Så har det gått noen dager siden siste kamp. Et forsmedelig tap mot noen fugler sørfra. Og man lurer litt på om ikke disse fuglene hører hjemme enda lenger sør? I områder med mer corona. Uansett. Ny dag. Ny kamp. Nye muligheter.

Noen har kommentert at man kanskje selv var skyld i det tapet sist. For var det ikke slik at det ble nevnt at skråsikkerhet – en altfor sterk tro på seier – som nødvendigvis måtte føre til det motsatte?

Jo. Det ble nevnt. Og man føler seg absolutt ikke skyldfri. Og så kan man legge til at man aldri kan sette penger på spill der den ene aktøren er laget man har i hjertet. For så galt er det at uansett hva man da tipper så blir det helt feil. Og det vil bringe ulykke over laget. Ja, selv om man skulle helgardere akkurat den kampen så vil det likevel bety dårlig karma for laget. Og da kan man bare gjette seg til hvilke demoner man så har satt i spill. Nei, skal man støtte laget så må det gjøres på andre vis enn å se etter kortvarig lykke i å få så mange rette på en kupong at man får noen kroner tilbake.

Såpass overtroisk innrømmer man lett at man er. Derfor beklages overtrampet i forrige kamprapport. Se der. Overtro og overtramp. Og midt i mellom finner man overtråkk? Uansett. Alle disse tre ordene leder bare til kjedsommeligheter.

Dagens motstander er altså Ulf fra Sandnes. Enkelte historiefortellere vil ha oss til å tro at navnet Ulf ble valgt fordi det er så kort og greit. Er det virkelig sånn at de på de kanter av landet har problemer med ord på mer enn en stavelse? Er kanskje ordet «oljå» det lengste de klarer å uttale? Vi får se om det er oljeglatt på banen. Eller om disse Ulfene er oljeglatte og sleipe.

Sandnes. Et nes med sand. Som liten dukket dette stedsnavnet opp mest som en adresse for en virksomhet med import av sprø hobbysaker. Så sprø at det i skolegården ofte ble diskutert både vidt og bredt om de forunderligste saker. Dessuten var jo dette stedet der DBSen kom fra. Lykkelig var den tiåring som hadde klart å skaffe seg en sånn. For da fløy man avgårde på «Døden bak styret». Ok. Det er nok ikke riktig forlengelse av DBS. Men at Sandnes var opphav til den tids kuleste skrævkringler er et ubestridelig faktum.

Klubbens begynnelse kan uansett spores tilbake til to engelskmenn som kom roende over havet. Og da de startet i 1911 som Sportsklubben Ulf så var en av styrets medlemmer et barnebarn av sykkelimperiegrunnleggeren. Men nå er det på tide å få kampen igang. Og rogalendingene flesker til med et lysshow. Skal dette liksom distrahere oss? Nei. Og når de velger å plassere vår gamle kjenning Landu Landu på benken, som i coronatider er på tribunen, så må det vel gå vår vei?

Vi slår oss til ro fremfor skjermen og er glad for at Gaute har funnet ut at 1-1-3 må være en god gameplan: redde det som reddes kan. Akkurat som den herlige TV-serien fra Tromsø og omegn. Og sannelig ser det ut som om Kent-Are har blitt forsynt med tilstrekkelig «svart guill» fra en brukbar kaffetraktor der sørpå! Ja, for det heter kaffetraktor og slett ikke kaffetrakter. Ihvertfall ifølge Maja. Eller het hun egentlig Anton? Kan man huske så feil med hensyn til navn?

Det svarte guillet er grunnlaget for løp og kampvilje. Og en evne til å slite motstanderen i filler. Nå vil vel kanskje noen av de i babylyseblått hevde at svart gull = olje. Men de har glemt å titte nærmere på bortedrakten til TIL: svart + gull. Og fra start ser det ut som at flere av TIL-spillerne har smakt på det samme «guillet» til Kent-Are. Daniel er ihvertfall så kampklar og aktiv at de lyseblå ikke aner hva som skjer. Og kampen er ikke mer enn drøyt 14 minutter gammel da Kitolano plasserer den hardt i nett-taket. Og bare noen minutter senere prøver Magnus seg med et langskudd. Hardt. Like over. Av og til er det nok med en brøkdel av en millimeter. Uten at vi kan skjønne hvorfor det skal synges om sånt.

Så sprer ryktet seg som ild i tørt internettgress: Runar på vei tilbake til TIL! Riktignok på lån, men ut året. Og alle hjerter gleder seg. Etter kamp prøver Gaute seg som komiker ved å påstå at han ikke vet noe om det. Smilet er der. Og man skal jo tross alt ha det litt morsomt innimellom.

Når Eric med sitt mål står for flest mål hittil denne sesongen så må det jo legge litt press på de andre? Vi gjetter på at det fleipes om det i pausen. Så Jostein prøver seg og Heigre må gi retur. Den setter Fitim selvfølgelig. Og når Daniel bare noen minutter senere smeller til et hardt frispark nede ved stolperota så er saken både biff og karbonade. Tilbake på toppen.

Det e klart! Det e finito! Det e ferdig! Pang. Pang, pang!

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

På en kveld der Runar Norheim ble tidenes yngste A-lagsspiller for TIL, tok vi en velfortjent seier borte mot Sandnes Ulf ikveld. Vår faste spaltist, Thore Danielsen, gir som vanlig et herlig skråblikk på kampen.