Skal vi begynne med det siste: har William noen tips til hvordan man skal bearbeide en opplevelse som det man sitter igjen med etter kampen hjemme mot Sarpsborg 08?

– Ja, si det. Det er jo ikke noe hokus pokus. Tiden leger de fleste sår. Men den enkleste måten å bearbeide det på er nok bare å absorbere det, ta det innover seg og fastslå at sånn ble det. Så går man videre og prøver å lære av de tingene som ikke var bra da, men som vi kan gjøre noe med i dag. Det er slik jeg gjør det. Jobben min stopper ikke selv med et dårlig resultat. Vi skal fortsatt levere på det vi skal levere på som klubb.

Du er jo sterkt involvert i arrangementet, det å rigge til kamp og rigge ned etter kamp.

– Absolutt. Og det krever litt mer å rigge ned når du har tapt enn når du har vunnet. Når du har vunnet så er alt enkelt. Da springer du nesten på vannet, og du har egentlig ikke lyst å gå hjem. Du vil egentlig bare nyte følelsen lengst mulig. Men om du taper så må jobben fortsatt gjøres og man må være veldig profesjonell i forhold til det. Mine arbeidsoppgaver påvirkes ikke veldig mye av om det er seier eller tap.

Kanskje en roligere kveld etter et tap?

– Tja. Rolig uansett. En kamp er en kamp og livet går videre. I hvert fall i min verden. Det er ingen ting som er så fort glemt som en kamp. Og det er ingen ting som er så deilig som å feire en kamp som er vunnet.

Så til noe helt annet. Du la jo ut en sak på en dato der noen lurer på om det er sant eller ikke. Du la ut noe den første april i år.

– Selvfølgelig kan man stusse på datoen. Men det handlet om å få det ut, og da spiller ikke datoen noen rolle. I hvert fall ikke i min verden. Og så var det så bearbeidet at de som trodde det var en aprilspøk kan ikke ha lest hele saken.

William går løs på nye utfordringer

Man kunne jo håpe på at det var en aprilspøk. Er du med på den?

– He, he. Det kunne man selvfølgelig. Men det var det ikke. Jeg skal fortsette på en reise som jeg har jobbet med en stund. Hittil har det vært på hobbynivå, men nå skal vi ta det til et nivå hvor vi ønsker å leve av det. Sammen med Christopher Vonheim har jeg en podcast med fokus på å formidle kunnskap til folk som vil skape noe eget. Nå når den har vokst seg såpass stor og fått fotfeste både nasjonalt og globalt ser vi mange muligheter i å utvikle det videre.

Så ble det vel også kommentert med at når – altså, ikke hvis – det her blir suksess så kjøper du klubben?

– Det var vel Øyvind Alapnes som sa det. Jeg har en drøm om en gang i fremtida å gjøre noe i klubben igjen. En drøm fra da jeg var helt liten. Om det blir å eie den får vi nå se om blir en virkelighet, men klubben står meg nært og betyr mye for meg.

Når man slår opp på nett så finner man følgende fakta om deg: født i Hammerfest, oppvokst i Honningsvåg og TIL-spiller allerede som 6-åring. Nå vet jeg jo at man blir tidlig voksen i Finnmark, men at oppveksten er ferdig når man er 6 år, det får jeg ikke helt til å stemme.

– Du vet, man må ta vare på alle de stedene som er en del av seg selv, og Finnmark vil alltid være en del av meg. Og så har jeg bodd stort sett hele livet i Tromsø. Hva internett forteller om meg, det kan ikke jeg bestemme. Det er jo ikke sykehus i Honningsvåg, så derfor «må» man bli født i Hammerfest. De første årene av livet bodde jeg i en kombinasjon av Turngata og Prestevannsveien i Honningsvåg. Og så flyttet vi til Tromsø da jeg var fire år. Da bodde jeg først noen år i Hamna før vi flyttet til Kvaløyveien på vestsiden av øya.

Som liten gutt i Kvaløyveien så begynte du i TIL? Og det er der du har vært hele veien?

– Det er vel ikke så godt kjent, men jeg var 14 dager i Skarp før jeg fikk brev i posten om at jeg kunne bli en del av TIL Yngres. Da jeg fikk det brevet så var det TIL som var klubben for meg. Siden har jeg vært i klubben og jeg er evig takknemlig for alt den har gitt meg til nå.

For du hadde vært på TIL-kamp før du begynte i TIL?

– Ja, det hadde jeg. Det var egentlig det første man gjorde når man flyttet til Tromsø, det å gå på TIL-kamp. Jeg rakk akkurat ikke Chelsea-kampen i 97. Men jeg har fått med meg mange morsomme øyeblikk fra Alfheim. Både fra sørenden, nordenden og Store Stå. Og hele gjengen. Mange store kamper. Den kampen jeg kanskje husker best er den 2004-kampen mot Rosenborg der vi vant 4-1. Det var enormt med folk på Alfheim og ei stemning som jeg aldri glemmer. Jeg stod midt på det som nå er tribune vest, og jeg husker at Boa kom og sa i roperten: «trekk sammen, trekk sammen». Det var på det nivået. Jeg var vel stort sett og så på alle kampene på Alfheim.

Og William som liten spiller?

– Vi var et kompisgjeng som spilte sammen i TIL som brukte mange timer på stort sett alle grusbanene i Workinnmarka og på Charlottenlund. Det har blitt noen gruskamper der, i tillegg til alle kampene på grusen utenfor Alfheims stadion. Oppveksten min har på mange måter vært TIL, og jeg sitter igjen med unike opplevelser fra tiden. Det har blitt noen turneringer. Både rundt omkring i Tromsø sommer som vinter og rundt omkring i Troms også, Bardufoss, Senja og Silsand. Og vi var på turnering i Narvik, i Sverige og i Danmark. I Sverige var vi i Piteå og i Borlänge. I Danmark var vi med på Tivoli Cup. Og jeg mener jeg var småguttespiller da vi var i Norway Cup. Det var en kjempefin opplevelse selv om vi ikke kom så langt. Veldig gøy å oppleve.

Du rakk å få med deg minst 60 kamper i serie/cup i Norge fra juniorfotball og ut?

– Jeg er takknemlig for alle kampene jeg fikk ha på meg den røde og hvite drakten. På statistikk.til.no har jeg 37 kamper for A-laget, fordelt på Eliteserine, 1. divisjon, cup og Europacup.

Du har i hvert fall to mål for TIL 2?

– Ja. Og et for A-laget. Men for TIL 2 minnes jeg at jeg har flere. Et mot Strømsgodset 2, et mot Mjølner og et mot Moss. Det ene var her på Alfheim. Det kommer et innlegg fra høyrekant og jeg kommer på skrå inn fra venstrekant og setter den i mål. Og den kampen mot Moss, det var borte, på Melløs. Det var en viktig kamp. Da vi var der så styrtregna det og det var elendige forhold på en gressbane. Vi hadde mulighet til å berge plassen. Målet kom etter en corner. Og vi vant 3-2.

De to andre målscorerne?

– Jeg minnes at det var Mikael Ingebrigtsen og Ulrik Yttergård Jenssen, eller kan det ha vært Runar Espejord. Jeg mener at det var Ulrik som scoret.

Dine beste år var tunge år for TIL?

– Ja, det var det. 2013 og 2014. Men i 12 og 13 så spilte jeg en rekke Europakamper. Mellom 12 og 14 spilte jeg 9 Europakamper. Jeg startet da vi spilte hjemme mot Tottenham, jeg startet da vi spilte hjemme mot Anzhi og jeg har spilt mot Tartu, Vikingur og Sheriff. Og noen flere lag.

– Borte mot Tottenham så satt jeg på benken. Jeg tror at som lag så var vi rett og slett ikke god nok der. Men det var en opplevelse å oppleve fotball på en slik arena.

2012 slutta jo på verste vis. Så var det to tunge år. Og så møtte William veggen?

– Ja, det stemmer. Starten av 2015.

For enhver TIL-supporter så var det tøffe tak det å se at du ble borte så lenge på den måten!

