Det hjelper ikke å tenke på det som kunne vært

Intervjuet er gjort etter kampen mot Vålerenga og før kampen mot Stabæk. At det i kampen mot Stabæk (0-0) ikke skulle gå helt som jeg spådde i intervjuet tar jeg fullt og helt på min egen kappe.

Må jeg ta dette intervjuet på nederlandsk? Eller går det bra med litt gammel Tromsødialekt?

– Det går veldig fint med gammel Tromsødialekt!

Men du lærte deg noen nederlandske gloser mens du var der?

– Ja, jeg fant jo ut at når jeg ble vant til uttalelsene deres, så var det ganske mye som var enkelt å forstå. Da havnet jeg gjerne inn i en modus der jeg forstod det meste, for hadde jeg et par ord så skjønte jeg jo hva de egentlig sa. Tolket meningen og hva de ville frem til ut fra de ordene jeg kjente.

Nederlendere jeg har møtt har jo gjerne vært språkmektige.

– Om jeg ikke tar feil så var det litt verre med det oppe i nord der hvor jeg var. De fleste kunne jo engelsk bra, men det var en del som nesten ikke kunne noe engelsk. Det overrasket meg litt.

Trivdes du godt der?

– Det ble jo litt crash der med corona. Det var jo hyggelige folk, men det gikk jo månedsvis der jeg egentlig ikke så dem. Det var full lockdown der i en to-tre måneders periode.

Så da var det bare du og gitaren?

– Ja, gitaren og datamaskinen. Så da satt jeg bare hjemme og pratet med dem.

Litt dårlig timing da. Komme dit for å spille fotball og så kommer et virus og vipper situasjonen helt rundt?

– Ja, det var mye som ikke klaffet. Det kan man trygt si.

En ting som ikke klaffer så godt for oss supportere når en spiller drar til Nederland er jo at det er så vanskelig å få med seg hva som skjer der. Det hadde vært mye lettere å følge med dersom du dro til England, Italia eller Spania.

– Jeg har fått med meg at det er ikke bare-bare å finne kamper i Nederland, men det skal sies at om man skulle kommet seg til Italia, England eller Spania så måtte man vel vært enda litt bedre, he he.

Det kommer vel an på øyet som ser? Man kan jo se mye dødkjøtt også i de ligaene?

– Ja, det er klart. Fotball er jo marginer og flyt. Plutselig er det en kamp jeg leverer i og så er det rette folk som ser det og så havner jeg inn i det. Men det hjelper i hvert fall ikke å være skadet. Det gjør det ikke.

La oss gå tilbake til sist søndag (dvs. kampen borte mot Vålerenga). Da vet du kanskje hva jeg tenker på?

– Jeg har en mistanke, ja.

Det er en situasjonen som hadde fortjent en mye bedre skjebne. Det er stang-stang og ut på banen igjen.

– Ja, man kan si at det gikk ikke helt veien. Og så er jo ikke jeg typen som dveler så mye på ting som har skjedd. Det har jeg vel også lært gjennom skader at det hjelper ikke å tenke på det som kunne vært.

Jeg tenker ikke så mye på stang-stang-ut. Vi vet jo at bare en brøkdel av en millimeter endring av fot på ball ville gitt et annet resultat. Så små marginer at det er ikke mulig å regne på.

– Det er jo sånn det er. Men det jeg synes var litt rart var at den ikke gikk inn. Når jeg har den flyten så pleier den å gå dit den skal.

Men det er det som skjer før det øyeblikket du avslutter som mange supportere henger seg opp i. Du sender jo tre VIF-spillere på rekke og rad nesten inn i dusjen med en herlig beherskelse av ball. Som supporter så ender man opp med et stort glis og tanken «hva i h…. var det Runar fant på der»? Nummer en er grei, nummer to fantastisk og så nummer tre…? Hvor hentet du det fra?

