Overtidstap og prat med to nessinger

Hvordan forbereder man seg til en kamp mot RBK på Lerkendal? Eller Lerchendal. En stedsbetegnelse til ære for kontreadmiral Christian Lerche som huserte der for snart 250 år siden. Ikke godt å si. De som skal ut på matta har nok stålkontroll på det oppdraget. Men oss som følger med fra godstolen foran en flatskjerm er kanskje mer ute og sykler i kampforberedelse.

En måte å forberede seg på er jo ved å mimre om tidligere tider. Det finnes jo de som stadig hever at «alt var så mye bedre før». En ting er sikkert: mye var annerledes. Men bedre? Ikke vet jeg.

Mange TIL-supportere av gammel årgang har ihvertfall en kamp på Lerkendal delvis bevart i de små grå enda. Selv om manken både er tynnere og flekkevis gråere. Det dreier seg selvfølgelig om kampen 1. november 2003. Kampen som endte med 0-1 og seier til TIL. En seier som medførte at TIL kom seg bort fra direkte nedrykk. Og bort fra kvalifisering. Sikker plass. I siste serierunde.

Kampen har vært nevnt her før. Så derfor kan jeg vel like godt legge den bak meg og kutte ut det evinnelige gnålet? Men nei, jeg synes det kan være godt å mimre litt sammen med noen som var aktive i TIL den gang da. Og siden min forrige tekst var en prat med en kar fra Storsteinnes så kan det vel høve seg med en prat med andre fra samme sted.

Han har jo travle nok dager med å forsyne folk med rullende materiell, men finner likevel tid til å svare på litt dumme spørsmål. Og et feilskjær fra begynnelsen på min side fordi jeg trodde MP spilte den før nevnte kampen. Han var jo tilbake i TIL da, men hadde hatt en periode i RBK noen år tidligere.

– Den kampen der. Da hadde jeg tre gule kort. Den kampen spilte jeg ikke. En annen Morten Pedersen spilte der. Morten Gamst Pedersen. Og Ole Martin satt igjen hjemme i Tromsø.

Tre gule kort? Sjeldent til deg å være!

– Ja, faktisk. Veldig sjeldent. Det er den eneste gangen i løpet av karrieren at jeg måtte stå over på grunn av tre gule kort.

I forrige uke snakket jeg med Kent-Are. Og han nevnte at både du og Arne Vidar var gode forbilder. Noe å strekke seg etter.

– Det er jo hyggelig å høre. Vi vokste jo opp på Storsteinnes der det var et veldig bra idrettsmiljø og veldig mange idretter man kunne drive med. Det var et stort idrettsmiljø og derfor kom det ganske mange som drev det ganske langt i forskjellige grener.

– Jeg har av og til spurt både Arne Vidar og Kent-Are om de har spilt Champions League. Og da blir de jo svar skyldig. Ha ha. Neida, det er jo fantastiske gutter begge to og det er jo bare så artig at Kent-Are har blitt en stor profil i TIL. Og så har han i seg den nesse-mentaliteten. Vi bare knaller på. Vi er steintøffe i duellene og det er vondt å møte oss. Det har han, i tillegg til mange andre kvaliteter.

Han nevnte jo dere også som forbilder i den mengden tid dere la ned i egentrening.

– For min egen del så drev jeg jo med fem idretter til jeg var 16 år. Først da bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke full tid på fotball. Og tre år etterpå ble jeg proff i Brøndby.

Fem ulike idretter?

– Jeg drev på med volleyball. Jeg drev på med både ski, hopp og kombinert. Jeg var med på alle disse aktivitetene, pluss orientering. Det hendte jeg gikk på tre forskjellige treninger en og samme dag. Gjennom TIL har jeg holdt mange foredrag til unge spillere. Da har jeg jo alltid tatt opp at har du ikke et ordentlig kosthold, at du spiser ordentlig husmannskost, drikker nok og sover nok så er det vanskelig å bli så mye bedre enn de andre. For min generasjon så var det jo sånn at du måtte være hjemme til frokost, middag og kveldsmat. Og det var ordentlig kost. Det gjorde at jeg hadde energi til å kunne være veldig aktiv.

Fikk du tid til skolen med tre treninger?

