opplevelser med TIL så må jeg jo trekke frem at vi slo ut Galatasaray og kom til Europa League. For meg var det helt fantastisk. Vi vant jo 1-0 hjemme og så ble det 1-1 borte. Og vi gikk videre og gjorde det egentlig veldig bra i gruppespillet. Det var ei fantastisk tid i TIL. Men også de sesongene på 90-tallet når jeg spilte for TIL. Det er gode minner.

Triller du noe ball nå?

– Nei. For øyeblikket ikke. Jeg tok et valg om å gå helt ut av fotballen. Og heller kjenne på savnet etter hvert. Jeg vil ikke stikke under en stol at jeg savner det miljøet og det å jobbe med unge spillere. Men jeg stortrives i jobben og har et vanvittig bra arbeidsmiljø her hvor jeg jobber nå hos Sulland Tromsø BMW.

– Men nå håper jeg virkelig at TIL sanker nok poeng. Det var veldig bra at vi fikk Kobra tilbake. Han er egentlig en målgarantist. Så håper jeg bare at de får stengt litt mer igjen i forsvar slik at de ikke slipper inn like mange mål som til nå, så tror jeg det skal gå bra.

– Takk for praten. God helg. Og heia TIL.

Jeg hadde forsøkt å få tak i Arne Vidar Moen før jeg ringte Morten. Men lyktes ikke å få fatt i han. Men jeg har ikke før avsluttet samtalen med Morten før Arne Vidar ringer tilbake. Som i gamle dager virker det som om disse to er like samkjørte utenfor banen som de før var på banen. Viser seg at mens jeg jaktet på Arne Vidar så var han på jakt.

Hva er det du jakter på? Nye mål? En latterfull Arne Vidar avkrefter det.

– Jeg tror jeg har skåret de målene jeg skal score.

Jeg tenker på en kamp første november 2003. Den var jo ganske spesiell?

– Åh? Var den det?

Et overtidsmål av Arne Vidar Moen som sørget for at TIL ikke rykket ned?

– Joda, det stemmer det.

Kent-Are nevnte jo både deg og Morten Pedersen som forbilder fra Storsteinnes.

– Vi har jo vært noen nessinger i TIL. Og det er jo hyggelig at dagens spillere synes vi gjorde en respektabel jobb. Det er jo bare godt å høre.

– Alle som vil lykkes må legge ned innsats også i egentrening. Det kommer ikke av seg selv.

Du nådde jo et anseelig antall kamper. 230 for TIL. Og 8 mål. De fleste på dødball?

– Det har du sikkert bedre kontroll på en meg. Stemmer sikkert. Og brorparten av målene er vel på dødball, men jeg mener at jeg har et par-tre utenom dødball også.

Så 106 kamper for Brann og og 32 for Lillestrøm. Totalt 368 kamper på toppnivå.

– Ja, det ble mange år. Det ble 15 år. Jeg kom til TIL høsten 90, etter 90-sesongen. Så 91 ble førsteåret mitt. Og MP kom vel sommeren 92? Etter at han hadde vært en tur i Brøndby. Men jeg tror ikke han lærte seg dansk. Han har så dårlig språkøre, ha ha.

– Vi spilte jo sammen på Storsteinnes fra vi kunne gå. Vi spilte i de uoffisielle løkkefotballseriene på Storsteinnes. Det var såpass stor interesse at det var faktisk serie for vi som vokset opp i ulike «bydeler» på Storsteinnes. Det var noe vi ungene organiserte selv. Det var ikke de voksne som la tilrette for dette. Det var de eldre ungdommene som organiserte det hele og la tilrette for at vi kunne spille fotball før vi kunne delta i offisiell fotball.

Så det var Storsteinnes Champions League?

– Jada. Vi hadde turneringer i tillegg til seriespill. Det var faktisk enkelte «bydeler» som stilte med både første- og andrelag. Så det var store ting. Men det sier jo litt om interessen at nesten alle spilte fotball den tida.

Hvem hadde du som forbilder da?

– Det var selvfølgelig Liverpool og Kenny Dalglish. Og kanskje før det Kevin Keegan, men det var kanskje så tidlig at jeg var ikke helt bevisst, for å si det sånn.

Ingen vits å se ut fjorden og se om det var noen forbilder der?

– Nei, da vi vokste opp så var fotballen på et annet nivå i Tromsø.

Du fikk med deg et resultat i 86?

– Jada, men du må huske på at jeg debuterte for Storsteinnes i 87. Jeg var blitt såpass gammel da at jeg var med på A-laget. Fire år på A-laget for Storsteinnes før jeg gikk til TIL.

Så i TIL til og med 96-sesongen og en cupfinale? Og så er du plutselig i Brann?

– Ja, sånn går veiene av og til. Jeg var ganske nær ved å forlenge med TIL da, men da de fant ut at de skulle krangle på et par tusen kroner så orket jeg ikke. Da fikk det bare være. Dermed ble det Brann.

Morten Pedersen nevnte at han brukte å spørre deg og Kent-Are om dere hadde spilt Champions League.

– Ha, ha. Det gjør han jo helt sikkert. Og det er jo selvfølgelig en grunn til at han spør om det også.

Etter Brann hadde du en sesong for Lillestrøm før du tok til vett og dro nordover igjen?

– Ja, det er jo ulike faser i livet. Vi ventet vår førstefødte og da må man jo ta stilling til hvor man skal være. Da var ikke fotball det viktigste lenger i så måte. Det var jo selvfølgelig ikke umulig å spille fotball en annen plass med en liten unge, men vi gjorde oss noen refleksjoner og tenkte over hvor vi ville være.

– Jeg spiller ikke noe fotball selv lenger, men jeg har jo i noen år trent et gjeng i TUIL. Noen av disse er jo nå på vei opp til A-lag og noen på juniorlag, deriblant en sønn. Men jeg er ikke trener for de lenger.

Noen spesielle minner fra TIL?

– Det er vel innlysende at den scoringa på Lerkendal er der. Og det å vinne cupfinalen i 96. Det er jo artig å vinne noe. Kanskje du skulle spørre MP om hvor mange cupfinaler han har vunnet?

Han har jo en cupfinale og seriegull med Rosenborg, dessverre.

– Ja, han har jo selvfølgelig det. Men da gidder vi ikke ta det frem, ha ha.

– Men den cupfinalen i 96, da hadde vi jo ikke tapt på flere måneder. Vi hadde ikke tapt en eneste kamp siden august før cupfinalen. Og hvis Glimt trodde de skulle gå for ekstraomganger og slå oss da så var det veldig dårlig tenkt av dem. Vi var jo virkelig i flytsonen. Og det var jo første gang vi hadde et nordnorsk lokalderby i cupfinalen.

– Det var jo selvfølgelig hyggelig å vinne den gangen. Jeg har vært med på tap også, og det er ikke like greit.

Du er vel en som ønsker at TIL skal klare seg i år?

– Ja, ja, selvfølgelig. Men det blir jo også i år dessverre en kamp helt inn. Vi får jo bare håpe at de andre lagene der nede er like dårlige som de ser ut som nå, slik at vi holder dem bak oss. De har jo strukket sesongen veldig langt i år, så det blir jo sene kamper i år. Men samtidig så har det ikke vært så verst forhold på Alfheim på de kampene som har gått sent på året. Hadde det vært naturgress som før, så hadde det ikke gått an. Men nå går det jo selvfølgelig enda an.

Andre minner? Kanskje fra tida i Brann og LSK.

