Positive tilbakemeldinger er med på å styrke enkeltspiller og dermed også laget

Lars Espejord. Foto: TIL / William Frantzen

Hva er dine første minner fra det å være på sidelinja på en fotballbane og se andre (kanskje eldre) spille? Hvor var det? Hvem var det som tok deg med?

Som gutt elsket jeg å gå på fotballkamper som ble arrangert i byen. Ikke fordi det var viktig om det var TIL, Fløya eller Skarp som hadde kamp eller om det var gutte-, junior eller voksenfotball, men jeg elsket stemningen og miljøet rundt kampene.

Det store gullet det var viktig å få tak, helst så tidlig som mulig på våren, var den fullstendige terminlista til Troms Fotballkrets. I de dager var det på Sæther (den lokale sportsbutikken i byen; da var den i Storgata 69) det var mulig å få tak på den. Det gjorde et stort innhogg i en liten gutts sommerbudsjett men ga desto større glede gjennom en lang fotballsesong.

Jeg vokste opp på Mellomveien like ovenfor det gamle sykehuset og veien til Alfheim og alle kampene var kort. Jeg dro ofte dit alene men det var ofte andre gutter med samme interesser som også hadde funnet veien til dit. Før og etter kampene benyttet vi selvsagt muligheten til å spille selv.

Er det noen spiller(e) du husker spesielt godt fra den tida da du var liten/ung spiller?

Jeg husker spesielt en gutt som var noen år eldre enn meg. Han het Harald Andersen og brukte også å være mye på Alfheim. Han spilte på TIL men noe årganger over meg. Han hadde en helt utrolig skuddfot og det gikk alltid et forventningsfullt sus gjennom tilskuerne på Alfheim de gangene han kom i posisjon til å fyre av. Forøvrig var det ikke like artig å bli plassert som keeper når han drev med skuddtrening.

Har du noen spesielle minner fra den tida da du var svært ung fotballspiller? Var sidelinja oppmuntrende?

Det var ikke vanlig at foreldrene våre var på fotballkamper da vi var ung. Der var det fotballfolket som var. Jeg kan ikke huske fra min tid som fotballspiller at vi opplevde mye negativt fra publikum. Jeg var priviligert og mine år i TIL var preget av en klubb i fremgang og med mye entusiasme i byen. «Store stå» var kjent for sin litt sarkastiske tilnærming til spillet og spillerne men jeg oppfatter at det meste var godartet og vi hadde en slags felles forståelse av hva som var greit.

Jeg har i min tid som fotballspiller, både som ung gutt og som voksen, vært heldig og hatt trenere som i alt det grunnleggende har vinklet tilbakemeldinger positivt. Jeg oppfatter at det å hele tiden bli fortalt hva man ikke skulle gjort er lite konstruktivt og har ingen god effekt. Derimot er det å forsterke gode prestasjoner med positive tilbakemeldinger med på å styrke enkeltspiller og dermed også laget.

Vi kan jo ikke komme utenom to spesielle kamper der du var spiller. Den første er jo kampen mot Moss i 1985 der TIL sikret opprykk til øverste divisjon. Har du noen spesielle minner fra den kampen?

Jeg spilte opprykkskampen mot Moss i 1985. Det er mange år siden og ikke så veldig mye jeg husker fra selve kampen. Det som imidlertid sitter godt er selvsagt hele situasjonen rundt straffesparket i sluttminuttene som Bjarte Flem til slutt reddet og sikret oss opprykket til toppdivisjonen.

Det jeg også husker er den lune humoren til dommeren i kampen. Svein-Inge Thime fra Stavanger var dommer av den tiden og mange av den dommergenerasjonen hadde ofte en god kommentar på lur når det kokte litt i toppen på spillerne. Jeg husker selv at jeg i den kampen ble sparket ned av Geir Hænes. Ble litt varm i toppen og skulle fortelle dommeren at sånn kunne det slett ikke være. «Å joda» sa Thime, «Å gjøre det der med Hænes var det ikke mange som gjorde så det skulle jeg kun ta som et kompliment».

