Bortekamp mot Mjøndalen har aldri vært noen enkel sak for Gutan. De gangene jeg har vært der har det blitt svært lite poeng med nordover etter kamp. Og ettersom man har slitt litt i det siste så er det vel mange som ikke forventer så altfor mye av denne kampen.

For lenge siden ble jeg fortalt at på stadion hos Mjøndalen ble det slett ikke servert vafler. Der hadde de i stedet noe som ble kalt mifler. Vel, disse er aldri testet av undertegnede. Av andre særegenheter innen det kulinariske så må vi jo ta med at treneren kan bli ganske så bøs om det skjæres feil av osten. Halfpipe-ost settes ikke pris på der i gården.

Det finnes jo også en litt søt potethistorie fra Nedre Eiker. Enkelte i miljøet rundt naboklubben har også ytret at draktfargen mer enn nok antyder at spillerlønningene burde bli en del av jordbruksoppgjøret mer enn en sak på et styrerom.

Stadion er jo en av de litt merkelige nyskapningene der det er bedre tribuneforhold i leilighetene rundt matta, enn på selve tribunen. Om slike årskort som leilighetskjøp lønner seg for klubben i lengden er mer usikkert. Selv reklamerer Mjøndalen med slagordet «drømmer fra ei lita bygd.»

I forkant annonseres det at Mjøndalen-spillerne gjerne vil gi bursdagsbarnet, treneren, poeng i gave. Den som følger med minutt-for-minutt får se. For det er Gutan som kommer best i gang. Etter åtte minutter slår Ruben opp til Kent-Are som finner Moses foran boksen. Heading like utenfor. Sånn fortsetter det med press fra TIL. Mjøndalen ser ut til å ha lagt mye av interessen for å bidra til fest igjen i garderoben. Heldigvis. Så skal det altså endelig kunne bli andre boller i denne bortekampen?

Etter at kommentator har nevnt at TIL holder på med litt tiki-taka får vi en lekker kombinasjon etter 22 minutter: Ruben til Kent-Are til Eric som finner Tomas foran mål. 0-1 og Gutan i ledelse. Bursdagsfeiringen for de brunkledte har fått seg en støkk. Drøyt ti minutter senere er Moses millimetre unna.

Men nå kom Mjøndalen mer med i kampen og det er lett å se for seg at kommentarfeltkohortene nå gjør seg klare for å hamre ned nye beskrivelser av den litt mindre muntre sorten. Særlig når et nydelig gjennomspill etter 38 minutter ender med en avslutning fra Tomas rett på keeper. Og når Gutan tre minutter senere kjører på skinner og ruller opp et flott angrep som blokkeres så er det litt sånn «vil seg ikke»-stemning rundt forbi.

I pausen kommenterer Gaute førsteomgangen med at Gutan «tør å spille». Og det viser seg også raskt etter pause når Jacob slår en lang ball til Lasse som sender den videre til Eric. Eric finner August foran mål og det står 0-2 på tavla.

Statistisk har jeg sannsynligvis ikke dekning for det, men jeg har alt for ofte sett tomålsledelse bli snudd til uavgjort eller tap. Oftere enn ettmålsledelse. For noe må ha skjedd inne i garderoben til Mjøndalen. Det lukter litt vel mye av den gamle «kommer på banen med et helt annet lag». Før timen er passert har Mjøndalen redusert til 1-2. Og fem-seks minutter senere står det 2-2.

Nå begynner det nesten å haste litt. I det 76. minuttet slår Kent-Are en corner der Jostein ender opp med å være svært nære på å havne på scoringslista. Men, nei. Det er først på ovetid at Sakarias lykkes med et perfekt innlegg som Anders støter i mål.

2-3 og en etterlengtet seier. I intervjuet etter kampen ymter Gaute frempå med at dette resultatet nok kan gjøre at Mjøndalens trener kan plusse på et par år på alderen.

Tidligere publisert på til.no.