– Vi hadde jo noen gode år. Tok jo sølv to ganger med Brann, bak Rosenborg. I den tida så var jo det nesten som å vinne gull. Og det året i LSK da tok vi sølv bak Rosenborg der også.

Ble det noe fangst i dag?

– Jeg klarte å trolle meg ei rypa. Men det har vært et forferdelig vær. Kan ikke huske sist jeg har gått på jakt i et sånt vær.

– God helg. Og heia TIL.

Gutan starter friskt og er godt med på notene til Hareides menn. Såpass mye at mye av spillet er på RBKs banehalvdel de første minuttene. Dessverre tar RBK mer over etter hvert.

Noen og enhver kan bli litt forvirret når en TV-kommentator mener at Ulrik Yttergård Jenssen er på midtbanen hos TIL. Kommentatorens våte drøm, eller vet han noe om fremtidige overganger som vi vanlige dødelige ikke vet?

Etter 20 minutter ligger ballen i nota bak Jacob. Foranledningen er noe som lukter offside lang vei, men dessverre så har ikke teknologien kommet så langt at slike dufter distribueres via TV-kanaler. TV-produksjonen prøver seg med et stillbilde pålagt ei linje som kan diskuteres. Men det er dømt mål og da er det bare for Gutan å peise på videre.

Det skal ikke gå mer enn ca 4 minutter til før det står 2-0.

Det er mange veier videre når det er så mørkt som 2-0. Noen kan falle for fristelsen og tro at dette kommer til å bli en svært mørk dag. Noen ganger ser man spillere gi litt opp etter en slik start. Da blir i hvert fall resultatet verre.

Men Gutan har tydeligvis bestemt seg for at dette skal de ikke gi fra seg så lett. Kobra går i en hodeduell mellom to RBK-spillere og ballen havner hos en fremrusende Tomas som overlister RBK-keeperen. 2-1 og igjen er det kamp. TV-kommentatorene mener at det målet kom litt «ut av ingenting» og gjentar stadig vekk at det kunne blitt dømt offside der. Men av og til er én millimeter nok, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor den ene situasjonen er så mye mer innlysende enn den andre.

Gutan viser tydelig at de ikke har gitt opp når de kommer ut til andre omgang. Det er ikke gått mer enn 5 minutter før et langt utspill fra Jacob når Runar som serverer Ondrášek. Iskaldt plasserer han den i mål. 2-2, Og Gutan går i krigen for å ta med seg minst det ene poenget. Etter hvert kan man se at noen og enhver begynner å bli litt slitne.

De siste ti minuttene tikker så alt for sakte avgårde. Mens det i 2003 var TIL som sikret seg et vinnermål godt på overtid så blir det bittert nok RBK som lirker inn 3-2 tre-fire minutter på overtid. Det siste som skjer i den kampen egentlig.

TV-kanalen kårer Ondrášek til banens beste og han får en liten papirlapp som lover 10.000 kroner til en klubb han må velge. Fløya setter sikkert pris på gaven, men jeg tror at også der i gården hadde de heller sett at det hadde blitt noen poeng med nordover.

Det er bare å lære av hva Morten «MP» og Arne Vidar var inne på her tidligere: reise seg opp og peise på igjen. Og igjen. Neste er Brann.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen oppsummerer Rosenborg-kampen for oss. I tillegg har han tatt en prat med to tidligere TIL-spillere som på hver sin måte har et spesielt forhold til Rosenborg.

Av og til oppstår det situasjoner som fordrer inngripen fra medisinsk personell. Skader som begrenser og skader med smerter. En av Gutan har nå foran seg en operasjon og en lengre periode med opptrening etterpå. Slikt er aldri morsomt. Så derfor en prat med Kent-Are Antonsen.

På ei Wikipediaside – oppdatert 14. januar 2021 – hevdes det at du kun har 57 kamper og to mål for TIL. En mye bedre kilde er jo fotball.no der de har registrert til sammen 272 kamper og 31 mål. 41 av de kampene er for TIL 2, resten for A-laget.

– Wikipedia stemmer vel ikke helt. Jeg kan love deg at det er ikke jeg som oppdaterer den sida. Såpass som 272 kamper? Bare 31 mål? Det er litt lite, men det er nå sånn det er. Det skulle gjerne vært litt mer.

Joda, men en god del av de er jo virkelig vakre! Og av og til blir du forvekslet med Ruben, at han sies å være målscorer når det er du som setter den?

– Ja, ja, ja. Stemmer det.

Var det bare budsjettposten for blomster som måtte økes og ikke budsjettposten for vaser og lysestaker?

– Ha, ha. Jeg føler at vi har god kontroll enda. Det er ihvertfall ingenting som er ødelagt enda.

Starten din er jo Storsteinnes? Og kanskje to solide forbilder der som Arne Vidar Moen og Morten «MP» Pedersen?

– Ja, de viste jo at det var mulig å komme fra små plasser! Og så hadde jeg jo to eldre brødre, Daniel og Tore, som spilte mens jeg var ung og jeg så jo litt opp til dem. De spilte for Storsteinnes og den ene broren min var vel innom Skarp. De er ganske mye eldre enn meg så jeg husker ikke alt.

Hva er det i drikkevannet på Storsteinnes som gjør at man får så mange talenter derfra? Og spillere som holder ut så lenge?

– He, he. Nå er det bare tre som er kommet derfra, men det er ganske mange som har vært passelig nært til å gjøre det samme. Jeg vet egentlig ikke noen årsak, men ihvertfall da jeg vokste opp så var det artig å trene med kompisgjengen. Og vi trente mye utenom det organiserte. Det var godt lagt til rette for at vi kunne drive mye trening. Og det var et godt miljø.

– Jeg spilte sammen med de som var et år eldre enn meg og de var et veldig ok kull som gjorde det ok i flere turneringer. Også i Norway Cup. Og jeg fikk være med.

Dere tre har jo alle et anseelig antall kamper på høyt nivå. (Arne Vidar har 230 for TIL, 138 for LSK og Brann; «MP» har 164 for TIL, 60 for VIF, RBK og Brann)

– Nå er jo ikke jeg ferdig enda, forhåpentligvis. Jeg håper jo det skal bli noen flere

Hvis det ikke er noe i drikkevannet på Storsteinnes så er det kanskje at alle der er like avhengig av kaffe som deg?

– Ha, nei. Det var vel for både Arne Vidar og «MP», som for meg, mange timer med trening alene som har gjort at man kunne ta steget opp. Etter hva jeg ble fortalt og etter hva jeg har skjønt i senere tid så har nok også de jobbet mye for å kunne prestere på høyt nivå.

Blir vel trangt på torget på Storsteinnes når noen finner ut at alle heltene må på sokkel?

– Neida, det er god plass foran den nye idrettshallen. Det er kommet et veldig fint anlegg med både hall, bane og svømmehall. Jeg hadde jo noe av de samme mulighetene. Vi hadde kunstgressbane og idrettshall inntil den brant ned i januar 2010.

Minner fra barnefotball/ungdomsfotball for Storsteinnes?

– Har mange minner. Og aller mest gode minner. Vi var et godt lag og gjorde det bra. Vi vant stort sett de aller fleste kampene. Vi spilte på både grusbaner, gressbaner og kunstgressbaner og jeg fikk mange gode kompiser. Og mange fine turer til turneringer. Vi var jo blant annet i Tromsøturneringa noen år og kom til finalen ett år. Vi tapte vel for TUIL i finalen, tror jeg.