Det tok litt brodden av mitt sinne …

Kampen var den siste med Torkild Brakstad som trener. Jeg husker godt etter kampen da vi skulle ta bussen tilbake til Oslo. Nils Arne Eggen, som skulle ta over Moss året etter, skulle sitte på. Det var noen tunger bak i bussen som kom med noen sleng-bemerkninger til Nils Arne som da måtte overta et nivå 2 lag. Da var Torkild snar med irettesettelse og var klokkeklar: «De du møter når du selv er på tur opp kommer du helt sikkert til å møte også den dagen du selv er på tur ned. Opptre med respekt!»

Den andre kampen vi ikke kan komme utenom: cupfinalen 1986 som endte med 4-1 over Lillestrøm. Du var kaptein og scorte ett av målene. I oppkjøringa mot den kampen så mente vel alle eksperter – ihvertfall de fra lenger sør enn Tromsø – at Lillestrøm var soleklar favoritt? Var støtten fra supportere og publikum før og under kampen merkbar? Og tror du det ga dere ekstra energi?

Cupfinalen fra 1986 så jeg for første gang i sin helhet for noen uker siden. Da satt jeg sammen med de andre målscorerne og kommenterte kampen. Jeg har hele tiden fryktet at det ikke ville se spesielt bra ut, spesielt med tanke på at det er over 30 år siden og at fotballen har vært gjennom en rivende utvikling siden den gang.

Jeg ble positivt overrasket og kampen ser bedre ut enn det jeg hadde sett for meg. Jeg oppfattet Oslo og Ullevål som en by inntatt av tilhengere fra Nord-Norge. For oss var opplevelsen som en eneste lang fest med fantastisk stemning og glødende entusiastiske nordlendinger som tydelig lot høre fra seg og ikke levnet tvil om at dette var «Kraft i fra Nord». Hele settingen rundt kampen var spesiell for oss fordi vi skulle spille avgjørende kvalifiseringskamp onsdagen etter mot Vidar i Stavanger. Cupfinalen var en plusskamp som var fullstendig uten press og forventninger, kun en kamp forbundet med lyst og glede.

Mottakelsen på Langnes (Lufthavn) var vel ganske ekstatisk begge de gangene. Hender det at du nå, mange år etterpå, tenker på de jubelscenene når du lander på Langnes?

Etter at vi hadde sikret divisjonsstatusen mot Vidar på onsdag fikk vi endelig komme hjem til Tromsø. Mottakelsen vi fikk på flyplassen og etterpå i byen er bare helt uvirkelig å tenke tilbake på. Jeg husker at jeg som førstemann ut av flyet bar med meg kongepokalen og jeg blir bare slått av hvor fantastisk det er at seieren jeg var med på kunne gi så mye glede og stolthet til våre supportere og øvrige i hele byen/landsdelen. En fantastisk stemning og en entusiasme og engasjement for klubben og byen som bare tok fullstendig pusten fra en stakkars fotballspiller på var 23 år.

Året 2020 er jo spesielt på så mange slags vis. Hundreårsjubileum for TIL, spill i OBOS og en helt annerledes fotballhverdag pga. COVID-19. Gleder du deg til å igjen se fotball fra sidelinja på Alfheim?

I år skal vi spille i 1. divisjon samtidig som klubben blir 100 år. Jeg ser en mulighet for klubben til å finne tilbake til egne røtter og mobilisere glede og entusiasme rundt toppfotaballen i byen. Jeg gleder meg utrolig til å komme i gang og til å jobbe steinhardt for at TIL igjen skal etablere seg i det beste fotballselskap i landet.

Også publisert på til.no i etterkant med følgende ingress i tillegg:

Vår faste skribent, Thore Danielsen, vil publisere en del intervjuer fremover med personer i og rundt Tromsø IL. Først ut er TIL-legende og styremedlem i klubben, Lars Espejord. Han forteller om sitt forhold til fotball i ung alder, sin egen tid som spiller i TIL og litt om dagens TIL-lag.