Sesongen er over og ventetidene er i gang. Vente på mer fotball. Vente på jul. Og alt annet. Det er lenge å vente til neste sesong. Men så kan vi vel ta noen hvileskjær og bare nyte noen rolige juledager før Gutan igjen går igang med treninger og treningskamper? Så la oss be noen i og rundt TIL om svar på tre julete spørsmål:

1. Hva er på bordet julaften hjemme hos dere?
2. Det artigste er å gi når det er jul. Hvem vil du gjerne gi hva?
3. Hvilken julesang berører deg så mye at du bare må synge med? Selv om du kanskje ikke føler at du kan synge.

Førstemann ut i denne leken trenger vel ingen nærmere presentasjon? Opp til flere har vel sunget med på både den ene og andre låten av denne karen fra «andre sida av brua»? Ekstra matinteressert er han jo også.

Hei igjen. Er i Stavanger og spiller konserter om dagen med Julenatt. Litt spesielt at TIL spilte mot nettopp Viking i dag, og at svigerfaren min, Jan Olav Pedersen, er tidligere spiller på Viking, og har sittet i ledelsen der i de siste 25 årene.

1. Hjemme hos oss er det alltid pinnekjøtt med verdens beste kålrabistappe, mandelpoteter, Mack-øl og akevitt.
2. Elsker å gi gaver, og særlig til min yngste datter og kone. Men må innrømme at jeg ikke ennå har kjøpt noen julegaver. Tar det i siste liten i år, siden jeg spiller Julekonserter tom 22.12.
3. Jeg elsker O Helga Natt med Jussi Bjørling, men må samtidig si at jeg liker «Deilig er Jorden» veldig godt. Det er vel strengt tatt ikke en julesang, men den er vakker…

En av cupheltene fra 86. Og stadig innom Alfheim fortsatt. Sikkert også for å se på kamp. Og han drar til med en julegave som mange kunne tenkt seg.

1. 1. Det er ribbe med alt av tilbehør – kraftkost!
2. Stort spørsmål. Hvis jeg hadde makt ville jeg gitt alle som er glad i TIL et heidundrende, godt fotballag i 2022.
3. Det må være «Nordnorsk julesalme».

Treneren kan vel heller ikke slippe unna denne uhøytidelige leken? Og en god dessert er vel ikke ueffent når plassen er berget? At han mener han er nærmere nynning enn sang har vi dessverre ingen bekreftelse på.

1. Pinnekjøtt med tilbehør. Hjemmelaget karamellpudding til dessert, svigermors hemmelige oppskrift.
2. At man får tid i lag med familie og venner er vel den mest verdifulle gaven i jula.
3. Det er en sang fra filmen The Snowman, som setter seg fort i hodet. Tror vi skal kalle det mer nynning enn synging 🙂

Så får vi ta for oss sjefen sjøl på Alfheim. Litt overraskende kanskje at han går for litt selvpining lille julaften? At han er den eneste som åpent innrømmer å være en godtegris må tilskrives en forglemmelse av alle andre godtegriser. Vi er nok flere som sniker litt rundt i skap og hyller.

1. Personlig kan jeg leve med både pinnekjøtt og ribbe, men som regel feirer jeg julen med mamma og pappa. Da blir det pinnekjøtt. Skal likevel innrømme at jeg er en godtegris som sniker i alle skap og hyller.
2. Jeg er ofte han som suser rundt på Jekta lille-julaften. Til stressmerte for meg selv og ofte til glede for de som mottar gavene fra meg (blir dyrere enn tiltenkt). Det er dermed problematisk for meg å gi et svar på hva det blir akkurat nå. Mest av alt ønsker jeg å finne en gave som mine tvillingbarn Emma og Albert får stor glede av. Og selv om vi ikke bor sammen, så fortjener også mammaen deres, Sara, en fin gave. Uten det gode samarbeidet kunne jeg ikke hatt den jobben jeg har.
3. Julesanger er ofte det som dytter meg mot den gode julestemningen. Nord-Norsk Julesalme og Fairytale of New York er de beste for meg. Og til tross for at det er omdiskutert; jeg kan synge!

En annen viktig brikke på Alfheim. Så langt har han sluppet unna mine uhøytidleige intervju. Men det kommer nye tider og nye muligheter. Bare vent.

1. Vi er en stor familie med ulike ønsker på julematfronten så hos oss blir det servert både ribbe, pinnekjøtt, medisterkaker og alt tilbehør som hører med.
2. Nærmeste familie. Å gi opplevelser er alltid en suksess.
3. Wham! – Last Christmas

Kapteinen slipper ikke unna. Ikke denne gangen heller. Og han lander på en låt som er en sikker allsang hos mange.

1. Pinnekjøtt fra mormor og morfar.
2. Vil gjerne gi ungene mine ei koselig julefeiring.
3. White Christmas er en slager.

Årets komet vet hvordan man også kan takle julegaver til noe som også er nyttig for han selv. En herlig vri. Akkurat som når han lurer motspillerne trill rundt.

1. Pinnekjøtt
2. Kjøkkenutstyr til modern som man får bruk for sjøl, ha ha
3. Driving home for christmas eller Rockin around the christmas tree

Jonas er jo en som brenner for aktivitet og trivsel for små og store. Jeg tror det vil komme mange interessante fotballspillere og utøvere innen andre idrettsgrener fra den aktiviteten. En viktig kar også for å få Tromsø høyere opp innen damefotballen.

1. I år er vi hos svigers i Hammerfest. Da er det ribbe som gjelder. Men jeg gleder meg mest til rype andre juledag.
2. Noe guttene mine på 3 og 6 har ønsket seg og se gleden deres når de åpner det.
3. Soleklart Fairytale of newyork med the Pogues. Den synger jeg ofte med min tidligere lagkamerat og venn Christer Johnsgaard

Mo Airways har gått inn for landing. Men Mo er jo den alltid trivelige Mo og slett ikke glemt av de som elsker TIL. Men kanskje et lite forbedringspotensiale når det kommer til sangtekster?

1. Hos oss er det begge deler, alle spiser ribbe uten meg. Jeg er ekstremt glad i pinnekjøtt. Siden jeg er svigermors drøm så lager hun det kun fordi jeg vil ha det.
2. Det artigste er absolutt å gi. Det å gi mine døtre det de ønsker seg til jul og se gleden i deres øyne er en helt ubeskrivelig følelse! Jeg føler meg veldig privilegert til å ha muligheten til å gjøre akkurat det.
3. Lana, min yngste datter elsker På låven sitter nissen, så den synger jeg alltids med på. Jeg kan kun de 2 første versene, så jeg bare mumler resten av teksten…

1. Ribbe og pinnekjøtt. Bare MÅ ha Begge deler.
2. Det viktigste er å gi noe som er nyttig. Og aller helst til noen som trenger det. Tipset mitt er Kirkens Bymisjon.
3. Er ikke noen stor fan av julesanger. Men hørte Boyzvoice med Let me be your father X-mas her om dagen. Går enda å nynner på den.

1. Pinnekjøtt fra Mydland og drikke fra Mack.
2. Skulle gjerne sett at vi gir flere vaksiner til andre deler av verden med det første.
3. Fairytale of New York. Soleklart førstevalg. Kan synges både høyt og uten å kunne teksten helt.

1. Ribbe med masse godt tilbehør.
2. Jeg vil pakke inn leker og klær og gi til barn som ikke har det så greit.
3. En stjerne skinner i natt.

1. Det er alltid pinnekjøtt hos oss.
2. En trygg og god jul til alle som savner det. Gjerne gjennom Kirkens Bymisjon.
3. O helga natt er den ultimate julesangen for meg.

Neste ut er en person jeg lenge har hatt på lista over de jeg bare måtte få gjort et intervju med. Og det fikk jeg til for noen uker siden. Resultatet av dette kommer på til.no om ikke så alt for lenge. Dette er en tøff dame og en pioner på så mange slags vis.

1. Norsk ribbe, svensk julskinka, Jansons frestelse, köttbullar og ulike sildesalater/silderetter.
2. Jeg er veldig glad i julen og ønsker at alle skal kunne feire en fredelig jul. Det beste jeg kan gi er gode juleminner til familien.
3. O helga natt er det ingen som slår. Jag synger med av full hals og det er absolutt ikke vakkert! Når jeg var liten syntes jeg alltid synd på Vesle Jensemann i Alf Prøyses «Julepresangen».

Denne spørsmålsrunden kunne jo ikke bli komplett om jeg ikke tok med en ivrig supporter eller tre. Dere har sett han i TV-ruta fra mer enn en arena.

1. Ribbe og pinnekjøtt.
2. En drikke og/eller matopplevelse til en god supporterkollega som liker god mat/drikke.
3. Fairytale of New York med The Pogues.

1. Ribbe OG pinnekjøtt med diverse tilbehør.
2. Synes det er artigst og gi bort opplevelser. Enten konsertopplevelser eller andre kule ting. Men det aller artigste er og gi gava til ungan i familien. Da må det helst være nokka ordentlig som man kan ha i sving allerede på Julaften.
3. Eg syng med på alt 😂 Er spesielt glad i «Nord-Norsk Julesalme» og «Deilig er Jorden»

1. Hvis eg får bestemme: pinnekjøtt og kålrabistappe!
2. Vil helst gi av min energi og mi tid til familien og nære venner.
3. Mange. Vanskelig å velge. Men for tida er det O Signa natt, (O helga natt) nynorsk tekst av Edvard Hoem.

1. I de årene jeg var en slags sjef på kjøkkenet julaften, ble det pinnekjøtt. Det slo an hos ungene, og senere ville de ikke ha noe annet. Gjerne flere ganger utover vinteren. Årlig diskusjon om røkt eller urøkt var best, eller like godt og begge deler takk. Om hvor lenge det skulle ligge i vann. Om rist var like bra som pinner fra skogen. Hvordan stappa skulle prekeveres og så videre. For oss voksne var akevitten viktig, så viktig at noen av oss gikk over til alkoholfritt øl for å kunne ta et par ekstra. Til dessert var det alltid en frisk fruktsalat, perfekt etter saltet, syntes vi.
   
   
2. Jeg er dårlig på gaver, i den forstand at jeg syns det er vanskelig. Blir gjerne med på en spleis for å slippe litt unna. Har vel prøvd å gi mine nærmeste noe de ønsker seg, eller en kombinasjon av ønsker og nytte (at det er en nyttig ting kan ingen komme fra). Vil i hvert fall ikke prakke mine greier på andre, f eks bøker og musikk. For meg handler julegaver mest om barn og barnebarn. Åpne gaver (gavekort o.l.) kan være helt ok til voksne. Og vin så klart. Jeg har flere fotballinteresserte i familien, men gir dem ikke Jag är Zlatan, Fever Pitch (Hornby) eller Solstad & Michelet sine VM-bøker av den grunn. Jeg eller noen kunne jo gitt bort TIL sin nye tredjedrakt til Ole Martin Årst (men så på TV at han hadde fått den allerede). I tilfelle burde det fulgt med en slags beklagelse for at han ikke var på banen på Ullevaal i 2012, slik at den delen av historien kunne blitt annerledes :)
3. Har et sløvt forhold til tradisjonelle julesanger. Men av en eller annen grunn tar jeg meg i å ville synge med på Deilig er jorden (den er jo fin, da). Gjerne en andrestemme, som går i ball fordi jeg ikke husker den eller aldri har lært den. For meg er den optimale fred på jord-sangen imidlertid Last Night I Had The Strangest Dream (ikke den svenske versjonen, I natt jag drømde). Hører den gjerne med Johnny Cash eller John Denver, eller Simon & Garfunkel. Den sangen kan jeg synge med på. Og så liker jeg alle barnejulesangene, med unger tilstede så klart. Prøysen forever. Cornelis Vreesvijks Josef og Maria er vel litt alternativ, men den tror jeg også jeg husker teksten på. Nordnorsk julesalme kunne jeg før i hvert fall. Men nå har det vel gått en slags inflasjon i den, så jeg styrer unna. Eventuelt hører jeg den med Marit Sandvik, hun tromsøværingen fra Harstad som ofte sitter i COOP-svingen og er høyrøstet :)

1. Jeg feirer nesten aldri jul på samme sted to ganger, men det er foruroligende mye pinnekjøtt ute og går. Jeg forsøker så godt jeg klarer å holde meg til grønnsakene. I alle fall så lenge ungene ser på.
2. I år gir jeg lillesøster nye piggdekk til bilen, solcelleaksjer til onkelungene og en god slump til UNICEF sitt arbeid med å vaksinere mennesker verden over.
3. Jeg er ikke noen fan av jul, men Ellen Sofie Hovlands «Nå kommer jula til alle» er en tekst jeg kan kjenne meg igjen i, med sørpe, stress, ensomhet – og et bittelite glimt av håp for årets mørkeste måned.

Tidligere publisert på til.no.

Intervjuet er gjort etter kampen mot Vålerenga og før kampen mot Stabæk. At det i kampen mot Stabæk (0-0) ikke skulle gå helt som jeg spådde i intervjuet tar jeg fullt og helt på min egen kappe.

Må jeg ta dette intervjuet på nederlandsk? Eller går det bra med litt gammel Tromsødialekt?

– Det går veldig fint med gammel Tromsødialekt!

Men du lærte deg noen nederlandske gloser mens du var der?

– Ja, jeg fant jo ut at når jeg ble vant til uttalelsene deres, så var det ganske mye som var enkelt å forstå. Da havnet jeg gjerne inn i en modus der jeg forstod det meste, for hadde jeg et par ord så skjønte jeg jo hva de egentlig sa. Tolket meningen og hva de ville frem til ut fra de ordene jeg kjente.

Nederlendere jeg har møtt har jo gjerne vært språkmektige.

– Om jeg ikke tar feil så var det litt verre med det oppe i nord der hvor jeg var. De fleste kunne jo engelsk bra, men det var en del som nesten ikke kunne noe engelsk. Det overrasket meg litt.

Trivdes du godt der?

– Det ble jo litt crash der med corona. Det var jo hyggelige folk, men det gikk jo månedsvis der jeg egentlig ikke så dem. Det var full lockdown der i en to-tre måneders periode.

Så da var det bare du og gitaren?

– Ja, gitaren og datamaskinen. Så da satt jeg bare hjemme og pratet med dem.

Litt dårlig timing da. Komme dit for å spille fotball og så kommer et virus og vipper situasjonen helt rundt?

– Ja, det var mye som ikke klaffet. Det kan man trygt si.

En ting som ikke klaffer så godt for oss supportere når en spiller drar til Nederland er jo at det er så vanskelig å få med seg hva som skjer der. Det hadde vært mye lettere å følge med dersom du dro til England, Italia eller Spania.

– Jeg har fått med meg at det er ikke bare-bare å finne kamper i Nederland, men det skal sies at om man skulle kommet seg til Italia, England eller Spania så måtte man vel vært enda litt bedre, he he.

Det kommer vel an på øyet som ser? Man kan jo se mye dødkjøtt også i de ligaene?

– Ja, det er klart. Fotball er jo marginer og flyt. Plutselig er det en kamp jeg leverer i og så er det rette folk som ser det og så havner jeg inn i det. Men det hjelper i hvert fall ikke å være skadet. Det gjør det ikke.

La oss gå tilbake til sist søndag (dvs. kampen borte mot Vålerenga). Da vet du kanskje hva jeg tenker på?

– Jeg har en mistanke, ja.

Det er en situasjonen som hadde fortjent en mye bedre skjebne. Det er stang-stang og ut på banen igjen.

– Ja, man kan si at det gikk ikke helt veien. Og så er jo ikke jeg typen som dveler så mye på ting som har skjedd. Det har jeg vel også lært gjennom skader at det hjelper ikke å tenke på det som kunne vært.

Jeg tenker ikke så mye på stang-stang-ut. Vi vet jo at bare en brøkdel av en millimeter endring av fot på ball ville gitt et annet resultat. Så små marginer at det er ikke mulig å regne på.

– Det er jo sånn det er. Men det jeg synes var litt rart var at den ikke gikk inn. Når jeg har den flyten så pleier den å gå dit den skal.

Men det er det som skjer før det øyeblikket du avslutter som mange supportere henger seg opp i. Du sender jo tre VIF-spillere på rekke og rad nesten inn i dusjen med en herlig beherskelse av ball. Som supporter så ender man opp med et stort glis og tanken «hva i h…. var det Runar fant på der»? Nummer en er grei, nummer to fantastisk og så nummer tre…? Hvor hentet du det fra?

– Jeg kan prøve å svare litt på hvor det kommer fra. Jeg har jo aldri vært i tvil om at det der er noe jeg har hatt inne hele livet. Sikkert overraskende for mange, men jeg har enda ikke hatt all verdens muligheter til å få vist det frem. Det har jo vært utrolig mye start og stopp for meg. Jeg tror det kommer av at når jeg var liten så spilte vi som regel hele klassen. Vi var gjerne noen og tredve stykker inne i en bitteliten ballbinge. Der ble det ofte til at jeg la ut på noen sånne raid. Og jeg ble veldig komfortabel i trange situasjoner.

Liten flate, mange å forholde seg til og måten å komme gjennom på var kun ved stadig større ballkontroll?

– Ja. Det vokste jeg opp med. Og jeg gjorde det nesten hver dag. Så jeg ble ikke overrasket over det jeg gjorde mot Vålerenga. Det var sikkert mange andre som gjorde det, men det der er noe jeg har øvd på.

Har du sett klippet med den situasjonen og hvordan kommentatorer oier seg over den situasjonen?

– Ja, men ikke med annen lyd enn han som kommenterte kampen direkte.

Vel, flere var overrasket. Og det ble vel også sagt at det ville vært en soleklar kandidat til rundens mål om den hadde gått inn. Allerede for flere år siden merket jeg meg jo deg som «sålevendingens mester»?

– Ja, det er jo litt der det kommer fra. Det har vært små flater og trange situasjoner. Og da blir det ofte såle. Jeg er veldig glad i såle fordi det er egentlig vanskelig for forsvarerne å lese hvor man skal hen.

Lett å lure motstanderen?

– Ja, egentlig.

Men teknisk vanskeligere enn andre måter for å komme ut av situasjonen?

– Jo, kanskje. Kommer an på øyet som ser. Nå er jo jeg vokst opp med mye såle så det er nesten det jeg ofte foretrekker.