Når dro du til Alfheim første gang for å se fotball?

– Nei, det husker jeg slett ikke. Jeg var ikke så veldig gammel da pappa tok meg med på kamp. Og da fant jeg ut at dette var noe jeg hadde lyst å oppleve selv. Jeg ble tidlig interessert.

– Jeg spilte for Storsteinnes til jeg var femten. Så gikk jeg til Nordkjosbotn og spilte der et halvt år før jeg kom til Tromsø. Jeg spilte en vårsesong for Nordkjosbotn og flyttet til byen på sommeren for å begynne på NTG. Der spilte jeg blant annet sammen med Lasse.

Det har vært nevnt tidligere at du hadde en spesiell relasjon i det å slå pasninger til Runar?

– Han kom et år etter, men samspillet der fungerte godt. Etterhvert veldig godt. Vi hadde et veldig godt år for TIL 2 som gjorde at det endte opp med noen minutter for A-laget for oss begge. Det var gøy.

Minner fra kamper for TIL?

– Det er så mange forskjellige kamper. Blant annet den på White Hart Lane. Det var kanskje den mest spesielle av dem. Det ble vel tap 3-0, men hvis jeg ikke husker feil så var det den første kampen min i Europa. Og det var vel 45.000 på tribunen.

Hakket mer enn på Alfheim?

– Ja, et knepp opp. Og mye lyd fra tribunen. Og så var det den kampen mot Besiktas. Jeg kom ikke innpå, men der var det absolutt enda mer lyd. Jeg skulle gjerne spilt der også.

Hender det at du og dine fotballkolleger grubler over hvilke forbilder dere er for de små?

– Ja, man bidrar jo på forskjellige ting. Blant annet gjennom det samfunnsengasjementet som Tom Høgli har ansvaret for. Og de fotballskolene man er med på. Man møter jo mange håpefulle i løpet av et år og prøver gjerne å gi de noe. Og vi har #mot (https://www.mot.no) på ryggen og har i flere år vært rundt på skolebesøk. Det har det jo ikke vært noe av etter at coronaen kom, dessverre. Da besøkte vi fjerde- og femteklasser og hadde en hel skoletime der vi fortalte om forskjellig.

Hender det at du som forbilde tenker over om det er noen taklinger du gjerne skulle sett ugjort?

– Nei, tror ikke det. Jeg har vel hatt et par taklinger jeg ikke burde gjort. Det er ikke noe man tenker over der og da. Det er gjort.

Sist mot Glimt fikk du gult for ei takling der du var først på ballen. Skulle ikke vært gult? Like etterpå en ny takling?

– Mener jeg er først på ballen på begge to.

Så til det kjedelige. Operasjonen den 10. september og ei litt annerledes tid fremover?

– Ja, og etter det blir det seks måneder med opptrening. Tror det skal gå ganske greit. Det blir fire uker på krykker og deretter kan jeg starte med litt rolig trening som sykling og enklere saker. Det skal gå greit. Jeg har jo mange gode folk rundt meg som jeg kan prate med og være med hvis jeg skulle ha behov for det. Jeg skal alltids få noe å gjøre.

– Og blir ikke bare å gjemme meg bak sofaputene når TIL spiller mens jeg er skadet. Blir nok å trø meg opp på Alfheim når det er hjemmekamper. Og jeg vil selvfølgelig alltid være tilgjengelig for de andre om de skulle ha behov for det. Skal være en del oppe på Alfheim selv om jeg ikke kan trene. Vi får bare se hvordan det blir etter operasjonen og hvordan smertene er.

Vi satser vel med på plassen er berget før folk begynner å lete frem julepynten? (Sarpsborg borte 5. desember og Viking hjemme 12. desember)

– Ja, det får vi håpe. Det blir bra å få Ondrášek tilbake. Det kan bli mye rart med kamper så sent, men vi får bare ta det som det kommer.

Har du fått lang liste fra fruen om hva du kan bruke tid til mens du skal trene deg opp etter operasjon?

– Nei, he he, heldigvis ikke. Jeg skal prøve å studere litt ved siden av og se om jeg får til det mens jeg er skadet. Skal ta noen poeng i trening og bevegelseslære som er en del av førsteåret på idrett.

Ingen vegger som skal males?

– Nei, det får hun styre med sjøl.

Bryllup?

– Nei, det får hun også styre med sjøl. Regner med at jeg har ikke noe jeg skulle sagt uansett.

Du er heldig sånt sett. Ikke alle som er like heldig. Så noe helt annet: pizza eller taco?

– Si det. Pizza, kanskje. Med tacokjøtt.

Brus eller kaffe?

– Kaffe!

Kampen borte mot RBK neste. Passer bra med en avslutning som Arne Vidars i 2003?

– Ja, det hadde jo gjort seg.

Hvem blir det som setter inn det overtidsmålet når ikke du er der?

– Jeg setter en knapp på Kobraen. Han kan godt stange inn en corner der. Det er slett ikke utenkelig.

Ketil Stokkan har jo flyttet til Nordkjosbotn. Sier musikken hans noe?

– Han Romeo? Han var vikar på skolen når jeg gikk der. Hadde han litt i musikk og enten norsk eller engelsk. Han var ikke så mye i vår klasse, bare som vikar.

Men hvilken låttittel passer deg best: «Evig ung» eller «Romeo»?

– «Evig ung» på banen. Og kanskje litt «Romeo» på hjemmebane. En myk mann.

Da krysser vi fingrene for en vellykket operasjon og mindre smerter fremover. Kanskje en førjulspresang til alle som elsker TIL å se Kent-Are tilbake i alternativ trening?

– Ja, kanskje det. Heia TIL.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Kent-Are Antonsen har, på tross av sin unge alder, allerede en lang fartstid på TILs A-lag. Nå skal krigeren fra Balsfjord under kniven og han er ute resten av sesongen. Thore Danielsen har tatt en prat med han om stort og smått.

Fotballuka begynte ganske så bra. TIL2020 gikk hen og slo Stabæk ut av cupens tredje runde med en flott prestasjon.

Så kom en liten nedtur: NFF bestemte at i kvartfinalekampen mot Toppseriens serieleder Sandviken så får TIL2020 bortekamp. Forstå det den som kamp. En ting er at reglene og oppsettet er ulikt for herrenes cup og damenes cup. Det er vanskelig nok å forstå. Men når NFF gjemmer seg bak at dette er slik klubbene vil ha det så spør ihvertfall jeg meg umiddelbart: hvilke klubber? Og hvordan? På tinget?

Visere folk enn meg har uttalt at det nok ville blitt en større fotballfest om den kvartfinalekampen ble satt opp i Tromsø. Og jeg er stygt redd for at de får rett. I og rundt Sandviken vil nok mange se på det som en enkel kamp og ren plankekjøring mot et lag fra divisjonen under. Og da gidder de ikke ta seg fri fra jobb for å få kampen med seg.

Jeg tror at det finnes oppegående folk også rundt Sandviken som er enig i ovenstående. Jeg utfordrer derfor Sandviken til å mobilisere til fest når jentene fra nord kommer på besøk. Forsøk i det minste å motbevise antagelsen om at kampen blir en hendelse med lite publikum. Har dere færre på tribunen enn det TIL2020 hadde i tredjerundekampen så har dere mislyktes totalt.

Så ble det en ny opptur. TIL G19 knuste Glimt i cupen og er klare for kvartfinalen også de. Hederlige 4-0 gjør at jeg automatisk nynner på 86-melodien og synger «fire-null» omatt og omatt.