– Det er jo hyggelig å høre. Det var en veldig vanskelig periode. At jeg ikke kunne gjøre det jeg hadde mest lyst til å gjøre, det å trene og spille fotball, det å være en del av laget. Når man er i så dårlig forfatning at man knapt klarer å gå ut av leiligheta, så er man dårlig.

Du er jo slett ikke en person som frivillig legger seg ned og venter.

– Nei, det er jeg definitivt ikke. Det er kanskje min styrke at jeg til enhver tid gjorde alt mulig for å bli best mulig. Når man havner i en sånn situasjon så bruker man litt tid på å reflektere over det at man ikke kan gjøre det man har mest lyst til å gjøre. Men samtidig må man se positivt på det, se på framtida. Du må jo legge opp hver dag med tanke på at du en dag skal kunne fungere igjen, både som fotballspiller og generelt i livet. Jeg tror ikke man er tjent med å grave seg ned selv om det er fryktelig vanskelig der og da. Jeg prøver å finne de positive tingene i hver eneste dag, selv om den positive tingen kanskje bare var det å ta en kopp ut av oppvaskmaskinen, så var det likevel en positiv ting.

– Man er ikke tjent med å grave seg ned. Da er sannsynligheten stor for at man graver et dypere hull som det er enda vanskeligere å komme seg ut av.

– Både 2015 og 2016 ble brukt mye på opptrening, men jeg fikk ikke de svarene jeg ønsket.

– Så i 2017 kom jeg så langt at jeg fikk et innhopp i en kamp. Det var jo en kjempeopplevelse etter flere år på sidelinja. Det var en kamp for TIL B. Ola Rismo var trener så det var dj….. artig. Så er det et «fun fact» i dag at han gikk videre med A-laget og jeg gikk mot andre mål. Det var en artig opplevelse. Og stort. Det var en kamp i september 2017.

– Til tross for at jeg fikk oppleve en kamp i slutten av 2017 fikk jeg ikke den responsen jeg ønsket av treningen. Jeg hadde sittet nok timer på ergometersykkelen og vært nok timer i gymmen, men jeg fikk ikke den progresjonen jeg ønsket. Derfor tok jeg den beslutningen at jeg hadde lyst til å gjøre noe annet med livet mitt. Jeg hadde lyst på flere oppturer enn nedturer. Kanskje brukte jeg de årene som skadet på å fordøye at fotballkarrieren var over. På den måten ble nok overgangen til noe nytt enklere, selv om det ikke var helt nytt i og med at jeg fikk muligheten til å fortsette og være i fotballen, bare i en annen rolle.

Føler du at de erfaringene du gjorde der har gjort det lettere for deg å kommunisere med de som kommer etter deg og som også kan oppleve tunge perioder?

– Ja, det tror jeg absolutt. Jeg kan jo sette meg inn i noen sko som ikke alle har opplevd. Det har gitt meg styrke til å rådgi de som kommer opp om de ønsker det selv. Nå er det aldri et fasitsvar på hva som skal til for å lykkes, men det å ha noen og prate med kan være verdifullt om tilliten er tilstede. Det artigste jeg vet er når unge spillere som har lyst til å lykkes kommer opp, og så se at de lykkes. Det er superinspirerende. Og da har jeg ekstra lyst til å hjelpe. Og det hender jo at de eldre spillerne kan ha tunge perioder. Og da kan man jo reflektere med dem omkring det på flere ulike plan.

Og erfaringer du har tatt med deg gjennom jobben din i TIL etter spillerkarrieren?

– Det er mange. Jeg har på mange måter vært gjennom vært innom hele verdikjeden i klubben, gjennom yngres, gjennom akademiet og gjennom A-laget. Når jeg da gikk over til administrasjon så var det jo veldig fint å vite hvordan hverdagen i de ulike avdelingene er. Med det fikk jeg en større forståelse av hvordan en fotballklubb drives, og hva som skal til på de ulike nivåene. Det er for eksempel helt forskjellige tankesett i yngres og på et A-lag i hva som er målene.

Din favorittrett?

– Taco, men i det siste har jeg spist bidos vede et par anledninger, og det er jeg blitt ekstremt glad i.

Var det mange tilskuere på kampen mot Sarpsborg?

– Det var i overkant av 2000, men absolutt alle som var på Alfheim leverte stemning, og spesielt supporterklubbene våre Forza og Isberget leverte på et høyt nivå. Det gleder meg enormt å se hva som er i emning der og det håper jeg vi kan bygge videre på.

Neste kamp blir det vel bedre stemning? Det er vi vel enige om. Og skal William rigge til da også?

– Stemningen mot Sarpsborg var upåklagelig hvis vi ser vi bort fra resultatet som selvsagt bidrar til å sette tonen. Nei, jeg har arrangert min siste kamp. Jeg er ikke her når vi møter Vålerenga, men vil bistå inn mot kampen med forberedelser. Hvis jeg er i byen, så skal jeg på kampen, men Christopher Vonheim og jeg har en hektisk timeplan fremover. Når jeg er hjemme i Tromsø og det er kamp så har Boa (Hans-Thore Hanssen) lovet at jeg skal få være hans sikkerhetsassistent, så det gleder jeg meg til.

Det er jo litt som om en liten vegg ramler ut av Alfheim når William går ut av døra, men William vil jo alltid støtte TIL?

– Ja, TIL har alltid vært, og vil alltid være en viktig del av meg. Jeg er den første som kommer på Alfheim når jeg har mulighet til det. Og er jeg i byen så gleder jeg meg til å ha en annen vertskapsrolle enn det jeg har i dag. Jeg ser frem til mange gode øyeblikk her sammen med enormt flotte folk. Det er folkene som er viktige, og det er de som gjør at klubben er det den er i dag. Klubben betyr ekstremt mye for veldig mange. Det er folkene og alle som bidrar med stort og smått som gjør klubben unik. Våre supportere, frivillige, ansatte, spillere, media, samarbeidspartnere. I fare for å glemme noen, absolutt alle, for det er veldig mange som bidrar.

– Nå er det jo veldig spennende, og klubben har et ekstremt potensial, både lokalt og globalt. Det at vi er verdens nordligste profesjonelle fotballklubb har en dimensjon som er veldig uutforsket enda. Hvis du bare ser hvor vi er plassert på jordkloden så er det ganske unikt at vi spiller fotball her. Snøen laver ned mens du og jeg snakker her nå. At vi er her oppe gir oss noen unike muligheter som ingen andre klubber har i dag. Det tror jeg vi kan utnytte i større grad i framtiden.

Williams nye hverdag

– Det Vonheim og jeg skal gjøre er å fortsette å lage kunnskapsbasert innhold til de som ønsker å skape noe. Både for bedrifter og de som jobber med en personlig merkevare. Vi ønsker å bidra til å øke kunnskapsnivået. Og spesielt inn mot hav, shipping og energisektoren. Vi har flere følere der ute som er veldig interessante. Det er jo et medieselskap vi i teorien bygger, med de synergiene som ligger i det er utrolig spennende.

Ønsker du å vite mer om William og Christopher sin reise kan du følge de på sosiale medier og via deres YouTube-kanal.

Det var jo kanskje litt dumt at Gutan ga deg en slik siste kamp som arrangementsansvarlig?

– Ja, det kan man jo si, men vi er et lag alle sammen! Vi taper og vinner i lag, så jeg gleder meg allerede til neste match. Det er ikke på dager som den mot Sarpsborg at man skal grave i hverandre. Da vet vi alle at vi ikke har gjort en god nok jobb. Trekk frem det som er positivt når det er riktig. Så kan man heller gå på kammerset og bruke tid på det som ikke var bra nok. Alle som var utpå der vet at det at det ikke var bra nok, og da blir ønsket om å revansjere seg enda sterkere inn mot neste kamp.

– Avslutningsvis må jeg få si at vi har en fantastisk klubb som alle skal være stolte av å ha i byen og landsdelen. La oss sammen bygge stein på stein slik at vi får store opplevelser sammen i fremtiden.

Innlegget er tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

William Frantzen nærmer seg sin siste arbeidsdag på Alfheim i denne omgang. Thore Danielsen, vår skribent, har tatt en lengre prat med vår avtroppende arrangementssjef og alltid positive William.