Så hvis motstanderne var smartere så hadde de studert hva du gjør og tatt hensyn til det?

– Det hadde vært en analysejobb grundigere enn noe annen som er gjort. Da skulle de fulgt med fra jeg var bitteliten.

Samtidig aner det meg at det finnes ingen større kritikere av deg enn deg selv?

– Det stemmer egentlig ganske godt. Jeg setter jo utrolig høye krav til meg selv. Det kan jo både være positivt og negativt til tider. Negativt i form av at man aldri gir seg selv et lite klapp på skulderen. At man kanskje bare går og rakker ned på seg selv, på en måte. At ingenting blir godt nok. Det er jo noe jeg må jobbe med. Men det er jo samtidig vanskelig i øyeblikket når man setter så høye krav til seg selv. Og det er spesielt vanskelig i de periodene når man jobber seg tilbake etter skade eller sånt. Når man er rusten så kan man fort bli frustrert. Der handler det om å være tålmodig og egentlig gi seg selv tid.

Enkelte ganger har du vel vært litt vel utålmodig og prøvd deg tilbake for tidlig? Noe som har gitt et nytt tilbakeslag?

– Jo, det har vel egentlig det. Det går jo litt på kombinasjonen mellom hvor vi har vært på tabellen og litt hjerte for klubb.

Du vil bidra, og føler du må bidra selv om du ikke er helt «fit for fight»?

– Ja, tidligere har det jo vært sånn at vi har ligget der nede i gjørma. Da blør det litt i TIL-hjertet og da kan det fort hende at jeg blir litt for ivrig. Det kan man vel pent si.

Så skal jeg tilbake til nest siste kamp sesongen 2019. Husker du den?

– Nest siste? Det var vel Odd borte? Jeg husker den veldig godt. 2-1 til Odd.

Men du hadde altså fem avslutninger innenfor ramma. Og det var en helt umulig Rossbach som stod i mål.

– Ja. Det var som jeg sa etter den kampen der: «Rossbach, han slo meg i dag». Det var rett og slett sånn det var.

Det som er et sterkt minne for meg og andre på bortesupport fra den kampen der er at du og andre i gruppa kom helt bort til oss etter kampen. Og du tok oss i hånda og beklaget at du ikke hadde satt en eneste.

– Ja. Du er jo i en situasjon der du blir satt enten som «hero» eller «zero». Og i den kampen så ble det jo «zero». Og akkurat i den kampen når vi trengte meg som mest så klarte jeg jo ikke å omsette de avslutningene og gi oss det resultatet vi trengte. På toppen av det hele så krona vi jo det med et nedrykk der.

Men det koster mye ryggrad og gjøre den der, og beklage?

– Næh, det kjentes veldig naturlig ut for meg der og da.

Men vi stod jo slik til at vi så flere av de avslutningene rett foran oss. Og med en annen keeper, eller en Rossbach i den formen han er nå, så hadde flere av de gått inn.

– Ja, jeg mener å huske at det var ikke nødvendigvis dårlige avslutninger heller. Det var derfor det var enklere for meg å erkjenne at Sondre Rossbach vant over meg der. Jeg tror det hadde kjentes bra mye verre for meg om jeg hadde satt alle de avslutningene utfor og over og «pessa dem bort» på godt nordnorsk. Alle fem var innenfor ramma og da stod jeg bare igjen der og tenkte at nå må jeg bare hjem og trene og få de enda lenger ut i krysset, opp i hjørnet eller ned i hjørnet.

Etter den perioden i Nederland så var det godt å komme tilbake til Tromsø?

– Ja. Det var fantastisk. Det overskuddet jeg kjente når jeg kom hjem der! Traff kjentfolk, venner, familie og kjæreste. Bare hele den pakka etter å ha sittet der nede og vært litt sånn nede.

Du kunne vel endt opp som en Youtube-konge fra Nederland med gitaren og vokal og litt sånt i den perioden?

– Jo, ha ha. Kunne jo kanskje det. Kunne jo kanskje spilt og sunget litt. Men om det hadde blitt noen hit? Det er jo noe helt annet. Og jeg hadde vel fortsatt vært like alene der nede.

Så til temaet gule og røde kort. Du er jo ikke en som sanker så mange slike?

– Nei. Det er jeg ikke kjent for.

Nei, men i 2008. Du var 12 år gammel. Ifølge fotball.no så fikk du gult kort.

– Tolv år gammel? Hvordan var det vi spilte?

Smågutter 11-er, avdeling 2. TIL mot Ulfstind. 0-1.

– Hæ. TIL mot Ulfstind 0-1? Ja, da kan det godt hende at jeg har vært der og fått meg et gult kort. Ja, en plass går grensa! Jeg vil nesten tro at jeg snakket det på meg hvis vi tapte 1-0 mot Ulfstind. Da tror jeg frustrasjon og sinne har tatt overhånd. Og det skjer egentlig ikke så ofte.

Ja, for så må vi fem år fremover i tid for å finne neste gang du fikk gult kort. Og da spilte du for TIL 2.

– Ja. Jeg tror jeg husker det. Hvem spilte vi mot?

Bortekamp på Eidsvoll, Eidsvoll Turn mot TIL 2. Og Eidsvold Turn vant 3-1 på Myhrer stadion.

– Jeg kan skyte inn når det gjelder gule kort, uten at jeg husker hvor mange jeg har fått (to i 2016 og et i 2019), så er det for det ene kortet i 2016 en artig historie bak det. Det kunne blitt stygt for oss der. Det var meg og Hans Norbye som løp på hver side av en motstander som kontret mot oss, foran oss. Det var mot Sogndal hjemme. Han Hans meide han ned og jeg fikk det gule kortet. Og jeg sa bare «tusen takk for det!» for Hans han hadde gult kort fra før, og skulle hatt rødt kort. Så jeg takket for kortet og måtte bare være stille etterpå. For der kunne Hans ha blitt sendt av banen. Og han takket meg etterpå for at han fikk spille resten av kampen.

Morsommere å lese målstatistikken enn kortstatistikken. Men enda ikke nådd toppscorer?

– Nei altså, det har jo blitt sånn at det blir noen mål i løpet av et år. Men så har det jo også vært sånn at det blir noen skader også.

Så er det jo også noen assist inni der som statistikken ikke forteller så mye om.

– Ja, riktig. Jeg har jo ikke scort så mye som jeg egentlig har ønsket. Det har jeg ikke enda.

Det må være tungt mentalt å gå skadet?

– Ja, det blir jo litt som om jeg blir slått ned når jeg akkurat hadde klart å reise meg opp igjen. Så får man en ny en i fleisen. Sånn har det jo egentlig vært hele veien frem til nå. Det er jo egentlig ganske grusomt, men hvis jeg skal gå rundt og tenke sånn «åh, nå igjen!» og dvele på det så vil det jo bare balle på seg. Da kan jeg jo ende opp med å ikke holde på med fotball.

Hvor finner Runar glede i slike øyeblikk.

– Det er jo gjennom de fantastiske folkene jeg jobber sammen med. Det å møte opp og flire og smile hver dag og prøve å gjøre det beste ut av det, egentlig. Det blir kanskje litt sånn klisjé, men det har vært utrolig viktig for meg å gjøre det beste ut av det. Ikke tenke på det som kunne vært. Ikke tenke på hvor grusomt man har det når man ikke får jobbe med det man har lyst til. Det hadde nok bare spist meg opp.

Veldig godt å ha ei spillergruppe du føler deg vel i, og ei ramme rundt det som du føler deg vel i?

– Ja, absolutt. Det har vært avgjørende for at jeg har klart å møte opp og gjøre den kjedelige jobben med å trene seg opp igjen hver eneste dag. Det mest frustrerende med skadene er jo at jeg aldri har fått nå toppformen min, og spilt i toppform. Det har vært mest frustrerende frem til nå. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg kjenner at nå begynner ting å sitte og jeg føler mestring utpå banen og så har jeg akkurat da fått det slaget i ansiktet å må begynne oppbygginga på nytt igjen.

Tror du kroppen din hadde trivdes bedre i en liga der du hele tiden spilte på naturgress?

– Det er jo et godt spørsmål. Jeg var jo litt og kjente på det, og det er jo helt andre typer belastninger på kroppen. Men så er det jo og sånn at det var på naturgress jeg fikk min første lille strekk noensinne. Og det er jo det som har plaget meg det siste året. Det har jo vært to store strekker nå. En i fjor høst, og en i første kamp i år. Og jeg har jo aldri hatt en strekk før i mitt liv før den i fjor høst. Det er jo ukjent hva det kommer av og hvorfor det blir sånn. Nå har jeg jo hatt en lengre periode skadefri. Jeg føler at vi har god kontroll på hamstringen nå.

Og du får god oppfølging av både fysio og legen i dette arbeidet?

– Ja, jeg og Tom-Erik jobber godt i lag.

Da kan vi vel sette strek for temaet skader fordi det er så kjedelig å snakke om? Og så sier vi bank-i-bordet og satser på at Runar går skadefri en lang periode fremover. Du har vel nå passert tyve år med fotball?

– Ja, nå har jeg vel akkurat passert tyve år siden jeg begynte på organisert fotball. Hele veien i rødt og hvitt med unntak av et lite opphold i hvitt og blått (Heerenveen). Har vel vært TIL siden jeg ble født.

Kan du love at du aldri vil ha Aspmyra som hjemmebane?

– He, he. Om jeg kan love det. Vet ikke.

Nei, vi skal ikke presse på der. Men vi husker jo en episode der du var en smule irritert etter en kamp på Aspmyra.

– Ja. Men det er jo sånn med den rivaliseringa. Og hele den tida jeg har spilt så har jo hverken TIL eller Glimt gjort det store frem til nå for et par år siden.

Ifølge Hogne Rundberg så tapte jo Glimt til og med mot Kåfjord i 1983.

– Ja, ikke sant. Den rivaliseringa har jeg jo kjent veldig på. Men jeg må jo ærlig talt innrømme at det Glimt har fått til nå, det må man kunne si er imponerende.

Rundt middagsbordet når du var liten så hadde du jo to foreldre som hadde gjort det relativt godt innen idrett?

– Jo, det tror jeg. Nå fikk jeg jo aldri oppleve det sjøl, men det tror jeg man må kunne si ut fra det jeg har hørt.

Har du sett noen klipp fra en kamp i 86?

– Jeg har sett hele kampen fra 86. Jeg så den jo i forbindelse med 100-årsjubileet i fjor, foran den Lillestrømkampen. Da tror jeg de sendte hele kampen på Nordlys-sendinga. Og jeg var faktisk imponert over mye. Fotballen har jo utviklet seg veldig siden den gang, og jeg trodde det skulle være «dårligere». Jeg ble positivt overrasket over hvor bra mye av det var. Og det var absolutt fire nydelige mål.

For ditt moderlige opphav så var det jo ikke fotball som var nr. 1?

– Nei, det var basket. Det er noe jeg aldri har testet selv annet enn vi har en kurv rett ute i gata, på fellesområdet, hjemme på Sør-Tromsøya hos mamma og pappa. Der har jeg vært en del og kastet. Og ellers har jeg jo spilt litt i gymtimmene opp gjennom skolegangen. Mer enn det har jeg ikke.

Det var aldri noe press om at du måtte gjøre det ene eller det andre?

– Nei, ikke som jeg kan huske. Jeg har brent for fotball hele veien. Følte ikke noe press på fotballen heller.

Var du innom noen andre idretter?

– Jeg var jo faktisk med i skiklubben her en kort periode. Jeg husker ikke hvor lenge siden det var, men jeg begynte der en vår. Og så hadde vi mange treninger og mye løping og sånn og da var det artig å være i skiklubben. Men så kom vinteren og vi skulle ha ski på beina. Da var det ikke så gøy lenger.

Så barmarkstrening var gøy, men det å gå med de plankene var ikke så morsomt?

– Nei, det å gå med de plankene, det var iskaldt. Jeg trivdes ikke så godt med det. Men det var god trening på sommerstid. Mye løping, og overraskende nok syntes jeg det var gøy.

Du har en bror som spiller fotball?

– Jo, han Håvard. Han har jo og vært mye plaget med skader. Han har hatt seg et lite avbrekk, men så gjorde han jo comeback nå i år. Han spilte jo for Senja, men så gikk det ikke mer med de lyskene hans. Da ga han seg, men gjorde altså comeback i år for Stakkevollan.

– Mine eldre søsken, Morten og Magnus, har jo også spilt fotball. Håvard er et år yngre enn meg og vi spilte en god del i lag på akademi og sånn. Morten og Magnus spilte også for TIL, men jeg er litt usikker på om en av dem spilte for elite- og rekrutt som det het på den tida på juniorlag. Han ga seg litt der, og så ble det mer artigspilling på Ishavsbyen og sånt.

Ski, fotball og gitar. Andre ting du liker å bruke tida på?

– Nå skal ikke jeg ha ski som av de tingene jeg liker å bruke tida på, he he. Det skal jeg slett ikke. Ellers så spiller jeg en del dataspill. Det har jeg og gjort hele livet. Vi har jo alltid hatt en datamaskin eller to hjemme.

Så vi kunne ha presentert deg som skitalentet som man gikk glipp av. Og alt på grunn av de skiene man må ha på seg?

– Ja, egentlig kunne du jo det. Jeg husker at en av de første tingene vi gjorde når vinteren kom det var at vi dro på Bardufosstun på ei helgesamling. Jeg husker det som så kaldt og jævlig så jeg sa at jeg hadde vondt i hoftene sånn at jeg ikke kunne gå ut i kulda der. Så da lå jeg heller på rommet og så på TV og spiste potetgull.

Så til et standardtema: minner fra fotballen fra den tida du var liten? Turneringer eller kamper du husker spesielt godt?

– Når jeg var bitteliten så var vi en del i Nordreisa på turneringer. Men jeg husker ikke noe spesielt derfra. Men jeg husker da vi dro til Piteå med småguttelaget til TIL. Og vi kom til semifinalen der. Det husker jeg veldig godt fordi jeg ble så lei meg da vi tapte at jeg begynte å gråte. Det var en kjedelig opplevelse. Jeg husker ikke hva motstanderne het, men de var vel meksikansk, brasiliansk eller argentinsk? De var skikkelig gode. De hadde to lag med i turneringa og de to lagene spilte mot hverandre i finalen. Jeg husker dem som små og utrolig tekniske. Det slo dem oss på. De var rett og slett gode.

Kanskje en lang tur hjem fra Piteå?

– Ja. Kanskje. Men heldigvis tror jeg det ga seg fort. Det ga seg med tårene og så så jeg bare fremover etter det.

– Og så hadde vi det gøy på Norway Cup da vi stilte med guttelag. Det var første og siste gangen jeg var med der. Det gikk jo ikke sånn som vi hadde tenkt i det hele tatt. Vi gikk ut ganske tidlig. 16-dels eller 32-delsfinale? Da kom tårene den gangen også. Da var jeg så sint at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

– Jostein var med der. Og vi stilte med de samme guttene som på akademiet.

Noen gode minner fra de siste årene på A-laget?

– De gode minnene må jeg kunne si er hver høst når vi har berget plassen. Det er jo en posisjon man helst skulle vært foruten, men samtidig utrolig deilig når man klarer det.

Da kan vi jo ta for oss den kommende kampen. Da vil jo du kunne møte en annen som nettopp er tilbake etter skade og som du har spilt sammen med før.

– Ja, jeg håper Simen skal spille. Vi har jo spilt mot hverandre i 7-8 år på trening hver dag. Det er en duell jeg gleder meg kjempemye til.

Du skal selvfølgelig sette skapet på plass?

– Ja. Naturligvis. Men Simen er en hyggelig fyr. Det er bare å slå på den bryteren før og etter kamp for duellen. Simen er en kjernekar, men akkurat på søndag så ser han ikke det i mine øyne. Ellers så er jo Simen en fantastisk person, enkel å prate med og han bryr seg veldig mye. Han har jo kjæreste og hus her oppe og jeg tror han trivdes veldig godt her oppe. Du skal ikke bort ifra at det er her de finner ut at de skal slå røtter.

Så kan det jo hende at han må bli litt flittigere til å gå på ski enn det du er? Hun gjør det jo ganske bra på ski?

– Jeg tror han liker det bedre enn meg allerede. Så da har han et godt utgangspunkt. Jeg tror han har gått litt på ski etter at han flyttet hit.

Mens din bedre halvdel har gjort førstegangstjeneste?

– Ja. Nå har hun flyttet hjem igjen etter å ha vært i Oslo.

Telegrafbukta eller sherpatrappa?

– Telegrafbukta.

Favorittartistartist musikk?

– Han heter «nothing,nowhere», veldig behagelige gitarer. (Joseph Edward Mulherin; absolutt hørbart etter at jeg har sjekket det ut etter intervjuet).

Hvilken låt synger eller spiller du aller helst selv?

– Huff, den var vanskelig. Jeg er egentlig ganske dårlig på å sette meg ned og lære hele sanger. Jeg spiller litt og lærer litt av sangene, og så går jeg videre. Egentlig litt utålmodig når det kommer til musikk. Men jeg synes det er veldig gøy og sitte og spille sammen med broderen, han Magnus, for han er utrolig flink på gitar. Han spiller mye Led Zeppelin, Dream Theater og det meste av den typen musikk.

Da snakker vi om noe jeg har et mye nærmere forhold til.

– Ja, ha ha, det vil jeg absolutt tro.

Du fikk vel lov å leke på TIL-huset mens det var kamp?

– Ja, men jeg var veldig liten da jeg var på det gamle TIL-huset. Det har jeg sånne vage minner fra. Fikk ei Mydland-pølsa og litt brus og satt inne på det gamle TIL-huset. Og absolutt et trygt miljø å være i.

Da ønsker jeg deg lykke til på søndag, resten av året og resten av livet. Og så sier jeg EYA TIL. Og på søndag blir det tre poeng. Og du setter to.

– Du tenker at da kommer ketchupflaska?

Det ene vil være nede ved stolperota. Så får vi se om jeg tar feil.

– Ha ha. Jeg satser på det jeg også.

Tidligere publisert på til.no.

Hva er dine første minner fra det å være på sidelinja på en fotballbane og se andre spille? Hvor var det? Hvem var det som tok deg med?