– Jeg kan prøve å svare litt på hvor det kommer fra. Jeg har jo aldri vært i tvil om at det der er noe jeg har hatt inne hele livet. Sikkert overraskende for mange, men jeg har enda ikke hatt all verdens muligheter til å få vist det frem. Det har jo vært utrolig mye start og stopp for meg. Jeg tror det kommer av at når jeg var liten så spilte vi som regel hele klassen. Vi var gjerne noen og tredve stykker inne i en bitteliten ballbinge. Der ble det ofte til at jeg la ut på noen sånne raid. Og jeg ble veldig komfortabel i trange situasjoner.

Liten flate, mange å forholde seg til og måten å komme gjennom på var kun ved stadig større ballkontroll?

– Ja. Det vokste jeg opp med. Og jeg gjorde det nesten hver dag. Så jeg ble ikke overrasket over det jeg gjorde mot Vålerenga. Det var sikkert mange andre som gjorde det, men det der er noe jeg har øvd på.

Har du sett klippet med den situasjonen og hvordan kommentatorer oier seg over den situasjonen?

– Ja, men ikke med annen lyd enn han som kommenterte kampen direkte.

Vel, flere var overrasket. Og det ble vel også sagt at det ville vært en soleklar kandidat til rundens mål om den hadde gått inn. Allerede for flere år siden merket jeg meg jo deg som «sålevendingens mester»?

– Ja, det er jo litt der det kommer fra. Det har vært små flater og trange situasjoner. Og da blir det ofte såle. Jeg er veldig glad i såle fordi det er egentlig vanskelig for forsvarerne å lese hvor man skal hen.

Lett å lure motstanderen?

– Ja, egentlig.

Men teknisk vanskeligere enn andre måter for å komme ut av situasjonen?

– Jo, kanskje. Kommer an på øyet som ser. Nå er jo jeg vokst opp med mye såle så det er nesten det jeg ofte foretrekker.

Så hvis motstanderne var smartere så hadde de studert hva du gjør og tatt hensyn til det?

– Det hadde vært en analysejobb grundigere enn noe annen som er gjort. Da skulle de fulgt med fra jeg var bitteliten.

Samtidig aner det meg at det finnes ingen større kritikere av deg enn deg selv?

– Det stemmer egentlig ganske godt. Jeg setter jo utrolig høye krav til meg selv. Det kan jo både være positivt og negativt til tider. Negativt i form av at man aldri gir seg selv et lite klapp på skulderen. At man kanskje bare går og rakker ned på seg selv, på en måte. At ingenting blir godt nok. Det er jo noe jeg må jobbe med. Men det er jo samtidig vanskelig i øyeblikket når man setter så høye krav til seg selv. Og det er spesielt vanskelig i de periodene når man jobber seg tilbake etter skade eller sånt. Når man er rusten så kan man fort bli frustrert. Der handler det om å være tålmodig og egentlig gi seg selv tid.

Enkelte ganger har du vel vært litt vel utålmodig og prøvd deg tilbake for tidlig? Noe som har gitt et nytt tilbakeslag?

– Jo, det har vel egentlig det. Det går jo litt på kombinasjonen mellom hvor vi har vært på tabellen og litt hjerte for klubb.

Du vil bidra, og føler du må bidra selv om du ikke er helt «fit for fight»?

– Ja, tidligere har det jo vært sånn at vi har ligget der nede i gjørma. Da blør det litt i TIL-hjertet og da kan det fort hende at jeg blir litt for ivrig. Det kan man vel pent si.

Så skal jeg tilbake til nest siste kamp sesongen 2019. Husker du den?

– Nest siste? Det var vel Odd borte? Jeg husker den veldig godt. 2-1 til Odd.

Men du hadde altså fem avslutninger innenfor ramma. Og det var en helt umulig Rossbach som stod i mål.

– Ja. Det var som jeg sa etter den kampen der: «Rossbach, han slo meg i dag». Det var rett og slett sånn det var.

Det som er et sterkt minne for meg og andre på bortesupport fra den kampen der er at du og andre i gruppa kom helt bort til oss etter kampen. Og du tok oss i hånda og beklaget at du ikke hadde satt en eneste.