– Åjoda, jeg var på skolen! Men, det er klart, det var idrett som stod som nummer én hele tida. Men jeg lærte å bli selvstendig, jeg lærte å ha struktur i hverdagen og jeg visste at når jeg gjorde noe så hadde jeg full fokus på det. Husk, vi hadde ikke internett. Vi hadde ikke mobiltelefoner. Vi hadde bare noen kanaler på TVen. Vi hadde ikke det som dagens ungdom sliter og river i og sier de må følge med på. All den tida som dagens ungdom bruker på telefonen som var noe vi ikke hadde. Vi hadde ikke så mye annet å kaste bort tida på. Det er jo bra at teknologien er kommet, men det er jo tidstyver. Når du gjør noe så må det gjøres ordentlig og da må du ha fokus på det du holder på med. Da får du utvikling. Hvis du bare gjør det halvveis så får du ikke den utviklingen.

Allsidigheten din var vel godt å ha i basis når du satset for fullt på fotball?

– Helt klart. Det er bare å se på for eksempel Arne Vidar som kunne nådd kjempelangt i volleyball. I fotballen tapte han vel aldri en hodeduell. Og han er bare en åtti. Da er det snakk om god timimng, det å kunne lese ballbanen og sånne ting. Vi dro nytte av å ha drevet individuell idrett når vi drev lagidrett. I individuell idrett er det kun opp til deg selv. Da kan du ikke skylde på noen andre.

Og et godt oppvekstmiljø og treningsmiljø?

– Ja, veldig. Og så er det jo også sånn at de trenere vi hadde la jo også opp treninger annerledes. I dag kan man ikke være så hard og stille så harde krav til ungdom. De la opp ei mye tøffere linje. Vi vant det aller meste med Storsteinnes, de største turneringene i landsdelen og serien og slapp knapt inn mål. Skulle Storsteinnes vinne så var laget avhengig av at vi alle sammen leverte. Vi hadde ikke noe akademi. Det var bare å samle de som var i de ulike årskullene og spille fotball. Vi måtte tidlig ta et ansvar. Det var nesten sånn at dersom vi tapte så var det enten min eller Arne Vidars feil. At det var vi som ikke klarte oppgaven. Derfor tapte vi nesten aldri. Men når det er sagt, så er det jo sånn at man drar de andre med seg. Alle blir bedre når de ser at det er mulig.

Du debuterte for TIL i 92?

– Ja, jeg kom hjem etter et år i Danmark. Jeg valgte det fordi jeg mener at spilletid er viktig. Du kan ikke bare trene og trene for å utvikle deg som spiller. Du må spille på det høyeste nivået der du kan spille. Og da kom jeg tilbake og til et TIL der mange av 86-guttene fortsatt var der.

– Jeg spilte for Storsteinnes til våren 1991. Og da gikk jeg rett til Brøndby. Det hele var litt tilfeldig. Jeg hadde ingen aldersbestemte landskamper. Vi fikk ny trener for Storsteinnes, og han var dansk og hadde vært proff. Han var lærer på Nordkjosbotn og het Flemming Hansen. Han så at jeg var et stort talent og så sa han at dersom jeg ble på Storsteinnes så skulle han skaffe meg prøvespill i Danmark eller Frankrike. Da valgte jeg Danmark og var ei uke hos Brøndby i mars 1991. Husk at Danmark vant EM i 1992 med 7 av Brøndbyspillerne i finalen mot Tyskland og to av dem scorte mål i den finalen.

– Jeg var ei uke på trening der og gjorde det jeg ellers gjorde på Storsteinnes på treningene der uten å frykte noe som helst. Og da Morten Olsen tok ut ny tropp i mai/juni 1991 så ringte han meg og tilbød meg tre års proffkontrakt. Så da var det bare å pakke bagen og flytte til København. Da hadde jeg akkurat fylt nitten år.

– Det ble jo til slutt bare en Superligakamp for Brøndby, men du kan si at det treningsregimet jeg var inne i der ga meg en verktøykasse til resten av karrieren min. Det var knalltøffe treninger med veldig gode spillere og det gjorde at jeg skjønte jeg måtte faktisk være på mitt beste på hver eneste trening for å kunne følge med. Da skjønner man jo også at man må gjøre alle forberedelsen slik at det er mulig.