– Pappa var ekstremt interessert i all idrett, også fotball. Jeg husker veldig godt at han tok meg med på TIL-kamper på gamle Alfheim på så langt tilbake som på slutten av 70-tallet. Klarer ikke å huske så veldig mye annet enn at jeg lærte meg å ikke prate så mye når vi gikk hjem hvis TIL hadde tapt.

Har du noen spesielle minner fra den tida da du var svært ung fotballspiller?

– Jeg har veldig mange minner fra når jeg var ung og spilte fotball. På den tida var det. som i dag. mye rart fra sidelinja. Jeg husker vi kunne bli flaue hvis noen ropte for mye på oss, spesielt hvis det var noen fra familien. F.eks mamma. Og da jeg var ung så var det også mange som kjeftet fra sidelinja, spesielt fra motstanderlagene. Heldigvis er jeg vokst opp med trenere som var veldig flinke.

Vi har jo skjønt at det ble lagt ned mange treningstimer fra både deg og bror Rune i svært ung alder på Håpet. Har du noen morsomme minner fra den tida? Ble all treningen møtt med jubel i nabolaget?

– De morsomste minnene fra treningene vi hadde på Håpet har jeg fra når vi trente inne i leiligheta. Ofte var pappa også med, målene var mellom bordet i stua og inngangen til kjøkkenet. Det gikk noen blomsterpotter opp gjennom årene. Ellers spilte vi utrolig mye ute på de små løkkene med grus som var i nærheten. Både sommer og vinter var vi ute og spilte.

Er det noen spiller(e) du husker spesielt godt fra den tida da du var liten/ung spiller?

– Når jeg var liten så var det tippekampen på lørdag og engelsk fotball som var viktigst. Som Liverpool-fan var det mange spillere på Liverpool jeg beundret, som Kevin Keegan og Kenny Dalglish. Norsk fotball fulgte vi ikke så mye med på.

For en aktiv spiller så er vel sidelinja ikke akkurat en drømmeopplevelse. Det forbindes jo gjerne med benkeslit eller å være så langt ute som på tribunen. Men har du noen gode minner som tilskuer på Alfheim før du tok overgang til TIL (altså mens du var spiller på Fløya og TUIL)?

– Jeg var på mange kamper både med TUIL og TIL før jeg gikk til TUIL. De beste minnene er vel egentlig spenningen i kampene, og den stemningen det var på tribunen både i dalen og på Alfheim. Den innsatsen som begge lagene var kjente for kunne du se fra første spark på ballen.

Noen spiller(e) du husker spesielt godt fra den tida?

– Det er ingen spillere jeg egentlig husker spesielt godt. Hvis jeg skal trekke frem noen er det Tor Pedersen som var en stopper som aldri sa nei takk til en takling, litt lik meg. Og så husker jeg veldig godt Stein Berg Johansen. Den farten og målteften han hadde var fantastisk. Og en skuddfot av internasjonal klasse.

Du var jo en kompromissløs spiller med god fysikk som ryddet pent opp i forsvar. Noe som enhver tilhenger på sidelinja nødvendigvis setter pris på. Og du gjorde det uten å pådra deg mange kort. Er det noen dueller (motspillere) du husker spesielt godt?

– Jeg husker mange motspillere, og egentlig er det ingen som skiller seg ut. Men det å duellere med gode fysiske spillere likte jeg spesielt godt. Jostein Flo, Frode Johnsen, John Carew og Mons Ivar Mjelde var spillere jeg elsket å duellere med. Og så var det jo en del raske kantspillere jeg elsket å takle, som Harald Brattbakk. Han ble alltid sur når han ble taklet.

Noen minner fra kamper mot Strømsgodset?

– Det å spille mot Strømsgodset var litt sånn dobbelt. Det å spille mot Godset var spesielt. Det var det å møte Jostein Flo, en tøffing, en skikkelig robust duellfyr som jeg var veldig glad i å måle meg mot. Det var i seg selv veldig artig og veldig spesielt. Og så har vi jo da en av de kampene jeg husker aller, aller best av de jeg har spilt for TIL. Det var siste bortekampen i 1999, mot Godset. Vi fikk en utvist etter fem-seks minutter og lå under med to mål til pause. Men vi vant kampen 6-3. Og Rune, broderen, bommet på to straffespark i løpet av ett og et halvt minutt. Vi hadde tre straffespark i løpet av kampen. Det var utrolig artig. Godset har vært en sånn motstander som jeg husker godt.

Du spilte jo 86 kamper for TIL fra 99 til 2002. Din posisjon var jo ikke å score mål?

– Tvert i mot.

Du står jo bokført med seks mål på de kampene. Fem av de målene er i hjemmekamper som alle endte med seier. Det sjette er borte mot Raufoss i 2002. En kamp som dessverre endte med tap. Men du scorte blant annet mot nettopp Strømsgodset! Hjemme den 19. juni 2002. Og resultatet ble 4-2.

– Fire-to, ja. Vi lå under 2-0 etter 25 minutter. Så husker jeg det målet veldig godt. Det var en corner som jeg var oppe på og så ble det headet ut og høyrebacken vår, Ole Andreas Nilsen fikk ballen. Jostein Flo markerte meg, men da Ole Andreas fikk ballen så slapp Jostein meg og endte opp inne på streken. Hvis jeg ikke husker helt feil så vinklet Ole Andreas ballen inn igjen og jeg headet den i mål mellom beina på Jostein Flo som stod på streken. Jeg var skikkelig på høgget på det innlegget og jeg husker at jeg traff sinnsykt godt på den headinga.

I samme kampen så er det to spillere som får gult kort samtidig, i det 85. minutt. Og det er nettopp Jostein Flo og Roger Lange.

– Jeg klarer ikke å huske akkurat den episoden. Men jeg burde kanskje husket den. Jeg har jo veldig få gule kort fra den tida jeg spilte. Men det stemmer nok at jeg fikk et kort i den kampen. Det var en durabelig fight.

Var det kanskje noe knuffing mellom dere to?

– Ja, garantert. Hvis du har sett de bildene som TIL har med «Stolthet, lagånd og redelig spill» så er et av bildene av nettopp Jostein Flo og meg der vi tar hverandre i handa etter kamp og jeg er 99,9% sikker på at det bildet ble tatt etter den kampen der. Jeg er jo laget sånn at man krangler og man smeller i nitti minutter, og så er man på en måte venner igjen etterpå. Hvis jeg ikke husker helt feil så kranglet vi kanskje noen sekunder da vi takket hverandre for kampen, men så gikk det over.

Det er vel sånn det skal være?

– Jeg liker jo det. Men man skal jo selvfølgelig ikke gå over kanten noen veier. Man gir og man tar, og som oftest gir man like mye som man tar. Så er jeg også laget sånn at når vi er ferdig så er vi ferdig. Da setter vi strek over den fighten som har vært. Da skiller vi mellom fotballen som har vært fra dommeren blåste det i gang til det var over, og det som er etter kampen.

– Det er nok fryktelig mange av de jeg har møtt som spiller som ikke er like flinke til å glemme som meg etter kampen. Jeg er bra sikker på at hvis du snakker med spisser som jeg har møtt opp gjennom årene så blir du ikke å få høre så veldig mye fint om meg. Ikke at jeg har gjort noe straffbart, men jeg har vært ond å møte. Det er nok mange som ikke har kommet over det, og kanskje fortsatt misliker meg. Jeg ser jo på det som et godt tegn på at jeg har gjort jobben min. Bernt Hulsker har en sinnsykt morsom historie om meg på en av sine podcaster. Han var også en morsom fyr å spille mot. Vi kjeftet og smelte på hverandre under kampen, men så var det greit etterpå.

Det skal vel være hardt å møte en som er der bak og rydder opp?

– Definitivt. Det er akkurat sånn det skal være. Det er jo en del av gamet. Og sånn er det den dag i dag. Det er viktig. Den fotballen vi spilte i min tid var jo mer fysisk og litt mer lange baller en nå. Kanskje var det enda viktigere over hele banen da. Men hvis du drar det inn til dagens fotball så er jo dette med å være tøff og sterk og vinne dueller ekstremt viktig, spesielt innenfor sekstenmetrene og i oppspillfasen. Det er en del av gamet at spissene du møter ikke tør å være god, ikke tør å dempe ballen like ofte som mot snille stoppere. Spissen må gjerne føle at «d…., bruker jeg for lang tid nå så kommer han susende».

Kompromissløs?

– Ja, helt riktig. Tror ikke jeg har trukket meg fra noe som helst av taklinger og dueller. Jeg liker ikke de som hopper unna når det må trøkkes til.

Større sjanse for skade hvis man trekker seg enn hvis man går gjennom?

– Ja, helt rett. Jeg har hørt den der mange ganger, og den tror jeg på. Det var derfor jeg bestemte meg for at jeg skal ikke trekke meg unna, he he. Nå har jeg jo vært litt skadet opp gjennom årene, men jeg har vært heldig. Det har stort sett bare vært brudd.

Tilbake til den bortekampen i 99 og episoder derfra.

– Vi lå vel under 3-1 til pause. Det gikk vel bare 5-6 minutter av kampen før Svein Morten ble utvist. Det må du gjerne ta opp med han. Vi manglet jo litt stoppere på grunn av skader. Robin var skadet og Marko Tuomela var skadet så dette var eneste kampen der Svein Morten var midtstopper for TIL. Så fikk han kanskje seks minutter før han ble utvist. Han var jo vanligvis høyreback. Han fikk ingen lang karriere som midtstopper, ha ha. Vet forresten ikke om han spilte som midtstopper før jeg begynte i TIL. Men den tida jeg var der så var det eneste kampen han var midtstopper.

– Men det røde kortet var hardt dømt. Han felte vel egentlig en mann én meter innpå vår halvdel og ble regnet som sistemann. Når du holder ei linje nesten på midtbanen så er det jo tøft å få ei utvisning når du lager frispark. Men det hjalp jo ikke så mye for Godset sin del. De hadde jo i teorien en mulighet til å berge plassen hvis de slo oss. De ledet 3-1 til pause, men vi la om formasjonen litt i pausen og vant altså 5-0 i andre omgangen samtidig som vi bommet på to straffer. Det må vel nesten være tidenes overkjørsel med en mann mindre på banen mot et lag som spiller hjemme og må vinne for å være sikret mot nedrykk.

Hvilken betydning hadde dette resultatet for TILs plassering på tabellen?

– Det her var jo en av de sesongene der vi endte opp med 44 poeng. Samme ble det i år 2000. Men vi fikk vel egentlig veldig dårlig betalt i plassering på tabellen. Normalt sett, historisk, så ville 44 poeng gitt medalje. I 99 hadde vi 44 poeng og endte på sjetteplass. I 2000 hadde vi også 44 poeng og endte på fjerdeplass.

– For vår del så hadde ikke det resultatet så mye å si for tabellplassering. Men det som var artig var at vi hadde en bonusordning der vi fikk betalt X antall kroner for hvert poeng vi tok. Og det var en stige på den ordninga sånn at når vi passerte 25 poeng så visste man at da ville vi beholde plassen (leseren bes huske at det bare var 14 lag i ligaen da, mot 16 nå) så ville vi få litt mer pr poeng. Og hvis vi passerte 40 poeng, som egentlig var noe ingen trodde vi kom til å klare fordi det normalt var en poengsum som ville gi medalje, så fikk vi ganske godt betalt for hvert poeng. Så da vi gikk fra 41 til 44 poeng i den kampen så fikk vi godt betalt. Jeg mener vi fikk 3.000 kroner for hvert poeng over 40 sånn at i den kampen tjente vi 9.000 kroner i tillegg, ha ha. Det ble en sånn liten gag da vi feiret at vi sopet litt med fingrene for å vise at «nå tjener vi litt penger».

Av de seks målene for TIL i den kampen så scorte din broder Rune to.

– Ja, og bommet altså på to straffer. Da han bommet på det første så tok Tryggvi Gudmundsson returen. Så ble han felt og vi fikk nytt straffe før det var gått 30 sekunder. Og det bommet Rune også på. Men så scorte han på et frispark, med innsida av foten og rundt muren, langs bakken fra sikkert 25-30 meter. Rart det der, sette den med innsida fra den avstanda og så bomme på to straffer.

Thomas Hafstad scorte to av målene og Tryggvi ett.

– Ja, Tryggvi scorte på den tredje straffen. Rune tok jo de to første straffene fordi han fightet om å bli toppscorer i Norge da. (PS: Noe han ble – totalt 23 mål på 26 kamper). Hvis han hadde villet ta det tredje så kunne han gjort det. Men da sa han nei, Tryggvi værsågod.

Den siste målscoreren i den kampen er jo Morten Kræmer. Litt uvanlig det også?

– Ja, det er uvanlig. Jeg klarer ikke å huske det målet. Det burde jeg husket.

Da du sluttet i TIL etter 2002-sesongen, hva gjorde du da?

– Da jobbet jeg en liten periode på et reklamebyrå som var en del av Proff-i-nord på Alfheim. Jeg var vel der bare seks måneder og så gikk jeg tilbake til TIL som prosjektleder for implementering av billettsystem. Og så jobbet jeg etterpå i markedsavdelinga sammen med Trond Steinar Albertsen. Der jobbet jeg i tretten-fjorten år inntil jeg sluttet for ca 6 år sida.

Så gikk du til Coca-Cola? Før du «kom hjem igjen til nordnorsk merkevare» i Mack?

– Det stemmer, he he. TIL er jo et vanvittig varemerke. Cola er jo i verdenstoppen. Og så har du Mack som sammen med TIL er det mest kjente varemerket i Nord-Norge. Trives bra her.

Dine tanker om TIL nå? Du har jo spilt sammen med Gaute.

– Ja, jeg har spilt sammen med Gaute. Jeg kjenner han jo ikke kjempegodt som trener. Jeg har snakket en del med han. Og jeg mener at Gaute og Jørgen Vik er de største trenertalentene i Nord-Norge og blant de største i trenertalentene i hele Norge. Jeg har utrolig stor respekt for begge to. Det de ikke har er mye erfaring, men de guttene der er 100% dedikert. Og jeg mener også at de etterhvert vil stå for en fotball som vi kommer til å like. Jeg har kjempetro på dem, kjempetro.

Du står altså ikke i køa og sier det må byttes ut?

– Overhodet ikke! Hva skal det byttes til? Jeg synes de har fått mye ut av laget. De har hentet Totland og gjort han til en spiller som er interessant hos mange klubber i Europa. De har fått Mikkelsen og gjort han til en av Norges største. Helt vanvittig. Og Casper Øyvann som har fått masse tillit og er en kar som kommer til å gjøre det bra. Og flere andre kommer det til å bli. De spiller en fotball som utvikler individer og lar folk få lov til å være god, til å ønske å være borti ballen. Selvfølgelig skulle man ønske at de tør mer og sprang litt mer for å komme i situasjoner. Og, ikke minst, så trenger de å øve på å bli tøffere innenfor egen sekstenmeter. Det er der TIL har vært for dårlig. Det handler vel ikke om trener, men hvilke spillere er det du har tilgjengelig. Du må øve dem til å bli tøff, eller så må du skaffe spillere som er tøffe.

– Ut fra de rammene de har så er jeg fornøyd. I dag, mot Strømsgodset, så kunne det gått begge veier. Og med en god avslutning nå så er det ikke umulig å havne på øvre del av tabellen. Når vi ser på hvordan TIL har vært de siste årene så er jeg glad for at de har vært tålmodig når det har butta imot. Jeg tror at det her vil utvikle seg og så er det jo å håpe at det kommer opp nye etterhvert. Vi har jo en Sigurd som jo er en TIL-spiller som er i TUIL nå – og gjør det j….. bra. Jeg håper han kan komme tilbake. Jeg tror han kan bli en kjempespiller for TIL i årene som kommer. Her er mye bra. Og juniorlaget i cupfinalen igjen så her kommer det mange store talenter. Med de rammene de har så må Jørgen og Gaute få noen av disse til å bli god nok og det tror jeg de kommer til å klare.

Gautes beste kamp i Tromsdalen var med TIL-trøye?

– Ja, vi la om gresset og spilte en hjemmekamp i Tromsdalen. Mot Odd. Vi vant 5-0 og Gaute scorte vel før det var gått et minutt. Gaute var jo en tekniker av rang. Jeg tror han er et år eldre enn Rune, broren min. Jeg er jo åtte år eldre enn Rune så når de var små så var jeg og så på alt av kamper med dem. Gaute spilte jo for Kroken og Rune på Fløya. Og det var de to beste lagene i byen da. Rune dominerte jo grassat på Fløya og Gaute gjorde det samme på Kroken. Mens Rune var den som scorte målene, ja kanskje 70-80% av målene for Fløya, så var Gaute en dribler på midtbanen med en vanvittig teknikk. Gaute kunne drible folk inni en telefonboks. Han var helt rå. Han hadde et sånt rykk med ballen og dribleferdigheter som var sjelden vare på den tida.

Herlig. Takk skal du ha.

– Eya TIL. Alltid. Alltid.

Jeg måtte jo sjekke med Svein Morten om han husket den utvisninga mot Strømsgodset.

– Haha. Det var etter bare 5 minutter. Kortet var feil. Jeg ble hektet over hælene og tok ballen med hendene da jeg falt over den. Øvrebø dømte hands. Tror han innrømmer det etterpå at det var feil. Skulle gjerne sett den situasjonen på ny.

Det hele begynner egentlig ganske så bra. August er frempå etter bare tre minutter. Og like etterpå har Zdenek en avslutning på hel volley. Redning på strek. Og Niklas jager på kanten og presser frem første corner etter 7 minutter.

Knappe ti minutter er gått når Zdenek skyter igjen. Strømsgodsets keeper med en reaksjonsredning som fører til corner. Christophe avslutter på den corneren. Nok å gjøre for keeper.

Tallet 13 er kanskje ikke lykketall. Uansett så har Godset en avslutning som går stolpe og ut i det 13. minutt. En litt diskutabel situasjon i forkant. Like etterpå er TIL i angrep og Eric setter ballen i mål. Avblåst for offside. Siste egentlige sjansen i første omgang er når Zdenek serverer til Tomas som avslutter på hel volley. Over.

Andreomgangen starter mye godt på samme vis. Før det har gått kvarteret har TIL hatt to avslutninger. I det 60. spilleminutt holdes Eric kraftig i trøya like utenfor 16-meteren. Frisparket klareres av Godset og Sakarias kvitterer med en avslutning som går over.