Alt i alt en ganske så ok inngang til søndagens kamp mot Glimt på Alfheim.

Runar er med igjen fra start og melder friskt til TV at Gutan ikke er favoritter i denne kampen. Og på spørsmål om hva som er viktigste kamper fremover svarer han at alle hjemmekampene blir utrolig viktig.

Gaute forteller at kampene mot Glimt har vært mange artige fighter opp gjennom årene og legger til «Må vi forsvare oss så gjør vi selvfølgelig det, men vi vil også angripe. Vi vil være en veldig god utgave av oss selv.»

Førsteomgangen er ikke mer enn fire minutt gammel når TIL har første avslutning. August er i gang. Deretter blir det en kamp med variasjon av balltrilling og fighter frem og tilbake. Dette Glimtlaget som ofte beskrives som angrepsvillig og fremoverrettet virker egentlig som kjedelig balltrilling på egen halvdel. TV-kommentator gjentar igjen og igjen at Glimt har vært det førende laget og har hatt de største mulighetene i første omgang. Men man skal være veldig mye påskekylling for å se at de har hatt mer enn 2,5 sjanser. Vel nok har de hatt ballen mer, men akk så kjedelig.

Hvilke knapper Gaute trykket på i pausen vites ikke. Ikke vet jeg om de har så mange knapper i garderoben. Men Gutan er vasse fra start av andre omgang. Tre minutter er spilt når vi får se herlig samspill. Fra Ruben til August som legger inn foran mål og Eric leverer en perle i nettet bak Glimt-keeperen.

Syv-åtte minutter senere dras vi ned på jorda igjen. Glimt utligner. 1-1. Men det fører bare til ytterligere press fra Gutan og en kjempesjanse når timen er gått. To minutter senere slår Kent-Are til Eric som finner Brønnøysundsgutten Isak inne foran mål. Enkelt ville vel de fleste TIL-supportere ropt i glede? 2-1 og nytt håp om tre poeng.

Minuttet etterpå står det 2-2. Og Kent-Are belønnes med et gult kort som etter de aller fleste solemerker må regnes som feilaktig dømt. Ikke at det betyr noe. Knappe tyve minutter før sluttet blir August dyttet overende og tråkket på. Ingen kort i den situasjonen. Frisparket gir ikke uttelling.

Knappe fem minutter før slutt får Glimt corner. 2-3 og null poeng i en kamp der Gutan ihvertfall stod på, jobbet og slet. Skapte sjanser og fikk mål.

Men kanskje mest av alt kan kampen kanskje huskes for at det er flere måter å hovere på. Og at ikke alle verbale utblåsninger egner seg like godt.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Det ble en dramatisk kamp mot Bodø/Glimt søndag kveld. Vi ledet to ganger, men Glimt ble for sterke mot slutten. Gutan leverte en solid jobb og vi var nære poeng. Thore Danielsen har skrevet noen ord om kampen.

Det er kanskje på tide å ta for seg litt annet om fotball på og nær Alfheim? Fotball det kan være interessant å få med seg.

Mange kjenner kanskje til Tromsø2020, dette samarbeidet mellom Fløya og TIL? Men de får jo ikke så alt for mye omtale rundt forbi. Selv om de gjør det ganske så bra. Derfor tok jeg en prat med to profiler som kan litt om fotball.

Dere er jo videre i cupen etter borteseier mot Bossekop (0-3)? Det første av målene satte du. Kan du fortelle oss litt om det målet?

– Det målet kommer jo litt sånn plutselig. Det var litt dueller og så fikk jeg ballen og jeg vender opp og drar meg litt innover fra venstresida. Så var det et langskudd fra kanskje 20 meter og så gikk den over keeper og i mål. Jeg spiller jo som en indreløper på venstresida.

Neste motstander i cupen bli kanskje hakket verre. For det er Stabæk. Men hjemme.

– De ligger jo nederst i Toppserien og hvis det er et lag i Toppserien som vi kan matche så er det nok dem.

– Jeg kom jo hit i sommer fra Øvrevoll Hosle. Jeg var der i tre og en halv sesong mens jeg studerte. Jeg spilte jo i Fløya tidligere og så dro jeg til Oslo og var der i fire år.

Du er jo opprinnelig fra Vadsø og førsteklubben din kjenner vi jo fra andre spillere på herresida?

– Ja, jeg startet i Norild. Jeg har spilt fotball siden jeg var fem år. Gudfaren min var trener for guttene som var 6 år og jeg fikk lov til å trene litt med dem. Men jeg drev med forskjellige idretter. Det var vel på ungdomsskolen først at jeg begynte å satse litt mer på fotball. Vi hadde ikke jentelag da jeg startet opp, men vi fikk etterhvert lillejente- og småjentelag i NORILD. Og da spilte jeg kamper og trente med både jentelag og guttelag. I tillegg drev jeg litt med ski. Jeg satset ikke ordentlig på ski, men det var jo god trening for fotballen.

– Mens jeg var i NORILD var vi blant annet på Piteå Cup da jeg var 12-13 år. Spilte med både guttelag og jentelag. Likte jo å spille med guttene samtidig som det var morsomt å reise sammen med jentelaget og venninnene der.

Det er et festlig intervju med deg fra NRK i 2012. Husker du det?
https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/kathrine-_14_-trener-med-guttene-1.8350656

– Jo, jeg husker det intervjuet.

– Jeg spilte på Norild til jeg skulle begynne på videregående. Da flyttet jeg til Tromsø når jeg var 16 og begynte på Fløya mens jeg gikk på NTG. Da jeg kom dit så var det jo siste halvdelen av sesongen. En litt dårlig sesong i førstedivisjonen og klubben slet litt. Vi rykket ned fra førstedivisjonen og så spilte vi i andredivisjonen det andre året mitt her. Og da rykket vi rett opp tilbake. Det opprykket var jo absolutt en artig opplevelse.

– Så flyttet jeg til Oslo i 2017, men spilte for Fløya ut sesongen og reiste opp første høsten og så gikk jeg over til Øvrevoll Hosle etter jul. Jeg hadde veldig fine år der og det var godt samhold i laget. Godt opplegg med treninger og trivdes veldig bra der.

Og så tilbake til Fløya/Tromsø2020?

– Utgangspunktet var jo at jeg ville nordover igjen. Samtidig så synes jeg jo det prosjektet de har startet her virker ganske bra. Det var jo med på å bestemme valget jeg tok, at jeg flyttet hit og ville studere her.

Som junior og seniorspiller har du så langt notert deg for 25 mål ifølge fotball.no

– Jeg har ikke helt oversikten selv, men hvis det står der så stemmer det vel.

Videre planer?

– Nå er jeg jo ny i klubben, men målet er jo og kjempe seg oppover på tabellen og etterhvert få et Toppserielag i byen. Og jeg har jo ikke tenkt å legge opp enda.

Ikke alltid like enkelt å satse på fotball rent økonomisk?

– Lønna er jo ikke noe vi kan leve av så alle jobber vel og studerer ved siden av fotballen. Selv har jeg begynt på en master i økonomi på universitetet.

Så oppfordrer vi herved alle som kan om å dra på den kampen.

I etterkant av intervjuet spilte de borte mot Øvrevoll Hosle. Der fikk de sesongens første bortepoeng i en kamp som endte 3-3. Ti poeng etter ti kamper. De har absolutt noe på gang.

Vi kan jo begynne med et bilde der du ble beskyldt for juks og photoshopping.