– Jeg satt jo på benken høsten 1991 borte mot Dynamo Kiev. Sovjetunionen var jo akkurat oppløst. Det er et øyeblikk jeg aldri glemmer. Det var vel bortimot 100.000 på tribunen. Det var starten på noe. Så fikk jo Morten Olsen sparken mens jeg var på tur inn i varmen. Vi fikk ny trener og jeg fant ut at jeg måtte ta et steg tilbake for å ta sats igjen. Da fant jeg ut at det tryggeste ville være å komme hjem til Nord-Norge, være nær familien og ha den tryggheten og å få spilletid i TIL.

– Det var ekstremt viktig. Unge spillere som blir sittende på benken, det er ikke bra. Da stopper utviklingen opp. De må spille. Og i TIL fikk jeg spille. Det var Per Høgmo som hentet meg da, men han fikk jo sparken etter bare en måned. Arne «Pøsen» Andreassen var også i trenerteamet.

– Da var jeg inne på U21-landslaget. Etter hvert fikk vi jo Harald Aabrekk opp som trener. Det var vel i 93. Så var jeg i TIL til og med 95. Jeg fikk spille mye og gjorde det bra. Jeg hadde jo egentlig tenkt å bli i TIL, men så kom Brann på banen og jeg tenkte at det kanskje kunne være noe å prøve. Da fikk jeg også fart på karrieren sånn at den kvartfinalen mot Liverpool i cupvinnercupen ble en stor kamp og der og da ble jeg solgt til Borussia Mönchengladbach. Det var i mars 1997.

Den første perioden i TIL, 92-95, så hadde du 72 kamper og åtte mål. Og så Brann: 36 kamper og ett mål.

– Stemmer nok. Med Brann så kom vi jo til kvartfinalen i cupvinnercupen der vi møtte Liverpool. Først spilte vi 1-1 på Stadion. Så endte det vel opp med 3-0-tap borte. Det stod 1-0 til det gjenstod ti minutter ihvertfall. Anfield var fullsatt og jeg gjorde en bra kamp. Det var enkelte øyeblikk i kampen der jeg fikk vist min signatur, altså min spisskompetanse. Og det er det proffklubber ser etter. De ser etter om du har noen kvaliteter som er avgjørende i en fotballkamp.

Du ble ikke der så lenge?

– Nei, det skjedde jo egentlig litt av det samme som i Brøndby. Jeg ble hentet av en trener som fikk sparken like etterpå. Jeg spilte vel 8 kamper etter han fikk sparken. Og så spilte jeg ikke en eneste kamp på en og en halv måned. Så kjøpte Rosenborg meg fra Tyskland.

– Jeg gikk jo sykt mye ned i lønn, men lønn har aldri vært drivkraft for meg. For meg har det viktigste vært å se hvor langt jeg kan nå, og det å få spilletid. Så da gikk jeg til Rosenborg, og jeg angrer slett ikke på det. Jeg fikk spille Champions League, jeg fikk være med å vinne serien og fikk være med å vinne cupen. Det var en bra periode.

– Det var Trond Sollied som hentet meg til Rosenborg. Og han hentet meg jo senere til Gent i Belgia før 2000-sesongen.

Men du var innom Vålerenga?

– Ja, jeg var innom Vålerenga på høsten 99. Carew gikk til Rosenborg, og da sa Vålerenga «ok, men da vil vi leie Morten Pedersen og Børge Hernes ut sesongen».

– I Gent var jeg nok på mitt beste i hele karrieren før jeg knuste ankelen og var ute et helt år med skade. Men ellers var det ei fantastisk tid. Jeg spilte sammen med vanvittig gode spillere. Ole Martin ble jo toppscorer første sesongen og vi tok tredjeplassen og bronsemedalje. De to påfølgende sesongene ble det fjerdeplass.

– Så lenge jeg var skadefri spilte jeg jo hver eneste kamp og jeg ble sett på som en viktig spiller for laget. Det er jo også noe som det er deilig å kjenne på. At jeg spilte jevnlig og gjorde det veldig bra i en så stor klubb er fint å tenke tilbake på. Jeg vet jo i ettertid at jeg var på vei til enda større klubber, men da jeg brakk foten så ble det jo satt en stopper for det. Men det var ei utrolig fin tid ellers og jeg hadde tre flotte år i Belgia.

For en som ikke husker den skaden og den episoden, hvordan skjedde det.

– Siste spille minuttet i en kamp og ei skikkelig grisetakling og foten min rett av. Det jeg kan si om det er at i de to neste kampene da Gent møtte Westerlo så ble han spissen som stod for den grisetaklinga tatt steinhardt av mine lagkompiser i Gent.

