Le strisce rosse

En fortelling om hvordan fotball kan bli et samtaleemne i Italia så snart italienske menn oppdager at man er fra Norge. Og en fortelling om de tre viktigste søylene i fotball: drømmer, håp og glede. Men først litt om italiensk kultur.

Bakgrunnen for denne skrivelsen er tanker rundt fotball kombinert med opplevelser og prat med italienere noen uker i Italia i sommer. Så la oss starte med det aller enkleste. Selvfølgelig ser enhver italiener kjapt at jeg ikke er italiensk. De ser jeg er utenlandsk. Og da forventer de at jeg snart babler engelsk, tysk eller fransk. Når jeg da ytrer meg på italiensk så blir de positivt overrasket. Gir seg ende over. Og, som Simone sa det, du er utenlandsk og snakker italiensk? Og her i Italia ødelegger vi språket hver eneste dag.

Det må tas som et kompliment. Men samtidig er jo sannheten at også i Norge ødelegger vi språket hver eneste dag. Men det vil jeg ikke plage mine italienske bekjentskaper med. I stedet tar jeg som utlending imot det som naturligvis er deres første spørsmål: «Dove siete?» (Mer riktig «Di dove sei?» = «Hvor er du fra?»). Og alltid når jeg har svart på dette spørsmålet med å si at jeg er norsk (eller fra Norge) så har de respondert med sine egne fortolkninger av oss norske.

I en lettkrenket verden kan selvfølgelig spørsmål om hvor du kommer fra tolkes helt feil. Men min forståelse av den italienske måten å forholde seg til spørsmålet på er den naturligste av alle. For hvor du kommer fra beskriver ganske godt hva du står for og hvilke verdier du kanskje setter høyest. Så får heller alle mulige forståsegpåere og krenkede ta en pause.

Mitt svar på spørsmålet som avslørte at jeg var norsk endte nesten uten unntak i år med at italienere svarte med: «Håland?» Og etter hvert ble mitt standardsvar: «Beh, Håland é Håland.» Og jeg sa det med et smil og de passende håndbevegelsene som italiensk språk er bundet til (binder du armene på en italiener så blir han stum). Jeg signaliserte en smule ironi, at Håland er Håland. Og at for meg er det annet i norsk fotball som betyr mer for meg. En klubb med hvit drakt med røde striper («strisce rosse») som har slått Chelsea, slått ut Galatasaray, som ligger som nr tre på tabellen og har vunnet en lang rekke kamper (dette før TIL var i Sarpsborg).

En av de jeg møter på mener å huske TIL som «famoso», berømte. Var han bare hyggelig. Eller mintes han noe? Ikke vet jeg. En annen som snakker om Håland er Davide fra Pian di Scò. For jeg er norsk og Håland er norsk. Og Davide nevner en spiller som nettopp har gått til Manchester United. Tror først han er norsk, men kommer så på at han er dansk. Noe annet enn norsk.

Mitt møte med Davide er av det enkle slaget. Han er vår kelner. Han er imøtekommende, vennlig og opptatt av at vi skal ha det bra. Som italienere flest. Samtidig som han stusser litt på at utlendinger snakker italiensk. Så viser det seg at han er en fotballspiller. Langt nede i divisjonssystemet i Italia så betyr jo ikke det en profftilværelse. Han er amatør i en amatørliga. Men elsker fotball. Har glede av fotball. Og når jeg våger meg frempå med en kommentar om at han en gang vil ha et navn jeg må lære meg så forteller han meg det som han ser på som sannheten: nå er det august, i mars hadde han en komplisert operasjon etter en stygg kneskade og tidligst i november er han tilbake som spiller! Likevel er han positiv og glad. Og han skal tilbake på banen, men med andre ambisjoner enn før. Andre drømmer. Og han er glad for at skaden ikke var verre.

Det er da enkle meg finner ut at drømmer og håp enda har et livsgrunnlag. Og det livsgrunnlaget er knyttet til anlegg for fotball. Steder der kamper spilles. Steder der treninger er en del av hverdagen. Så jeg må lete opp hjemmebanen til Davide. Ikke så langt fra der vi kamperer.