Like etter stormer Strømsgodset i angrep og det står 0-1. Bakpå nok engang. Så går det drøyt et kvarter til TIL får et frispark i bra posisjon like utenfor 16-meteren etter at Runar ble felt. August tar frisparket som går i en Godsetspiller og til corner. Det vil seg ikke.

Drøyt seks minutter igjen av ordinær tid når Runar avslutter. Keeper gir retur og Moses setter den i kassa. 1-1. Både Runar, Eric og Moses er frempå før det blåses for full tid, men det blir ikke flere mål.

Tidligere publisert på til.no.

Når kampene kommer tett som hagl ut Balsfjorden kan det være vanskelig å finne tid og rom til intervjuavtaler med de aktive spillerne. Litt av tiden de har mellom kampene må de jo tross alt bruke på å holde seg mest mulig klar til kamp. Derfor siktet jeg meg inn på en tidligere TIL-spiller, men det skulle fort vise seg at han har mange, svært mange jern i ilden. Her er min prat med Jonas Johansen. Som teksten vil vise er intervjuet gjort både lørdag og søndag sist helg.

Du er i Oslo på kurs? Hva skjer?

– Det er faglig påfyll i forbindelse med cupfinalen for kvinner. Da samles alle utviklingsansvarlige og toppspillerutviklere her og gjør litt av hvert.

Selvfølgelig. For en av dine mange hatter er Tromsø2020?

– Yes.

En liten fugl kvitret at du også er på vei til Manchester.

– Ja. Jeg reiser på tirsdag og skal være der til søndag.

Og det er ikke for å hjelpe Ole Gunnar?

– He, he. Jeg håper bare han er der, faktisk, og at det går bra med kampen i dag (mot Tottenham). De gangene jeg har vært der før og han har vært der så har det vært veldig trivelig. Det å få spise med han og han tar alltid godt imot nordlendinger og folk fra Norge og jeg har fått kjempebevertning hver gang jeg har vært på Carrington. Derfor håper jeg virkelig at de vinner i dag og at jeg får møte han til helga.

– Der borte skal jeg besøke akademiet på kvinnesida, A-laget på kvinnesida og så møte akademiet på guttesida også, der Isak er.

Ser inn mot et samarbeid også for Tromsø2020?

– Det er mest for å se på hvordan de tenker med hensyn til treningsmetodikk, hvordan de tenker om styrketrening for kvinnelige spillere og litt forskjellig.

Ordet damefotball?

– Mange av de som jobber i disse miljøene er ikke så veldig opptatt av om det kalles damefotball, kvinnefotball eller bare fotball. Jeg tror ikke man skal legge seg så mye bort i det. Det er samme sport.

Jevnlig over til Manchester?

– Ja, jeg prøver å dra dit to ganger i året, men nå er det jo to år siden sist på grunn av corona. Nå er det åpnet litt mer opp og nå får jeg komme inn og se hva de driver med. Og det er heldigvis veldig lite som er forandret siden sist jeg var der. Jeg har mange av de samme kontaktpersonene som fortsatt er der. Det er kjempebra.

Ellers så har du eget firma i Tromsø?

– Jeg har egentlig to firma i tillegg til å jobbe som utviklingsansvarlig i TIL2020. Jeg har en barnepark på Jekta og en fotball-SFO som starter opp i november. Forretningsidéen for barneparken er jo at når ungene er med foreldrene på kjøpesenter så hater de det. I stedet kan de da komme til et lekeland på kjøpesenteret. Det har vært en kjempesuksess og er veldig populært i Tromsø. Vi har drevet med dette 7-8 år og er blant de få virksomhetene som har vært der helt siden de åpnet Jekta og K1.

Det firmaet startet du sammen med en god kamerat?

– Ja, Jarle Jensen og jeg startet det sammen. Han sluttet som barnehageassistent og vi startet barneparken sammen. Og det var fine år vi fikk sammen før han gikk bort så tragisk. Jeg kjente jo familien hans veldig godt. De har liksom hele tiden vært i fotballmiljøet. Ikke bare Jarle, men også storebroren Tony og lillebroren Kai Rune. Jarle var et par år eldre enn meg, men vi møttes jo i fotballsammenheng. Han jobbet også i barnehagen i den gata der jeg vokste opp. Vi fant ut at det kunne ha vært artig å prøve noe i lag. Og det ble den barneparken som hans navn på en måte lever litt videre i da.

Sårt å tenke på at han gikk bort så tidlig?

– Det sitter veldig i enda. Nå har jeg vært så heldig å få veldig god kontakt med lillebroren hans som har overtatt Jarles aksjer i selskapet. Og jeg er gudfar til yngstesønnen hans. Vi har enda gode relasjoner mellom familiene.

Det andre firmaet?

– Nå starter vi opp en fotball-SFO på Kvaløya 15. november. Det blir kjempebra. Veldig stor rekrutteringsbase på Kvaløya og et skikkelig idrettsmiljø der. I tillegg så er jo jeg den typen som er litt redd for at det med løkkefotball og høy aktivitet etter skoletid går mer og mer nedover. Dette er jo ikke et tilbud bare ment for å øke rekruttering til fotball, men for å øke aktivitet for barn i barneskolealder.

Lokke dem bort fra den skjermen og alt det der?

– Ja! Det er så mye som frister. Men når ungene først kommer i en hall så ser man at det er der de skal være og bruke kroppen aktivt.

– Vi hadde det jo annerledes da jeg vokste opp. Hvis du skulle ha med deg noen ut så måtte vi jo springe til naboen. Vi kunne ikke bare ringe han. Det var jo mange fordeler for oss som vokste opp uten de elektroniske duppedittene barna våre har i dag.

Men du har en annen aktivitet også på Kvaløya?

– Kvaløya Videregående, ja. Jeg var med i prosjektgruppa som nå er først i Tromsø til å få fotball-linje på yrkesfag. Det er noe som det har vært stor mangel på, og vi er kjempestolt over å ha fått det opp å gå. Det er jo mange som er interessert i å kombinere idrett med yrkesfag, og det har det ikke vært mulig å gjøre før nå. Jeg jobbet sammen med Inge Takøy og Johan Forfang i prosjektgruppa. Vi var ivrige for å få det der til og det ble heldigvis møtt med positiv ånd hos de fleste vi kontaktet.

Men du er også trener på Kvaløya?

– Ja, jeg er trener for gutter 2013. Der har jeg en sønn som spiller.

Du har slått deg ned på Kvaløya?

– Jada. Jeg er blitt Kvaløyværing. Jeg vokste jo opp på øya og det var to plasser jeg sa jeg aldri skulle bo. Det var Hamna og Kvaløya. Men det er de eneste to plassene her jeg har bodd etter at jeg flyttet ut hjemmefra.

En sønn født 2013?

– Nei, han er født 2015. Han er veldig ivrig så vi har han med på det laget der. Han begynte veldig tidlig og har fulgt det laget der. Så har jeg en som er født 2018 som nok begynner på fotball snart.

Å begynne tidlig kan jo være positivt. Men kanskje samtidig holde på med noe annet enn fotball? Gjorde ikke du det?

– Ja, det var litt håndball. Og jeg er faktisk bymester i skihopp. Tror jeg var 13 år da. Og jeg var innom bryting. Litt forskjellig idrett. Men det var alltid fotball som gjaldt. På vinteren så var det jo kun Skarphallen som innehall da. Det var jo faren min som dro meg med på skihopping. Vi var veldig aktive i hoppmiljøet i Tromsø da. Jeg fikk akkurat ikke hoppet storbakken i Grønnåsen. Den var litt for stor før jeg ga meg. Men jeg hoppet i K50 i Grønnåsen.

– Vi hoppet jo også i Jossbakken i Eidkjosen. Den var kjempefin. Det kunne være litt ustabile forhold der med litt vind, men faderen sa at det blir man bare tøff av. Ned kommer du jo uansett.

Så ble det mer og mer fotball og mindre tid til andre ting?

– Ja. Det ble mer og mer fotball. Jeg var jo veldig tidlig og trente med A-laget. Tror ikke jeg var mer enn 14. Den første treninga jeg var med A-laget var veldig tilfeldig. Terje Skarsfjord var trener og jeg var i Skarphallen hele dagen og bare hang der. Så husker jeg at det skjedde et eller annet med en spiller. Lurer på om det ikke var Olav Råstad som tråkket over. Da manglet de folk og så ropte Terje (Skarsfjord), han visste jo hva jeg het gjennom min far, «Jonas, har du lyst å spille litt?» så kom jeg inn og spilte vel de 5-6 siste minuttene av en internkamp. I 99? Eller 98? Etter det ble det litt mer hospitering.

Men, oppsummert: du driver to firma, er utviklingsansvarlig i TIL2020, er trener og jobber på Kvaløya Videregående? Noe treneransvar mot guttesiden i TIL?

– Nei. Jeg følger jo opp noen av de guttene jeg har hatt før. Det er ikke noe ansettelsesforhold. Men jeg følger jo med på for eksempel Isak.

Men mer enn nok å gjøre. Har du tid til å være hjemme?

– He he he. Jeg har jo det. Men det er jo en ganske hektisk hverdag. Jeg fullførte jo også en mastergrad i fjor i «sport science» ved Universitetet i Tromsø. Det har vært mye jobb og studier de siste årene.

Da har du noen på hjemmebane som hjelper til?

– Har ei kone, Camilla Bredal Johansen, som er veldig flink til å tilrettelegge. Jeg tror hun skjønte det da hun ble sammen med en fotballspiller at det ville ikke være sånn når at spillerkarrieren er over så blir det et hvilehjem. Jeg tror hun visste at det fortsatt ville være bra med aktivitet. Hun har selv spilt fotball i mange år, og nå driver hun med løping. Hun er veldig flink å løpe korte distanser, og hun løper mila og sånt. Hun er veldig treningsivrig.

Mila? Da mener du Tromsømila?

– Ja, hun deltar i alle sånne der løp.

Og du har søsken som har drevet med idrett?

– Ja, de to yngste søstrene mine spiller fortsatt fotball. Den yngste, Emma, er 17 år og spiller på rekruttlaget i TIL2020. Og Sara som holder på å jobbe seg tilbake på banen etter fødsel. Hun spiller for TIL2020 og er en av de yngste som har debutert i Toppserien noensinne da hun spilte i Fløya. Jeg lurer på om hun var bare 14-15 år, kanskje akkurat fylt 15. Hun har også mange aldersbestemte landskamper.

– Den eldste søsteren min, Anna Johansen, var kanskje det største talentet. Men hun måtte gi seg på grunn av en ryggskade.

Når du nå er på Ullevål og ser på cupfinalen så er jo dagens første målscorer også opprinnelig fra Tromsø. Hun debuterte for herrelaget til Stakkevollan da hun var 15?

– Ja, Marie Dølvik. Vi skal prøve å hente henne til TIL2020 etterhvert. Det jobbes med det.

TIL2020 gjorde det jo bra i cupen. Men tapte borte mot en av finalistene, Sandviken.

– Jeg tror at hadde vi hatt hjemmekamp så kunne TIL2020 fort ha slått Sandviken. De var veldig heldige som vant 1-0 i kvartfinalen. Og det hadde absolutt vært mer publikumsaktivitet hvis vi hadde fått hjemmekamp.

Som liten spilte du hele veien for TIL? Og debuterte debut for A-laget i førstedivisjonen i 2002 og en hjemmekamp mot Sandefjord?

– Ja, blodrød TIL-gutt hele veien. Og da jeg var liten var jeg alltid på TIL-kamp. I cupfinalen i 86 så var jeg bare ett år så jeg fikk ikke bli med dit. Men jeg har mange minner fra når faren min også spilte. Det husker jeg veldig godt. Og jeg minnes den måten man ble tatt imot da av den gruppa som var der da. Jeg hadde gode relasjoner med mange av spillerne allerede da, og mange av dem har jo blitt sentrale i norsk fotball.

Så du var blant disse små som lekte på verandaen på TIL-huset under kamp?

– Ja, det stemmer det, he he. Det var et kjempemiljø med TIL-huset. Det var ordentlig en sånn TIL-familie-plass. Og en raushet fra spillergruppa.

Året da du debuterte for TIL så scorte du mål. Husker du målet?

– Da jeg debuterte var jeg kanskje 17 år. Jeg husker det målet veldig godt. Det var mot sørmålet. Assist av Mika Koppinen som slo ei pasning, et kort frispark, og jeg var på noen og tyve meter og fikk drømmetreff i vinkelen. Det ble 5-1 mot Haugesund. Etter kampen sa Mika at med den assisten var det vel umulig å misse, he he.

Far din var jo bankers til å score i nordmålet, ikke i sørmålet.

– Ja. Det stemmer det. Han sa at det var bra at det første målet mitt var i sørmålet.

Du spilte tre sesonger for TIL. Og etterpå var du i Alta?

– Jeg var på utlån i Alta i et halvt år, eller jeg var vel bare der i tre-fire måneder. Jeg spilte jo landslagsfotball da og det var en sånn greie der man kunne dra på korttidsleie, så da dro jeg til Alta. Så dro jeg tilbake til TIL og var der til sommeren 2006. Da dro jeg til Haugesund.

Du fikk med deg 15 kamper for Alta. Hektiske tre eller fire måneder?

– Ja, det var ganske hektisk.

Haugesund var to sesonger?

– Ja, jeg hadde kjempefine sesonger der. Det var jo sønn til Terje Skarsfjord, Rune, som hentet meg dit. Han satte egentlig fart på karrieren min igjen. Det er jeg veldig takknemlig for. Da hadde jeg vært mye på benken og jeg hadde egentlig fått beskjed om at hvis jeg skulle bli god nok til å spille for TIL så måtte jeg dra ut å få erfaring. Og det var akkurat det jeg gjorde. Og jeg møter Rune av og til i forskjellige samlinger i NFF. Og nå jobber han i NTF.

I Haugesund spilte dere ikke mot TIL?

– Nei, vi spilte ikke mot TIL. Og heller ikke da jeg etterpå spilte for Kongsvinger. Der spilte vi jo også i førstedivisjonen i 2008 og 2009. Og rykket opp i 2009. Men spilte ikke mot TIL.

Den tida i Haugesund scorte du 10 mål?

– Da jeg startet der så ble jeg hentet som stopper. Så ble jeg omskolert til spiss og endte opp som midtbanespiller. Så jeg kledde egentlig alle plassene. Men det er jo sentral midtbane jeg har spilt mest.

– Jeg scorte to mål i debuten min for Haugesund. Borte mot Hødd. Det var en kjempebra start for meg. Og så mener jeg at jeg scorte to i første hjemmekamp etter det. Eller i hvert fall et. Jeg tror jeg scorte i de første fem kampene for Haugesund. Jeg fikk en kjempefin start og vi hadde et veldig bra lag. I 2007 så endte vi jo i cupfinalen. Vi tapte mot Lillestrøm der, men klart, det var en stor opplevelse.

Du fortsatte jo med å score mål for Kongsvinger?

– Jeg var kankje litt heldig der. Da Tom Nordlie tok over så hadde vi et møte der det ble spurt om hvem som var gode til å ta straffer. Da rakk jeg opp handa som en av tre og så hadde vi sånn amerikansk uttak med shoot-out på ei trening og der den som traff flest får lov å ta straffer. Så da fikk jeg ta straffene mens han var trener. Og jeg bommet ikke på noen av de. Du vil nemlig ikke ha han som trener om du bommer på straffer.

Etter de to sesongene i Kongsvinger så drar du til TUIL og spiller altså i blått og rødt?

– Jeg trente jo med TIL i starten da vi flyttet hjem. Vi bestemte oss for å flytte hjem for å ta tak i studier og litt andre ting. Vi følte at vi hadde vært nok borte egentlig. Så jeg trente med TIL den vinteren der. Per Mathias var trener da og jeg hadde veldig god kontakt med han. Og fikk vel også beskjed at om når jeg ble god nok så ville TIL hente meg tilbake. Så trente jeg med Norrköping og fikk tilbud om kontrakt der. Men det endte med at det var kortere vei fra TUIL til TIL enn fra Norrköping til TIL. Målsettinga var hele veien det å komme seg inn i troppen til TIL. Det tok jo noen år, men ihvertfall så endte det med at jeg kom hjem.

Du hadde fem sesonger i TUIL og drøssevis av kamper. Og over 20 mål?

– Ja, det må jeg i hvert fall ha hatt.

Bare den ene sesongen, 2012, så har du jo 10 mål på 27 kamper. Bra snitt? Og du spilte midtbane.

– Det var jo «MP» som var trener først. Og så var det Gaute som var trener. Det var jo en fin type fotball vi spilte med Gaute da, og vi var jo et solid lag.

Kjenner du igjen noe av den måten å spille på i dagens TIL?

– Ja, absolutt. Det er mye av det samme som går igjen. Og det er jo sånn Gaute har bygd opp sin trenerkarriere. Det er jo et solid grunnspill med å tørre og spille opp bakfra og bruke mange trekk hvis det trenges, og samtidig kunne bruke kort vei til mål hvis det er det beste.

Første bortepoeng mot Kristiansund i går? Og så minnes jeg et 5-0-tap.

– Ja, det har vært noen fryktelige smeller der. Jeg holdt på å si «heldigvis var jeg ikke med», men jeg var altså skadet da vi tapte 5-0 der. Jeg var hjemme og jeg tror jeg skrudde av TVen etter tredve minutter.

Du kom tilbake til TIL i 2014?

– Det var jo Steinar og Bård som hentet meg da. Jeg hadde jo begynt å jobbe litt på Tromsdalen Videregående da. Jeg jobbet jo litt sammen med Bård Flovik som idrettslærer da. Og jeg tror han likte måten jeg jobbet på. At jeg var veldig fokusert på måten jeg trente på, kosthold, det å holde seg i form og egentlig være helt 24-timers-utøver. Tror egentlig det var sånn at Bård spilte meg inn litt for Steinar. Steinar kjente jeg jo godt og jeg hadde jo spilt sammen med han i TIL en del år. Så spilte vi i TUIL en treningskamp mot TIL og vi var veldig gode. Så husker jeg det ble litt sånn snakk om at de nå hadde mulighet til å hente meg.

Og førstesesongen tilbake, 2014, så setter du 11 mål?