– Du tenker på ei fantastisk scoring i supportercupen?

Ja, og Carina Olset i rødt og hvitt. Et enkelt amatørfotografi, men en proff situasjon. Like før foten treffer ballen som ender i et fantastisk mål. En kropp perfekt i balanse. Et mål for historiebøkene. Jeg er jo i den situasjonen at jeg kan bekrefte at det ikke er noe juks i det bildet.

– Ja, det var et fint mål.

Får du tid til fotball selv nå?

– Huff, nei. Det er alt for lenge siden jeg har spilt. Jeg sparker jo ball med ungene og de jeg er tante til. Men det er jo ikke fotball. Spilte kanskje litt på sommeren for to-tre år siden.

Noen minner fra den tida du spilte fotball som du ønsker å trekke frem?

– Jeg husker jo veldig godt turneringene. Jeg var jo aktiv i den tida da Lyngenhallen kom. Og da den kom så var det jo en helt nye greie for oss med at vi kunne spille på vinteren også. Plutselig ble det veldig mye mer fotball. Jeg spilte jo med guttene i Burfjord i veldig mange år. Da jeg begynte på videregående så var det ikke noe guttelag der og da begynte jeg å spille med Oksfjord og Straumfjord IL og vi var helt sykt gode. Vi vant den der turneringa i Lyngen tre strake år på rad og fikk en vandrepokal.

– De turneringene der var en flott opplevelse. Og at vi fikk spille i innendørshall og spille på kunstgress. Jeg husker jeg kjøpte meg et par Copa Mundial kunstgressko. Jeg bare måtte investere i det. Og de skoene har jeg faktisk enda. Jeg hadde et sånt sterkt forhold til de skoene.

Det var vel til erstatning for de skoene med ispigg?

– Ja, ikke sant. Og vi spilte jo også mye på grus. Og selvfølgelig gymsalsko. Ja, det kom mye positivt ut av det med å få spille i den hallen.

Gymsalsko der det ble klaget over merker i gulvet?

– Ja, eller opp etter veggen. Det hendte jo at noen ble irritert og slengte foten oppover veggen.

Burfjord er nærmere Alta enn Tromsø. Så var det med litt blandede følelser for din del da de to lagene møttes?

– Nei. Jeg liker jo nordnorsk fotball. I alle andre sammenhenger som når Glimt blir seriemester eller når Alta slår Fredrikstad borte så synes jeg det er gøy. Men i møter med TIL så håper jeg jo at det er TIL som vinner. Alta har jo heller ikke sjanse fremover i cupen. Jeg håper jo at Alta lykkes, men i møter med TIL så håper jeg det ikke.

Det er ikke sånn at du var mest opptatt av Hønefoss i det øyeblikket?

– Ha, ha. Nei. Han har jo sluttet å spille fotball. Jeg følger ikke så mye med på Hønefoss heller lenger, dessverre. Men jeg fikk med meg at de tapte mot Godset i cupen. Lurer på om jeg ikke var på jobb den dagen. På grunn av corona så har vi jo heller ikke vært på stadion og sett kamper de siste to årene. Men barna våre har på Hønefoss-logo på klær og TIL-logo på klær. Og eldstedatteren vår roper «heia TIL» – på kommando. Det er mye forskjellig som de ungene våre fostres opp på, men jeg gjør ihvertfall litt for å holde trykket oppe.

Blir det litt sånn nedtur å måtte fortelle om norsk fotball etter noen intense uker med EM og sånt?

– Nei, det er jo lokalfotballen vi er vokst opp med. Og det er jo den som skal sørge for at barn som vokser opp blir glad i fotball. Det er for eksempel lettere for meg å si at «der er Ruben» enn å fortelle om Cristiano Ronaldo. Kanskje lettere å finne noen å strekke seg etter lokalt. Vi må ikke hoppe over den arenaen hvor vi skal spille minifotball. Den arenaen vi skal dra til hver dag hvis de har lyst å spille fotball. Da kan vi ikke hoppe over HBK. Det er jo få femtenåringer som går rett til Barcelona. De aller fleste har en jobb å gjøre på hjemmebane og da er det jo greit å ha lokale helter og en lokal klubb og være en del av.

Du er klar over at både Hønefoss og Tromsø er videre i cupen?

– Ja, for damer. Ja! Det er jo den cupen der det vil kåres en mester i år. Jeg synes det er kjempegøy at man har fått til et samarbeid med TIL også i Tromsø. Jeg jobbet jo i Tromsøavisene da Fløya var skikkelig god. Jeg husker jo da de tok medalje med tredjeplass i 2004 og med internasjonalt gode spillere. Og så kjenner jeg jo noen av de jentene som spiller i Hønefoss. Det satses virkelig på jentefotball i HBK.

Tromsø2020 får besøk av Stabæk på onsdag. Stabæk har jo bare fått med seg 5 poeng på 11 kamper og har 19 minusmål.

– Ja. Der kan alt skje. Men så er det jo også stor forskjell på Toppserien og førstedivisjonen. Man skal aldri si aldri, spesielt når det er cup. Jeg skal ha de sendingene fra cuprunden som er 1. og 2. oktober. Det er jo semifinalene og det spørs om de når dit. Men en tur til Trosmø for å dekke damefotball det hadde vært etter mitt hjerte!

Nå brukte du et ord som….

– He, he. Det er innarbeidet. Dessverre så er det det. Men jeg tror ikke det er der man skal legge inn kampen. Jeg tror det er langt viktigere ting man må gripe fatt i før man tar steg i riktig retning. Akkurat hva man kaller det for tror jeg ikke man skal henge seg opp i. Det er en helt annen jobb som må gjøres. I en ideell verden så kunne man sagt fotball, som for eksempel «jeg skal dit å dekke fotball». Men det er som jo når du tror at du skal sette meg fast ved å si at Hønefoss og Tromsø er videre i cupen.

– Jeg er jo åpen for å omtale det som fotball, men det er jo ikke slik det omtales ellers. Jeg er jo vokst opp med at når det er landskamper (i fotball) på TV så er det en happening. Og da er det selvfølgelig herrer. Hvis man hadde klart å få det til at man rundt i de tusen hjem så det som en like stor happening når det var damelandslaget som skulle spille så var man et stykke på vei. Det ville man vinne mye på fordi da setter man en standard hjemme i vanlige folks hus, at datteren i familien kan nå like langt som sønnen kan. Men sånn har det dessverre ikke vært.

Eksperttipset ditt: hvor tipper du TIL havner i år?

– Huff. De havner like over kvalifiseringsplassen.

Mer enn et halvt øye på TIL-Glimt i neste runde?

– Ja, det vil jeg nok. Det er jo midt i leggetida for de små, men kampen står nok på på TVen.

Til slutt: en ting som skapte sterke reaksjoner nordpå etter en liten kommentar fra deg.

– Multer? Den har jeg lagt død. Jeg har aldri før fått så mye medieoppslag på noe jeg har sagt. Det var en tweet, men det ble så mye at jeg orker ikke mer.

Da legger vi også den ballen død. Men hva er ditt forhold til tyttebær?

– Det er kjempegodt. Til middag synes jeg det er kjempegodt. Men jeg spiser jo aldri tyttebær til dessert eller tyttebærkrem (aka. trollkrem). Det synes jeg ikke er godt.

Rødt og hvitt?! En skjønn koloritt.

– Ja, men det er jordbær og også. Så da blir det jordbær og is på søndag.