Han kom til TIL i den vanskelige sesongen – på så mange slags vis – der TIL var i OBOS-ligaen. Det var også sesongen der både spilleoppsett og alt det rundt kampene var svært så annerledes. Publikumstrykket var med ett borte.

Han imponerte i TIL-drakten i sin første sesong. Og han var en viktig brikke i det å skaffe nok poeng til at opprykket var sikret. Og han er slett ikke mindre viktig nå. Så da måtte det bare bli en prat med Sakarias Opsahl. Sånn like før tredje runde i serien.

Kan jeg begynne med noe som man lurer på av og til? Etternavnet Opsahl, har det noe som helst med Arve Opsahl å gjøre?

– Nei, det har det faktisk ikke. Jeg har jo lurt på det selv også, så jeg har jo spurt om det.

Han brukte jo uttrykket «taima og tilrettelagt» i Olsenbandenfilmene. Jeg har jo lurt på om det ikke stemmer overens med det du gjør på banen. At det du gjør er så «taima og tilrettelagt».

– Ja, kanskje. Jeg har sett de filmene der.

Arve Opsahl var faktisk i Tromsø tidlig på 60-tallet og var med i en film som het «Operasjon Sjøsprøyt» som kom ut i 1964. For de som vil se litt om hvordan Tromsø var da, så kan vi jo anbefale den filmen.

Men langt viktigere er jo du, og du som fotballspiller og målscorer. Hittil har du 52 kamper i TIL-trøya og 4 mål.

– Antall kamper er jeg fornøyd. Det som er gøy er å spille kamper. Men antall mål? Det kunne gjerne vært flere, så jeg håper jo at det blir flere. Men jeg er fornøyd med selve målene.

Hittil i sesongen (to kamper) så er det jo kun Psyché og du som har scort. Det har ikke vært noen kommentarer i garderoben om at de som er lenger frem i banen ikke har putta enda?

– Nei, det har det ikke. Men jeg har jo ikke scoret så mye, så folk var jo litt overraska. Det er mer det det har gått på.

At folk ble overraska av det målet nå sist mot HamKam det skjønner jeg egentlig ikke. For det er jo noe med deg og HamKam?

– Det var jo der jeg scorte i august 2020 også. Men det var jo første målet mitt på Alfheim jeg hadde nå.

Det første målet ditt for TIL var jo borte mot Åsane. Du kommer inn et kvarter før slutt og putter den i det 89. minutt?

– Jepp. Det er korrekt. Det ga oss 0-1-seier og tre poeng borte. Det var viktige tre poeng. For i OBOS så må du nesten vinne alt for å rykke opp. Vi dro med oss mange ettmålsseiere der.

Det er sånn fin regi. Mange tror kanskje det er lettere å vinne slike kamper etter nedrykk. Men som oftest er det verre?

– Ja. Og så blir kampene litt annerledes også.

Neste var det borte mot HamKam.

– Der spilte jeg fra start og vi ledet 1-0 etter første omgang. Vi hadde kontrollert og prøvde å dra i land seieren og da åpnet det seg rom når de dristet seg fremover i forsøk på å score. Det ble bedre plass og jeg husker det målet veldig godt.

– Det målet mot Åsane var på en corner. Jeg var innenfor 5-meteren og scorte med hofta. Det HamKam-målet der fikk jeg ballen på kanskje 40 meter, spilte veggspill med Mo og så skjøt jeg i steget.

– Tredjemålet mitt for TIL var mot KFUM. Det var også på dødball. Det var på volley ved bakerste stolpe rett etter pause. Det var vanskelig å møte KFUM på den tiden. De var jo et bra lag. Og det var en vanskelig bane der på Ekeberg.

Igjen så kom du inn som innbytter og berget et uavgjort der. Det mot HamKam hjemme nå var jo fra passe langt hold?

– Det var det. Kan nok kategoriseres under keepertabbe. Men mål er mål. Absolutt fornøyd med den. Så får jeg håpe det blir flere mål.

Keepertabbe kanskje. Men du er jo på 25-30 meter. Selv om keeper er på den så er den jo ganske hard?

– Ja, treffet var godt. Så ut som om den flakket litt rett før den traff keeper. Så ut som om han feilberegnet litt.

Du vet kanskje hvor jeg vil om jeg sier «en dag i 2013»?

– Ja, det tror jeg. Det er målet mitt for Stabæk. Det husker jeg enda godt. Det var jo sånn at når vi spilte fotball som yngre så var det litt andre rammer rundt kamper. Og da hadde vi et veldig bra lag. Og det målet der er i en kamp mot en mye dårligere lag og vi ledet ganske mye. Da var det bare å prøve seg. Jeg fikk ballen, flikket den opp og bak meg. Så slo jeg den opp over hodet mitt og motstanderens hode med hælen og så skjøt jeg på volley fra hjørnet av 16-meteren og inn i borteste hjørnet forbi keeper.

Det målet gikk jo sin seiersgang på nett?

– Ja, det gjorde det. Fikk ganske mye oppmerksomhet. Det var en del mediedekning rundt det.

I den Budstikkasaken om det målet så nevner du at du hadde sett noe slikt gjort av andre?

– Ja, det kan hende det. Husker ikke det så veldig godt nå. Men det var jo sånn man gjorde det den gang. Satt og så på videoklipp på PCen sammen med venner og så var det ut på løkka og øve seg på det man hadde sett. Det er nok noe jeg har sett et eller annet sted, men jeg husker ikke nok til å kunne kreditere noen nå. Hadde aldri gjort noe lignende på trening eller i kamp. Bare på løkka sammen med kompiser.

Scoringen er omtalt i Budstikka.

Og den gikk viralt

Se den vakre scoringen på Youtube.

Sakarias var også på Stabæks G16-lag som ble seriemestere i 2015.

Da du gjorde det målet der så var du i Stabæk-drakt som 14-åring. Men du er egentlig Heminggutt?

– Født og oppvokst som Heminggutt. Jeg var i Heming til jeg var 13. Så dro jeg til Stabæk og var der til jeg var 16. Så Vålerenga fra jeg var 16, og så Tromsø. Og noen måneder i Ull/Kisa på utlån fra Vålerenga før Tromsø.

Du kan vel plassere Hemingbanen sånn noenlunde på kartet for folk i Tromsø som kanskje ikke vet hvor den er?

– Ja, det mest kjente i nærheten er Holmenkollbakken. Du passerer banen om man drar fra Slemdal oppover mot Holmenkollen. Hemingbanen ser ganske annerledes ut nå enn da jeg begynte å spille. Nå er det blitt et ordentlig fint anlegg.

– Jeg brukte jo å se på når faren min spilte i Heming. Var og så på når de trente også. Jeg var vel 3-4 år når jeg begynte med fotball. Begynte med litt organisert fotball da jeg gikk siste året i barnehagen. Da var jeg fem år.

Så du har litt etter faren din når det gjelder fotball.

– Ja. Han er kjempeinteressert han. Det var han som dro igang at jeg begynte med fotball. Han var utespiller, kant og back. Det er mer likt min bror enn meg. Og mamma spilte håndball for Tynset i Østerdalen.

Ja, du har fått lillebror med deg til Tromsø?

– Ja, det har jeg. Vi har alltid spilt sammen egentlig. Han har skaffet seg leilighet her, men den er ikke helt innflyttingsklar, så han har bodd med meg siden han kom opp hit. Bare fint det.

Ikke noe krangel om oppvasken så langt?

– Neida, bare litt småkrangling, he he. Ikke noe verre enn hva vi kan håndtere.

Drev du med annen idrett enn fotball som liten?

– Jeg spilte bandy. Hoppet på ski, faktisk. Og gikk litt på langrenn også.

Så nært Holmenkollen så måtte du ta deg en tur opp?

– Ja, det var naturlig det. Men jeg har ikke hoppet i Holmenkollen. Og anlegget i Midtstubakken var akkurat ferdig når jeg sluttet. Jeg hoppet i Schrøderbakken ved Øvreseter, området rundt Tryvannshøgda. Husker ikke hvor langt jeg hoppet på det lengste, men jeg kom meg i hvert fall opp til K-punkt-40-bakker.