– Ja. Det var jo litt sånn der også at dersom spissene våre var ute så spilte jeg spiss. Det var jo Remi, Kind Bendiksen og jeg som spilte mest på midtbanen. Men hvis Zdenek eller Runar var skadet så spilte jeg spiss. Det fungerte jo bra ved noen anledninger.

Du spilte omtrent alle kampene?

– Ja, men det var en liten periode der jeg var ute med skade. Jeg fikk en prolaps i ryggen som heldigvis ga seg. Og så fikk jeg også en kneskade, men jeg ble frisk til å rekke de tre-fire siste kampene. Den prolapsen var bare noe som kom, ikke en skade fra banen. Det var vel først i 2017 jeg begynte å kjenne den ordentlig. Jeg spilte jo for TIL til 2017. Jeg fikk jo et brudd i kneskåla i august-september 2017. Jeg opererte den etter sesongen og kontrakten min var jo gått ut da. Og i samtalene med TIL så var jo alternativene at enten så trener du deg opp igjen eller så begynner du med trenerkarrieren din. Så da ble jeg ansatt på rekruttavdelinga til NTG.

Den kneskaden, det var en kampsituasjon?

– Ja. Og jeg husker godt hvem det var. Han, vi trenger ikke nevne navn, la opp, men jeg kom meg tilbake etter smellen og spilte litt.

Men du er fortsatt aktiv?

– Ja, jeg prøver jo å spille litt. Har spilt litt for Sjarmtrollan i 6. divisjon. Det er jo egentlig mest for å slippe en joggetur i uka. Jeg holder meg i form og trener hver dag. Og det er jo veldig artig å spille fotball. Det er jo det man savner mest, det å konkurrere. Det merket jeg straks jeg la opp.

– Og så spiller jeg litt futsal når tida strekker til. Det er ikke så ofte det gjør det. Men jeg prøver å være med litt på vintrene. Hoppskiene har jeg lagt på hylla for godt. Tror ikke jeg har vært i en hoppbakke på 10-15 år. Jeg går mye på topptur, men det blir lite flyging.

Noen spesielle minner fra karrieren?

– Det var jo stort å score mot Fredrikstad. Og jeg har jo heldigvis vært med på to opprykk og heldigvis ingen nedrykk. Det ville vært tøft å være med på nedrykk med TIL, men heldigvis slapp jeg det. Jeg var stort sett med de årene vi berget oss. Som i 2003 borte mot Rosenborg. Sånne ting husker man jo.

2003 borte mot Rosenborg der Arne Vidar scorer helt på tampen?

– Ja. Det var en stor opplevelse. Alt rundt den kampen var liksom veldig spesielt: vi måtte ned dit og vinne, Ole Martin var på fødestua og jeg tror det var første gangen da Bjørn Steinar hadde glemt å pakke alt utstyret. Vi manglet blant annet shortser. Da vi skulle gå ut til kampen så hadde plutselig ikke Hans Åge shorts. Jeg skulle sitte på benken og måtte gi han min shorts. Så jeg hadde ikke shorts på benken så hvis jeg skulle bli byttet inn så måtte jeg tatt en shorts fra de som spilte. Det var liksom mye som ikke stemte den dagen. Men de ti siste minuttene der på Lerkendal så mener jeg det ble en sånn følelse av «dæven, det her klarer vi». Det viste seg jo å stemme.

Utenom fotballen, hvem er Jonas da?

– Det er mest pappa, friluftsmenneske og pappa. Vi prøver som familie å gjøre mest mulig sammen. Når vi ikke er på jobb eller trening så gjør vi ting i lag som familie. Og vi er jo egentlig mest hjemme og prøver å bruke naturen mest mulig.

Morsomt at fotballen er kommet igang igjen med litt publikum? Også på Alfheim?

– Ja, det er helt nydelig! Jeg prøver jo å ta med eldstekaren så mye som mulig på Alfheim hvis det ikke crasher med TIL2020-kamper. Han elsker jo å være på stadion. Og det er veldig gøy at det begynner å komme folk på Alfheim igjen.

Du savner det å konkurrere?

– Ja, det er faktisk det verste med å legge opp. Savnet av å komme på trening hver dag for å konkurrere. Nå må jeg konkurrere med å spille squash, badminton, tennis eller kortspill med ungene for å kompensere for det. Og padel er og der. Det blir mye forskjellig. Det blir avhengig av hvem som har mulighet til å trene. Jeg prøver å gjøre mye forskjellig. Også mye cross-fit. Det blir jo også på en måte konkurranse.

Allsidighet ligger deg veldig nært?

– Ja, det er veldig viktig. Og det skal de små også få lov til om de vil.

Tusen takk.

Det starter med høyt press fra KBK fra start av. Et press som Gutan rir av, men like etter at det er gått et kvarter så leder KBK 1-0. Etter hvert kommer TIL til flere sjanser. I det 35. minutt serverer Moses til August og fra omlag tyve meter får han drømmetreff og ballen går i tverrligger og inn. Utagbar. En het kandidat for rundens mål.

Andreomgangen starter mye bedre enn første. Det tar bare tre-fire minutter før August har en ny avslutning. Og et par minutter etterpå er han servitør når Kito avslutter. Og noen minutter etterpå får vi en nydelig kombinasjon fra August til Niklas og tilbake til August. Avslutningen går dessverre over. Zdenek header over drøyt halvveis ut i omgangen. Siste store sjanse for TIL er når Sakarias slår en langpasning til Tomas som tar et langt løp og avslutter. Dessverre reddes også den.

Sluttresultat 1-1. Men dette er første bortepoeng mot KBK. I hvert fall i dette årtusenet.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Jonas Johansen er en ekte TIL-gutt. I dag har han sentral rolle rundt TIL 2020. Thore Danielsen har tatt en prat med Jonas der han blant annet forteller om sin innholdsrike karriere og hva han bedriver tiden med idag.

Denne karen er jo en av «gutta fra Gulset», og hylles for det når han spiller i Skien.

Derfor var det naturlig å få sjekket litt ut om hans tid i Odd. Jeg tok kontakt med mangeårig oppmann Svein Inge Nikolaisen.

Eric Kitolano i Odd

– Da han var i Odd så var han jo en litt ydmyk og litt forsiktig gutt. Men han kom seg. Han gikk fra «Niko, kan jeg være så snill å få» til «Niko, jeg skal ha».

– Da hans bror John var med Odd på La Manga første gang så hadde Dag-Eilev Fagermo en spillersamtale med han. Så sier Fagermo: «Du John, er du bedre enn Eric?». Og John svarte: «Ja, mye bedre enn Eric.» «Hvordan er det med Joshua?» «Han er mye bedre enn oss begge to!»

– Eric var jo så ung da han var hos oss, og dessverre fikk han ikke kontrakt så da gikk han til Notodden. Det var vel ikke så mange som hadde sånn veldig tro på han da. Så gikk han jo til Ull/Kisa og der fikk han jo et oppsving. Og så har han jo fått mye mer oppsving i Tromsø.

– Han var et kjempetalent når han kom fra Gulset. En slepen spiller. Gulset er den største bydelen i Skien, bor vel 10-11.000 der. De spiller vel nå i 4.-5.-divisjon. På 80-tallet gjorde Gulset det veldig bra. Torjus Hansén kom jo derfra. Det er en stor breddeklubb.

Men følger dere med på hva Eric Kitolano gjør i Tromsø?

– Det kan jeg love deg. Jeg drømmer om at alle tre brødrene er i Odd. Og mange her nede sier jo det samme, at det hadde vært artig.

– Du får fortelle Eric at Joshua og John har kjøpt seg leilighet i Skien, og de har holdt av et rom til han, haha.

Hvilke kommentarer har så Eric Kitolano selv til dette?

– Ja, kanskje det stemmer det Niko sa. At jeg var litt forsiktig i begynnelsen. Og det stemmer nok det at Joshua er bedre enn både John og meg. Eller det gjorde det før. Det er jo noen år siden. Men det hadde jo vært kjempegøy om Joshua hadde vært klar for noe større enn Odd.

Men hva med Nikos drøm om å se alle tre brødrene i Odd?

– Nei, jeg tror nok det blir en stund til det. Og, ha ha, de har kjøpt leilighet, men jeg vet ikke om det rommet er til meg.

Du debuterte i seniorfotball, for Gulset, som veldig ung? Og allerede da scorte du mål?

– Ja, jeg var 15 eller 16 da jeg debuterte i 5-divisjon for Gulset. Og jeg mener at jeg scorte i debuten min, faktisk. Jeg tror det var borte mot Klyve. Og den tida i Gulset har jo gitt meg noen av de beste minnene jeg har fra fotballbanen. Det var kjempegøy med det guttelaget jeg spilte på. Jeg har bare gode minner fra den tida. Vi var på en turnering i Danmark og kom til kvartfinalen i A-sluttspillet. Det var en av de beste turene vi hadde sammen. Og så hadde vi flere cuper på Urædd (https://uraedd.no/forside/fotball/) som vi vant. Den tida med guttelaget er minner for livet og venner for livet. Det er noe jeg har tatt med meg hele veien.

Drev du med noen annen idrett?

– Det var en kort periode der jeg drev med turn. Og jeg prøvde litt forskjellig. Også håndball. Turn kan man dra veldig nytte av i fotball. Jeg føler at det hjalp litt for kroppsbeherskelse og sånn. Og helt klart også for balanse.

Drev dine foreldre med noen idrett?

– Ikke som jeg vet om.

Flere søsken innen idrett enn John og Joshua?

– Jeg har en storebror og en storesøster og tre yngre søsken som driver med idrett, fotball og håndball og litt sånn forskjellig. Det er en aktiv familie. Og så har jeg en storebror som har gått en litt annen vei enn oss. Han er entreprenør og driver med Kitos Light.

Så fikk du ikke være så lenge på Gulset før Odd fant ut at de ville ha deg over? Et kjempetalent og en slepen spiller?

– Jeg fullførte G16 for Gulset før jeg gikk over. Slepen, ja kanskje? Men så fikk jeg ikke forlenget kontrakten med Odd. Men jeg lærte mye i Odd. Det var jo en ganske bratt lærekurve fra guttefotball i Gulset til A-lagsfotball i Odd. Jeg lærte mye på kort tid som på den tiden var vanskelig å skjønne. Men nå i etterkant så skjønner jeg at jeg kunne ha gjort ting annerledes. Og det gjelder hele pakka, ikke bare trening, men hva jeg kunne gjort annerledes når jeg ikke var nærme spilletid på A-laget. Men jeg var jo ung og lovende og tok det kanskje litt lett. Det har jeg tenkt en del på i etterkant. Kanskje hvis jeg hadde jobbet annerledes, fokusert på andre ting, så kunne kanskje alt blitt annerledes. Fokusert på svakheter for å utjevne bunnivå og fokusert på styrker for å heve toppnivå.

Etter Odd ble det Notodden?

– Ja, jeg var der ett år. Og da spilte Notodden i 2-divisjon, altså på nivå tre. Og minnene derfra er egentlig hele sesongen. Med opprykk og alt. Det var første gangen der jeg spilte på et A-lag der jeg følte jeg var inne, for på Odd så følte jeg at jeg var junior og læregutt. Og da jeg tok steget til Notodden så ble det til at jeg måtte ta mer plass og vise hva jeg kunne. Det var min vei opp til Eliteserien.

Det opprykket, det var da Notodden slo Fredrikstad? Jeg så kampene på TV, men merket meg ikke noen Kitolano da.

– Hehehe, jeg var nok ukjent for de fleste. Bare litt kjent i Telemarksområdet.

Hvis jeg husker riktig så føltes det litt som om Fredrikstad tok litt lett på det. De trodde liksom ikke Notodden ville være noen match?

– I den første kampen så tenkte de vel at siden de var et nivå høyere og hadde vært i OBOS lenge, og hadde spilt Eliteserie, så tenkte de vel kanskje at det ville være litt enklere kamp enn det var.

Og så et oppsving i Ull/Kisa? 66 kamper for A-laget og to for andrelaget.

– Det var der jeg fikk mitt gjennombrudd på nest øverste nivå. Scorte noen mål. Det var en fin tid, og jeg holdt meg skadefri. Det var første gangen det skjedde i A-lagsfotball at jeg klarte å være skadefri i to år. Og hele tida i første-11ern.

Det er den tida i Ull/Kisa at slike sløve som meg merker at der har de en liten terrier på banen? Det finnes en innsats og en vilje og man ser at denne Eric Kitolano vet hvor han skal gå. Og så drar han av en spiller, og kanskje en til og så er han gjennom?

– Ha, jeg har ikke hørt det før, men det kan kanskje stemme. Det er ikke min styrke, men en fin side å ha med seg. Det å være bestemt og gjennombruddshissig både med og uten ball har jeg hatt med meg hele veien fra Gulset. Og som midtbanespiller så vil man jo være mye borti ballen og da kan det jo være noen kamper der man må ned å hente ball og ta litt flere touch. Det funker bra for meg både det å gå ned og hente eller å være oppe i rommet og få ballen der.

Den tre-mannskombinasjonen mot Molde der du først drar av to Moldespillere var jo nydelig å se på.

– Ja, og jeg slo til Runar. Og siste var August. Jeg vant ballen nede på rundt 20 meter og så tok jeg ballen med meg og spilte til Runar. Dessverre ble det ikke scoring. Det hadde vært en fin kontring om det hadde blitt mål. Jeg dro meg forbi Ohi og en midtbanespiller.

Et oppsving i Ull/Kisa og så bare bedre og bedre i TIL slik at det sitter kanskje noen nede i Skien og angrer litt?

– Jeg vet ikke om de angrer, men jeg har følt at jeg har hatt opptur her. Føler at jeg har levert bedre år for år. Så får jeg satse på at det fortsetter.

Hvordan har det vært å komme til Tromsø som jo er litt kjøligere enn Telemark?

– Jeg ble jo forberedt av folk rundt meg om at det ville være kaldt noen ganger. Men overgangen har gått ganske fint. For meg så var greia det at det gikk så bra for meg på fotballbanen så overgangen var ikke noe stort problem.

Føler du at du ble vel tatt imot nordpå?

– Ja, kjempe. Jeg ble veldig godt tatt imot av spillergruppa og trenerne. Har bare godt å si om det.

Trives du i Tromsø?

– Ja, det er en fin by. Fine folk, så jeg trives kjempegodt.

Truffet dame der oppe også?

– Haha, det har jeg også gjort, haha. Hun er fra Tromsø.

Da er vi jo sikret at du blir der en liten stund til?

– Hehehehe.

Da blir du der så lenge at du blir kjøpt opp utenlands fra. For vi vil jo helst ikke se deg i noen andre norske klubber nå.

– Jeg har en liten drøm om utlandet, jeg også. Jeg får bare levere godt i TIL sånn at jeg blir lagt merke til ute også.

Hva er din favorittklubb der ute?

– Det er Real Madrid.

Så da har du kanskje begynt å pugge noen spanske gloser?

– Haha, jeg har noen spanske gloser. Man lærer jo litt når man er på La Manga, så jeg plukket med meg noen gloser der også.

Siden vi er inne på det med La Manga så var det jo en greie med din debut der at kompisene på Odd pakket deg inn i tape og satte deg utenfor stedet der et damelag bodde?

– Ja, det stemmer. Jeg ble satt på utsiden av der hvor damelaget til LSK bodde. Så ringte gutta på. Men heldigvis pakket damene meg opp. Ellers fikk det ingen andre følger. Damelaget syntes det var rart og morsomt.

Jeg spurte jo August om han kunne tenkt seg å hjelpe Roma litt?

– Sånn som de spilte i går så så det jo ut som om de kunne hatt godt av noen som kan gjøre ting på egen hånd, ja.

Enten deg eller August?

– Ja, begge to hadde gått fint i Roma. Vi kunne gjort noen grep der.

Hvem er Eric utenfor banen?

– Nei, ikke så veldig mye. Jeg er ganske rolig utenfor banen. Jeg slapper av, er med kompiser, de på laget og sånn.

Har du blitt vist rundt i Tromsø? Vært oppe med Fjellheisen?

– Ja, jeg har vært der oppe. Vært på en topptur. Og har fått se noe av Tromsø. Jeg har gått sherpatrappa. Så har jeg vært på Sommerøya noen ganger med laget. Men jeg har ikke vært der og fisket. Jeg synes det er fint. Det er greit å komme seg litt bort og se litt annet. Det er litt annerledes enn hva jeg var vant med i Skien. Det var ikke sånt jeg var vant med at man gjorde før, at man reiste utenfor byen. Fra Skien så reiste vi i stedet mer inn til Oslo og sånn. Det å dra til Sommerøya eller opp på fjellet er jo sånne ting som man kanskje ikke hadde gjort ellers.

Ditt forhold til musikk?

– Det er veldig mye musikk i det jeg gjør. Favorittartist? Da kan jeg vel si 50 Cent. Det var en av de første jeg hørte mye på. Og jeg har likt han ganske godt. Det blir mest rap og hiphop jeg hører på.

Hvem – bortsett fra deg – ville du nominert til «Årets isbjørn»?

– Da hadde jeg valgt August. Totland kommer også ganske høyt opp. Hadde det ikke vært for August så hadde jeg sagt Totland. Eller Jacob.

Da står det bare igjen for meg å ønske deg lykke til videre i livet. Og resten av kampene.

– Tusen takk.

Og takk for en hyggelig prat. Hils fruen.

– Null stress. Det skal jeg gjøre.

Gutan gikk rett i angrep. Og kveldens dommer viser seg å legge lista høyt før han griper inn. Allerede etter 35 sekunder blir vel TIL snytt for et frispark. Odd legger seg bakpå og Gutan fortsetter presset. Første corner etter drøyt 6 minutter.

Knapt kvarteret er gått når August dyttes innenfor 16-meteren hos Odd. Mange ville nok blåst for straffe på den der. Det synes ihvertfall store deler av tribunen. Deretter er det flere situasjoner der dommeren ikke griper inn som godt kunne gitt tilsnakk i det minste. Når dommeren til slutt dømmer frispark favør TIL så belønnes han med jubel fra tribunen.

Det er gått 36 minutter da kanskje kveldens klareste straffesituasjon oppstår. TV-bildene viser klart at August holde mens han er på vei fremover. Holdingen starter utenfor 16-meteren. Så slippes han litt, men holdes igjen innenfor 16 og dyttes overende. Her kunne kanskje VAR gitt et annet resultat. Og Zdeněk blir også mektig irritert når han ikke får straffe i det 40. minutt.