– Ja. Du er jo i en situasjon der du blir satt enten som «hero» eller «zero». Og i den kampen så ble det jo «zero». Og akkurat i den kampen når vi trengte meg som mest så klarte jeg jo ikke å omsette de avslutningene og gi oss det resultatet vi trengte. På toppen av det hele så krona vi jo det med et nedrykk der.

Men det koster mye ryggrad og gjøre den der, og beklage?

– Næh, det kjentes veldig naturlig ut for meg der og da.

Men vi stod jo slik til at vi så flere av de avslutningene rett foran oss. Og med en annen keeper, eller en Rossbach i den formen han er nå, så hadde flere av de gått inn.

– Ja, jeg mener å huske at det var ikke nødvendigvis dårlige avslutninger heller. Det var derfor det var enklere for meg å erkjenne at Sondre Rossbach vant over meg der. Jeg tror det hadde kjentes bra mye verre for meg om jeg hadde satt alle de avslutningene utfor og over og «pessa dem bort» på godt nordnorsk. Alle fem var innenfor ramma og da stod jeg bare igjen der og tenkte at nå må jeg bare hjem og trene og få de enda lenger ut i krysset, opp i hjørnet eller ned i hjørnet.

Etter den perioden i Nederland så var det godt å komme tilbake til Tromsø?

– Ja. Det var fantastisk. Det overskuddet jeg kjente når jeg kom hjem der! Traff kjentfolk, venner, familie og kjæreste. Bare hele den pakka etter å ha sittet der nede og vært litt sånn nede.

Du kunne vel endt opp som en Youtube-konge fra Nederland med gitaren og vokal og litt sånt i den perioden?

– Jo, ha ha. Kunne jo kanskje det. Kunne jo kanskje spilt og sunget litt. Men om det hadde blitt noen hit? Det er jo noe helt annet. Og jeg hadde vel fortsatt vært like alene der nede.

Så til temaet gule og røde kort. Du er jo ikke en som sanker så mange slike?

– Nei. Det er jeg ikke kjent for.

Nei, men i 2008. Du var 12 år gammel. Ifølge fotball.no så fikk du gult kort.

– Tolv år gammel? Hvordan var det vi spilte?

Smågutter 11-er, avdeling 2. TIL mot Ulfstind. 0-1.

– Hæ. TIL mot Ulfstind 0-1? Ja, da kan det godt hende at jeg har vært der og fått meg et gult kort. Ja, en plass går grensa! Jeg vil nesten tro at jeg snakket det på meg hvis vi tapte 1-0 mot Ulfstind. Da tror jeg frustrasjon og sinne har tatt overhånd. Og det skjer egentlig ikke så ofte.

Ja, for så må vi fem år fremover i tid for å finne neste gang du fikk gult kort. Og da spilte du for TIL 2.

– Ja. Jeg tror jeg husker det. Hvem spilte vi mot?

Bortekamp på Eidsvoll, Eidsvoll Turn mot TIL 2. Og Eidsvold Turn vant 3-1 på Myhrer stadion.

– Jeg kan skyte inn når det gjelder gule kort, uten at jeg husker hvor mange jeg har fått (to i 2016 og et i 2019), så er det for det ene kortet i 2016 en artig historie bak det. Det kunne blitt stygt for oss der. Det var meg og Hans Norbye som løp på hver side av en motstander som kontret mot oss, foran oss. Det var mot Sogndal hjemme. Han Hans meide han ned og jeg fikk det gule kortet. Og jeg sa bare «tusen takk for det!» for Hans han hadde gult kort fra før, og skulle hatt rødt kort. Så jeg takket for kortet og måtte bare være stille etterpå. For der kunne Hans ha blitt sendt av banen. Og han takket meg etterpå for at han fikk spille resten av kampen.

Morsommere å lese målstatistikken enn kortstatistikken. Men enda ikke nådd toppscorer?

– Nei altså, det har jo blitt sånn at det blir noen mål i løpet av et år. Men så har det jo også vært sånn at det blir noen skader også.

Så er det jo også noen assist inni der som statistikken ikke forteller så mye om.

– Ja, riktig. Jeg har jo ikke scort så mye som jeg egentlig har ønsket. Det har jeg ikke enda.