– Langrenn det var bare et år da jeg kun konkurrerte. Trente ikke egentlig.

Så for deg så er ikke et vinterlig Tromsø så ille?

– Nei, nei. Jeg er glad i snø. Veldig glad i snø. Jeg har fått prøvd lysløypa i Tromsø.

Bandy er jo en sport man ikke bedriver i Tromsø.

– Nei, det er veldig få som driver med det.

Det er jo et forferdelig tempo i bandy akkurat som i ishockey?

– Ja. Ting skjer fort. Og det er jo god trening på at alt skal gå raskt i pressede situasjoner. Og det oppstår uforutsette hendelser. Og det var helt klart god trening på det å gå fra helt stillestående til stort tempo.

Det å eksplodere? Føler du at du drar nytte av det i fotballen?

– Ikke sånn direkte, men det var jo en viktig del av det å være aktiv. Og det å ha det gøy med idrett. Men det har helt sikkert gitt noe på balanse og kroppsbeherskelse. Men det er ikke noe jeg har tenkt aktivt på. Det var som sagt mest bare det å være aktiv og trene kroppen.

Noen gode minner fra tiden som liten fotballspiller i Heming.

– Ja, veldig mange. For mange til å nevne. Det var jo det at jeg spilte med alle barndomsvennene. Jeg var på skolen, så var det hjem å få seg litt mat og så dra på løkka med kompiser.

Noen turneringer?

– Egentlig dårlig med det. Det var mest bare lokale turneringer. Vi var på Kalvøya Cup. Det var jo alltid gøy fordi det var på gress. Vi var på Norway Cup en gang, men det var før 11-er-lag. Så det var ikke noe sluttspill.

– Da jeg gikk på barneskolen så var jeg fast som tilskuer på Ullevaal. Hadde sesongkort på Lyn.

Fra Heming til Lyn er det jo ikke så lang vei?

– Nei. Jeg følger jo med på hvordan det går med de. Men da jeg skulle ta et steg videre så var det Stabæk som var nærmest.

Etter Stabæk ble det Vålerenga?

– Ja, jeg begynte der da jeg var 16, i 2015. Jeg begynte først på juniorlaget der. Så var jeg et og et halvt år på A-laget. Så tok jeg noen måneder på lån i Ull/Kisa.

På Vålerenga hadde du flest kamper for andrelaget. Og der gjorde du 6 mål? Og halvparten er straffemål?

– Det kan være riktig det. Halvparten av målene mine kom i siste kampen min for Vålerenga. Borte mot Moss på Melløs. Og alle de tre var straffe. De andre tre målene er frispark og langskudd. To langskudd og et frispark hvis jeg ikke tar feil. Et langskudd mot Mjøndalen 2 og et mot Fløy. Og et frispark mot Ørn-Horten. Lett å huske, kanskje, siden jeg ikke har scort så mange.

– At langskuddene er litt sent i kampene kommer kanskje av at rommene da blir litt større og jeg får litt bedre tid til å legge an og skyte. Og jeg tok en del dødballer i Vålerenga også.

Hvis vi skulle talt på bandymåten så leder jo du i målpoeng etter to kamper: mål og målgivende?

– Ja.

Trives du i Tromsø?

– Ja, veldig. Fin by og veldig trivelige folk. Det er jo det som er det viktigste, det å trives. Det er en veldig hyggelig gjeng i laget og utrolig hyggelige folk i byen. Og når man får tillit og føler at man blir satset på så gjør det noe med selvtilliten. Og etterhvert så blir jo relasjonene bedre, jeg kjenner medspillerne bedre og sånn.

Du ser kanskje på Tromsø som et steg på vei til noe større?

– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det. Lever mest i nuet, og det viktigste er egentlig å trives.

Du trives med snø, men hvis du skulle spilt en annen plass, må de da ha snø der også?

– Nei, mellom fotball og skolen så blir det ikke så mye tid til å drive med snøidretter så det er ikke et «must».

Du studerer ved siden av? Hva satser du kortene dine på?

– På det juridiske feltet. Jeg studerer juss. Og der er det plenty med pensum. Moren min er også utdannet jurist, så jeg har kanskje arvet interessen derfra. Jeg er nå på siste halvåret av tredje avdeling. Jeg går fortsatt på Universitetet i Oslo. Det er bare eksamener som man må møte opp på.

Da har du jo ingen drahjelp fra medstudenter?

– Nei. Men det var det dårlig med også mens jeg var i Oslo og i Vålerenga. Tidene man trener på er alltid når andre studerer. Så du må gjøre det selv, men det går helt fint for meg.

Men hvis du skulle spilt i en annen liga, hvilken liga ville det være? Eller hvilken klubb?

– Det har jeg egentlig ikke tenkt på. Godt spørsmål. Kanskje man må gå fra det ene ekstreme til det andre? Så da svarer jeg «et varmt sted». Gå fra det kalde nord til noe varmt. Men, som sagt, jeg har ikke tenkt noe særlig på det. Overalt er vel det riktige svaret.

Du har gått lysløypa, så hvis jeg spør Telegrafbukta eller lysløypa så velger du?

– Da velger jeg lysløypa.

Favorittmatretten din?

– Åh, den er vanskelig. Det er kanskje en riktig stekt biff.

Skal du steke den selv, eller får du noen til å steke den for deg?

– Den steker jeg faktisk selv.

Og tilbehøret?

– Det er alltid asparges. Og så noe potet, det være seg potetbåter eller vanlig potet.

Og utenom sesong, noe i glasset?

– Ja, til biffen så er det jo godt med litt vin.

Ditt forhold til musikk.

– Ja, jeg hører jo på. Det er jo flere andre som er mer engasjert i musikk enn meg. Men jeg er glad i det jeg og. Favorittartist? Det er litt over hele fjøla, som fra litt nyere som Kendrick Lamar til de eldre som Pink Floyd og Led Zeppelin.

Led Zeppelin er jo en av mine store favoritter.

– Jeg har blitt glad i det nå det siste året. «Going to California» og «Immigrant song» er vel de to låtene jeg liker best.

Da sier vi vel «Eya TIL» og lykke til på mandag (3. runde). Da setter Sakarias den i det 89. minuttet, regner jeg med.

– Ja. Det skal jeg gå for da.

Sist Aalesund og TIL møttes i Aalesund i Eliteserien gikk det jo ikke så alt for bra. Det endte med en 3-1 seier til hjemmelaget. Etter at TIL tok ledelsen da, så banket altså de oransje inn tre mål.

Det starter ganske så ok denne gangen. Ruben prøver seg fra langt hold etter ca 10 minutter, men keeper redder. Fem minutter senere leverer Casper et fint fremspill til Moses. Men nei. Det vil seg ikke. I stedet står det 1-0 til hjemmelaget etter 17 minutter.

August prøver seg halvveis i omgangen. Fortsatt 1-0. Innimellom er ikke alle dommeravgjørelsene så lette å forstå. Et frispark dømt mot «Saka» er i hvert fall av den typen man kan slite med å forstå.

Moses har et par avslutninger til på mål, men det blir ikke mål i første omgang. Gaute melder at de tar sikte på å ble en «bedre utgave av oss sjøl i andre omgang».

Andreomgangen starter pent. Og som lovt leverer Sakarias et langskudd. 1-1. 38 minutter tidligere enn det jeg så for meg da jeg pratet med han. Et skikkelig vakkert mål. Fortsetter han på dette viset blir han kanskje toppscorer.

Men ti minutter etterpå er det ny nedtur. 2-1 i boka. August serverer både Eric og Jostein. Men mål blir det ikke. Det legges til minimum fem minutter og vi må vente helt til 4 minutter på overtid når Felix serverer Jostein på perfekt vis. 2-2 og poengdeling.

Innlegget er tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen, vår gode skribent, har tatt en lengre prat med mannen med den kraftige høyreslegga, Sakarias Opsahl. Bli bedre kjent med den hyggelige Oslo-gutten!

Før jul 2021 tok jeg kontakt med Hege Lanes Steinlund. Det kan hende at noen ikke kjenner igjen det navnet, men de langt fleste fotballinteresserte vet at man her snakker om en fotballdommer på toppnivå. For noen år siden.