Tar man en titt på kart fra Italia så finner man kjapt ut at fotballbanene ofte er nær sentrum. Som om man i Tromsø skulle lagt største stadion til Strandtorget eller Smørtorget. Men så har fotballen en litt annen status hos italienerne. Kanskje. Davide er i hvert fall positiv og glad. Selv om han har kastet noen drømmer og håp på båten som et resultat av realismen i en skade. Hjemmebanen hans er – som andre fotballbaner i Italia – nær en kirke. Tro og håp går hånd i hånd. Tro og håp som er grunnlaget for følelsen av glede. Og det er der og da jeg minnes saker jeg ikke liker å minnes. Jeg minnes hvordan voksne kan ta livet av drømmer, håp og glede.

Jeg snurrer tilbake til en episode i 1990. Jeg er førstereisgutt i dugnad som forelder for fotballspillende små. Jeg er i sekretariat i en turnering med ansvar for å starte og stoppe kamper. Og skrive på diplom. Det nærmer seg kamp for min eldste sønn. En kamp der han som syv år skal spille mot et lag der en han gikk i barnehagen sammen med, er motspiller. Lagene stiller opp. Jeg ser at A* fra motspillerne er der. Han tar et skritt bakover. Og det er da det forunderlige skjer: hans «trener» roper «Hvor skal du A*? Hjem? Bare gå. Vi trenger deg ikke her.» Tårene står i øynene til A*. Jeg var fersk i gamet. Min makker i sekretariatet likeså. Vi så og hørte drømmer, håp og glede bli knust. Og vi grep ikke inn. Den dag i dag skjemmes jeg over dette. For Davide var det en medisinsk situasjon som tok liv av drømmer og håp – ikke glede. For A* var det en voksen.

Så, noen år etterpå, møter jeg på samme trener. Da var han trener for et lag i rødt og hvitt – den skjønne koloritt. Jeg var fortsatt «bare» forelder. Og siden kampprogram for slike unge spillere ofte var nær arbeidstid så var det ikke alltid man fikk med seg alt av hva ens unge holdt på med. Så jeg ankommer Alfheim grus en stund etter at kampen har begynt. Jeg spør foreldre for mitt lag om hvordan det går. Og får til svar at vi leder med mange mål. Og det hele blir verre. Vi scorer og scorer. Og de rødstripete havner lenger og lenger bakpå. Det er da jeg ser historien bak: treneren for de rødstripete er den samme som noen år tidligere tok livet av drømmer og håp hos A*. Etter kampen ringer jeg en forelder hos de rødstripete. For å fortelle min versjon. Og be dem ta opp det uholdbare med en slik trener. Svaret jeg fikk: «Nå skjønner jeg. Da vi kom i bilen sa min sønn: yes, vi tapte. Og deretter: jeg skal slutte (med fotball).» Drømmer, håp og glede var borte.

Jeg har sett «trenere» kjefte egne spillere huden full mens jeg har vært forelder på motstanderlag. Jeg har gått rundt banen og tatt dette opp med kjeftende trenere. Og flere ganger blitt møtt med at trener ville slå meg ned. Vel, høyde og vekt gjør at det ikke nødvendigvis er lett å slå meg ned. Og når jeg bare stille står der og sier meg klar til å ta imot juling så har alle gitt seg. Men de har i tillegg tapt fotballkampene.

Samtidig så vet jeg jo da hvor jeg er. Jeg er bare en tilfeldig tilhenger av laget i rødt og hvitt. Jeg er utenlands når de vinner cupen i 86 og kjenner ikke til resultatet før dagen derpå. Og jeg har jo ingen fotballhistorikk å vise til. At jeg som amanuensis og veileder ender opp som mentor for en av de rødhvites 86-årgang er bare en tilfeldighet.

Men tilfeldighetene stopper ikke der. En hendelse våren 2020 gjør at jeg får det travelt med enkelte gamle idéer. Domenenavnet sidelinja.no har jeg eid en del år. Men aldri gjort noe med det. Før altså denne våren. Får på plass fire enkle tekster basert på intervju med fire som alle har akslet den rød-hvite drakten ved flere anledninger. Dette resulterer i en henvendelse fra den som da var sjef på Alfheim: kunne jeg ikke levere slike tekster direkte til dem for publisering på til.no? Mitt svar var: ja.