Det må være tungt mentalt å gå skadet?

– Ja, det blir jo litt som om jeg blir slått ned når jeg akkurat hadde klart å reise meg opp igjen. Så får man en ny en i fleisen. Sånn har det jo egentlig vært hele veien frem til nå. Det er jo egentlig ganske grusomt, men hvis jeg skal gå rundt og tenke sånn «åh, nå igjen!» og dvele på det så vil det jo bare balle på seg. Da kan jeg jo ende opp med å ikke holde på med fotball.

Hvor finner Runar glede i slike øyeblikk.

– Det er jo gjennom de fantastiske folkene jeg jobber sammen med. Det å møte opp og flire og smile hver dag og prøve å gjøre det beste ut av det, egentlig. Det blir kanskje litt sånn klisjé, men det har vært utrolig viktig for meg å gjøre det beste ut av det. Ikke tenke på det som kunne vært. Ikke tenke på hvor grusomt man har det når man ikke får jobbe med det man har lyst til. Det hadde nok bare spist meg opp.

Veldig godt å ha ei spillergruppe du føler deg vel i, og ei ramme rundt det som du føler deg vel i?

– Ja, absolutt. Det har vært avgjørende for at jeg har klart å møte opp og gjøre den kjedelige jobben med å trene seg opp igjen hver eneste dag. Det mest frustrerende med skadene er jo at jeg aldri har fått nå toppformen min, og spilt i toppform. Det har vært mest frustrerende frem til nå. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg kjenner at nå begynner ting å sitte og jeg føler mestring utpå banen og så har jeg akkurat da fått det slaget i ansiktet å må begynne oppbygginga på nytt igjen.

Tror du kroppen din hadde trivdes bedre i en liga der du hele tiden spilte på naturgress?

– Det er jo et godt spørsmål. Jeg var jo litt og kjente på det, og det er jo helt andre typer belastninger på kroppen. Men så er det jo og sånn at det var på naturgress jeg fikk min første lille strekk noensinne. Og det er jo det som har plaget meg det siste året. Det har jo vært to store strekker nå. En i fjor høst, og en i første kamp i år. Og jeg har jo aldri hatt en strekk før i mitt liv før den i fjor høst. Det er jo ukjent hva det kommer av og hvorfor det blir sånn. Nå har jeg jo hatt en lengre periode skadefri. Jeg føler at vi har god kontroll på hamstringen nå.

Og du får god oppfølging av både fysio og legen i dette arbeidet?

– Ja, jeg og Tom-Erik jobber godt i lag.

Da kan vi vel sette strek for temaet skader fordi det er så kjedelig å snakke om? Og så sier vi bank-i-bordet og satser på at Runar går skadefri en lang periode fremover. Du har vel nå passert tyve år med fotball?

– Ja, nå har jeg vel akkurat passert tyve år siden jeg begynte på organisert fotball. Hele veien i rødt og hvitt med unntak av et lite opphold i hvitt og blått (Heerenveen). Har vel vært TIL siden jeg ble født.

Kan du love at du aldri vil ha Aspmyra som hjemmebane?

– He, he. Om jeg kan love det. Vet ikke.

Nei, vi skal ikke presse på der. Men vi husker jo en episode der du var en smule irritert etter en kamp på Aspmyra.

– Ja. Men det er jo sånn med den rivaliseringa. Og hele den tida jeg har spilt så har jo hverken TIL eller Glimt gjort det store frem til nå for et par år siden.

Ifølge Hogne Rundberg så tapte jo Glimt til og med mot Kåfjord i 1983.

– Ja, ikke sant. Den rivaliseringa har jeg jo kjent veldig på. Men jeg må jo ærlig talt innrømme at det Glimt har fått til nå, det må man kunne si er imponerende.

Rundt middagsbordet når du var liten så hadde du jo to foreldre som hadde gjort det relativt godt innen idrett?

– Jo, det tror jeg. Nå fikk jeg jo aldri oppleve det sjøl, men det tror jeg man må kunne si ut fra det jeg har hørt.