– Det var ikke i går jeg dømte, nei.

Du var jo tidlig ute som kvinnelig dommer på herresida?

– Jeg har dømt mer på herresida enn på damesida. Jeg hadde vel ikke så mange forbilder av kvinnelige dommere den gang jeg begynte. Jeg ble kretsdommer da jeg var 15 år og dømte i 28 – 29 år. Jeg spilte jo fotball før jeg ble dommer. Og samtidig som jeg var dommer.

– Jeg spilte for Furuflaten og begynte vel da jeg var 8 – 9 år gammel. Jeg begynte sammen med guttene først, men etter hvert fikk vi jentelag.

– Første gang vi hadde rent pikelag var da vi spilte Nord-Norge cup i 1983. I semifinalen vant vi over Målselv. Og i finalen vant Furuflaten over Sortland. Ja, det var en morsom tid og jo jeg spilte der. Var midtstopper sammen med Tove. Vi trente med guttene siden vi ikke hadde eget pikelag. Første året i Nord-Norge cup var vi der uten å ha spilt i jenteserien, men vi stilte der siden vi var jenter nok til å stille lag. (Se ellers nb.no og slå opp i Nordlys 15. august 1983, side 13. Der er Tove helt til venstre i bildet).

– I 1984 vant Pioner. Mener at Ingvild Stenvold spilte da. Og Nina Kjær Brones og Camilla Hegran.

– Furuflatens pikelag vant også Nord-Norge cup i 1985. Da var jeg også midtstopper. I semifinalen vant vi over Skarp. Og i finalen vant vi over Sørreisa. Mener at Ingvild Stenvold også spilte da. Og Nina Kjær Brones og Camilla Hegran. (Se ellers nb.no og slå opp i Nordlys 13. august 1985, side 11)

– Det var da jeg møtte en ung mannlig dommer fra Nordreisa – som ble Fifa assistentdommer senere – som overtalte meg til å gå dommerkurs, noe jeg gjorde.

– Jeg var på kretslaget i 1985. Var på kretslaget både som pikespiller og som senior. Midtstopper sammen med Nina Augustinussen. Troms tapte sin første kamp i turneringen på Elverum. Men vi vant kamp nr. 2 mot Bergen 1-0- Lisbeth Sørensen fra Brøstadbotn scoret kampens eneste mål. Lisbeth var veldig rask! Jeg har dømt i samme turnering også, men ikke samtidig. Talenter som kunne komme opp i Toppeserien dømte der. Kanskje 91 eller 92. (Det har ikke lyktes meg å finne flere avisoppslag fra den turneringa.)

– Jeg var reserve på damekretslaget også senere, men da bak Marianne og Tine som da spilte i Fløya.

– Etter hvert så var jeg back. Jeg var også kaptein en periode da jeg spilte for Furuflaten. Jeg spilte fotball helt til jeg kom opp som forbundsdommer i 1993. Da var jeg og prøvetrente med Fløya den vinteren, for de var jo i Eliteserien. Men da jeg ble regionsdommer fikk jeg beskjed om at jeg ikke kunne spille og dømme i samme serie. Så da måtte jeg velge mellom å dømme eller spille. Jeg hadde allerede da begynt å få litt skadeproblemer med ryggen og lyskene. Så da ble det til at jeg fortsatte som dommer.

Men du prøvespilte og trente med Fløya på den tida da de hadde sin storhetsperiode?

– Ja.

Så Eliteseriedommer, reise rundt og dømme kamper på det nivået. Har du noen minner eller historier fra den tida?

– Det var jo selvfølgelig artig. Også det å få reise litt mer, ikke bare i Troms. Men, klart, på den tida så var jeg ikke blant de som fikk reise så mye. Det var jo dyrt for forbundet å hente oss ned med fly og sånn. Vi hadde jo ingen kamper her oppe som vi kunne dømme. Dømte Grand/Bodø litt.

Under bortekampen mot Sarpsborg på slutten av fjorårets sesong så gikk det en kvinnelig dommer på ene linja. Så du kampen.

– Nei, men jeg vet at Elisabeth dømte. (Silje Elisabeth Thoresen, Bækkelaget SK)

– Monica Løkkeberg gikk på linja i kampen mellom Strømsgodset og Haugesund den samme runden. Hun har jeg hatt mange kamper sammen med. Elisabeth kom vel opp på den tida jeg bare var med i herregruppa. På slutten av min karriere som dommer så var jeg kun kvalifisert på herresida. Jeg kunne fått kamper på damesida i Norge om jeg ville. Men, for å si det sånn, jeg valgte å ikke ta opp en plass i damegruppa siden jeg var kvalifisert som dommer i herregruppa. Og da var jeg assistentdommer i Tippeligaen.

– Elisabeth kjenner jeg ikke så godt. Men Monica er en god venninne av meg. Og vi har mange morsomme og trivelige turer i lag internasjonalt. Hun har dømt internasjonalt lenge. Jeg fikk ikke sett de kampene, men Elisabeth er en veldig flink dommer.

Men tilbake til den kampen, utover i andre omgang så ble Sarpsborg mer og mer frustrert siden de lå under. Og det kom stadig flere reaksjoner fra publikum når det ble dømt mot dem. Sett fra sidelinja som om det var mindre populært når en kvinnelig AD dømte mot dem. Opplevde du noen kjedelige episoder? Du var jo en kvinnelig pioner som dommer i norsk fotball.

– Ja, ha ha ha. Piping på dommere har alltid vært der. Hadde ikke vi vært der, så hadde det ikke blitt kamp. Og hadde det ikke blitt kamp, så hadde det ikke vært noen på tribunen som kunne stått der og pipa. Og det er klart, de får jo noen flere idéer når det er en dame som er på linja, enn når det er en mann.

– Jeg hadde ikke så mange opplevelser av sånt. Trenerne og spillerne var det aldri noen problemer med. Det var bare artig. Man ble godt mottatt og respektert med en gang fra alle lag. Men det var jo noen lag som hadde supportere som fikk litt andre idéer og andre knagger å bue for når det var en dame på sidelinja. Det var supportere som trodde de kunne påvirke mer enn hva supportere fra andre lag gjorde. Jeg husker blant annet en kamp der bortelaget var Stabæk. Og hjemmetribunen hadde ganske så ville idéer. De ropte ikke så mye på egne spillere. De ropte mest på meg. Og Daniel Nannskog kommenterte det til meg da han kom ut på en corner: «Herregud for noen idioter på tribunen.» Da var det altså bortelagets spillere som syntes at hjemmelagets supportere hadde litt stort fokus på meg som assistentdommer.

– Det skjedde jo flere ganger at spillere fikk med seg slike ting. Det var faktisk spillere som etter kampen kom og sa at de ville be så mye om unnskyldning for det som deres supportere hadde ropt og hvordan de oppførte seg. Mitt svar i slike situasjoner var alltid at «det får stå for deres regning, for dere spillere er jo alltid hyggelige». Jeg lot meg aldri påvirke av slike tilrop. Og jeg hevet ikke stemmen min mot det, fordi jeg visste at jeg ikke ville komme noen vei med det. Folk som spyr galle, dem spyr galle uansett. Jeg ga dem ingenting som gjorde at de kunne fortsette å spinne på det.

– Vi dommere møter jo ofte «at dere gidder». Men vi er jo også glad i fotballen. Vi holder jo på med fotball fordi vi er glad i idretten. Ellers ville vi jo ikke holdt på med det.

Du har jo også vært hoveddommer?

– Ja. Og jeg dømte i en cupfinale også. I 2010 var jeg assistentdommer i cupfinalen for herrer mellom Strømsgodset og Follo. Og i 2006 var jeg hoveddommer i cupfinalen for damer mellom Asker og Røa.

Vet du om du har inspirert andre jenter fra Furuflaten?

– Det vet jeg faktisk ikke. Vi har jo noen som dømmer for Furuflaten. Karoline Jensen blant annet som var hoveddommer i cupfinalen for damer i 2021. Og hun dømmer jo også i Toppserien. Det er jo lenge siden jeg flyttet fra Furuflaten, men jeg har valgt å representere dem. Jeg kjenner ikke så mye til hvordan det står til med fotball der nå, men man kan jo håpe at jeg har vist at det er mulig.