Det der minner meg litt om en kamp på Alfheim der Stein Berg Johansen ble skadet på samme måten?

– Ja, stemmer det. Det var jo Øyvind Leonhardsen som stod for den.

Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å rippe opp i skaden som førte til slutten på din karriere.

– Ja, jeg var jo 34 år og begynte å komme i skikkelig god form igjen. I 2005 gjorde vi det jo veldig bra med TIL i Europa League blant annet. Og så var det da i nest siste serierunde i 2006 hvor jeg går opp og header ballen vekk. Så blir jeg truffet i bakhodet og holdt på å stryke med. Det førte til at jeg lå til sengs egentlig hele 2007.

– Men jeg har hatt en sånn innebygd sak i meg om at når ting ser som mørkest ut, så må man snu det til noe positivt eller så kommer man seg ikke videre. Men det var ei så tøff tid at det ønsker jeg ikke at noen skal oppleve. Det var ikke noe gøy. Da svimte jeg av stort sett hver dag når jeg våknet.

– Sånn som i dag så har jeg jo kontroll på situasjonen. Og jeg har jo vært innom fotballen i mange år etter det. Jeg har jo vært heldig og det går jo bra med meg. Men du kan si at som for Dagfinn Enerly som var utsatt for noe lignende året før, han brakk jo nakken.

– Han var en klassespiller. Og ikke minst så er Dagfinn Enerly en fantastisk person. Jeg har snakket mye med han og selv i dag så holder han humøret oppe. Det er viktig. Man kan ikke grave seg ned. Det er ingenting godt i det.

Jeg vil nok legge til at MP også er en fantastisk person. Så deg nylig i et NRK-program som het «Lunsj»?

– Ja, jeg var jo i TIL og så ringte Mika og spurte om jeg ikke ville jobbe sammen med han. Han vet jo at jeg er bilinteressert. Jeg tenkte at nå er jeg blitt såpass gammel så kanskje det kan være lurt å prøve noe annet. Så valgte jeg å hoppe ut av fotballen etter å ha vært i fotballen hele livet mitt.

Andre store minner?

– Åh, når du har hatt en drøm fra du var ti år om at du ønsker å spille i Bundesligaen og du står klar til å løpe ut på Olympiastadion med 70.000 på tribunen så er det stort. Ved siden av meg stod den andre nordmannen som var i Bundesligaen da, Kjetil Rekdal. Jeg prøvde å få kontakt med han, men han enset meg ikke. Da tenkte jeg «Dæven, jeg skal vise dem!»

– Det ble 2-2 i den kampen og jeg hadde målgivende på det første målet og var tredje sist på det andre målet. Det var en stor opplevelse fordi det var noe som jeg hadde drømt om fra jeg var liten gutt på Storsteinnes. Og plutselig så stod jeg der. Det var stort.

Rekdal fikk vel også oppleve at det var tøft å møte MP?

– Det er tøft å møte en Balsfjording, ja. Jeg var ikke en stygg spiller, men det skal være knallhardt, reint, men tøft og innenfor det man har lov til å gjøre.

Det er jo noe man har satt stor pris på som publikummer på sidelinja. Når du og Arne Vidar ryddet opp så lyste det opp også på dager der det kanskje ikke ble så mye poeng.

– Det kjenner jeg meg igjen i. Det er mange som har sagt at de likte å gå på Alfheim da. Vi var redelige, men vi spilte hardt.

Du har holdt mye foredrag for unge spillere?

– Ja, massevis. Den siste jobben som jeg hadde i TIL som jeg virkelig koste meg i var jo å reise rundt i hele landsdelen og ha SNN-akademiet og holde foredrag om hva som må til for å lykkes. Og da vektla jeg veldig dette med kosthold, søvn og væskebalansen. Og det er noe som jeg har satt meg inn i om hvor viktig det egentlig er.

– Da tror jeg mange får seg en aha-opplevelse. For når du skal være aktiv og forbrenne mye energi mens du er ung så må du jo fylle på hele tida. Og jeg har møtt mange, mange av disse unge senere. Det er mange av de jeg har møtt som har nådd langt etter det.

Jeg har jo etter hvert intervjuet en del spille fra ulike små plasser rundt omkring. Vadsø, Øksfjord, Storsteinnes, Beisfjord og Bleik. Storsteinnes er jo i en særklasse med tre toppspillere over forholdsvis kort tid.