Har du sett noen klipp fra en kamp i 86?

– Jeg har sett hele kampen fra 86. Jeg så den jo i forbindelse med 100-årsjubileet i fjor, foran den Lillestrømkampen. Da tror jeg de sendte hele kampen på Nordlys-sendinga. Og jeg var faktisk imponert over mye. Fotballen har jo utviklet seg veldig siden den gang, og jeg trodde det skulle være «dårligere». Jeg ble positivt overrasket over hvor bra mye av det var. Og det var absolutt fire nydelige mål.

For ditt moderlige opphav så var det jo ikke fotball som var nr. 1?

– Nei, det var basket. Det er noe jeg aldri har testet selv annet enn vi har en kurv rett ute i gata, på fellesområdet, hjemme på Sør-Tromsøya hos mamma og pappa. Der har jeg vært en del og kastet. Og ellers har jeg jo spilt litt i gymtimmene opp gjennom skolegangen. Mer enn det har jeg ikke.

Det var aldri noe press om at du måtte gjøre det ene eller det andre?

– Nei, ikke som jeg kan huske. Jeg har brent for fotball hele veien. Følte ikke noe press på fotballen heller.

Var du innom noen andre idretter?

– Jeg var jo faktisk med i skiklubben her en kort periode. Jeg husker ikke hvor lenge siden det var, men jeg begynte der en vår. Og så hadde vi mange treninger og mye løping og sånn og da var det artig å være i skiklubben. Men så kom vinteren og vi skulle ha ski på beina. Da var det ikke så gøy lenger.

Så barmarkstrening var gøy, men det å gå med de plankene var ikke så morsomt?

– Nei, det å gå med de plankene, det var iskaldt. Jeg trivdes ikke så godt med det. Men det var god trening på sommerstid. Mye løping, og overraskende nok syntes jeg det var gøy.

Du har en bror som spiller fotball?

– Jo, han Håvard. Han har jo og vært mye plaget med skader. Han har hatt seg et lite avbrekk, men så gjorde han jo comeback nå i år. Han spilte jo for Senja, men så gikk det ikke mer med de lyskene hans. Da ga han seg, men gjorde altså comeback i år for Stakkevollan.

– Mine eldre søsken, Morten og Magnus, har jo også spilt fotball. Håvard er et år yngre enn meg og vi spilte en god del i lag på akademi og sånn. Morten og Magnus spilte også for TIL, men jeg er litt usikker på om en av dem spilte for elite- og rekrutt som det het på den tida på juniorlag. Han ga seg litt der, og så ble det mer artigspilling på Ishavsbyen og sånt.

Ski, fotball og gitar. Andre ting du liker å bruke tida på?

– Nå skal ikke jeg ha ski som av de tingene jeg liker å bruke tida på, he he. Det skal jeg slett ikke. Ellers så spiller jeg en del dataspill. Det har jeg og gjort hele livet. Vi har jo alltid hatt en datamaskin eller to hjemme.

Så vi kunne ha presentert deg som skitalentet som man gikk glipp av. Og alt på grunn av de skiene man må ha på seg?

– Ja, egentlig kunne du jo det. Jeg husker at en av de første tingene vi gjorde når vinteren kom det var at vi dro på Bardufosstun på ei helgesamling. Jeg husker det som så kaldt og jævlig så jeg sa at jeg hadde vondt i hoftene sånn at jeg ikke kunne gå ut i kulda der. Så da lå jeg heller på rommet og så på TV og spiste potetgull.

Så til et standardtema: minner fra fotballen fra den tida du var liten? Turneringer eller kamper du husker spesielt godt?

– Når jeg var bitteliten så var vi en del i Nordreisa på turneringer. Men jeg husker ikke noe spesielt derfra. Men jeg husker da vi dro til Piteå med småguttelaget til TIL. Og vi kom til semifinalen der. Det husker jeg veldig godt fordi jeg ble så lei meg da vi tapte at jeg begynte å gråte. Det var en kjedelig opplevelse. Jeg husker ikke hva motstanderne het, men de var vel meksikansk, brasiliansk eller argentinsk? De var skikkelig gode. De hadde to lag med i turneringa og de to lagene spilte mot hverandre i finalen. Jeg husker dem som små og utrolig tekniske. Det slo dem oss på. De var rett og slett gode.