– De siste ti årene har jeg bodd i Sverige. Jeg bor ikke så veldig langt fra Karlskrona. Og det som er litt artig er at jeg nå (desember 2021) skal være vert for det norske futsallandslaget som kommer hit for å spille turnering. Og på det laget er jo blant annet Tobias Schjetne fra Tromsø. Jeg skal passe på at de trives best mulig og presterer best mulig.

– Jeg er gift med en tidligere FIFA-dommer. Du kan si vi møttes på banen. Det er ikke så lett å treffe noen her fra Sør-Sverige om det ikke er i fotballsammenheng, he he. Første gangen møttes vi i Moskva. Og andre gangen møttes vi i Spania, på La Manga. Fotballen står for min livslykke.

Furuflaten er jo ikke store plassen?

– Nei. Men det har vært et veldig driv når det gjelder fotball. Og det tjente jeg nok godt på allerede fra da jeg begynte å spille fotball. Når du skal matche guttene som dommer så har du jo fysiske krav som du skal klare. Og du må klare de kravene som er for herredommere. Du kan ikke komme å si at du er god nok til å dømme på herresida dersom du ikke klarer de fysiske kravene som gjelder der. Furuflaten er jo en idrettsbygd, og da jeg var liten så drev jeg på med både langrenn og friidrett i tillegg til fotball. Og jeg tror at det var det som ga meg grunnlaget til å ha en fysikk som gjorde at jeg klarte de fysiske kravene på høyeste nivå på herresida.

Furuflaten har jo utmerket seg på så mange måter og i mange idretter. Da jeg var liten så var det jo en profil ved navn Per Willy «Bettong» Guttormsen som kom fra Furuflaten.

– Ja. Han var jo skøyteløper.

Det er jo sterkt at det kommer folk fra en slik liten plass som hevder seg på høyt internasjonalt nivå?

– Ja, det er det jo. Selv har jeg som assistentdommer to OL, to VM og to EM. Og to ungdoms-VM og et ungdoms-EM. Det som var toppen der var jo at jeg hadde OL-finalen i Kina i 2008, mellom USA og Brasil. Det var en enorm opplevelse.

Og kanskje litt flere på tribunen enn på en kamp på Furuflaten, eller når du spilte selv?

– Ja. Og 16-mai-kamper i Tippeligaen var jo også ganske heftig. Og jeg har hatt slike kamper både på Lerkendal og på Brann Stadion. Og der var det jo 20-25.000. Men i OL-finalen så var det i alle fall minst dobbelt så mange. Det var artig.

– Jeg kom på noen spesielle hendelser. Først «fair play målet» mellom Lillestrøm – Brann på Åråsen i 2012 (13. mai). Rune Skarsfjord var Brann-trener da. Og så på Lerkendal når Nicki Bille Nielsen rev sund drakten sin på banen i 2013 (28. april). Og når ledelsen i Rosenborg ga beskjed til en av sine spillere om å ringe meg for å be om unnskyldning for noen uttaleser han hadde kommet med i media.

Torleif Mikkelsen fra Furuflaten. Har du vært borti det navnet?

– Jada. Han var aktiv innen løping og sykling. Og han var meget veltrent. Han har gått bort nå. Han var jo en fjellmann og var veldig mye og sprang i fjellene og innover i Lyngsdalen. Jeg vil tro han brukte det mye som treningsarena. Jeg vet ikke hva han konkurrerte i, men han er kjent i Furuflaten som en idrettsmann. Jeg mener de brukte han mye som kjentmann. Dersom man skal opp på Jiehkkevárri fra Furuflaten-sida så er det ikke så veldig lett. Da er det litt klatring, og jeg mener at han ble brukt som guide av turistnæringen.

Og det var der Baalsrud kom ned?

– Ja.

Andre personer fra Furuflaten du kan trekke frem som idrettspersoner?

– Du har jo Dunvoll-brødrene. De var jo gode både på løping og ski. Og Jan Elveslett spilte vel noen kamper på samelandslaget.

Du følger fortsatt godt med på norsk fotball selv om du bor i Sverige.

– Ja, men i år har det vært litt mindre enn før. I år er jeg selv observatør i de høyeste ligaene i Sverige – Allsvenskan, Superettan og Damallsvenskan (OBOS-ligaen), så i år har det blitt mindre tid til å se på fotball generelt. Jeg er i dommerkomitéen i det svenske fotballforbundet.

Travel dame, skjønner jeg. Får du tid til noe annet?

– Ellers. Jeg var jo i en stygg bilulykke i 2003. Jeg kjempet jo veldig mye med smerter og skader. Jeg ble uføretrygdet da jeg la opp som dommer i 2013. Da klarte jeg rett og slett ikke mer og ble fulltids ufør. Jeg prøvde å jobbe etter ulykka. Først var jeg vel 20% sykemeldt, så 40% sykemeldt. Men til slutt ga jeg opp. Klarte ikke mer. Nå bruker jeg all min ekstra energi, tid og krefter på idrett. Og damefotball.

– Min datter spiller jo håndball her nede, men jeg er også med i et herrelag her nede som materialforvalter. Vi var i høyeste ligaen for tre år siden. Nå er vi i nest høyeste ligaen. I tillegg må jeg få med meg alt av langrenn og skiskyting på TV. Idrett er livet.

Lite tid til strikking, altså?

– Strikke gjør jeg også. Jeg strikker veldig mye når jeg sitter foran TVen.

Hva jobbet du med før bilulykken?

– Jeg var lærer på Bardufoss Videregående skole. Underviste i realfag, kjemi og matematikk. Jeg er sivilingeniør i bioteknologi. Jeg var en av de fire første jentene som gikk på bioteknologi i Tromsø. Jeg studerte sammen med Toril Fagerheim, Eva Sjøttem og Hilde Monica Frostad Riise som no er gift Stensland. Vi var jo på IMR og hadde statistikk og MA-100.

Arvinger?

– Ja, jeg har en sønn på 27 som bor i Oslo. Han har spilt fotball. Og han har spilt handball. Men han ble tidlig skadet i albu og knær og er nå idrettsinvalid. Og så har jeg en datter som er 23 og bor her nede. Og hun spiller handball. Det er ikke i hennes klubb jeg er materialforvalter. Hun spiller for Ystad etter å ha spilt for Drott i to sesonger i Allsvenskan. Men i fjor så skadet hun korsbåndet og skal være tilbake etter jul igjen. De satser stort i Ystad og leder førstedivisjonen (desember 2021).

Ystad ble serievinnere sesongen 21/22.

Ystad er jo ellers kjent for Wallander?

– Ja. Riktig. Jeg kommer derfra nå. Mannen min har vært på La Mange med NFF nå i en og en halv uke i forbindelse med Nordisk mesterskap for U19. Der var blant annet Molde.

Du vet at Molde så vidt bare klarte 1-0 mot TIL?

– Javel. Så da hadde nesten TIL vært der nede! En som jeg møtte nå nylig når jeg var observatør i Kalmar, det var Per Høgmo. Det var jo koselig. Han trener jo Häcken nå.

Var du noen ganger på linja på Alfheim.

– Nei, ikke når jeg var dommer fra samme krets i seriespill. Men jeg var på linja da de spilte cupkamp mot TUIL. For da var begge to lag fra samme krets, og da kunne jeg være med å dømme. Men jeg har også vært på linja når TIL spilte borte mot Sarpsborg. Da jeg flyttet til Sverige så var jeg fortsatt dommer i Tippeligaen. Og her i Sverige fikk jeg ikke dømme Allsvenskan for herrer. Jeg fikk noen kamper i Superettan, for her hadde de aldri hatt damer før som dommere i høyeste ligaen. De har fortsatt ikke hatt det.

– Da jeg gikk på linja i Sarpsborg så representerte jeg jo fortsatt Furuflaten, så jeg vet ikke hvordan jeg fikk den kampen. Jeg dømte fortsatt i Norge, men bodde i Sverige. Jeg tror det var Per som trente TIL da også. Det må ha vært i 2011 eller 2012.