Andreomgangen starter mye godt på samme vis som første. Odd bakpå og Gutan presser. Fem minutter ut i omgangen har Kito en avslutning på mål. Som reddes. Minuttet etterpå serverer Sakarias på lekreste vis til August som setter den nydelig i borteste hjørne. 1-0 og Gutan er på vei mot tredje hjemmeseier på rad.

Nå åpner kampen seg litt mer opp. Odd forsøker mer enn bare enkelte kontringer. Omlag tyve minutter av andreomgangen er gått når Ruben skyter. Ballen går via et Odd-ben og til corner. Seks minutter etterpå er det Jostein som avslutter etter en corner slått av Daniel. Odds keeper har nok å gjøre. Tre minutter etterpå må keeperen igjen i aksjon etter an avslutning fra Niklas som ble servert av August.

Så, knappe ti minutter før slutt gjør Runar et herlig forarbeid, legger inn foran mål. Og der er Moses og sørger for 2-0.

Det bli sluttresultatet. Tromsø er nå likt med Odd i poeng, men klatrer forbi på målforskjell.

Tidligere publisert på til.no.

I forkant av kampen mot Mjøndalen tok jeg en prat med en ung spiller som på kort tid har gjort seg ganske så bemerket. Karen er fra Tromsdalen og er bl.a. tidligere kretsmester med TUIL. Han er jo ikke den eneste spilleren TIL har hentet fra dalen. Og ei heller den eneste kretsmesteren fra dalen. Ved enkelte anledninger har jeg vært borti at Tromsdalen var kretsmester en gang for lenge siden. Den gang klubben het TIF, Tromsdalen Idrettsforening

I letingen etter informasjon om dette måtte jeg ty til to muntlige kilder, henholdsvis Stein-Harald Johansen og Hans Danielsen. De skriftlige kildene er noen oppslag i Nordlys (hentet ut fra nb.no sitt avisarkiv) og fotballkretsens jubileumsbok (I «futtbollens» tjeneste : 75 år med Troms fotballkrets). Eventuelle feil her er mine, ikke mine kilder.

I et avisoppslag (Nordlys 11. oktober 1960) fant jeg da: «Var det mørkt for senior- og juniorfotballen, sørget guttelaget ved Hans Danielsen for å reise ‘kjærringa’, ved å bli kretsmestere. Her er det en spire, la den vokse.» Hans Danielsen var oppmann for guttelaget det året (Nordlys 16. oktober 1959). Den gang da innebar det også treneransvar. Men hvordan ble det med den spiren?

Før kretsfinalen spilte TIF avdelingsfinale mot Storfjord. Fra avisoppslag (Nordlys 30. august 1960) finner vi følgende: «TIFs gutter var gjennomgående større og kraftigere enn sine motspillere, og de spilte slett ikke ueffent og vant fortjent.» Der var det der uttrykket igjen: ikke ueffent. Den kampen vant TIF 3-2 etter at Storfjord hadde ledet 2-1 ved pause. Selve kretsfinalen står det ingenting om i de avisene jeg har søkt gjennom.

Jeg ba mine muntlige kilder om navn på spillere og de kom kjapt opp med: Wiggo Strandmo (back), tvillingene Halvar og Kjell Olsen (wing-half, dagens indreløper), Fritz Salomonsen (keeper) og Harald Eilertsen (centerhalf).

Brødrene Halvar og Kjell Olsen spilte senere for TIL. Tromsøbrua var jo offisielt åpnet av statsminister Einar Gerhardsen sommeren 1960 så disse to er blant de første spillerne vi kan si «gikk over brua» for å bytte klubb. Før måtte de eventuelt tatt ferga.

Andre spillere på dette guttelaget finner vi i to små avissaker som bekjentgjør TIFs spillere i kamper mot Fløya og Storsteinnes (Nordlys 16. juni og 16. juli 1960): Torbjørn Johansen, Walter Jensen, Gunnar Jenssen, Magne Johnsen, Svein Ståle Brunvold, Svein Ditlefsen, Steinulf Severinsen, Jan Karlsen, Nils Kristiansen og Arnulf Knudsen. Har jeg da utelatt noen kretsmestere?

Dette var visstnok første gang TIF ble kretsmestere. TIF belønnet guttelaget ved å spandere på dem en busstur til indre Troms og en vennskapskamp mot BOIF.

Tidligere snakket jeg med Mo, en sak som endte med overskriften «Mo Airways». Han var skjønt enig med meg i at vi kunne startet en folkeaksjon med tittelen «August hele året». Dessverre har jo ikke det blitt noe av.

Jeg ba en fan av deg, min eldste bror, om å beskrive deg: «Han er relativ kjapp, har en evne til å være på rett plass og er god med ball. Står godt på bena og er sterkere enn han ser ut som.»

– Ja. Jeg kan si at jeg kjenner meg litt igjen i det.

Også den med «sterkere enn han ser ut som»?

– Ja, den kan jeg si meg enig i. Kanskje jeg ikke ser så sterk ut, men jeg er nok sterkere enn jeg ser ut som.

Er du lei av å bli dyttet overende?

– Jeg er jo litt lei. Jeg vil jo helst stå på bena og unngå å bli dyttet, men det er nå en gang sånn at med den spillestilen jeg har så blir det litt taklinger. Det får jeg bare tåle.

Det er vel gjerne sånn at motspillerne ofte ikke ser noen annen utvei enn å dytte deg overende for ballen holder du jo uansett?

– Ja. De bruker litt ulovlige midler, men det går greit, egentlig.

Men det er jo bare en brøkdel av disse det blåses på?

– Ja. Det kan jo bli farlige situasjoner hvis jeg får frispark. Dødballsituasjoner kan det jo også bli mål av.

Første gangen jeg så denne dyttinga tydelig var jo borte mot Lillestrøm i fjor, i OBOS-ligaen.

– Ja, da var det mange frispark. Jeg var mer på gresset enn jeg var på bena.

Og borte mot Odd i år så måtte du bytte drakt fordi du var så altfor mye i kontakt med det våte kunstgresset?

– Ja, det har som sagt vært noen kamper der jeg har ligget litt mer på bakken enn jeg har stått på bena. Jeg må bare stå i det. Er ikke noe annet å gjøre.

Du har jo vært i TUIL helt fra du var liten til du gikk til TIL? Og spilte også med de som var ett år eldre.

– Ja, der spilte jeg med de som var ett år eldre. Og de som var to år eldre. Samtidig som jeg spilte i min egen aldersklasse. Alt samtidig. Kunne bli mange kamper og mange treninger.

Fikk du tid til noe annet enn fotball og skole da?

– Jada. Vi hadde tid. Det var i fotballen vi samlet oss, kompisene mine og jeg. Det var der vi var sosial. Og det er jo egentlig ganske fint. Kanskje ikke like flink til å gjøre skoleoppgaver, men det gikk greit. Ingen skulking, og jeg gjorde det jeg måtte gjøre. Det gikk veldig fint. Det kan jo være lett å komme med unnskyldninger hvis man driver på med mye, men skole får man alltid tid til. Og det er viktig.

Drev du med annen idrett?

– Ja, jeg gikk på taekwondo, faktisk. Er litt usikker på hvor gammel jeg var, men mener jeg gikk der to år.

Noe derfra du har tatt med deg inn i fotballen?

– Ja, jeg var veldig myk når jeg gikk på taekwondo. Jeg har stivnet litt til nå og er ikke like myk som før. Men det jeg tror jeg har hatt mest utbytte av fra taekwondo er balanse.

Kanskje du skulle tatt det opp igjen?

– Ja, haha, kanskje det ikke hadde vært dumt. Jeg har fortsatt taekwondo-settet mitt under senga. Det er kanskje litt lite for meg nå, men beltene ligger også der. Ihvertfall et oransje belte. Jeg tror jeg var to belter unna svart belte, faktisk. Jeg holdt jo på med det ei stund, og gikk der sammen med søsknene mine.

Spiller noen av de fotball?

– Ja, jeg har to yngre søsken som spiller fotball, og en storebror som spiller fotball. Men den ene søsteren min la opp alt for tidlig. Lillesøsteren min og storebroren min spiller for Fløya. Og lillebroren min spiller for TIL.

Så han har til hensikt å vippe deg av pinnen før eller siden?

– Ja, det skal han få lov til å gjøre. Det unner jeg han. Og det håper jeg egentlig at han gjør. Han er tretten og spiller på TIL D.

Minner fra tida med barnefotball i TUIL?

– Ja, mange fine minner. Alle turneringene, blant annet Piteå. Og så var vi jo et år på Norway Cup og det var veldig stort. Og så var vi jo med i Tromsøturneringa. Og så har jeg vært kretsmester med TUIL.

– I Norway Cup så endte vi opp i B-sluttspillet og vi kom til semifinale. Der møtte vi et brasiliansk lag, mener jeg. Og det var hakket kvassere enn oss. De var ordentlig gode og vant fortjent i semifinalen der.

Foreldrene dine er fra Vannøya?

– Ja, faderen er fra Vannareid og moderen er fra Vannvåg. Faderen spilte fotball ei god stund for Vannøya Fotballklubb. Og moderen spilte også fotball ei stund, så det er jo litt fotball i dem begge to. De spilte når de var unger og i ungdomstida. Det var nok litt andre tider før. De måtte nok ta hensyn til mange andre ting og kunne ikke alltid gå på fotballen. De måtte nok jobbe litt mer enn det vi har måttet gjøre.

Jeg fleipet jo med Molde og sammenlignet det med Skulgammen. Det passerer man jo på vei til og fra Vannøya.

– Ja, og jeg er på Vannøya ofte. Det er veldig fint der.

Du debuterte i OBOS-ligaen mens du enda var i TUIL? Der fikk du med deg noen kamper i 2018.

– Ja, det stemmer, jeg fikk noen innhopp.

Og i 2019 fikk du to innhopp i Eliteserien for TIL? (Tromsø – Odd og Strømsgodet – Tromsø) Så sesongen i fjor der du virkelig slo gjennom. Du var jo med i begynnelsen, og så en periode ute før du var tilbake på høsten?

– Ja. Og det var en periode i fjor der jeg var skadet og ikke kunne spille fotball. Skaden oppstod i kampen mot Ranheim. Det var strekk i hamstringen og jeg plagdes litt med det og slo den opp igjen etter tre-fire uker. Jeg var litt for tidlig i gang med trening. Litt for utålmodig, kanskje. Jeg har jo lært av det, og det er kanskje greit at man lærer slikt tidlig. Og nå er hamstringen gulle god, bank i bordet. Det står fint til med den.

I år er det kun to kamper du har stått over?

– Ja. Den første kampen jeg stod over det var etter at jeg fikk en smell i hofta som gjorde at det ikke var mulig å spille. Ingenting alvorlig, bare en trykk, så var jeg ute den Haugesundkampen. Og så jeg ute Rosenborgkampen, med hofta da også. Det har vært litt problemer med hofta den her sesongen, men det har gått fint ellers.

Skyldes hofteproblemene at de smeller inn i deg når de skal dytte deg overende?

– Ja, den første gangen var det en smell fra motspiller da jeg ble taklet. Og den andre kampen jeg sto over så skyldtes det overbelastning i hofta.

Du har vært og rotet litt i Harstad? Spilt futsal for Harstad?

– Ja, det stemmer, jeg har spilt for Harstad Futsal. Jeg hadde et par kompiser som spilte der og jeg ble meldt på i siste liten. Det var et år da jeg hadde lyst å hive meg med på futsal og de tok imot meg med åpne armer. Så da signerte jeg for Harstad Futsal. Spilte tre kamper og fikk et mål. Men kampene var nesten på hjemmebane. Vi spilte jo i Breivikahallen så jeg var ikke nede i Harstad og spilte futsal.

Du dro altså ikke til «Harta for å kjøpe fyrtikk»?

– Nei.

Hvis vi tar for oss bare kampene for A-laget og TIL 2 så har du jo over 80 kamper. I tillegg er det jo kampene for TIL 3, G19 og sånn. I løpet av de drøyt 80 kampene så har du 14 mål. Ihvertfall ifølge fotball.no. Er du fornøyd med den statistikken?

– Nei. Det er jo ikke all verden. Men jeg tror heller ikke fotball.no er helt riktig for de er vel ikke helt flinke til å registrere målene. Jeg har en liten dagbok der jeg har litt flere mål enn det.

Til sammen for TUIL og TIL fra fotball.no så står du jo med over 30 mål. Du virker ganske arbeidssom. Du er høyt og lavt. Og du er til venstre og til høyre. Du er overalt. For en motspiller så må du nesten være som en ekkel, liten mygg som drar rundt dem.

– Haha, jeg har hørt det uttrykket noen ganger før. Jeg springer nå bare og vil bare jobbe for laget. Så det hele går nå nesten bare på automatikk. Tenker egentlig ikke så mye over det.

Antall meter pr kamp for deg?

– Vi har jo tall på det for hver hjemmekamp. Jeg husker ikke helt presis, men jeg tror jeg ligger rundt 12 kilometer hver match. Og vi er jo et lag som springer ganske mye.

Hva er dine drømmer om fremtida? Hvor er August om fem år?

– Si det. Selvfølgelig har jeg lyst til å komme meg til utlandet og ta de små stegene derfra og til slutt ende opp i topp-fem liga. Det er ihvertfall min ambisjon og der jeg har lyst å være. Yndlingsklubben min er jo Manchester United. Det er jo et langt stykke dit.

Joda, men der har de jo absolutt behov for hjelp nå?

– Jo, haha, det har dem. Dem gjør det jo ikke alt for bra om dagen. Men jeg tror vi må se litt kortere frem i tid og da må jeg ta ting steg for steg, ta små steg og så se om jeg kanskje ender opp i favorittklubben etterhvert. Det får tida vise.

Skulle du kanskje startet med å hjelpe Roma litt?

– Hjelpe Roma? Dem ble tatt ordentlig på senga mot Glimt i går. Det var en sterk prestasjon av Glimt da.

Jeg håper jo at jeg slipper å se deg i Glimt-drakt?

– Nei, det kan jeg selv heller ikke tenke meg.

Hvem – bortsett fra deg – ville du nominert til «Årets isbjørn»?

– Si det. Det er jo mange bra kandidater til den. Totland er en het kandidat. Det står vel mellom Totland og Kitolano for min del.

I det siste har dere jo sett mye kvassere ut enn tidligere?

– Ja, vi får satse på at vi tar tre poeng både til helga og hjemme mot Odd til uka. Og bare trepoengere resten av året. Jeg synes egentlig at vi har spilt ganske bra de fleste kampene den her sesongen, men vi har ikke fått med oss de poengene vi vil ha. Vi har kanskje blitt sharpere både i egen boks og motstanderens boks. Vi er blitt eldre og er jo et ganske ungt lag i utgangspunktet. Vi har trent bra og vi har utviklet oss mye i løpet av sesongen. Vi har jobbet på og jeg tror nok det er det som har gjort at vi er kommet oss litt bedre på vei enn det vi har vært på.

– Det er jo enda en lang sesong igjen og vi er ikke fornøyd i det hele tatt. Vi må jo fortsatt brette opp ermene og bli enda bedre. Vi har fått mer erfaring og de små detaljene som vi kan bli bedre i har vi fått bikket litt mer i vår favør.

Så har vi sett noen tilfeller der dere samles i ring når det butter i mot, og etterpå er dere råere.

– Det handler jo om å samle laget. Vi må ikke miste oss sjøl selv om vi kommer under. Vi må fortsette å tro på det vi er gode på, og følge kampplanen. Så da må vi minne oss selv på det «hei gutta, vi må steppe opp nå». Vi vet at vi kan spille bra.

Din favorittlåt eller din favorittmusiker?

– Åh, det er mange. Jeg hører på så mye forskjellig så jeg tror ikke jeg har noen favorittartister eller favorittlåter. Det går mye i rap og topp-50-låter.

Lykke til i neste kamp.

– Tusen takk.

Røyk fra pyroen ligger enda over deler av matta når kampen blåses i gang. Og Gutan går ut i hundre. Etter bare to minutter får de frispark i bra posisjon ca 20 meter fra mål. Frisparket ender opp med å gi dem kampens første corner.

Det har gått omlag 6 minutter når Eric legger flatt inn foran mål. En av Mjøndalens egne er nære på å sette den i mål. Et par minutter etterpå får Gutan frispark på nytt. Det serveres til Jostein som avslutter rett på keeper.

I det ellevte minuttet blir vi vitne til et nydelig samspill foran kassa til Mjøndalen. Klikk-klakk fra Eric til August og videre til Tomas som serverer Eric. Han setter den pent i kassa. 1-0.

Knappe ti minutter etterpå server Tomas igjen. Denne gang til Runar. Avslutningen går dessverre utenfor. Utover i omgangen får vi som vanlig se stadig mer dytting av August. Merkelig at ikke dommere av og til kan ta en liten prat med motspillere om slikt.

Omlag fem minutter før pause har Runar nok en avslutning. Mulig dette var debutkampen i Eliteserien for Mjøndalens keeper, men han redder også denne. Samme skjer med den dobbelsjansen Tomas har like før slutt.

Mjøndalen er mer med i andre omgang og omgangens største sjanse er vel den etter knappe tyve minutter der Tomas serverer Ruben. Der kunne kapteinen satt seg selv på scoringslista. Men det ville seg ikke denne gangen. Det ryktes jo at enkelte liker 1-0-seire. Det ble det denne gangen. Og tre svært så viktige poeng.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

August Mikkelsen har hatt en strålende sesong. Thore Danielsen har tatt en prat med vårt nye stjerneskudd.

Jeg tok en prat med Jacob Karlstrøm dagen etter bortekampen mot Molde.

Vi kan jo gjøre oss gjøre oss fort ferdig med kampen i går. Spillemessig var det ikke så hakkende galt?

– Ja. Men vi sleit jo ganske mye i førsteomgangen. Forsvarsspillerne deres tok oss jo litt der i førsteomgangen. I andreomgangen så hevet vi jo oss. Det er jo litt seint, men det viser jo bra mentalitet at vi klarer å heve oss etter at vi ble litt rundspilt i førsteomgangen. De trykte oss ganske lenge i den første halvtimen så det var nok fortjent at de til slutt fikk et mål. Så står vi bra på i andreomgangen og det er like før det står 1-1.