– Jeg kan forklare det veldig enkelt. Jeg har hatt en veldig lang toppkarriere bak meg. Hvis du ikke har det mentale på plass, det at du må være tøff og god når du er god så hjelper det ikke. Som jeg startet med, når du er fra en liten plass og spiller for klubben derfra og du ikke leverer maks så taper kanskje laget. Vi fikk det tidlig inn at vi måtte levere og vi måtte være gode. Når du får det inn tidlig så blir det en del av mentaliteten din slik at du klarer å hente ut alt, og ditt beste, når du må det. Der skiller du egentlig klinten fra hveten og ser hvem som kan nå langt. Og hvem som får noen kamper i toppdivisjonen.

– Man går inn på banen og lykkes overhodet ikke i alt. Men man leverer alt man har. Og så gir man seg ikke. Man peiser på videre. Og man reiser seg igjen.

– Når du spiller på et lag fra en liten plass så må du gi alt. Spiller du på et bylag som har samlet mange gode spillere så trenger du kanskje ikke være på mer enn 70-80 prosent for at laget skal vinne.

– Vi lærte tidlig disse mekanismene og det mentale. Når det gjelder det mentale så synes jeg det jobbes for lite med unge spillere i dag. Måten man jobber med slikt på er jo ved å sette dem på noen prøver. Få dem ut av komfortsonen og se på hvordan de reagerer på det. Takler de det, eller takler de det ikke?

– Jeg er nødt til å nevne en sak. Du navner tre nessegutter. Men søskenbarnet mitt, Sverre Aarøen og jeg var som «skjorta og ræva» når vi var små. Sønnen hans heter Isak Aarøen. Han blir kanskje den aller største fra Storsteinnes. Han har mentaliteten vår, og han er i det som for meg er verdens største fotballklubb, Manchester United. Isak er 50% nessing. Faren, Sverre er fra Storsteinnes og mora Marianne er fra Hammerfest. De bor jo like ved Alfheim og har spilt veldig mye fotball. Trent og spilt på løkka alltid. Han blir det spennende å følge og han er bare 17 år nå.

– Av store opplevelser med TIL så må jeg jo trekke frem at vi slo ut Galatasaray og kom til Europa League. For meg var det helt fantastisk. Vi vant jo 1-0 hjemme og så ble det 1-1 borte. Og vi gikk videre og gjorde det egentlig veldig bra i gruppespillet. Det var ei fantastisk tid i TIL. Men også de sesongene på 90-tallet når jeg spilte for TIL. Det er gode minner.

Triller du noe ball nå?

– Nei. For øyeblikket ikke. Jeg tok et valg om å gå helt ut av fotballen. Og heller kjenne på savnet etter hvert. Jeg vil ikke stikke under en stol at jeg savner det miljøet og det å jobbe med unge spillere. Men jeg stortrives i jobben og har et vanvittig bra arbeidsmiljø her hvor jeg jobber nå hos Sulland Tromsø BMW.

– Men nå håper jeg virkelig at TIL sanker nok poeng. Det var veldig bra at vi fikk Kobra tilbake. Han er egentlig en målgarantist. Så håper jeg bare at de får stengt litt mer igjen i forsvar slik at de ikke slipper inn like mange mål som til nå, så tror jeg det skal gå bra.

– Takk for praten. God helg. Og heia TIL.

Jeg hadde forsøkt å få tak i Arne Vidar Moen før jeg ringte Morten. Men lyktes ikke å få fatt i han. Men jeg har ikke før avsluttet samtalen med Morten før Arne Vidar ringer tilbake. Som i gamle dager virker det som om disse to er like samkjørte utenfor banen som de før var på banen. Viser seg at mens jeg jaktet på Arne Vidar så var han på jakt.

Hva er det du jakter på? Nye mål? En latterfull Arne Vidar avkrefter det.

– Jeg tror jeg har skåret de målene jeg skal score.

Jeg tenker på en kamp første november 2003. Den var jo ganske spesiell?

– Åh? Var den det?

Et overtidsmål av Arne Vidar Moen som sørget for at TIL ikke rykket ned?

– Joda, det stemmer det.

Kent-Are nevnte jo både deg og Morten Pedersen som forbilder fra Storsteinnes.

– Vi har jo vært noen nessinger i TIL. Og det er jo hyggelig at dagens spillere synes vi gjorde en respektabel jobb. Det er jo bare godt å høre.