(Fasit: 16. oktober 2011, resultat 0-2, seier til TIL; målscorere Mos og Steffen Nystrøm)

Du vet hvordan det ligger an med TIL?

– En barndomsvenninne av meg er gift med Morten Kræmer, jeg er gudmor til deres datter og de er gudforeldre til min sønn. Morten er flink til å sende Snap om hvordan det går med TIL.

Vil du sende en hilsen nordover. Du har kanskje dømt noen av de som er der nå?

– Tom Høgli spilte jo den tida jeg var dommer. Og dagens trener, Gaute, var jo i TUIL. Svein Morten Johansen var også en periode i TUIL. Det er veldig, veldig viktig å ha et lag i høyeste ligaen som setter Nord-Norge på kartet. Og det som er litt artig er at når jeg nå bor langt her sør i Sør-Sverige så bruker de å spørre hvor jeg kommer fra. Da sier jeg jo ikke lyngen, for det vet de jo ikke hvor det er. Da sier jeg fra et sted nært Tromsø, for da har de kanskje litt peiling. Og da svarer de gjerne med «ja, men der oppe har de vel et eliteserielag?»

– Det er ganske mange her sør som vet om at Tromsø er i Eliteserien. Og Lars Sætra som spilte i TIL før, han spiller jo nå i Kalmar her, der hvor jeg er mest og ser på kamper. Nå er jo også Øyvind Alapnes med, så da skjer det vel saker, kan jeg tenke meg.

– Tommy Svensson har jeg også møtt. Han er jo fra Växjö. Der er jeg også veldig ofte på kamp. Så da jeg møtte han her tok jeg bilder og sendte hilsener til Morten.

– Da Fredrik Björck spilte for TIL så gikk jeg på linja i en kamp. Muligens var det en cupkamp. Eller en treningskamp. Og Fredrik Björck kjente jo igjen mannen min, Martin Hansson, tidligere FIFA-dommer. Og da hadde jo TIL også en svensk keeper, Marcus Sahlman og Benny Lekström. Etter kampen var vi inne på TIL-huset og Fredrik sa liksom «Herre gud Hansson, vad gör du her uppe?» Og Martin sa «Det er min tjej her som er på linjen.» Og de svenske spillerne sa «Herregud…..nei, unnskyld, unnskyld, vi mente det ikke sånn.» Det kom visst veldig overraskende på dem, ha ha.

Julemat hos deg, svensk eller norsk?

– Det er en mix. Alltid når jeg er hjemme (Furuflaten) så kjøper jeg med meg ting. Eller så får jeg sendt saker. I år (2021) nådde jeg hjem så jeg har norsk fenalår og norsk ribbe. Mannen min er veldig glad i norsk ribbe fordi de har ikke det samme her. Revben kan ikke sammenlignes med norsk ribbe. Og av og til har vi pinnekjøtt. Der må jeg bare ta det jeg får tak i, men Lyngenlam er jo veldig godt. Av og til sender mamma det til meg.

Jeg har lett opp noen presseoppslag om den bilulykken i etterkant. Leser med stigende uro. Hun forsøker med alt hun har å unngå å bli truffet av bilen som kommer imot i hennes kjørefelt i en horribel forbikjøring. Forferdelige skader. Samtidig en psyke langt ut over det jeg i det minste tror jeg ville kunne reise i en sådan stund. Og det virker som om hun ikke er bitter. Avisomtalen gir meg bilder som jeg har slitt litt med å bli kvitt. Den dama fra Furuflaten må sies å være godt skrudd sammen. Bokstavelig talt.

Etter intervjuet ble den nye Baalsrud-filmen vist på TV. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett den første filmen. Sikkert fem ganger. Og lest Baalsruds bok minst to ganger. Både i boka og i filmene er det scener fra Furuflaten som imponerer. Som gir bakoversveis. Det motet de viste og den risikoen de tok på seg kan blåse enhver av banen. Og nå fikk jeg med meg at det var noen Lanes også der. Dermed måtte jeg sjekke ut dette med Hege.

Er du i slekt med Agnete Lanes som ble gift med Marius Grønvoll? To av hjelperne til Baalsrud.

– Ja hun var søster til min morfar. Min morfar Olav Lanes, var også en av de som dro Baalsrud opp på fjellet på andre sida av Lyngenfjorden. Jeg så jo at filmen «12. mann» gikk på NRK i kveld. Hele min familie var invitert til førpremiere på den filmen. Mener de var på Furustua. Harald Zwart som var regissør og Gullestad som spilte Baalsrud var også der.

Er det rart Hege er pioner på så mange områder?

Noen små notater om andre serierunde 2022. Gutan hjemme mot HamKam, som oftest bare kalt Kamma. Her var jo sjansen til å starte re-etablering av Fort Alfheim. I hvert fall ta litt igjen for det tapet borte mot Odd i første serierunde.

Og det begynner jo ikke så aller verst.

Etter ni minutter får TIL corner. Sakarias Opsahl er eksekutør. Han leverer den rett på hodet til Christophe Psyché som header den kontant i nota. 1-0. Og det er i sørmålet. Fra gammelt av så er det liksom i nordmålet de store episodene er.

Men denne gangen er nordmålet en nedtur. For fem minutter etter det hodestøtet får Kamma utligne. I nordmålet. Når første omgang er på vei mot 38 minutter kommer neste store TIL-sjanse. August leverer på nydeligste vis til Moses. Avslutningen går dessverre rett på keeper.

Det står 1-1 til pause og det skal ikke underslås at det kanskje lirker seg inn noen kjedelige tanker. Gaute hadde jo sagt før kampen at det som skulle stå på tavla før kamp var «vi vil angripe». Så gi oss angrep. Fra start i andre omgang.

Det går bare drøyt fem minutter fra start andre omgang før Sakarias viser seg frem som et angrep helt alene. Han brenner av fra langt hold. Jo, det er hardt. Samtidig en liten keepertabbe. Uansett: 2-1. I nordmålet. Et nydelig mål. Et pent resultat. Nå kan litt av presset senkes.

Innlegget er tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Hege Lanes Steinlund har en strålende dommerkarriere bak seg. Hun var tidlig ute som kvinnelig dommer i Eliteserien og i dette intervjuet forteller hun blant annet om karrieren, men også mye mer. Thore Danielsen har svingt pennen igjen.

Seriestart borte mot Odd. Og riktig så kaldt. Det virker som om NFF alltid vil vise frem Skien som kaldere enn nordpå. Riktig sånn frys-i-hjel både vår og høst. Jeg skal ikke påstå at det er derfor Gutan har slitt i Skien i en årrekke. Vi vet jo alle at går det Gutans vei så blir også enhver TIL-supporter litt varmere. Og står han av mye lettere.

Vi må helt tilbake til 2016 for å finne at TIL tok med seg poeng fra Skien. Den gang da endte kampen 0-0. Uavgjort var det også i 2012, 2-2, og 2010, 1-1. Vi må faktisk helt tilbake til 2007 for å finne en trepoenger for TIL mot Odd i Skien. Da satte Lars Iver Strand den i mål i løpet av første spilleminutt. Resulatet ble 0-1. Utenom de uavgjorte nevnt her så har det altså alltid endt med tap fra og med den seieren.

Derfor er det med litt blandete følelser man setter kursen mot Skien. Håpet og tankene om seier er selvfølgelig der. Sammen med sesongstartkribling og vissheten om at det er lenge siden det ble poeng der. På vei inn mot stadion kjører vi forbi et skilt som peker mot Høgli, men vi slår oss fort til ro med at det peker neppe mot Tom. Ingen vits å dra dit.

Hvilke andre Odd-referanser er på sin plass? Jo, vår Kito er jo derfra og har to brødre der. Opp gjennom historien har flere spillere vært i begge klubbene. Noen husker kanskje Erik Pedersen som kom til TIL fra Odd i 1988 og i løpet av tre sesonger spilte 60 kamper og satte 9 mål. Men det er så langt tilbake i tid at da møttes aldri TIL og Odd i serien. Til det var Odd for langt nede. Senere ble han kanskje enda mer berømt for et stunt etter en cupseier på Ullevaal.