De første 20-25 minuttene i andreomgangen så er det jo dere som dominerer?

– Ja. Vi får litt mer rom å spille på og vi får spilt på det vi er gode på: blokkere dem opp litt og spille av. Det var absolutt bedre av oss i andre omgang.

Kanskje litt pussig å se Molde med alle 11 på egen banehalvdel i deler av andreomgangen.

– Ja, det er ikke mange som har klart å spille de så lave.

Du nevnte at dere var veldig nære 1-1, men så skjer da det litt pussige at noen minutter etterpå står det i stedet 3-0.

– Det er sånn det er med de som er i toppen, de straffer oss hardt når de først får mulighetene der på slutten av andreomgangen. Sånn er det bare.

Samtidig så har vi jo en rekke klasseredninger av en Jacob Karlstrøm? Blant annet noen lange fingertupper som sørger for at den går i tverrligger og ikke inn?

– Ja, jeg var fornøyd med den. Det er jo artig å hjelpe laget litt med noen redninger.

Slår du deg når du kaster deg ned og blokkerer skudd?

– Jeg er jo blitt ganske vant til å slenge meg på bakken. Kroppen er ganske vant til det. Jeg er jo fortsatt ung, ha ha, så det går bra foreløpig.

Din karriere? Når begynte du å spille fotball?

– Det var da jeg gikk i førsteklassen, da jeg var seks år. Da begynte jeg på TIL 4, det var for oss som gikk på Prestvannet skole.

Mange gode minner fra turneringer rundt omkring?

– Ja, vi var jo mange steder. Blant annet på Heggelia Cup veldig tidlig. Mange gode minner fra den tida. Etterhvert hadde jeg jo faderen som trener mens jeg var miniputtspiller.

Du fikk aldri se han spille for TIL?

– Nei, han la vel opp i 92. Og jeg ble født 97.

Alle vet jo hvem faren din er. Det kommenteres ofte. Men spilte også din mor fotball, eller drev hun med annen idrett?

– Ja, mamma Guri spilte lenge på Skarp da hun var yngre. Og så tror jeg hun spilte litt for TUIL på slutten av den karrieren hun hadde. Så jeg kommer fra en familie der det har vært mye fotball.

Du startet som utespiller. Men hvor gammel var du da du sluttet som utespiller og ble keeper?

– Det var vel da jeg var på første års guttelag. Da var jeg vel 13-14 år. Da var jeg på satsningslaget til TIL og så plagdes jeg med litt skader og hadde det ikke helt bra med å spille ute. Det gikk liksom ingen vei. Så var vi på en turnering i Skarphallen, ikke romjulsturnering, men en eller annen cup, og tidlig på morgenen der i hallen. Og vi manglet keeper så da prøvde jeg meg i mål. Og det gikk fint så da har jeg egentlig bare tatt det derfra.

Alapnes nevnte jo den mye brukte «hvorfor vil enkelte seg så vondt som å være dommer». Men vi kan jo også spørre hvorfor vil enkelte seg så vondt at de vil være keeper?

– Nei, det er vanskelig å si. Det er jo en spesiell rolle. Du er jo ikke alene i laget, men du har jo en helt annen jobb enn de andre. Det er vanskelig å si hvorfor man velger å være keeper, men for min del var det ganske enkelt det at det var gøy. Jeg fikk mestringsfølelse igjen etter at jeg en periode hadde hatt veldig lite av det mens jeg var utespiller. Og så plukket jo keepertrener Merete meg opp veldig tidlig og så at jeg hadde et talent. Og hun dyrket det.

Så hun inspirerte deg?

– Ja, hun sa jeg var god og det ga meg jo mye motivasjon til å stå på. Og hun fulgte meg bra opp med treninger og jeg var etterhvert tidlig og trente med B-laget. Og det gir jo bare mer og mer motivasjon at man får høre at man er god og at man får til det man driver på med.

Så vi kan egentlig takke henne ganske mye for at Jacob er så flink i mål?

– Ja, det vil jeg si. Hun har hjulpet meg mye. Hjulpet meg for mange år siden også, og nå stepper jo hun også inn når vi trenger keepertrener på A-laget. Hun er jo veldig flink fotballfaglig, og samtidig en fin person å prate med om andre ting også. Jeg har mye å takke henne for.

Mitt forrige intervju var med klubblegen Jorid.

– Ja, hun har jo vært lenge i klubben og står veldig på. Veldig bra dame og flink.

Men tilbake til den spesielle rollen som keeper. Bommer du, så legger alle merke til den. Men bommer en midtbanespiller så legger ikke nødvendigvis så mange merke til den?

– Ja, det er en del av gamet. Det vises veldig lett når vi keepere feiler.

Du debuterte for TIL 3 i 2012, 15 år gammel, som keeper?

– Det stemmer. Da var jeg keeper.

De tre første kampene var tap, men den fjerde, mot Stakkevollan, der vant dere 9-1.

– Jeg må takke utespillerne for de ni målene. Jeg synes ikke selv at jeg var så god som keeper i starten der da jeg var 15. Da var jeg kanskje best med føttene.

Okei, så vi har altså en veldig selvkritisk Jacob på tråden! Har du vært innom andre idretter enn fotball?

– Ja, jeg spilte håndball ganske lenge. Begynte vel med det omtrent da jeg var på samme alder som da jeg begynte med fotball. Og det spilte jeg til jeg begynte på elitelaget da jeg var 12-13 år. Jeg spilte for THK og var venstre back, en sånn skytter. Jeg var jo høy også da, og det hjalp jo til.

Og høyden din nå?

– Jeg er to meter.

Så debuterte du for A-laget i 2017. Det året fikk du 8 kamper, 3 cupkamper og fem i Eliteserien. Blant disse 16. mai på Lerkendal der TIL vant 2-1 med drøyt 21.000 tilskuere på tribunen. Var det en flott opplevelse?

– Ja, fullsatt Lerkendal og jeg hadde ikke spilt så mange kamper før det. Hadde bare en kamp for A-laget før det så jeg var veldig spent og nervøs. Det var vel ingen som trodde vi skulle vinne den kampen. Det var veldig artig, og jeg husker det meste av den kampen som om den var i går. Husker situasjoner og hvordan det føltes etterpå når vi vant kampen.

Fotballens festdag, fullsatt tribune og en krig rundt buret der du står som en konge?

– Hvis jeg ikke tar helt feil så var den kampen det første tapet Rosenborg hadde den sesongen. Det var veldig artig og jeg hadde ikke forventet det når jeg gikk inn i sesongen. Jeg var jo litt heldig da. Jeg var jo tredjekeeper og så var det litt skader på de to andre og jeg fikk prøvd meg litt det året, noe som ga meg veldig selvtillit og motivasjon til å pushe på. Jeg fikk jo en bekreftelse på at jeg kan spille i Eliteserien. Det var en veldig fin erfaring.

Du har helt rett. Niende serierunde og Rosenborg hadde seks seire og to uavgjorte før den kampen. Ett av kun fem tap Rosenborg hadde den sesongen.

I løpet av karrieren har du pådratt deg totalt litt over 10 gule kort. Alt pga «uthaling av tid»?

– Litt mye kort, kanskje. Jeg tror jeg har pratet på meg de fleste. Det er vel bare et eller to der jeg har taklet. Og kanskje litt tidsbruk. At jeg har pratet på meg noen kort skyldes jo at man har litt adrenalin når man er utpå banen. Og det er vel ikke alltid at jeg har klart å holde kjeft. Sånn er det bare.

Hva hvis jeg sier Sandefjord borte i år og et feildømt straffe?

– Ja, det var jo første og eneste straffen jeg har reddet i Eliteserien. Det var veldig artig å oppleve det. Jeg stod lenge og ventet på at han skulle skyte og det var bra at alt stemte. Jeg visste at han kom til å se opp for å se om jeg gikk tidlig eller ikke. Så jeg ventet på han og så så han opp og da var jeg enda ikke gått. Da ble han sikkert litt stressa og jeg klarte å lese hvor han prøvde å sette den.

Du psyket han altså ut?

– Ja, det kan du si. Det var mye som stemte der.

Har du grublet litt over det du har sett av straffer i mesterskap og sånt?

– Nei, egentlig ikke. Men det er jo mange gode keepere der, og jeg blir jo litt imponert over hva de gjør. Og jeg vil jo selv også dit.

Er det noen andre kamper du husker veldig godt?

– Det er debuten min, borte mot Sarpsborg. Det var veldig stort å få den. Vi hadde Sarpsborg borte og så den kampen borte mot Rosenborg bare tre dager etterpå. Jeg har veldig gode minner fra den debutkampen mot Sarpsborg. Jeg var fornøyd med egen prestasjon i den kampen som endte 1-1. Vi tok ledelsen, så utlignet de. Det var ekstra artig å spille den kampen fordi broren min, søsteren min og gode venner var og så den kampen.

Hvem er dine favoritter på keeperplassen?

– Jeg er jo Chelsea-fan. For litt siden så var det jo Petr Čech som var forbildet mitt. Jeg likte han veldig godt. Og nå er det jo han som står nå, han Édouard Mendy. Så det er Mendy nå og Čech da jeg var litt mindre.

Noen minner fra Alfheim da du var liten, og det å se TILs keepere der?

– Jeg har jo vært mye på Alfheim opp gjennom årene. Og av de jeg minnes mest er kanskje Marcus Sahlman som jo var bra da de tok sølv. Han stod jo ganske lenge. Og Sead Ramović er jo en karakter. Og jeg husker mye av Kenny Stamatopoulos. Det er vel de tre jeg først tenker på.

– Men når jeg kom opp på A-laget så fikk jeg jo mye hjelp av Gudmund Kongshavn, Filip Lončarić og de guttene der. De hjalp meg mye både på utenfor banen, med så mye forskjellig. De var en fin konkurranse mellom oss tre, og jeg lærte mye på de årene.

Og selv holder du to andre bak deg nå?

– Ja, jeg har vært så heldig at jeg har fått stå alle kampene i år. Det er jo ikke bare, bare å klare det. De pusher meg bra på trening, både Simon Thomas og Mats Trige. De blir bare bedre og bedre ettersom tida går. Det er et bra keeperteam i år også. Mye kvalitet.

Når du får mål imot, tenner det deg ekstra for nye redninger?

– Ja, man vil jo alltid redde ballen så det tenner jo. Man blir jo forbanna om den går inn. Det er ikke alltid at det tenner for nye redninger, men det tenner jo for at man vil gjøre det bedre. Det går jo alltid an å redde den ballen. Og det går jo så klart en fanden i meg, for man vil jo alltid redde ballen, vil aldri slippe inn mål.

Det tilslaget ditt på ballen? Ganske så rått? Har du fått det målt noen gang?

– Nei, det har jeg ikke fått. Jeg tror ikke det er så mye rå kraft. Jeg tror det er en blanding av teknikk og kraft. Jeg er ikke så eksplosiv at det er bare ren kraft. Jeg har jo stått mye og slått mye i oppveksten. Spilt mye skytestrek og skutt mye. Jeg har jo trent meg opp til å slå gode pasninger.

Men 60, 80 og i verste fall opp mot hundre meter opp på en som beveger seg, det må vel kunne beskrives som ganske rått?

– Ja, hvis du sier det. Jeg får jo en ordentlig god følelse av å slå gode baller og treffe medspillere. Det er en del av jobben min der bak, og jeg har jo fått mye ansvar med ball der bak. Det er jo viktig at jeg leverer på den fronten med beinan.

Sånne fotballeksperter sier jo av og til at Karlstrøm er trygg med ballen i beinan?

– Ja, det vil jeg si at jeg er. Det er jo en av styrkene mine. Det gir jo en ekstra trygghet i laget at de kan bruke meg. Jeg blir jo en ekstra utespiller.

Med motspiller(e) på vei mot deg så ser det ut som om du venter av motstanderen ganske så lenge, til du finner riktig tidspunkt eller når du mener det er rett å slå på den og den medspilleren?

– Det er jo litt risikabelt noen ganger, men vi har øvd mye på det. Både det og det med å dra på oss press og likevel spille videre. Det gjelder å få lokket opp motspillere og så kanskje spille over dem eller rundt dem. Vi har øvd mye på det både i pre-season og i treninger ellers. Det er en del av spillet vårt.

Har tiden som utespiller gitt deg fordeler som keeper?

– Ja, det vil jeg si. Var jo tidligere midtbanespiller og hadde mye ball i beinan. Det har gitt meg mye både for trygghet med ball og tilslag.

Og en spilleforståelse som er mer komplett enn bare hele tiden å se de ti andre foran seg?

– Ja, kanskje det også. Det er godt sagt.

Er det morsomt med folk tilbake på tribunen igjen?

– Ja, det er veldig artig. Det har vært litt kjipt med bare 2-300 på tribunen. Og det Forza driver på med nå med det L-feltet, Lidenskapens felt, det hjelper oss veldig på hjemmekampene. Nå fikk vi jo vår første hjemmeseier mot Haugesund mens det var stappfullt på det feltet der, det var veldig artig.

Du venter kanskje på at Alfheim fylles opp med 5-6 tusen?

– Ja, det hadde vært morsomt. Det er jo lenge siden sist det var så mange. Hvis bare vi leverer resultater så kommer det sikkert en del etterhvert. Vi får ihvertfall håpe det.

Tips til unge spillere som vil stå i mål? Hvordan holde kroppen vedlike eller ting dem kanskje kan trene på? De som kanskje ser opp til denne Karlstrøm som står i mål, og som har lyst til å bli like bra.

– Jeg har egentlig hatt et veldig avslappet forhold til fotball. Når du er kanskje bare ti år så bør du ikke bare fokusere på fotball. Det er viktig med allsidighet, mener nå jeg. Det har hjulpet meg veldig når jeg har spilt fotball. Jeg har jo, som nevnt, spilt håndball. Og jeg har spilt litt tennis og litt forskjellig. Det har vært veldig bra at jeg ikke toppet idretten for tidlig.

Hvem er Jacob utenom fotballen?

– Jeg skal ikke skryte på meg noe. Fotballivet er ikke så mye. Vi trener på dagtid og så hjem for å slappe av. Mye tid til avslapning. Ellers er jeg sammen med venner, og så har jeg en kjæreste som jeg er mye sammen med. Det er ikke noe å skryte av, det fotballivet, he he, men det er jo et eventyr.

Andre fritidsinteresser?

– Magnus og jeg spiller litt biljard og sånn. Det har vi drevet litt på med de siste årene. Og det er artig. Han er jo litt eldre enn meg, så jeg lærer jo litt av han.

Om du ikke spilte for TIL, hvem ville du da aller helst spille for?

– Det må bli Chelsea. Soleklart.

Hvor er jacob om 5 år?

– Forhåpentligvis i utlandet. Jeg får håpe jeg får en mulighet til å dra ut en gang. Det er et mål jeg har. Det og det å bli best mulig.

Vi vil jo for eksempel ikke ha deg i Bodø/Glimt.

– Det skal vi unngå.

Foruten deg selv, hvem ville du nominert til «årets isbjørn»?

– Totland har vært veldig bra i år. Han har vært veldig stødig offensivt. Han har gitt oss noen fine mål. Og han har litt X-faktor på banen.

Så da er vi glade selv om noen i Vålerenga ble litt sure tidligere i år?

– Ja. Vi kan ikke selge ut alle de beste spillerne våre.

Flott, Jacob. Takk for praten. Lykke til videre i livet. Og lykke til i neste kamp.

– Takk. Vi får håpe det blir show på Alfheim den søndagen der.

Har du noen spesielle minner fra den tida da du var svært ung fotballspiller? Var sidelinja oppmuntrende??

– Jeg har en følelse av (vet ikke om dette er rett…) at folk som så fotballkamper på Alfheim og på TUIL arena rundt 1990 generelt var mer positiv og entusiastisk. Kanskje hadde dette med at toppfotball ennå var ganske ferskt i Tromsø. Folk hadde ikke så høye forventninger og blei lett entusiastisk hvis vi – laget – viste offensive takter mot søringan. Å være en del av noe er det vi alle ønsker. Vi mot dem.

Er det noen spiller(e) du husker spesielt godt fra den tida da du var liten/ung spiller?

– Jeg likte veldig godt Jan Viktor Nilsen som spilte på TUIL. Brukte å få med meg kamper han spilte. Han spilte senere for Mulhouse i Frankrike, TIL og Mjølner.

Jeg måtte jo da sjekke ut hva Magnus ville beskrive Jacob som – med tre ord. Svaret kom prompte: Fremadstormende, trygg og komfy (aka. komfortabel).

I tillegg svarte Magnus: en moderne keeper som er god med beinan og har enorm rekkevidde. Kan nå så langt han vil bare han fortsette å legge ned jobben som kreves.

En bekjent av meg beskrev en gang Molde som bare et fergeleie et sted vestpå. Denne beskrivelsen dristet han seg til selv om hans bedre halvdel er derfra. Måten han beskrev stedet på minte meg litt om Skulgam(men) på syttitallet.

At Molde er avsidesliggende fikk Gutan virkelig erfare på reisen ned dit. Den reisen ble lang og kronglete og slett ikke aller beste oppladning til kamp. Og det skyldes altså ikke at Tromsø er avsidesliggende. Så hadde en krøsus eller to i stedet investert i et lignende stadionanlegg på Skulgam, så ville jo reiseveien vært kortere.

Det ble meldt om seks grader og regn i Molde. Eller styrtregn. Gutan var slett ikke merket av det og startet svært så friskt. Til Molde tok mye over etter et par minutter. De blåkledte er frempå og Christophe redder på strek allerede i det andre spilleminuttet.

Det er gått omlag tyve minutter når først Eric, så Runar og til slutt August driver forbi alt og alle hos Molde. Nå var Gutan inne i en god periode. Forsøket ender med en corner og Casper header like utenfor.

Igjen tar Molde over og Jacob gjør kongeredninger etter både 21 og 26 minutter. Omlag halvtimen er gått når Gutan er frempå igjen. Igjen overtar Molde og denne gangen ender avslutningen deres i tverrligger etter at Jacob har fått fingertuppene nok på den slik at den ikke gikk inn. Molde har hatt de fleste og de største sjansene. Og etter 34 minutter sitter den. 1-0.