Tidligere publisert på til.no.

Klart for kamp igjen. Denne gang på en stadion jeg tidligere refererte til som «komplett umulig» arena. Delvis fordi det så mange ganger har vist seg nesten komplett umulig å få med seg noe derfra. Nå refereres stadion til som «release». Om det skal vise til ny forløsning eller nyutgivelse vites ikke.

Sist Gutan fikk med seg poeng fra Sandefjord var i 2015 da resultatet ble 1-1. Sist Gutan vant i Sandefjord var i 2010. Da ble resultatet 3-5. Begynner å bli noen dager siden. Første gang jeg så Gutan spille i Sandefjord var på Storstadion. Et anlegg som mer minte meg om Valhall på 70-tallet enn Alfheim på 90-tallet. Den gang endte det med tap. Det sitter fortsatt i meg at banen hadde like mye ildtuer som et nedlagt småbruk. Noe Sandefjord behersket bedre enn TIL.

Javisst skulle inngangen til også denne kampen vært bedre. Flere poeng på kontoen hadde vært bra. Så finnes det jo, som vanlig, de som har løsningen på alt. Da minnes jeg straks Nøkken der det blant annet synges «det e lett å løse andre folks problema» som følges opp med «det e lett å si ka andre folk skal gjøre, mykje lettar enn å strekke ut ei hand». Nå tenkte vel ikke låtskriver Vassnes så mye på fotball da låten ble skrevet, men en liten titt i aviser og sosiale medier gir jo raskt følelsen av at frasene passer godt også her.

Det bakteppet samt en annen liten greie gjør at man straks minnes en viktig kamp i 2003. En kamp der resultatet ble mye bedre enn hva alle forventet. Derfor tar jeg nyheten om at Ruben ble igjen hjemme på grunn av en forestående fødsel som noe lykkebringende. Når så Gaute følger opp med «vi satser på hell og lykke for både Ruben og TIL» så er stemningen før kamp egentlig ganske rolig.

Alt for ofte har jeg sett Sandefjord være tilnærmet kjedelige også på hjemmebane. Alt for ofte med bussen parkert. Alt for ofte har de vært like inspirerende å se på som tørkeprosessen til et visst produkt fra nærområdet. Men ikke denne gangen. Det bølger frem og tilbake i blått mot rødt og hvitt. Det nærmer seg ti minutter når Sandefjord setter Gutan under skikkelig press. Like etter bryter de et TIL-angrep og går selv rett i angrep. 1-0 og hjertet synker ned i tanken om hvor vanskelig det har vært på dette anlegget de siste gangene.

Men bare fem minutter etterpå tråkler August seg inn litt på tvers. Ut til Niklas som legger inn foran mål. Der finner han Moses som lekent putter ballen i mål. 1-1 og nytt håp om poeng. Det nærmer seg halvtimen når Jacob gjør en viktig redning slik at Gutan ikke havner under igjen. Og like før første omgang er slutt legger Lasse inn fra venstre – igjen – og Sandefjord slipper med skrekken etter noe som kunne blitt et selvmål av den nydelige sorten – sett fra bortesupporteres side.

Andreomgangen starter egentlig bra. TIL er frempå allerede etter minuttet etter et langt utspill fra Jacob. Men Sandefjord tar mer og mer over. Første virkelig store sjanse til Gutan er en avslutning fra Moses i det 80. minutt.

Så, like før slutt, det som nok kommer til å bli den største snakkisen av alle etter kamp. Sandefjord får et svært billig straffe. Det er tydeligvis sommersalg også her. Hjemmesupporterne er nok knallsikre på at dette skal gi dem tre poeng. Bortesupporterne synger og holder motet oppe. Og Jacob redder! En nydelig regi. Få ting er bedre enn å se billige straffer ende med null uttelling for motstanderlaget. Ett poeng på bortebane er greit. Men vi hadde gjerne tatt tre.

Tidligere publisert på til.no.

Så er det altså klart for at Vålerenga, aka. Enga, skal gjeste Alfheim i årets sesong. I den anledning synes jeg det passer perfekt med et intervju med Thomas Hafstad som jo må sies å ha en relativt lang fartstid i TIL i ulike roller. For de som har fulgt TIL noen år så er det ihvertfall et navn mange kjenner igjen. I dag er han Utviklingssjef i VIF Fotball Elite.

Intervjuavtalen ble egentlig gjort allerede i pausen i kampen mellom KFUM og TIL på Ekeberg 8. september fjor. At det skulle gå nesten et år før jeg fant det riktig å benytte meg av den avtalen går egentlig frem av hva Thomas forteller her.

Deler av årsaken til at Thomas var på Ekeberg for å se den kampen var vel at han ville se en yngre Hafstad spille? Tobias Hafstad kom innpå i sluttminuttene i en kamp som endte 1-1.

– Det er helt korrekt. Han fikk seg et lite innhopp i den kampen. Da var jeg samtidig nede i Oslo for å signere for Vålerenga, men det visste ikke du da. Det husker jeg godt for da stakk jeg opp til Ekeberg for å se den kampen.

Din luring. Du sa ingenting om det da.

– Nei, det var ikke helt offentlig da.

Du er vel litt interessert i en kamp førstkommende søndag?

– Jeg er jo interessert i Tippeligaen, eller Eliteserien. Og jeg følger jo spesielt med de to lagene som skal møtes på Alfheim på søndag. Det er jo klart at mitt forhold til TIL ikke er tilbakelagt. Jeg har jo vært på Alfheim i 21 år. Det er jo helt umulig å legge bak seg følelsesmessig. I tillegg så har jeg jo to sønner som spiller for TIL og jeg har hus i Tromsø.

– Jeg tror jeg har 240 kamper i Tippeligaen for TIL og rundt 300 totalt. Jeg var jo med lenge og fikk også med meg et cupmesterskap med TIL. Jeg fikk jo være med på en lang periode med både opp- og nedturer. Og en av de oppturene var jo å vinne i 96 mot Glimt.

– Vi lå jo under mot Glimt. Fikk et mål imot oss på en hands tidlig i andreomgangen. Runar Berg mener enda at det ikke var en hands. Vi klarte jo heldigvis å slå tilbake. Vi hadde jo et bra nordnorsk gjeng den gangen. Det var jo en helt spesiell inngang til den kampen. To nordnorske lag og hverken vi eller Glimt var så vant med å spille cupfinaler. Glimt hadde vunnet en gang et tre år tidligere og en gang på 70-tallet (1975). Og vi hadde jo kun spilt cupfinale i 1986. Ingen av lagene hadde finaleplass så ofte og at vi skulle møtes var jo spesielt.

– Selve kampen har jeg jo ikke sett så mye i etterkant. Guttene mine er jo nå 17 og 19 år. For en fem-seks år siden havnet den DVDen med kampen hjemme hos oss. Husker ikke om vi hadde kjøpt den eller fikk den. Da hadde jeg ikke sett selve kampen på veldig lenge. Den DVDen havnet ihvertfall på gutterommet og de satt og så på den på en Playstation og så begynte de å flire. Så gikk det noen år og da han eldste var kanskje 17 år så fikk jeg vite hva de flirte av: «Pappa, dæven kor dårlig dokker var.»

– Fotballen den ruller jo videre, den blir bedre og det går fortere i dag enn da. Det er jo helt annerledes nå enn da. Så kommentaren fra dagens ungdom nå 20 år etterpå er at vi var dårlige, ha ha.