Kanskje en lang tur hjem fra Piteå?

– Ja. Kanskje. Men heldigvis tror jeg det ga seg fort. Det ga seg med tårene og så så jeg bare fremover etter det.

– Og så hadde vi det gøy på Norway Cup da vi stilte med guttelag. Det var første og siste gangen jeg var med der. Det gikk jo ikke sånn som vi hadde tenkt i det hele tatt. Vi gikk ut ganske tidlig. 16-dels eller 32-delsfinale? Da kom tårene den gangen også. Da var jeg så sint at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

– Jostein var med der. Og vi stilte med de samme guttene som på akademiet.

Noen gode minner fra de siste årene på A-laget?

– De gode minnene må jeg kunne si er hver høst når vi har berget plassen. Det er jo en posisjon man helst skulle vært foruten, men samtidig utrolig deilig når man klarer det.

Da kan vi jo ta for oss den kommende kampen. Da vil jo du kunne møte en annen som nettopp er tilbake etter skade og som du har spilt sammen med før.

– Ja, jeg håper Simen skal spille. Vi har jo spilt mot hverandre i 7-8 år på trening hver dag. Det er en duell jeg gleder meg kjempemye til.

Du skal selvfølgelig sette skapet på plass?

– Ja. Naturligvis. Men Simen er en hyggelig fyr. Det er bare å slå på den bryteren før og etter kamp for duellen. Simen er en kjernekar, men akkurat på søndag så ser han ikke det i mine øyne. Ellers så er jo Simen en fantastisk person, enkel å prate med og han bryr seg veldig mye. Han har jo kjæreste og hus her oppe og jeg tror han trivdes veldig godt her oppe. Du skal ikke bort ifra at det er her de finner ut at de skal slå røtter.

Så kan det jo hende at han må bli litt flittigere til å gå på ski enn det du er? Hun gjør det jo ganske bra på ski?

– Jeg tror han liker det bedre enn meg allerede. Så da har han et godt utgangspunkt. Jeg tror han har gått litt på ski etter at han flyttet hit.

Mens din bedre halvdel har gjort førstegangstjeneste?

– Ja. Nå har hun flyttet hjem igjen etter å ha vært i Oslo.

Telegrafbukta eller sherpatrappa?

– Telegrafbukta.

Favorittartistartist musikk?

– Han heter «nothing,nowhere», veldig behagelige gitarer. (Joseph Edward Mulherin; absolutt hørbart etter at jeg har sjekket det ut etter intervjuet).

Hvilken låt synger eller spiller du aller helst selv?

– Huff, den var vanskelig. Jeg er egentlig ganske dårlig på å sette meg ned og lære hele sanger. Jeg spiller litt og lærer litt av sangene, og så går jeg videre. Egentlig litt utålmodig når det kommer til musikk. Men jeg synes det er veldig gøy og sitte og spille sammen med broderen, han Magnus, for han er utrolig flink på gitar. Han spiller mye Led Zeppelin, Dream Theater og det meste av den typen musikk.

Da snakker vi om noe jeg har et mye nærmere forhold til.

– Ja, ha ha, det vil jeg absolutt tro.

Du fikk vel lov å leke på TIL-huset mens det var kamp?

– Ja, men jeg var veldig liten da jeg var på det gamle TIL-huset. Det har jeg sånne vage minner fra. Fikk ei Mydland-pølsa og litt brus og satt inne på det gamle TIL-huset. Og absolutt et trygt miljø å være i.

Da ønsker jeg deg lykke til på søndag, resten av året og resten av livet. Og så sier jeg EYA TIL. Og på søndag blir det tre poeng. Og du setter to.

– Du tenker at da kommer ketchupflaska?

Det ene vil være nede ved stolperota. Så får vi se om jeg tar feil.

– Ha ha. Jeg satser på det jeg også.

Tidligere publisert på til.no.