På overtid i førsteomgangen har Runar en avslutning nede i hjørnet. Moldes keeper får såvidt hendene på den såpass at han får dyttet den utenfor. Så nær 1-1 før pause.

TIL er hakket vassere fra start i andre omgang. Eller Molde er dårligere. I perioder er alt spill på Moldes banehalvdel. Drøyt timen er gått av kampen når TIL får sin neste store sjanse. Et frispark fra like utenfor 16-meteren går like utenfor. Minuttet etterpå er Jacob langt utenfor 16-meteren – som ekstra utespiller – og lurer av en Moldespiss med en fin dragning. TIL har mye ball de første 20-25 minuttene av denne omgangen og har nok en avslutning på tampen av denne perioden.

Idet det gjenstår mindre enn et kvarter får TIL frispark i god posisjon. Daniel serverer rett på hodet til Anders. Headingen går like utenfor. Så smeller det i andre enden. Det blir 2-0. Og 3-0. I løpet av 3-4 minutter.

På overtid gjør Mikael en herlig tunnel. Men avslutningen like etterpå går over. Og like etterpå får vi se et nytt Totland-show. Han serverer Zdeněk. Headingen går i en Molde-spiller og ut. Ingen uttelling på den corneren heller.

Snipp, snapp, snute, så var den vestlandsturen historie.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen har tatt en prat med Jacob Karlstrøm etter kampen mot Molde. Jacob er førstekeeper på A-laget og Tromsøgutt. I tillegg til intervju med Jacob, får vi også et lite referat fra Molde-kampen.

Jeg ba SMJ beskrive deg med tre ord. Svaret jeg fikk var: entusiastisk, dyktig og utholdende. Har du en kommentar til den beskrivelsen?
– Det må jeg si var veldig hyggelige ord og jeg må jo bare takke for den beskrivelsen. Jeg kan nok oppleves som veldig entusiastisk, og det er jeg nok også til tider. For når jobber med ting som jeg liker og er interessert i samtidig som jeg jobber med dyktige folk rundt meg så er det vanskelig å ikke bli entusiastisk.

– Takker også for ordet dyktig. Det er flott å få bidra med sin kompetanse. Hvor dyktig man er er det andre som må vurdere. Det er vanskelig å vurdere selv.

– Jeg har vært mange år i idretten. Ikke bare i fotball. Og jeg har jo fått bra med erfaring samtidig som jeg har hatt dyktige folk rundt meg og fått lære av folk som har hatt enda mer erfaring enn meg selv. Man må være villig til å lære, og interessert i å lære. Man vokser mye på å få tillit og ansvar, det er svært utviklende.

Og så brukte han ordet utholdende.

– He, he. Det tror jeg nok også at jeg er. Og det kommer nok delvis fra det at jeg selv har vært idrettsutøver og at jeg derfor er vant med å stå på uansett, det være seg i medgang eller motgang. Jeg liker å få ting til og liker ikke å gi opp når det butter i mot. Det kan vel kanskje være det han sikter til. Jeg ønsker jo alltid å gjøre en god jobb. Og å gjøre meg ferdig med en jobb.

Din egen idrettskarriere?

– Jeg var egentlig skiløper, og ikke fotballspiller. Selv om jeg også har spilt fotball når jeg var yngre på et blandet fotballag med både gutter og jenter fra den lille bygda i Kirkenes som jeg er fra: Ei bygd som heter JAKOBSNES. Det er langrenn som har vært min idrett. Det sluttet jeg med da jeg var 24 år på grunn av skader. Jeg fikk med meg mye og var helt oppe og kjempet med de beste i Norge.

– Det er noen år siden nå. Jeg er vokst opp på Jakobsnes, ei lita bygd utenfor Kirkenes og det var Kirkenes jeg representerte da jeg flyttet til Tromsø i 1994, 21 år gammel. Jeg representerte etter hvert Silsand og omegn skiklubb da det var flere jenter i den klubben som gjorde at vi fikk et stafettlag.

Fotball var i Kirkenes?

– Ja, men det var kun aldersbestemt og tidlig ungdom. Om jeg får si det selv så er jeg best uten ball. Det er faktisk helt sant. Jeg er jo veldig interessert i fotball selv om ikke det var min hovedidrett.

I et tidligere intervju for til.no ble Herbert Randal nevnt som en fotballspiller fra Kirkenes (https://www.til.no/nyheter/fin-kamp-mot-skanland).

– Herbert var faktisk en av mine lærere på ungdomsskolen i Kirkenes. Jeg hadde han blant annet i kristendom. Han spilte fotball sammen med min pappa. Og etterhvert var han leder i Kirkenes og Omegn Skiklubb (https://www.kirkenesskiklubb.no) i tillegg til at han drev sportsbutikk så jeg hadde jo mye med Herbert å gjøre.

– Jeg gikk for samme klubb som Vegard Ulvang. Pappan hannes, Arne Ulvang, var min trener i mange år. Etter hvert overtok broren til Vegard, Ketil Ulvang, trenerrollen for jentene i Kirkenes og omegn skiklubb. Vi var kjempeheldige der oppe som kunne drive på med mye forskjellig og vi hadde flinke folk rundt oss. I tillegg til Vegard så var også Krister Sørgård, en av de beste i Norge, i samme klubb. De inviterte ofte Landslaget til Kirkenes på treningssamling og vi litt yngre, fikk alltid være med. Det var utrolig artig og lærerikt for oss. Det bygde selvtillitt og vi lærte at det var ingen grunn til «å stå med lua i hånda».
Jeg er svært takknemlig for de flotte barne- og ungdomsårene i Finnmark.
– Jeg deltok i junior-NM første gang da jeg var 16. Det var i Alta. Da ble jeg nummer 4 på 10 km skøyting. I senior-NM ble vi, Silsand, nummer 6 i stafetten og jeg ble nummer 10 på 10 km skøyting individuelt. Det var skøyting som jeg trivdes best med. Og så fikk jeg gå på nasjonal kvote i verdenscup og under prøve-VM i Trondheim i 96. Jeg fikk prøve meg mot de beste langrennsløperne i verden, noe som var en stor opplevelse.

Som voksen liker jeg fortsatt å holde meg i form, og jeg løper nesten daglig.

Vi har sett deg løpe et par ganger på TV-skjermen.

– Ha, ha, ja, ikke sant. Jeg må holde meg i form slik at jeg kommer ut til spillerne så fort som mulig.

– Jeg kommer fra en veldig aktiv og idretts- og turinteressert familie. Pappa spilte fotball, og det gjorde også de to brødrene mine samt at lillesøsteren min, jeg og den ene broren min vi gikk også på ski. Og vi drev med friidrett og orientering. I den tida var det jo mulig. Det var ski om vinteren og løping og fotball om sommeren. Det var lagt opp til at du kunne være veldig allsidig og være med på mange forskjellige idretter.

– Så opplever man på egne barn nå at det blir veldig fort seriøst. Fotball har blitt en helårsidrett og nå er det nok vanskeligere å kombinere fotball og ski når du er 12-13 år. Kravet om spesialisering kommer tidligere. Vi var med på det som skjedde og også de ettermiddagene da man ikke var på en trening så var vi jo ute og spilte andre ballspill, lekte og var aktive. Kanskje mer aktive da enn hva unge er nå. Vi hadde kanskje mer uorganiserte aktiviteter.

Du sa best uten ball. Hva var posisjonen din på banen? Kantspiller?

– Jeg løp mye. Var midtbanespiller som kunne jobbe både bak og foran. Jeg brukte å si «ikke skyt til meg, jeg ordner det selv». Jeg ble en gang kåret til banens beste spiller, men det var nok aller mest fordi jeg sprang mest. Det var ihvertfall ikke fordi jeg scorte noe mål eller gjorde noen triks med ballen.

Fortell litt om den usynlige delen av jobben på Alfheim. Den delen vi ikke ser som vel dreier seg om mer enn corona? Det dreier seg sikkert også om ernæring, forebygging og litt forskjellig.

– Den lille delen dere ser er jo bare akkurat der og da når det er fotballkamp. Det er bare en liten del av den jobben som klubblege. Jeg har ansvar for spillernes helse og at de har det bra.

– Det handler mye om å forebygge, være med på å bidra og sørge for at de fleste er klar for trening og kamp til enhver tid. Det siste 1,5 året har vært preget av Covid 19 pandemien. Det har vært mye å holde orden på, sørge for at vi følger protokollen til NFF/NTF slik at vi unngår smitte inn i laget og kan trene og spille kamper.

– Alle spillerne og de som er tettest på laget har siden mars 2020 og frem til nå vært i en fritidskarantene der de ikke har kunnet delta på sosiale ting utenom treningene. De har måttet si nei til for eksempel familietreff der det har vært samlet mye folk. De har i perioder ikke kunnet gå på kafe eller kjøpesenter, alt for å unngå smitte som kunne medføre at laget kom i karantene, og stopp i trening og kamp. Jeg er veldig imponert over hvordan spillergruppa har taklet dette.

– Jeg jobber tett med fysioterapeut Tom-Erik Richardsen i TIL. Han er daglig på Alfheim og jeg er helt avhengig av han for å kunne gjøre en god jobb. Han er hands-on og tett på miljøet hver dag. Vi snakker sammen flere ganger hver dag. Det er viktig slik at vi begge gjør det vi kan for at spillerne er klare for trening og kamp.

Ditt verste øyeblikk som lege på Alfheim?

– Jeg har jo ikke hatt noen veldig alvorlige hendelser som lege. Så verste episoden er jo i den sneballkampen i 2006 der Morten «MP» Pedersen ble skadet. (https://www.til.no/nyheter/overtidstap-og-prat-med-to-nessinger)

– Jeg var på Alfheim, men jeg var ikke på benken. Den episoden glemmer jeg likevel ikke. Men ellers når jeg har vært på benken så har det ikke, bank i bordet, vært noe voldsomt dramatisk eller noen alvorlige hendelser for spillerne.

En skade på banen kan være en total gamechanger for spilleren, sånn at karrieren er over. Har du tenkt over hvordan du vil formidle en sånn beskjed?

– Det har jeg. Men det er aldri sånn at det kun er jeg som tar den avgjørelsen. Jeg har aldri alene avsluttet noens karriere, men har, etter vurdering fra andre spesialister, vært med å gitt anbefalinger om at det helsemessig ikke er forsvarlig å fortsette idrettskarrieren. Det er svært viktig at utøver er involvert i denne diskusjonen.

De sekundene det tar deg å løpe inn på banen, har du de ulike diagnosene klare underveis?

– Det skjer mye under en fotballkamp. Du sitter hele tiden og følger med spillerne og ulike situasjoner. Har du har sett hendelsen så har du et ganske klart bilde i hodet av hvilken skade det kan være. Jeg og fysio rekker også å snakke litt på tur ut til spiller.

– Men så kan det jo også være episoder der man ikke har sett hendelsen. Det er jo ikke alltid vi vet hva som venter oss der ute på banen. Men vi har gode rutiner og har protokoller på hvordan vi håndterer ulike skader.

Du har tidligere jobbet på UNN?

– Ja, der jobbet jeg på medisinsk klinikk og gikk 14 dager vakt i akuttmottaket og 14 dager på avdelingen. Dette var en veldig lærerik periode.

Indremedisin, så du vet hvor vi har de ulike tingene på innsida?
-Haha, det gjør jeg.

Som klubblege så er det ikke nødvendigvis en jobb der du alltid blir like populær?

– Nei, det er det ikke. Min jobb er å sørge for at det vi driver med oppe på Alfheim ikke går utover helsa til spillerne. Noen ganger er man uenige, men til syvende og sist så er det mitt ansvar og min jobb å passe på spillernes helse. Vi har ulike roller i teamet og det er derfor naturlig at vi ikke alltid er enige om alt. Men vi gambler aldri med spillernes helse og alle ønsker det beste for spilleren og for klubben.

Når skader oppstår så har jo spiller mye adrenalin? Smerteterskel er kanskje annerledes?

– Ja, det skal man være klar over: en utøver vil alltid spille videre! Alltid. Og da er det ekstra viktig at vi har rutiner og gjør jobben vår. Vi tenker alltid helse først!
Det skjer at spiller tas ut m,ot sin vilje, feks når det er klare tegn på hodeskade.

Så til noe mer alvorlig. Vi har sett hjertestans på banen, ihvertfall gjennom TV-ruta. Vi har sett at veien til det vi kan kalle det hinsidige kan være nær også på banen.

– Ja, men det er jo heldigvis veldig sjelden at det blir en hjertestans på fotballbanen. Men det kan skje, det må man være forberedt på, Og det er vi forberedt på. Vi har alltid hjertestarter med, og vi sjekker alltid hjertestarteren før kamp. Folkehjelpa er på alle hjemmekampene (https://folkehjelp.no), og vi er veldig takknemlige for at de bidrar ned sin kompetanse og kunnskap.

Hva gjør du når TIL spiller borte? Følger du med?

– Fysio er med på tur, og akkurat som når vi har kamper hos oss så er det veldig sjeldent at motstander reiser med lege. Hjemmelagets lege har også ansvaret for bortelaget. Før kamp så tar vi en prat med motstanders fysio slik at de vet hvem vi er og vi avtaler hvordan vi gjør det om ulike situasjoner oppstår.

– Men når TIL spiller så ser jeg jo selvfølgelig også på bortekampene. Delvis fordi jeg liker fotball og fordi jeg heier på TIL. Men jeg følger jo også med på hva som skjer slik at hvis det blir en skade så er jeg mer forberedt. Jeg er kanskje miljøskada, ha ha? Fysio ringer meg alltid etter kamp for oppdatering på spillerne.

Så litt om folkehelse og det positive med å bevege seg?

– Det er viktig å være i aktivitet hver dag, kroppen er bygd for bevegelse. Toppidrett er i utgangspunktet ikke sunt, men samtidig så har toppidrettsutøvere et bra apparat rundt seg og blir fulg tett opp. Men fysisk aktivitet for alminnelig folkehelse? Det er alfa og omega. Og jeg vet at både Norge og hele verdenen kunne spart enorme summer ved å innføre lovpålagt fysisk aktivitet i hverdagen og i skolehverdagen. At man gjør folk mere aktiv og dermed forebygger både fysisk og psykisk sykdom. Og at den enkelte, ikke minst, også får det bedre. Trening er mer oppbyggende enn nedbrytende.

Det er så mye forskjellig hver enkelt av oss kan gjøre for egen helse. Har du et godt tips?

– Ja, det har jeg. Og det er å være sammen med andre mennesker. Og nå har vi jo lov til det. Gjøre hyggelige ting sammen, dele opplevelser sammen, og det vet vi er både oppbyggende og godt både for fysisk og psykisk helse. Ihvertfall psykisk helse. Gjøre ting sammen og ihvertfall ikke bli sittende alene. Det er godt å komme seg ut blant andre folk. Ha en interesse, det være seg sjakk eller strikking, møte andre og gjøre ting sammen.

Da kunne man kanskje fulgt opp det tipset med en oppfordring om at dersom man vet at noen er mye alene så kunne man kanskje sjekket om det var mulighet for å gjøre noe i lag?

– Ja, det å bry seg og være inkluderende. Det er jo klart at den her coronatida har vært kjempetøff for veldig mange, og kanskje særlig for ungdom som har blitt sittende mye alene fordi fritidsaktivitetene deres har vært slik at man ikke fikk lov å drive med dem i det hele tatt. De har vært mye hjemme og har ikke fått gå på skolen, kun hatt undervisning over nettet. For mange har det vært kjempetøft. Vi har alle fått erfare hva det betyr å være i lag og dele opplevelser med andre mennesker.

Jorid utenfor fotballen? Og utenfor legeyrket?

– Jeg er jo, som sagt, veldig glad i å være i fysisk aktivitet. Jeg liker å være på tur. Og jeg liker å være på hytta sammen med familien. Jeg liker å være sammen med venner. Jeg har nok å gjøre hvis jeg velger å ikke jobbe. Jeg er en aktiv, sosial og familiekjær person. Liker å være sammen med mannen min, barna mine og deres kjærester. Jeg begynner å få voksne barn. Min eldste datter fikk jeg da jeg var bare 19 år. Hun er 29 nå og har samboer.

Det er kanskje ikke så lenge til du er bestemor?

– Ja, det kan godt være. Det ser jeg fram til. Det blir en ny epoke i livet.

– Men til det om jobb og fritid så skal vi huske på at det er viktig å tid til litt egentid. Det å kunne ta seg tid til å ta seg fri fra både hjemmekontor, bortekontor og pasienter. Mange jobber mye. Også idrettsutøvere. Og det å kunne ha tid til egentid og samvær med venner er kjempeviktig.

At vi har behov for et friminutt?

– Ja, det har vi. Det har alle.

Hva er ditt beste avslapningsøyeblikk?

– Jeg må ha tid til å ta på meg joggeskoene, sette øreproppene i ørene og høre på en pod eller musikk og der det bare er meg og jeg kan springe en tur. Det er jeg veldig glad i, og det er jeg helt avhengig av. Der henter jeg overskudd og får rensket ut stress og tanker. Samtidig som jeg er glad i å være med familien min og gjøre ting sammen med dem.

Favorittartist når du lytter til musikk?

– Jeg liker mye forskjellig musikk. Alt fra Veronica Maggio til Bruce Springsteen. Og på tirsdag var jeg på konsert med Kari Bremnes. Det var veldig flott. Har et vidt spekter av ulike sjangre jeg liker.

Noe jeg har glemt?

– Hvis jeg kan få sammenligne de to rollene, idrettslege og fastlege, så føler jeg meg heldig som kan både ha idretten med meg inn i fastlegejobben og motsatt. Jeg synes de to rollene komplementerer hverandre veldig godt. At jeg kan trekke ut det beste fra hver side. I idretten så må jeg være løsningsorientert og fokusere på hva jeg kan gjøre for at jeg skal få utøveren til å yte sitt beste. Og det kan jeg overføre til pasientene: okei, nå står vi her, hva skal vi gjøre nå for å få deg tilbake til jobb eller komme i bedre form, få det bedre i livet. Idretten er tverrfaglig, man er avhengig av på jobbe i lag. Den tverrfagligheten tar jeg med meg inn i fastlegeyrket. Det å kunne spille ball med hjemmetjenesten, fysioterapeuter, psykologer og spesialisthelsetjenesten. Det er så viktig å ha flere å spille på.

Tidligere publisert på til.no.