– Alle som vil lykkes må legge ned innsats også i egentrening. Det kommer ikke av seg selv.

Du nådde jo et anseelig antall kamper. 230 for TIL. Og 8 mål. De fleste på dødball?

– Det har du sikkert bedre kontroll på en meg. Stemmer sikkert. Og brorparten av målene er vel på dødball, men jeg mener at jeg har et par-tre utenom dødball også.

Så 106 kamper for Brann og og 32 for Lillestrøm. Totalt 368 kamper på toppnivå.

– Ja, det ble mange år. Det ble 15 år. Jeg kom til TIL høsten 90, etter 90-sesongen. Så 91 ble førsteåret mitt. Og MP kom vel sommeren 92? Etter at han hadde vært en tur i Brøndby. Men jeg tror ikke han lærte seg dansk. Han har så dårlig språkøre, ha ha.

– Vi spilte jo sammen på Storsteinnes fra vi kunne gå. Vi spilte i de uoffisielle løkkefotballseriene på Storsteinnes. Det var såpass stor interesse at det var faktisk serie for vi som vokset opp i ulike «bydeler» på Storsteinnes. Det var noe vi ungene organiserte selv. Det var ikke de voksne som la tilrette for dette. Det var de eldre ungdommene som organiserte det hele og la tilrette for at vi kunne spille fotball før vi kunne delta i offisiell fotball.

Så det var Storsteinnes Champions League?

– Jada. Vi hadde turneringer i tillegg til seriespill. Det var faktisk enkelte «bydeler» som stilte med både første- og andrelag. Så det var store ting. Men det sier jo litt om interessen at nesten alle spilte fotball den tida.

Hvem hadde du som forbilder da?

– Det var selvfølgelig Liverpool og Kenny Dalglish. Og kanskje før det Kevin Keegan, men det var kanskje så tidlig at jeg var ikke helt bevisst, for å si det sånn.

Ingen vits å se ut fjorden og se om det var noen forbilder der?

– Nei, da vi vokste opp så var fotballen på et annet nivå i Tromsø.

Du fikk med deg et resultat i 86?

– Jada, men du må huske på at jeg debuterte for Storsteinnes i 87. Jeg var blitt såpass gammel da at jeg var med på A-laget. Fire år på A-laget for Storsteinnes før jeg gikk til TIL.

Så i TIL til og med 96-sesongen og en cupfinale? Og så er du plutselig i Brann?

– Ja, sånn går veiene av og til. Jeg var ganske nær ved å forlenge med TIL da, men da de fant ut at de skulle krangle på et par tusen kroner så orket jeg ikke. Da fikk det bare være. Dermed ble det Brann.

Morten Pedersen nevnte at han brukte å spørre deg og Kent-Are om dere hadde spilt Champions League.

– Ha, ha. Det gjør han jo helt sikkert. Og det er jo selvfølgelig en grunn til at han spør om det også.

Etter Brann hadde du en sesong for Lillestrøm før du tok til vett og dro nordover igjen?

– Ja, det er jo ulike faser i livet. Vi ventet vår førstefødte og da må man jo ta stilling til hvor man skal være. Da var ikke fotball det viktigste lenger i så måte. Det var jo selvfølgelig ikke umulig å spille fotball en annen plass med en liten unge, men vi gjorde oss noen refleksjoner og tenkte over hvor vi ville være.

– Jeg spiller ikke noe fotball selv lenger, men jeg har jo i noen år trent et gjeng i TUIL. Noen av disse er jo nå på vei opp til A-lag og noen på juniorlag, deriblant en sønn. Men jeg er ikke trener for de lenger.

Noen spesielle minner fra TIL?

– Det er vel innlysende at den scoringa på Lerkendal er der. Og det å vinne cupfinalen i 96. Det er jo artig å vinne noe. Kanskje du skulle spørre MP om hvor mange cupfinaler han har vunnet?

Han har jo en cupfinale og seriegull med Rosenborg, dessverre.

– Ja, han har jo selvfølgelig det. Men da gidder vi ikke ta det frem, ha ha.

– Men den cupfinalen i 96, da hadde vi jo ikke tapt på flere måneder. Vi hadde ikke tapt en eneste kamp siden august før cupfinalen. Og hvis Glimt trodde de skulle gå for ekstraomganger og slå oss da så var det veldig dårlig tenkt av dem. Vi var jo virkelig i flytsonen. Og det var jo første gang vi hadde et nordnorsk lokalderby i cupfinalen.