Så følger drøyt to år med ulike intervju. Tekster som kanskje lett ender opp som TL;DR (too long; didn’t read) på til.no. En av mine italienske bekjente er ivrig fotballtilhenger. Laget for han er Fiorentina. Altså har han kjent på både oppturer og nedturer. Sammen med sønnen drar han titt og ofte på kamp. Og mens vi snakker fotball og jeg beskriver drakten som hvit med røde striper vil han gjerne titte nærmere på det. Snart har han lett seg frem til TILs hjemmeside. Og med oversettelsesfunksjon i nettleseren er han snart igang med å lese en av mine tekster.

Noen timer etterpå møtes vi igjen. Prater om løst og fast. Så, som om han plutselig kommer på noe, ser han på meg og sier at jeg pratet jo ikke bare om fotball med denne tidligere TIL-spilleren. Neida, sier jeg. Livet er mer enn fotball. Livet er også musikk, mat, god drikke, drømmer, håp og glede. Det nikkes rundt bordet fra de som sitter der. Og når jeg forklarer hvorfor jeg som oftest ville ha med hvor intervjuobjektene mine vokste opp så nikkes det enda mer. For uansett hvor du kommer fra så finnes det vel drømmer og håp? Kanskje kan Fiorentina en dag ha en spiller fra nærområdet til der vi sitter? Hvilken glede!

Som nerd har jeg opplevd å bli rubrisert som nettopp det: nerd. En beskrivelse som jeg betrakter som kun todimensjonal. På samme måte fremstilles også fotballspillere som todimensjonale. Men ved å pirke litt bort i hva livet er utenom fotballen så åpner man opp for det tredimensjonale. Lyktes jeg med det i de intervjuene jeg gjorde? Jeg vet ikke. Og plutselig en dag tok det slutt. Den 7. oktober 2022 forsvant brorparten av intervjuene fra til.no. Av de få som er igjen er publiseringsdato feil på de aller fleste. Hvorfor ting ble slettet og endret vet jeg ikke. Det har så langt ikke vært mulig å få en forklaring etter flere henvendelser.

Men innhold forsvinner nødvendigvis ikke. Enkle søk i webarkivtjenester viser tekster og opprinnelige lenker til disse. Og jeg drar disse «forsvunne tekstene» tilbake til sidelinja.no. Og det tar ikke lang tid før trafikktallene for dette nettstedet øker betraktelig. Og de mest besøkte tekstene er de lange. Søkeord som leder trafikk inn til nettstedet er ikke bare fotballrelaterte. Det pirker litt i mytene om at fotballspillere bare er fotballspillere.

Kanskje er det markedstenkning og idéen om at «produktet må spisses» som gjør at innhold skal være flatere, kjappere, ha mindre utenomsnakk og saker som tar bort fokus? En selfie med et idol kan nære drømmer og håp. Men kan ikke også en fortelling om at veien frem til idolstatus var litt utradisjonell også gi næring til drømmer og håp?

Det er en vesentlig forskjell mellom eget nettsted og ens tilstedeværelse i alskens sosiale medier: (tilnærmet) fullstendig redaksjonell kontroll. Annonsemengdene i sosiale medier når nye høyder. Og europeiske datatilsynsmyndigheter har begynt å interessere seg mer for hvordan ulike tjenester benytter sin posisjon for å nå lengst mulig ut med de glade annonsebudskap. I tillegg har enkelte innen utdanningssektoren kommentert den megden reklame barn og unge utsettes for i slike kanaler.

Etterveksten er hos de gutter og jenter med drømmer og håp rundt leken med fotball. Og etterveksten gis best mulig forhold dersom de kjenner glede og anerkjennelse for det de gjør. Og det er vel fortsatt slik at det finnes drømmer og håp hos små spillere langt borte fra det som skjer i en toppklubb? Kanskje noen av disse liker fortellinger om de som har gått veien før?