Nå nylig har jo en Tromsøgutt signert for Odd. Dermed var det kanskje helt på sin plass å ta en liten prat med han. Alltid blide Mikael Norø Ingebrigtsen var ikke vanskelig å få i tale.

Du trives i Skien?

– Jada. Det gjør jeg. Jeg har funnet meg godt til rette. Og sammen med samboer og bikkje så er jeg på leting etter en bolig. Trives foreløpig veldig godt. Akkurat nå bor vi i en leilighet klubben har. Vi har blitt tatt veldig godt vare på og jeg har blitt tatt godt i mot av spillergruppa og sånn.

Det er jo en god del i og rundt klubben Odd med nordnorske aner. Mange som flyttet nordfra til Grenland på 60-tallet.

– Jeg snakket med en her i sted. Han styrer med drakter og sånn her nede i Odd. Jeg var innom butikken for å få ordnet drakter og han sa han var fra Ballangen.

Er du i start-11-eren i dag?

– Det får vi se på. Det er ikke bare opp til meg det, ha ha. Men jeg er klar. Kroppen kjennes bra ut og jeg gleder meg til å komme i gang. Det er jo alltid spennende i hvert fall i de første kampene i hver sesong. Satser på at vi får en god start.

Spillestilen til Odd vil kanskje passe deg godt?

– Ja. Jeg har fått gode tilbakemeldinger fra trenerne om at de også tror det. Det er jo en 4-3-3 som jeg tror vil passe meg bra med innoverkanter. Det passer meg veldig godt, så jeg tror det var et godt valg av meg å komme hit.

Det vil jo være to seriekamper i år der jeg håper at du ikke scorer.

– Ha, ha. Jeg tror jeg vet hvem det er mot. Odd er jo gode på hjemmebane, så det er vanskelig å komme ned hit og ta med seg noen poeng.

Du kjenner til Paco fra før?

– Ja, det stemmer. Jeg var jo på U-21-landslaget da han var trener. Vi kjenner hverandre veldig godt, og jeg vet måten han vil spille fotball på. Det tror jeg kan bli en god match.

Snakket du med Eric Kitolano om Odd?

– Han anbefalte meg om å dra til Odd når jeg først fikk muligheten.

Ditt beste fotballminne som spiller, hva er det?

– Det må nesten stå mellom det første målet mitt på A-laget, borte mot Aalesund (2015; TIL vant 2-0), eller kanskje seieren borte mot Rosenborg 16. mai 2017. (TIL vant 2-1 og Mikael scorte det første målet på tampen av første omgang.) Eller kanskje mot Glimt da vi sikret plassen på Alfheim. Nest siste serierunde i 2015. (TIL vant 3-1. Mikael scorte andremålet tidlig i andre omgang.) Det er de tre som jeg husker aller best.

Det er kanskje litt spesielt å slå Rosenborg på deres hjemmebane på fotballens festdag 16. mai.

– Ja, det var veldig spesielt. Det var veldig godt og det ble vel litt dårlig stemning i Trøndelag. Og vi ble nesten tatt i mot som helter på Tromsø Lufthavn da vi kom hjem. Det var ganske mange TIL-supportere på Lerkendal på den kampen. Og det var jo en nesten fullsatt stadion.

For meg, og mange med meg, så vil du alltid være en TIL-gutt. Det regner jeg med at du også ser det som?

– Ja. Jeg er jo oppvokst bare noen steinkast unna Alfheim, så TIL-gutt vil jeg på en måte alltid være. Blir jo litt spesielt å møte dem i dag. Har jo aldri skjedd før at jeg har spilt mot TIL. Jeg har jo vært borte fra TIL tidligere, men ikke spilt mot dem.

Ja, vi er fullstendig klar over at du hadde et opphold hos Søta Bror. Et opphold som ble kortere enn det som jeg i hvert fall hadde sett for meg. Hadde kanskje sett for meg at du skulle dra videre ut.

– Ja, absolutt, ja.

Du beskrives gjerne som god med ball, stort tempo og arbeidsvillig. Hvem er ditt største forbilde?

– Mitt største forbilde? Fotballmessig så er det jo Lionel Messi jeg ser mest opp til. Jeg kan jo prøve litt på å være i samme sko, fotballmessig. Er kanskje ikke høyde og styrke jeg spiller på da, men andre styrker.

Er det en hilsen du har lyst å sende nordover? Annet enn at du kanskje ser for deg å feire en seier i dag?

– Jeg ønsker dem lykke til i sesongen! Jeg har jo en jobb å gjøre her og ønsker selvfølgelig at vi vinner. Men ellers så ønsker jeg dem lykke til i resten av kampene. Og så håper jeg selvfølgelig at de holder seg i divisjonen. Vi trenger TIL i den øverste divisjonen. Det blir viktig.

Cupfinale mellom Odd og TIL?

– Ja, haha. Det er jo en liten drøm å få spille cupfinale på Ullevaal. Det hadde vært fint å få oppleve. Om det blir mot TIL eller andre får vi bare vente og se på. Det hadde jo vært ekstra spesielt om det var mot TIL.

– Jeg var på Ullevaal og så cupfinalen i 2012. Mot Hødd. Det var tøft å se, og det var kjedelig at det skulle gå sånn. Hvis jeg husker det riktig så hadde vel TIL nesten tatt seieren på forskudd. Nesten feiret på forskudd.

Så sier vi god kamp og lykke til. Så er vi venner og vel forlikt både før og etter kamp uansett hvordan det går?

– Ja, god kamp til TIL også. Så får vi se hvordan det går.

Før kampen starter blir jeg stående en stund å prate med en Odd-supporter som får med seg det meste av Odds kamper. Også treningskamper. Han gir uttrykk for at Mikael har imponert i treningskampene.

Så selve kampen.

Det var ikke gått mange sekundene før ballen lå i nota. Rett vei. Lasse ble spilt fra av Ruben og tavla viste 8 sekunder. Nesten som om man skulle få tro at dette kunne bli en reprise fra da TIL vant i 2007. Skulle det endelig snu etter 15 lange år? Åtte sekunder er ikke rare greiene. Men enkelte av oss husker kanskje enda da Trond Johansen satte den i nordmålet 1,6 sekunder ut i andre omgang?

Men nei. Mål ble det ikke denne gang. Avblåst for offside. Om VAR eller en annen linjedommer hadde gitt et annet resultat er uinteressant. Det var i alle fall herlig å se TIL gå rett i strupen på motstanderen fra avspark. Slikt liker vi (som har rød-hvitt hjerte). Måtte det bare bli flere slike episoder fremover.

Jeg har ikke tall på alle ganger Espen Ruud har ødelagt stemningen for Gutan og de rundt laget. Jammen klarte han ikke det igjen. Etter 5-6 minutter setter han den i mål. 1-0.

Så setter Lasse på turboen gang på gang. Etter 9 minutter prøver Ruud å holde han igjen ved å dra i armen, men Lasse rister seg fri og legger inn. Ruud, derimot, vifter på dommer om hjelp. Moses får til en avslutning, men Odds keeper redder. Dt blir en livlig omgang. Flere av Gutan er frempå, men lykkes ikke med avslutningene. Til tider er de mer hissige enn hjemmelaget. Sett med TIL-briller på så virker det av og til som om Odd er vaksinert mot avslutning. De skal heldigvis ha ballen innom flest mulig før de fyrer.

Pause og 1-0.

Andreomgangen er litt tråere. Og etter 8 minutter er det 2-0 ved Milan Jevtovic. Dette ser ut til å fyre Gutan enda mer. Og når man til slutt teller over sjanser og avslutninger så har TIL minst like mange avslutninger innenfor ramma som Odd. Og kanskje flere like utenfor. Og antall spillere som forsøker avslutning er nok flere fra de fra nord enn de fra Grenland. Det er nok det mest positive å ta med seg på vei mot neste kamp.

Først på tampen av tilleggstida kommer Mikael innpå. Får omlag et minutt i sin debut i sort og hvitt.

Innlegget er tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen var tilstede i Skien under serieåpningen. Der forteller han litt fra kampen og han hadde en god prat med tidligere TIL-spiller, Mikael Norø Ingebrigtsen.