– Det var jo selvfølgelig hyggelig å vinne den gangen. Jeg har vært med på tap også, og det er ikke like greit.

Du er vel en som ønsker at TIL skal klare seg i år?

– Ja, ja, selvfølgelig. Men det blir jo også i år dessverre en kamp helt inn. Vi får jo bare håpe at de andre lagene der nede er like dårlige som de ser ut som nå, slik at vi holder dem bak oss. De har jo strukket sesongen veldig langt i år, så det blir jo sene kamper i år. Men samtidig så har det ikke vært så verst forhold på Alfheim på de kampene som har gått sent på året. Hadde det vært naturgress som før, så hadde det ikke gått an. Men nå går det jo selvfølgelig enda an.

Andre minner? Kanskje fra tida i Brann og LSK.

– Vi hadde jo noen gode år. Tok jo sølv to ganger med Brann, bak Rosenborg. I den tida så var jo det nesten som å vinne gull. Og det året i LSK da tok vi sølv bak Rosenborg der også.

Ble det noe fangst i dag?

– Jeg klarte å trolle meg ei rypa. Men det har vært et forferdelig vær. Kan ikke huske sist jeg har gått på jakt i et sånt vær.

– God helg. Og heia TIL.

Gutan starter friskt og er godt med på notene til Hareides menn. Såpass mye at mye av spillet er på RBKs banehalvdel de første minuttene. Dessverre tar RBK mer over etter hvert.

Noen og enhver kan bli litt forvirret når en TV-kommentator mener at Ulrik Yttergård Jenssen er på midtbanen hos TIL. Kommentatorens våte drøm, eller vet han noe om fremtidige overganger som vi vanlige dødelige ikke vet?

Etter 20 minutter ligger ballen i nota bak Jacob. Foranledningen er noe som lukter offside lang vei, men dessverre så har ikke teknologien kommet så langt at slike dufter distribueres via TV-kanaler. TV-produksjonen prøver seg med et stillbilde pålagt ei linje som kan diskuteres. Men det er dømt mål og da er det bare for Gutan å peise på videre.

Det skal ikke gå mer enn ca 4 minutter til før det står 2-0.

Det er mange veier videre når det er så mørkt som 2-0. Noen kan falle for fristelsen og tro at dette kommer til å bli en svært mørk dag. Noen ganger ser man spillere gi litt opp etter en slik start. Da blir i hvert fall resultatet verre.

Men Gutan har tydeligvis bestemt seg for at dette skal de ikke gi fra seg så lett. Kobra går i en hodeduell mellom to RBK-spillere og ballen havner hos en fremrusende Tomas som overlister RBK-keeperen. 2-1 og igjen er det kamp. TV-kommentatorene mener at det målet kom litt «ut av ingenting» og gjentar stadig vekk at det kunne blitt dømt offside der. Men av og til er én millimeter nok, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor den ene situasjonen er så mye mer innlysende enn den andre.

Gutan viser tydelig at de ikke har gitt opp når de kommer ut til andre omgang. Det er ikke gått mer enn 5 minutter før et langt utspill fra Jacob når Runar som serverer Ondrášek. Iskaldt plasserer han den i mål. 2-2, Og Gutan går i krigen for å ta med seg minst det ene poenget. Etter hvert kan man se at noen og enhver begynner å bli litt slitne.

De siste ti minuttene tikker så alt for sakte avgårde. Mens det i 2003 var TIL som sikret seg et vinnermål godt på overtid så blir det bittert nok RBK som lirker inn 3-2 tre-fire minutter på overtid. Det siste som skjer i den kampen egentlig.

TV-kanalen kårer Ondrášek til banens beste og han får en liten papirlapp som lover 10.000 kroner til en klubb han må velge. Fløya setter sikkert pris på gaven, men jeg tror at også der i gården hadde de heller sett at det hadde blitt noen poeng med nordover.

Det er bare å lære av hva Morten «MP» og Arne Vidar var inne på her tidligere: reise seg opp og peise på igjen. Og igjen. Neste er Brann.

Tidligere publisert på til.no med følgende ingress i tillegg:

Thore Danielsen oppsummerer Rosenborg-kampen for oss. I tillegg har han tatt en prat med to tidligere TIL-spillere som på hver sin måte har et spesielt forhold til Rosenborg.