– Vi mennesker er jo alle sammen hele tiden et produkt av våre referanser. Tenker på fotballen sånn som den var og skjønner kanskje ikke alt det som er annerledes og hva som er bra. Jeg jobber jo nå med talentutvikling her i Vålerenga. Og det er klart at man må ha referansene i orden dersom man skal jobbe med utvikling. Hvordan skal vi for eksempel utvikle spillere opp mot Tippeligaen, hvordan skal vi utvikle spillere til å kunne spille ute i verdenen i topp-5-liga og sånn? Da må du vite noe om for eksempel «hvor god er spillerne» sett opp mot andre spillere der ute. Referansene er nøkkel til alt vi driver med.

– Etter at jeg la opp som spiller i 2007 så gikk jeg jo rett over i trenerrollen og lederrollen på Alfheim. Sammen med flere startet jeg NTG der oppe. Jeg fikk jo være med å lede det arbeidet fra begynnelsen. Fikk være med i arbeidet rundt talentutvikling og var utviklingsleder i TIL et par år. Så reiste jeg litt rundt og var blant annet et år i London for å se litt på hva de gjorde i England. Og så fikk jeg jo en avgang i TIL i 2014. Da var det lite penger der oppe og det er det jo forsåvidt enda. Jeg fikk en avgang sammen med flere andre. De måtte skjære ned og min stilling ble borte.

– Da hoppet jeg etterhvert inn i et helt annet felt. Jeg har jo drevet restaurant i fem år. Jeg hadde jo interesse for mat og den vokste nok de årene der.

– Men også de årene jeg drev restaurant følte jeg jo at det var fotball jeg kunne og hadde mest lyst til å jobbe med. Uten å søke nye stillinger så hadde jeg likevel mange muligheter til å tre inn i fotballen igjen. Blant annet to ganger til Vålerenga før de igjen kontaktet meg i fjor for tredje gang. Og da den henvendelsen kom i fjor sommer så kjente jeg på det at nå var tiden inne.

Hvor var det du var i London?

– Vi bodde i Sør-London. Jeg var ganske tett på akademiet til Crystal Palace. Både i store og små klubber var jeg litt «flua på veggen» for å se hva de gjorde. Hva gjorde de beste klubbene inn mot 12, 14, 16 og 18 år gamle spillere? I tillegg til Crystal Palace så var jeg også hos Tottenham, Arsenal, Chelsea og mindre klubber for å se på spillerutvikling. Guttene mine spilte jo samtidig fotball der borte. Og jeg hadde med meg en engelsk trener tilbake til Tromsø. Jeg skulle jo tilbake til TIL så jeg tok med meg den beste treneren jeg fant der borte. Han het Calum McFarlane og var hos TIL i to sesonger etter at vi kom hjem fra London. I dag trener han gutter 17 i Manchester City så jeg traff rimelig bra på at han er en bra trener.

Stemmer det at du er fra Beisfjord?

– Mamma er fra Narvik og pappa er fra Oslo. Da jeg kom til verden så var de etablert i Narvik. Så ble det Beisfjordværing av meg etterhvert, ei lita mil fra Narvik. Da jeg begynte med fotball så spilte jeg for Beisfjord frem til jeg var kanskje 13 år.

– Så gikk jeg til en klubb som het Narvik/NOR og der var jeg vel i fire år. Der spilte jeg guttefotball først, men så rett opp i A-lagsfotball mens jeg var guttespiller. Narvik/NOR spilte jo da i andredivisjonen og jeg var ikke mer enn 16-17 år de siste årene der. Samtidig spilte jeg på aldersbestemte landslag. Fikk mye spilletid og mange samlinger der. Dermed var det naturlig for meg å prøve meg et hakk lenger opp og der var jo Mjølner i førstedivisjonen.

– Jeg hadde god kontakt med TIL før jeg gikk til Mjølner. Jeg var flere ganger i Tromsø og de fulgte god med på hvordan jeg gjorde det. Det året i Mjølner gjorde meg godt og jeg ble 18-19 år og havnet i TIL januar 1994. Jeg var på en måte kanskje både god og heldig da. Heldig på den måten at da vi kom opp til Tromsø i 94 så var det på en måte et generasjonsskifte på gang. De som hadde spilt cupfinalen i 86 som Tor Pedersen, Lars Espejord, Tore Rismo og Trond «Slegga» Johansen og den generasjonen der var i ferd med å legge skoene på hylla. Noen hadde gjort det sesongen før jeg kom, og noen gjorde det i løpet av den første sesongen min. Det generasjonsskiftet gjorde jo sitt til at jeg fikk spille mye kamper i ung alder. Kanskje spilte jeg brukbart.

– Det er mange kamper for TIL jeg husker veldig godt. Og at noen av disse kampene skiller seg ut som høydepunkter folk kjenner til er jo helt naturlig. Cupfinalen i 96 er jo selvfølgelig der. Og kampene mot Chelsea, Galatasaray og den kampen på Lerkendal da vi avgjorde på overtid i 2003. Alt dette er jo historier noen har hørt før.

– Kampen i 2003 var en veldig spesiell match. Spesiell inngang og utgangen ble jo veldig fantastisk for oss. Det sitter i meg den dag i dag. Inngangen til kampen var jo blant annet at Årst ikke ble med fordi han ventet barn. Og i tillegg så hadde vi ikke vært noe god den sesongen der og hadde vel fortjent å være nede i bunnen der. Men vi klarte det med et krafttak der på slutten og rykket ikke ned.

– At vi vant gjorde at Ålesund ble litt oppgitt siden de rykket ned. Og Vålerenga måtte ut i kvalik det året. Også det på grunn av at vi vant. Så sirkelen er sluttet også der. Det at de måtte ut i kvalik har jeg blitt mint på mange ganger her nede. De klarte seg vel mot Sandefjord. Vi ble jo overrasket da vi kom inn i garderoben på Lerkendal og fikk vite at vi også hadde unngått kvalik, ikke bare unngått nedrykk. I 97 hadde jo vi spilt kvalik mellom Chelseakampene.

– Men det jeg ellers vil trekke frem er at når man er i én klubb så mange år på rad så får du ganske mange lagkamerater. Jeg har ikke tallet på det, men jeg tror nok jeg har spilt sammen med 100 spillere. Det er den største verdien for meg nå i ettertid. Og underveis. Jeg har delt oppturer og nedturer sammen med mange flotte folk. Mange folk som jeg har kontakt med i dag. Det kameratskapet er jo det viktigste sånn sett i ettertid.

– Fotballen har kanskje fått en sånn stigmatiserende greie om at fotballspillere er ensporede. Selv kjenner jeg meg ikke igjen i det. Og aller mest så kjenner jeg meg ikke igjen i denne myten når det gjelder alle de jeg har spilt sammen med i en årrekke. Vi er vel et snitt av samfunnet også der.

– Fotballen i Norge jobber jo godt med spillerutvikling. Vi er i fremgang og kan vel se lysere på det enn hva vi har klart de siste tyve årene der vi ikke har vært med i mesterskap. At vi kommer til å delta i mesterskap i løpet av de neste tyve årene er jeg ganske så sikker på.

Er det håp om at man kan få Thomas Hafstad nordover igjen?

– Vel, nå har jo jeg hoppet på noe som jeg synes er veldig spennende i Oslo og har fått familien til Oslo. Det er litt tidlig å tenke andre klubber etter et halvt år. Men jeg er jo fra Nord-Norge og det vil du aldri klare å ta ut av meg. Og ikke er bare fra Nord-Norge, men jeg har bodd størsteparten av mitt liv i Tromsø. Jeg tror ikke jeg har gjort meg ferdig med Tromsø.

Så håper jeg du ikke fisker over til Vålerenga de yngre Hafstad.

– Vel, nå får de spille godt der oppe da. Jeg har jo en på utlån som er i Arendal nå. Og yngstemannen er på juniorlaget hos TIL nå og trener og står på godt. Nå er det jo sånn over hele fjøla i fotball-Norge at det er lite kamper på våren og veldig mange kamper på høsten. Så vi må monitorere spillerne godt og, som det så fint heter, belastningsstyre guttene slik at de ikke får for mye. De vil jo gjerne spille, men med for stor belastning så kan det lettere oppstå skader. Samtidig er vi jo aller mest glad for at vi får lov til å boltre oss på gress. Og at ungdommen får lov til det. Det trenger de.

– Det blir jo spennende på søndag. Jeg hadde tenkt meg oppover men rekker det ikke nå. Det er jo litt rart å tenke på at jeg har vært 21 år i den ene klubben og et halvt år i den andre klubben som møtes nå. Føler jo for TIL, men det er noe med det å leve i nuet og den klubben jeg er i nå. Jeg håper jo at TIL får orden på det aller meste der oppe. Hjertet mitt er stort for TIL. Sett utenfra nå, og hvis jeg skal tippe, så kommer det til å gå bra for TIL. De klarer seg og uten at jeg kjenner interne greier nå, så tror jeg situasjonen løser seg.

Lykke til på søndag. Og god kamp.

– Jo, takk i like måte.

Gutan kommer godt i gang. Etter bare tre minutter har Kent-Are en avslutning like utenfor. Moses er frempå knappe ti minutter senere og etter en corner fra Kent-Are header Jostein like utenfor når førsteomgangen er halvspilt.

Gjennom hele førsteomgangen har TIL ballen mest, men VIF er disiplinerte og kompakte bakover. Halvtimen har gått når Kent-Are har en avslutning rett på keeper. Og et par-tre minutter etterpå smeller det i stanga his VIF etter et skudd fra August. Returen setter Kent-Are like utenfor. I mellomtiden har Lasse og VIFs Bjørdal hatt et sammenstøt og begge stiller med ny hodepryd designet av Jorid. Lasse har ikke større problemer med den hodepryden enn at han i det 39. minutt legger flott inn foran mål. Headingen fra Moses går utenfor.

I pausen bekrefter både Lasse og Bjørdal at de har fått et par sting begge to. Jeg vil tro at Jorids syteknikk er en smule bedre enn han idrettslegen jeg en gang ble fortalt om som var psykiater til daglig. Sømmene hans ble av og til noe vel kunstneriske – for den som liker litt utradisjonelle arr.

Andreomgangen starter mye godt på samme måten som førsteomgangen. Bare med den forskjell at VIF er mye mer med i kampen nå. Likevel får Moses gitt et fint innlegg til Eric, men han presses såpass at avslutningen går godt til side for mål. Det nærmer seg timen spilt når Tomas serverer Ruben som avslutter utenfor. Vil det seg virkelig ikke i dag heller?

Endelig. I det 64. minuttet serverer Eric til Ruben som med en elegant chip leverer til den vordende far Moses. Elegant avslutning. 1-0.

Men det skulle ikke holde hele veien inn. Ti minutter senere får nysydde Bjørdal avslutte og setter den i nordmålet. 1-1. Kanskje ikke så verst med tanke på at motstanderen var VIF. Men ergelig at det ikke ble tre poeng av en sånn kamp.

Tidligere publisert på til.no.

Bortekamp mot Mjøndalen har aldri vært noen enkel sak for Gutan. De gangene jeg har vært der har det blitt svært lite poeng med nordover etter kamp. Og ettersom man har slitt litt i det siste så er det vel mange som ikke forventer så altfor mye av denne kampen.

For lenge siden ble jeg fortalt at på stadion hos Mjøndalen ble det slett ikke servert vafler. Der hadde de i stedet noe som ble kalt mifler. Vel, disse er aldri testet av undertegnede. Av andre særegenheter innen det kulinariske så må vi jo ta med at treneren kan bli ganske så bøs om det skjæres feil av osten. Halfpipe-ost settes ikke pris på der i gården.

Det finnes jo også en litt søt potethistorie fra Nedre Eiker. Enkelte i miljøet rundt naboklubben har også ytret at draktfargen mer enn nok antyder at spillerlønningene burde bli en del av jordbruksoppgjøret mer enn en sak på et styrerom.

Stadion er jo en av de litt merkelige nyskapningene der det er bedre tribuneforhold i leilighetene rundt matta, enn på selve tribunen. Om slike årskort som leilighetskjøp lønner seg for klubben i lengden er mer usikkert. Selv reklamerer Mjøndalen med slagordet «drømmer fra ei lita bygd.»

I forkant annonseres det at Mjøndalen-spillerne gjerne vil gi bursdagsbarnet, treneren, poeng i gave. Den som følger med minutt-for-minutt får se. For det er Gutan som kommer best i gang. Etter åtte minutter slår Ruben opp til Kent-Are som finner Moses foran boksen. Heading like utenfor. Sånn fortsetter det med press fra TIL. Mjøndalen ser ut til å ha lagt mye av interessen for å bidra til fest igjen i garderoben. Heldigvis. Så skal det altså endelig kunne bli andre boller i denne bortekampen?

Etter at kommentator har nevnt at TIL holder på med litt tiki-taka får vi en lekker kombinasjon etter 22 minutter: Ruben til Kent-Are til Eric som finner Tomas foran mål. 0-1 og Gutan i ledelse. Bursdagsfeiringen for de brunkledte har fått seg en støkk. Drøyt ti minutter senere er Moses millimetre unna.

Men nå kom Mjøndalen mer med i kampen og det er lett å se for seg at kommentarfeltkohortene nå gjør seg klare for å hamre ned nye beskrivelser av den litt mindre muntre sorten. Særlig når et nydelig gjennomspill etter 38 minutter ender med en avslutning fra Tomas rett på keeper. Og når Gutan tre minutter senere kjører på skinner og ruller opp et flott angrep som blokkeres så er det litt sånn «vil seg ikke»-stemning rundt forbi.

I pausen kommenterer Gaute førsteomgangen med at Gutan «tør å spille». Og det viser seg også raskt etter pause når Jacob slår en lang ball til Lasse som sender den videre til Eric. Eric finner August foran mål og det står 0-2 på tavla.

Statistisk har jeg sannsynligvis ikke dekning for det, men jeg har alt for ofte sett tomålsledelse bli snudd til uavgjort eller tap. Oftere enn ettmålsledelse. For noe må ha skjedd inne i garderoben til Mjøndalen. Det lukter litt vel mye av den gamle «kommer på banen med et helt annet lag». Før timen er passert har Mjøndalen redusert til 1-2. Og fem-seks minutter senere står det 2-2.

Nå begynner det nesten å haste litt. I det 76. minuttet slår Kent-Are en corner der Jostein ender opp med å være svært nære på å havne på scoringslista. Men, nei. Det er først på ovetid at Sakarias lykkes med et perfekt innlegg som Anders støter i mål.

2-3 og en etterlengtet seier. I intervjuet etter kampen ymter Gaute frempå med at dette resultatet nok kan gjøre at Mjøndalens trener kan plusse på et par år på alderen.

Tidligere publisert på til.no.